Frykten for å bli avkledd Eller

Om Demoner Og Diamanter

NÅR JEG SKRIVER DETTE, ER DET MINDRE ENN EN UKE TIL JEG SKAL LØPE ET NYTT

24-TIMERSLØP. NÅR DU LESER DETTE, STÅR RESULTATET DER SVART PÅ HVITT. MITT

SISTE 24-TIMERSLØP VAR FOR ETT ÅR SIDEN. DEN GANG BLE DET ET FANTASTISK LØP DER ALT STEMTE. LØP 253.14 KILOMETER. MEN VAR DET BARE FLAKS? HAR JEG MISTET NOE? LØP JEG GODT FORDI JEG HADDE DET SÅ VONDT INNI MEG? ER JEG LIKE SULTEN SOM JEG VAR? MANGE SPØRSMÅL KVERNER RUNDT.

Det fysiske

Jeg vet med meg selv at den fysiske jobben er gjort. Har hatt gode treningsuker og bør være bedre i stand enn jeg var for ett år siden. Jeg vet med meg selv at jeg har gjort det som kreves. Der er jeg 100 prosent sikker.

Men disse løpene der du løper rundt og rundt i et døgn handler ikke bare om hvor fysisk rustet du er, men vel så mye om det psykiske, det mentale. Det fysiske kan du i stor grad kontrollere. Handler egentlig bare om to elementer: Riktig fart og kontinuerlig næring.

Når det gjelder fart, så er det viktig å ikke la seg rive med av stemningen, av løperne rundt deg eller av at beina kjennes fine. Ikke la deg «lure» til å henge på noen som du ikke vet er gode. Jeg har aldri vært på et 24-timersløp der den som leder

Mine 12 regler for 24-timersløping

1. Sett deg et distansemål og deretter en rolig, kontrollert fart.

2. Hold deg til avtalt fart (ikke fall for fristelsen til å avvike). Bruk klokka aktivt.

3. Baser deg på vanlig mat. Grovbrød (variert pålegg; nugatti, peanøttsmør og syltetøy), suppe, lefser, nudler, sjokolademelk, solbærtoddy, øl, kaffe, druer, epler, vannmelon, ananas, pizza, sjokolade,

4. Det vil bli vondt og du vil bli lei. Ikke bli overrasket.

5. Øl er lov og fornuftig (for meg, men ikke sterkøl). Bruker øl som belønning etter 6, 12 og 18 timer.

6. Ikke fall for fristelsen til å gå. Forbudt.

7. Aldri sett deg ned (kun hvis du skal på do).

8. Trenger ikke å hverken bytte klær eller sko.

9. Ta med noe musikk. «Belønn» deg selv med en musikk etter f.eks. 100 miles

10. Løp helt til sluttsignalet går.

11. Ekstremt viktig med support, og avtale spilleregler.

12. Tenk igjennom, sammen med support, alle tenkelige situasjoner/nedturer – og ha en definert tiltaksplan når det skjer etter to timer også leder etter 23. Hold en jevn fart og unngå fartsøkninger.

Når det gjelder næring, gjør jeg det enkelt. Dette er supportens ansvar. Han/hun må følge med på klokka, og sørge for at jeg spiser «noe» kvart over og kvart på, og at du drikker noe hel og halv. Hva du spiser og drikker mener jeg er av mindre betydning. I denne settingen finnes det ikke dårlige kalorier. Spis det du liker. Slutter du å spise, slutter løpet. Disse to momentene, fart og næring, er ytre faktorer som kan styres.

Det mentale

Men så er vi over på det som er noe mer komplisert. Det mentale. Det indre. Jeg mener at disse løpene handler mest av alt om det psykiske. “Hvor langt ned i kjelleren klarer du å komme for å hente krefter?” og ikke minst “Hvor langt ned i ditt indre helvete ønsker du, og ikke minst tør du, å søke?” Og det er akkurat disse to setningene som har uroet meg de siste ukene. Har tenkt mye omkring dette, har gått mange runder med meg selv.

Var det slik at da jeg løp så bra i Gloucester, så var det fordi jeg hadde et veldig behov for å komme langt inn i mitt eget helvete? Var det derfor jeg klarte å glemme (les: ikke legge merke til) at begge stortærne var svarte tennisballer? Hadde jeg så mye indre uro den gang på grunn av alt som hadde skjedd, at disse ytre smertene ikke betydde noe? I så fall –betyr det at jeg nå, hvor jeg tilsynelatende har mindre «uro», ikke evner å komme like langt ned i den mørke kjelleren? Er det nødvendig å ha en indre demon for å kunne presse ut det nødvendige?

Så, hvordan gikk det i helvete?

Rett før denne blekka går i trykken kan vi smyge inn en notis om at Simen vant løpet i Hell, og forbedret sin personlige rekord med noen hundre meter. Målet om å nå 260 kilometer har han til gode, men han kan smykke seg med pene 253,355 km.

Har tenkt mye den siste tiden. Kjent på en frykt. Frykten for å ha mistet grepet. Frykten for å ha mistet driven. Har jeg det for godt og må oppsøke/få inn en uro, finne en demon, for å kunne prestere virkelig godt? Er jeg redd for å bli avkledd, gjennomskuet? Å bli tatt i løgn? At alt dette bare er fasade. Fake. At løpet i England var utenomjordisk. Utenommenneskelig. Frykt for å bli for høy på seg selv. At egoet har spist seg mett og blitt dovent. Hva er poenget? Hva mer vil jeg ha ut av dette prosjektet?

Det viktigste av alt er motivasjonen og lysten til å drive det videre. Da jeg løp i England, var det en reaksjon. En utblåsning. Samme med da jeg kom på tredjeplass i Lysefjorden Rundt. Nå er jeg litt redd for at jeg ikke er der lenger. Redd for at jeg ikke er like villig, eller har behov, for å grave så dypt som i begynnelsen. Merker sakte men sikkert at det er noe som skjer. Går det for bra for meg nå? Har jeg ikke lenger behov for å løpe rundt og rundt i en evighet for å bli bekreftet og lete etter noe dypt inne, en smerte? Jeg leter iallfall etter kontakt med noe der inne. Kjenner at jeg har noen svarte hull som jeg kan bruke, som jeg kan besøke. I dagene frem til løpet 24 Hours In Hell vil jeg lete etter denne kraften. Den skal hjelpe meg til et godt løp. Alt over 250 kilometer er bra.

Demoner og diamanter

Demon kommer av gresk «daimon/daemon» som betyr «guddommelig» og «ånd». Veldig likt det engelske «diamond», diamant. Mange er redde for å møte seg selv, flykter fra sin egen guddommelighet. Som Peer Gynt. Da het demonen Draugen. Han gikk rundt og torde ikke møte sin egen smerte og sitt uoppdagede potensiale. Motstand tolkes dessverre ofte som noe ondt og negativt, ikke noe som kan løfte en til høyere bevissthet og forståelse av seg selv.

Diamanter er karbon som oppstår dypt inne i jorden ved ufattelig trykk og høy varme. Verdens hardeste naturmateriale med en unik glans og evne til å bryte ned lyset. Kommer av «adamas» = uovervinnelig, kjærlighetens udødelighet. Grekerne mente at ilden i diamanten gjenspeilet kjærlighetens evigvarende flamme. Om en uke skal jeg på diamantjakt i helvete. Gull er greit å ta med seg, men min indre vekst er mye mer verdt. Indre edelstener skal graves fram fra dypet i meg. Nye egenskaper skal ut i lyset. Ingen er den samme etter et 24-timersløp.

ULTRALØPER SIMEN HOLVIK (43) er norgesrekordholder på 100 miles og har løpt hele 253,14 kilometer på 24-timersløp. Ved siden av jobber han fulltid med IT innenfor energi. Simen er enkemann bosatt i Stavanger med barna på åtte og ti år, og skriver i denne spalten åpent og ærlig om (ultraløper)livet.

@simenholvik

Vi har sendt ut en verbal stafettpinne der vi oppfordrer løpere til å dele sin historie. For eksempel historien om hvordan du ble en løper, eller fortellingen om en løpsopplevelse som har satt spor.

Denne etappen skrives av Karl Joachim Svendsen. Han forteller om hvordan selvtilliten har vokst i takt med kilometerantallet de siste tre årene.

Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail til sara@runnersworld.no, da vel!