BARBEINT I AMAZONAS Historien om Alfred Russel Wallace

Markus Lindholm

Barbeint i Amazonas

Historien om Alfred Russel Wallace

Barbeint i Amazonas. Historien om Alfred Russel Wallace

© Spartacus Forlag AS, 2022

Omslagsdesign: Cecilie Mohr, CMYK design

Omslagsillustrasjoner: Frosken: https://wallacefund.myspecies.info/ file-colorboxed/225, Fugl: https://www.flickr.com/photos/wallace_me morial_fund/49103988053/in/album-72157711886180371/, Sommerfugler: wallace-online.org, Bildet av Wallace: English Heritage

Sats: Punktum forlagstjenester

Satt med Garamond Premier Pro 11/14

Papir: Munken Print Cream 100 g

Trykk: Scandbook Printed in EU

ISBN 978-82-430-1372-8

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Boken er trykket med støtte fra Institusjonen Fritt Ord.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR .

SPARTACUS FORLAG AS

Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

Innhold

Forord

Begynnelsen 9

Naturforskeren våkner 19

Ama zonas 29

Tilbake til start 63 Borneo 71

Paradisfugler 89

Gjennombruddet 115

Kaptein Wallace 131

Wa llaces dilemma 149

Vitenskapsmannen 177 Samfunnsaktivisten 201

Kosmologi ved reisens slutt 221

CODA – Wallace og Darwin 239

Benyttet litteratur og kilder 245

Noter 247

Forord

Historien om Alfred Russel Wallace er like eiendommelig som den er oppsiktsvekkende – både reisene hans, oppdagelsen av seleksjonsteorien, hans allsidighet som forsker og samfunnsaktivist og hans ustoppelige energi. Han har sagt og skrevet noe uventet og originalt om det meste. Sammen med Charles Darwin la han grunnen for det som skulle bli vitenskapen om livet – biologi. Likevel fikk han den besynderlige skjebne å ende opp som en historisk parentes. Han var en av biologiens mest ruvende pionerer og pekte på problemer som først hundre år etter hans død er blitt synlige for flere. Alfred Russel Wallace har fortsatt noe på hjertet.

Vitenskap oppstår der folk ser noe nytt i det hverdagslige. Alle har sett at epler faller til bakken. Men Isaac Newton så noe i det som gjorde at en ny verden åpnet seg – en verden ingen før ham hadde vært klar over. Det er vitenskapens kreative element. Det er nesten litt som kunst. Famlende undring er vitenskapens ukontrollerbare kilde. Der finner vi Alfred Russel Wallace. Hans erkjennelsesreiser var som hans ekspedisjoner – en fargerik blanding av forbløffende intuisjon og intellektuell dumdristighet, styrt av nysgjerrig fascinasjon over naturens gåtefulle skjønnhet. Med dette som utgangspunkt har jeg organisert boka i form av to reiser. Første del handler om Wallaces fysiske reiser, andre del om hans intellektuelle reiser.

Det er skrevet mye både av og om Wallace – langt mer enn noen kan rekke over. De fortellende delene av boka er først og fremst basert på selvbiografien My Life, på brev, og på de to reiseskildringene han førte i pennen, Narrative of travels on the Amazon and Rio Negro og The Malay Archipelago. Øvrige emner er basert på hans artikler og bøker om ulike emner. I tillegg har jeg naturligvis støttet meg på en omfattende sekundærlitteratur. For ikke å gjøre fremstillingen unødig besværlig har jeg begrenset bruken av sluttnoter til sitater der referansen ikke fremgår av sammenhengen.

Et par kommentarer før vi begynner. Den første: Det er en del dreping i boka. På attenhundretallet var naturen fortsatt et overflødighetshorn av ukjente skapninger. Alt måtte beskrives, så da måtte det drepes først. I dag er det ikke lenger nødvendig, simpelthen fordi noen før oss har gjort det. Så ikke ta anstøt av all drepingen. Hadde det ikke vært gjort, ville vi holdt på med det nå. Den andre: Det er alltid en avveining hvor trofast man skal være i ordlyden ved oversettelser. Nøyaktige oversettelser gir tyngre språk. Løsere oversettelser gir bedre flyt, men innebærer samtidig en risiko for at meningsinnholdet vrir seg. Jeg har prioritert språklig flyt fremfor presisjon. Om noen skulle ville bruke ordlyden, bør de i det minste sjekke originalversjonen først. Jeg har brukt ID-kodene slik de er angitt på wallace-online.org i sluttnotene, der kilden ikke fremgår av sammenhengen.

Mange har gitt råd og innspill underveis. Ingen nevnt, ingen glemt. God lesing!

Begynnelsen

Ute striregner det. En sti av små, svarte maur beveger seg over de skitne bambusmattene og forsvinner inn mellom en stabel kasser som fyller den ene kroken av rommet. Hytta er liten og skjev, egentlig mer et skur. Det er bare dette ene rommet, og det er fullt av utstyr. Børser, insektnett, noen flasker, en rotete papirbunke, på en av kassene noen kjeler og en kopp. Taket er utett – det drypper både her og der. Langs den ene veggen står en benk. Det ligger en mann der. Han er lang og hengslete, med grovt skjegg. Han trekker mugne tepper tettere rundt seg, tropevarmen til tross. To flaggermus mønstrer ham uutgrunnelig fra takbjelken. Det ser ikke bra ut. Mannen kryper sammen, nærmest i fosterstilling. Det skifter mellom feberanfall og voldsomme frostrier – malaria. Han forsøker å drikke litt.

Hvordan endte han opp i dette skuret, i skogen på en avsides øy vest for Papua Ny-Guinea?

Alfred Russel Wallace har nettopp blitt 35 år gammel. Det hender jeg tenker på ham som Europas første backpacker. Det er sikkert feil. Han var ikke den første som oppsøkte avkroker på fjerne kontinenter. Vi snakker tross alt om 1858. Det er viktoriatid, det britiske imperiet er i full blomst. Men han var backpacker likevel. Han reiste primitivt, levde på lokalfolks premisser, hadde sans for det fremmede, var nysgjerrig på andre kulturer, levde blant folkeslag knapt noen før ham

hadde oppsøkt, og brukte det til å sette sin egen kultur i relieff. Han levde blant hodejegere på Borneo, gikk barbeint i jungelen og var i en periode eneste europeer på Ny-Guinea.

Først og fremst var han naturligvis biologen som løste evolusjonens gåte. Men han var også antropolog, filosof, sosialist, feminist, bille samler og spiritualist og skulle utsette Europa for et skred av ideer i tiårene som fulgte – nesten åtte hundre artikler, tjueto bøker og en rekke foredrag og intervjuer. Da han døde i 1913, var han sannsynligvis den mest siterte naturforskeren i verden.

Hvem var han? Hva drev ham? Hvordan tok ideene hans form? Og hvordan klarte han å opparbeide seg innsikt i så mange ulike fagfelt? Spørsmålene er mange.

Han kom til verden i den lille byen Usk i Wales 8. januar 1823, som nest yngst i en søskenflokk på ni. Foreldrene var fattige. Faren hadde vært advokat, men var en uforbederlig spekulant som stadig rotet bort det familien hadde å rutte med. Innen Alfred var seks år gammel, hadde de måttet flytte fem ganger, stort sett fordi de ikke kunne betale husleia. Men faren var kanskje en bra kar likevel – han likte i alle fall bøker. Om kveldene samlet han familien rundt kaminen til høytlesning, og bøker ble en glede Alfred raskt gjorde til sin egen. Han slukte alt han kom over – eventyr, romaner, reiseskildringer og historiebøker. Da faren fikk en liten kontoriststilling ved byens bibliotek, ble det et fristed for Alfred. Han må ha vært tidlig moden, for han stavet seg igjennom klassikere som Iliaden, Paradise Lost, Robinson Crusoe og Dantes Inferno. Skolegangen ble kortvarig, etter alt å dømme fordi faren gikk konkurs. I stedet ble Alfred, nå fjorten år, sendt til storebroren John i London, der han skulle jobbe som snekkerlæring. Arbeidsdagen var tolv timer lang og lønna elendig. De fleste han møtte, levde i konstant økonomisk nød. Om det regnet en dag og murerne ikke kunne mure, fikk de heller ingen lønn. Kvinnene jobbet som tjenestefolk eller i industrien, mens ungene fikk passe seg selv. Barnearbeid var vanlig. Alfred tok til seg alt han så og hørte. Erfaringene fra tenårene ble bestemmende for hans senere samfunnssyn.

Men han var i London! John tok ham med til fine handlegater, der de kunne kikke i butikkvinduer. Og så var det kveldsmøter i Hall of Science, rett rundt hjørnet nede i Tottenham Court Road. Viten skapens hus – det lyder flott. Her ble tidens spørsmål debattert. Er lovene like for alle? Skal adelen ha særrettigheter? Hvem skal eie jorda? Finnes Gud? Tilhørerne var arbeidere og fattigfolk. Her fikk Alfred høre om Robert Owen. I den lille byen Lanark i Skottland hadde Owen overtatt et bomullsspinneri som han ville utvikle til et sosialis tisk idealsamfunn. Byen ble organisert som et nettverk av småhus og gater, og arbeiderne hadde stor innflytelse over den daglige driften av spinneriet. Arbeidsdagen ble kortet ned, Owen forbød barnearbeid, og en liten del av lønna gikk til en felles kasse så det skulle være mulig å bli syk uten å tape inntekt. Han jobbet også for at alle skulle forstå betydningen av riktig kosthold og hygiene. Rundt husene ble det anlagt hager med frukttrær og grønnsakbed. Nye kooperative butikker ble åpnet, med priser som gjorde at arbeiderne fikk råd til å handle. Han bygget barnehage (visstnok blant de første i verden) og skole, basert på moderne pedagogiske teorier. Barna skulle ikke bare pugge latin, men også øve dans og musikk. Fysisk straff ble forbudt, og undervisningen skulle vekke nysgjerrighet og læringsglede, erklærte han.

Slikt gjorde inntrykk på Alfred. Om man forandret samfunnet, ville menneskene ikke bare få det bedre, men også selv bli bedre. Men hva med Gud? Som gutt hadde han likt stemningen i kirken, men prestene påsto at mennesker var absolutt frie og alltid kunne gjøre hva de ville. Fra dem var beskjeden grei: Ta deg sammen! – gjerne spritet opp med trusler om dommedag og evig pine. Så enkelt kunne det umulig være. Gjennom hele livet forble Alfred skeptisk til religion.

Landmåling

Da han hadde tilbrakt noen måneder som snekkerlærling i London, var det ikke flere jobber å få. Alfred trasket den drøye dagsmarsjen opp til Bedfordshire, der den andre storebroren hans, William, holdt på.

En ny eiendomslov hadde gjort det nødvendig å måle opp grensene for alle gårder på nytt. Samtidig begynte utbyggingen av jernbanenettet. Det krevde oppmåling, det også. William var fjorten år eldre. Han var alvorlig, hardtarbeidende og kort i replikken. Alfred beundret broren, men var også litt redd ham. Jobben besto i å beregne avstander i land skapet nøyaktig, holde målestaver og flagg, fjerne kratt og småtrær for å få siktelinjer samt kalkulere vinkler og høydeforskjeller. Landmåling kom til å holde liv i Alfred gjennom det meste av tenårene. Brødrene gikk til fots og overnattet på små herberger, av og til også utendørs eller i en låve. Alfred ble lokalkjent over hele den sørlige delen av De britiske øyer. Mye av arbeidet foregikk utendørs, og nå begynte han å legge merke til ting han tidligere ikke hadde fått med seg. For hva var det for slags planter som grodde i veigrøftene? Og hva var det for slags insekter som satt på blomstene? Rart han ikke hadde sett det tidligere – og så mye forskjellig, da! Hadde det navn, alt sammen? På en av turene kom han forbi en diger steinblokk som så ut som en sekk poteter. Konglomerat, sa broren kort. Så bergarter kunne være forskjellige, de også? Og hvorfor lå den der, sånn midt i landskapet? William viste ham omrisset av fossiler i en kalksteinsklippe – forstei nete blekkspruter. De så ut som korte spyd i berget.

En februardag gikk det nesten galt. Alfred skulle krysse en gjørmete myr og plumpet plutselig nedi med begge beina. Jo mer han kavet, desto dypere sank han. Hvordan han enn vred seg, fant han ingen fast grunn. Han hadde druknet, om ikke William var kommet til. Klissvåt stavret han seg hjemover i den iskalde vinden. Det gikk ikke så bra –bronkitt og begynnende lungebetennelse. Han måtte ta landeveien fatt mot London, der det fantes leger. Behandlingen besto av blodigler som ble plassert på brystet, og magenbitter for å fremme appetitten. Litt etter litt kom han seg, men var plaget av astma resten av livet.

Omstreiferlivet gjorde at han fikk se enda mer fattigdom. Det var det samme overalt: rike jordeiere og adelsfolk med enorme åkere, parker og gods. De hadde den beste jorda, mens småbrukene oppe i skrentene, der arbeidstokken bodde, lå på steinete rabber. Han ble ikke klar over det før mange år senere, men han bidro selv til en ny

runde overgrep fra myndigheter og adel. Tidligere hadde allemanns retten hersket i utmarka, og alle kunne bruke den som beite eller til vedsanking. Oppmålingsarbeidet innledet slutten for en slik felles allmenning. Snart fulgte gjerder og grenser, og bare de som hadde penger og betalte avgiftene, fikk tilgang. I Wales kunne de færreste engelsk. De forsto neppe verken hva det nye regelverket dreide seg om, eller hvorfor de ble stengt ute.

Sommeren 1841 kom brødrene til Neath, en landsby sør for det vakre fjellområdet Brecon Beacons. Det var en god skjebne, selv om det krydde av veggedyr på rommet. For nå var Alfred blitt fullstendig oppslukt av alt som hadde med natur å gjøre, og området var variert og rikt. Mens William lette etter jobber, streifet lillebror omkring i skog og mark. Han begynte å studere stjernehimmelen også – kjøpte linser og laget et primitivt teleskop. Så kunne han se Jupiters måner og noen av de nærmeste stjernehopene. Men ellers var det blomster som tok oppmerksomheten denne sommeren. Det fantes ikke mange bøker om planter, men han kom over et lite hefte utgitt av The Society for the Diffusion of Useful Knowledge, som forklarte grunntrekkene av plantenes anatomi. De vanligste familiene av blomsterplanter ble også vist med enkle plansjer – skjermplanter, korsblomstfamilien, leppeblomster – mange nye navn.

William fant ingen jobber til dem den sommeren, og Alfred var enda blakkere enn han pleide. Likevel bestemte han seg for å koste på seg Lindleys Elements of Botany. Boka var ikke helt som han hadde forventet, men den hjalp ham til å oppdage trekk som hadde takso nomisk betydning. Det fantes altså en skjult orden i alt dette som i begynnelsen hadde virket aldeles kaotisk.

Alfred hadde også fått tak i Charles Darwins bok om jordomsei lingen med Beagle, The Voyage of the Beagle. Han skrev inn et sitat derfra på permen av Lindleys bok. Kunnskap om detaljer vil gjøre helhetsopplevelsene rikere, slik for eksempel musikkopplevelser bli rikere om man også kan noter, skrev Darwin. På samme måte «bør enhver reisende også være botaniker, for blomstene omkranser alt og gjør det vakrere». Alfred var enig.

Snart begynte han å skrive ned navnet på artene han hadde identi fisert. Det ble en hel liste, dandert med skisser av viktige detaljer, da kunne han huske dem bedre. Og så kunne man jo presse planter og lage herbarium? William ristet på hodet – hva var det lillebror kastet bort tiden på?

Henry Bates

Det ble slutt på lediggangen da den nå tjue år gamle Wallace tok seg jobb som skolelærer i Leicester. Han var sjenert og ble lett usikker blant andre, så rollen som lærer ga ham litt å slite med. Men han holdt seg flytende økonomisk – årslønna var 20 pund. Han kjøpte adgangskort til byens bibliotek. Blant bøkene han leste, var et lite hefte av Thomas Malthus, An Essay on the Principle of Population. Den ga litt å tenke på. Malthus hevdet at befolkningsveksten på De britiske øyer etter hvert ville føre til kaos, siden matproduksjonen ikke kunne økes like raskt. Stadig flere munner å mette overfor et begrenset matfat ville skape hungersnød, sykdom og sosial uro. Resonnementet gjorde inntrykk. I hyllene fant han også andre bøker – historiebøker om Amerika, blant annet Prescotts History of the Conquests of Mexico and Peru, og en engelsk utgave av Alexander von Humboldts Cosmos. Her hadde den store oppdagelsesreisende forfattet en kosmologi som beveget seg fra melkeveien og solsystemet gjennom jordskorpen og inn i livets verden til planter og dyr og mikroskopiske skapninger. Det gjorde Alfred aldeles ør.

Den vinteren begynte han også å skrive ned tanker som han mente han en gang ville holde som foredrag, eller som kanskje kunne komme på trykk et sted? De ble aldri publisert, men Wallace fant dem igjen som gammel og tok med noen utdrag i selvbiografien. En av tekste ne har tittelen «Om verdien av variert kunnskap» og handler om verdien av å vite, og om hvordan kunnskap på mange felt utvider og kompletterer horisontene. Breddekunnskap er en forutsetning for å kunne fordype seg, skriver han. Mange blir betatt av lyn og torden,

men tenker ikke over at de samme naturlovene også regjerer hverdagen, som når man spretter korken av en flaske, eller når det slår gnister fra pelsen til en katt.

Den som har rike naturkunnskaper, ringakter ingenting, heller ikke det minste, og erkjenner at også ubetydelige og hverdagslige fenomener i like stor grad krever forklaringer som de større og mer imponerende.

I hver liten duggdråpe er de samme naturlovene virksomme som for årsaket planetens sfæriske form, og i isrosene på vinduet en vintermor gen kan man gjenkjenne de samme lovene som gir form til planter og primitive dyr.

Stadig å utvide og komplettere menneskehetens felles kunnskaper –det er intet mindre enn selve meningen med livet, ifølge unge Wallace: «Kan vi tro at vi oppfyller meningen med livet samtidig som vi fortsetter å overse så mange av skaperverkets underverker og skjønnheter, mens så mange mysterier [...] er uløst?»

Og det har noe med menneskets utvikling gjennom livet å gjøre. Han har hørt at det skal være mulig å lage nøyaktige fotografier av ansikter og fabler om å ta portretter av mennesker hvert år gjennom hele livet, for å se hvordan de forandrer seg fra barndom til alder dom. Om man så visste noe om deres liv og alt de har opplevd, kunne man studert hvordan både personlighetstrekk, gleder, sorger, seire og skjebneslag litt etter litt manifesterer seg i det aldrende ansiktet. På den måten ville man kunne sett hvordan sinnets og livets hendelser forplanter seg inn i kroppen.

Wallace satte i gang et systematisk arbeid for å kompensere for sin manglende utdannelse. Så ofte han kunne, var han på biblioteket. Der støtte han på en fyr som het Henry Walter Bates, og de ble raskt venner. Henry var et par år yngre, men han visste masse om både planter og insekter rundt byen. Da Alfred kom hjem til ham, gjorde han store øyne: Henry hadde en flott samling av biller og sommerfugler, spent opp på insektnåler og sirlig ordnet med etiketter. Det fantes hundrevis av forskjellige billearter rundt Leicester, påsto Bates, og sikkert mange

tusen til sammen på De britiske øyer. Wallace bestemte seg øyeblik kelig for å begynne å samle. Han skaffet seg samleglass, insektnåler og esker, klippet til etiketter for artsnavn, dato og lokalitet og sparte penger så han kunne kjøpe seg enda en bok, J.F. Stephens Manual of British Coleoptera. I tiden som fulgte var de to stadig på farten etter insekter. Det gikk heller ikke lenge før de begynte å fable om alt det merkelige som fantes i fjerne land – tenk på jungelen, ’a gitt.

Men Alfreds interesser trakk i flere retninger. En dag fikk han høre om hypnose. Den tyske legen Franz Anton Mesmer hadde oppdaget noe han mente var en ny form for energi som både mennesker og dyr var i besittelse av. Han kalte det «kroppsmagnetisme». Den energien kunne komme i ulage, påsto Mesmer, men den kunne bringes i balanse igjen ved hjelp av hypnose. Emnet var blant annet aktuelt fordi man trengte et bedre middel for bedøvelse. Whisky og opium var eneste trøst ved alt fra tanntrekking til amputasjoner. Kunne kanskje hypnose gjøre kirurgiske inngrep mindre smertefulle? Alfred oppdaget at han slett ikke var helt uten hypnotiske evner selv, og dro på møter og fikk høre om rare teorier om hvor i kraniet forskjellige mentale evner var plassert. En ny vitenskap – frenologi – var i ferd med å se dagens lys. Den kartla kraniets utforming og plasserte mentale evner på ulike steder. Når disse ble massert, kunne man tilsynelatende påvirke sinnet også. Ikke helt umulig, kanskje?

Tidlig i 1845 døde William uventet. Av søskenflokken var nå bare fire i live: Alfred, storesøskene John og Fanny og lillebroren Herbert. Alfred sa opp jobben som lærer og dro til Neath for å rydde dødsboet. Han ble værende der en stund, og så dukket også John opp. En som merdag la brødrene ut på en tredagers fottur i Brecon Beacons. Turen gikk vestover mot Rocking Stone, en steinsatt gammel druideplass fra førkristen tid, og dagen etter besteg de fjelltoppen Beacons i strålende sol. Alfred lette etter biller i skrentene, og på toppen spiste de lunsj og slappet av i gresset. Hjemturen gikk via landsbyen Ystradfellte, men oppstemt av den friske luften og det vakre landskapet bestemte de seg for å sove ute. De kom forbi den vesle kalksteinsgrotta Porth yr Ogof,

der en bekk kom ut av fjellet. Rett innenfor var det plass nok både til bål og til å strekke seg ut. Grotta var fuktig og kald, men de samlet en diger haug ved og slo leir rett innenfor åpningen. Om kvelden satt de ved bålet, som flakket mot grottetaket, kikket ut på stjernene og snakket om fremtiden. Et par år senere gravde John gull i California, og Alfred padlet kano på Amazonas.

På turen gjorde Wallace en fangst som førte til hans første viten skapelige publikasjon. Teksten var riktignok kort, men våren 1847 kunne man lese følgende notat, signert Alfred Russel Wallace, i det vesle tidsskriftet The Zoologist: «Et eksemplar av Trichius fasciatus i nærheten av Neath – jeg fant et eksemplar av dette vakre insektet på en blomstrende Carduus heterophyllus ved fossen nedenfor Neath Vale.»

Funnet skjuler en sjarmerende tilfeldighet. Humlebillen, som den heter på norsk, illustrerer et fenomen som Henry Bates senere skulle bli kjent for å finne forklaringen på: mimikry. Humlebillen er et av få gode europeiske eksempler på en tilpasning der arter hermer farge og form etter andre, som er giftige. På den måten får de til en viss grad gratis beskyttelse mot predasjon. Fenomenet skulle komme til å oppta ham flere tiår senere.

Alfred Russel Wallace var blitt voksen. Han manglet riktignok utdannelse, men var belest, hadde praktisk håndlag, atskillig arbeids erfaring, og fremfor alt – han var blitt lidenskapelig opptatt av natur. Gikk det kanskje an å leve av det?

Naturforskeren våkner

Før vi blir med Wallace ut på hans første store ekspedisjon, er det nødvendig å bli litt bedre kjent med det natursynet samtiden hadde, og som rimeligvis måtte bli Wallaces utgangspunkt. I hans ungdom fantes ingen biologi som etablert vitenskap. Selv ordet «natur» var verken like vanlig eller hadde samme betydning som nå.

Men noe var i emning. På kontinentet hadde Johann Wolfgang Goethe, Friedrich Schelling og Alexander von Humboldt gitt form til en naturfilosofisk tankeretning som betraktet «natur» og «ånd» som to sider av det samme. I England la man større vekt på å holde natur og ånd fra hverandre. To generasjoner før Wallace hadde William Paley brukt et mekanisk urverk som bilde på forholdet mellom gud og natur. Et urverk består av tannhjul som virker sammen og drives av fysiske krefter. Men ingen med vettet i behold ville hevdet at det har oppstått av seg selv, mente Paley. Hver lille detalj vitner om urmakeren, som visste hva han holdt på med. Overført på naturen: Den regjeres riktignok av fysiske lover, men vitner likevel overalt om en intelligent skaper. Men like lite som urmakeren selv er inne i urverket, er skaperen inne i naturen.

Det bidro til at mange ganske lenge forsøkte å få naturen til å rime med Bibelens lære. For eksempel gikk man ut fra at jordkloden bare var noen tusen år gammel. Carl von Linné, som er grunnleggeren av den biologiske systematikken, hadde sett for seg at planter og dyr var

utvandret fra paradis, som han mente hadde vært en svær øy i et gren seløst hav. Derfra hadde dyr og planter spredt seg utover til alle kontinenter etter hvert som de steg opp av havet. Spor etter naturkatastrofer ble antatt å stamme fra den legendariske syndfloden. Det fantes til og med enkelte som hevdet at man kunne tidfeste når flommen hadde inntruffet: 1656 år etter skapelsen, 2347 år før Kristi fødsel. Oppe i Skottland hadde fysikeren Andrew Ure regnet ut at uværet må ha brutt løs 7. desember, og at Noahs ark strandet på Ararat 6. mai neste vår – på en onsdag. Linné, som brukte tid til å undersøke likheter og forskjeller mellom artene, tenkte aldri på slektskap som felles historisk opprinnelse. Hva han egentlig hadde i tankene når han snakket om slektskap, sa han aldri noe særlig om. Omtrent samtidig skrev ento mologen William Kirby et stort verk der han viste hvordan alle dyr hadde spredt seg utover kloden fra Ararat. Men det var en krevende jobb. For hvordan hadde dovendyr, på sine vaklevorne bein, greid å gå fra Ararat i Tyrkia og helt til regnskogen i Sør-Amerika, under stekende sol gjennom ørkener og tvers igjennom isødet i Arktis? Og hvordan hadde kenguruen krysset havet og kommet seg over til Australia?

Plagende spørsmål, som bidro til at en del begynte å tvile på om en slik global flomkatastrofe virkelig hadde funnet sted. Var det ikke mer rimelig å tro at vær og geologi alltid hadde oppført seg omtrent som nå?

Problemet med en slik uniformisme var at den krevde mye lengre tidsrom enn det Bibelen opererte med. Da kom Charles Lyell på noe smart. Lyell var en av grunnleggerne av moderne geologi og utga i 1830 det monumentale trebindsverket Principles of Geology. Boka skulle bli avgjørende for både Charles Darwin og Alfred Russel Wallace, så det er bare å merke seg navnet med en gang. Lyell hadde begynt å se etter spor i jordskorpen som kanskje kunne si noe om jordas alder. Det fant han på Sicilia, der den enorme vulkanen Etna ligger som en tre tusen meter høy kjegle av basaltisk lava. Men den ligger faktisk oppå lag av kalkstein, som stikker ut mange steder nede ved kysten. Og ikke nok med det: I kalksteinen hadde Lyell funnet fossile muslinger som var ganske like de som fortsatt krøp omkring i fjæra på Sicilia. Så Etna var åpenbart yngre enn fossilene i kalksteinen, kanskje til og med yngre enn muslingene som levde der nå.

Det finnes nedtegnelser over Etnas utbrudd helt tilbake til antik ken, så rundt toppen og oppe på fjellsidene kunne Lyell identifisere hvert enkelt lag som hadde kommet til i historisk tid. Dermed kunne han anslå hvor mye vulkanen hadde vokst de siste to–tre tusen årene, og ut fra det anslå alderen på hele vulkanen. Hvert enkelt lag av lava fra Etnas utbrudd var to meter tykt. Og siden det de siste par tusen årene bare hadde vært noen få utbrudd, oppdaget han at tilveksten i den perioden hadde vært forsvinnende liten. Etna måtte være endeløst mye eldre enn menneskenes historie. Det kunne bare bety at muslingene som levde i fjæra rundt Sicilia, var enda eldre. Jorda måtte være langt eldre enn man hadde trodd.

Og da det begynte å bli kjent, kunne man også begynne å tenke på slektskap mellom plante- og dyrearter som noe historisk. Slektskap kunne peke bakover mot et felles opphav. Slik søsken hadde onkler, ku siner og oldeforeldre, hadde kanskje også andre skapninger felles røtter.

Men ulike ideer levde parallelt. Mens Wallace og Bates samlet biller i Leicester, satt danske Peter Wilhelm Lund ute på landet i Brasil, matt av tuberkulose. Han bare blåste av Lyell. For han hadde gravd frem mange tusen fossile fortidsdyr der ute i kalkklippene: kjempedovendyr, sabeltanntiger og monstrøse skilpadder. Alle hadde blitt utryddet av en forferdelig flodbølge – ja, gjett hvilken?! Men en dag falt Lunds verden i grus. Han trodde knapt sine egne øyne: Mellom andre fortidsdyr gravde han frem de fossile restene av en piggrotte – den selvsamme vesle skapningen som hoppet omkring i gresset utenfor huset der han bodde. Men hvorfor hadde Gud av alle ting latt et slikt foraktelig lite krek overleve? Mye tyder på at mysteriet bidro til å sende Lund på en sotteseng han aldri kom seg opp fra.

Naturalistene

Spekulasjoner florerte, man kranglet høyt og lavt, og dristige ideer tok form. Og ettersom kontakten på tvers av kontinentene økte, begynte europeiske storbyer å anlegge naturhistoriske museer og botaniske

Naturforskeren våkner

hager, der planter og dyr fra fremmede land ble vist frem. Økende handel og kontakt gjorde folk nysgjerrige på alt det rare som fantes i fjerne strøk. Det var fortellinger om løver og elefanter, palmer og brølende gorillaer. I Paris kunne man kjøpe appelsiner! Naturen som fenomen og objekt holdt på å pakkes ut – som vakre mineraler, fossiler, planter, insekter, fugler og pattedyr. I de botaniske hagene plantet man eksotiske trær og urter, og de naturhistoriske samlingene fikk egne bygg. I mai 1850 ankom endelig den første levende flodhesten London – fraktet med dampbåt hele veien nedover Nilen, gjennom Middelhavet og opp Themsen. Gjett om det ble oppstandelse! Samtidig var den vitenskapen om dyr og planter som begynte å ta form, todelt. Enten var man alvorlig vitenskapsmann, utdannet fra Cambridge eller Oxford, med tykke bøker på latin bak store skrivebord – eller man var samler. Det siste skapte muligheter for folk som tilhørte feil sosial klasse og ikke hadde noen utdannelse, og som ble omtalt som naturalister. Naturalistene reiste rundt og samlet insekter, fossiler, snegler, dyrekranier, skinn, fugler, mineraler og bergarter som de sendte til Europas museer og samlinger. Her var det plass til folk som Alfred Russel Wallace og Henry Walter Bates.

En siste sak man må kjenne til for å forstå hva Wallace gikk og tenkte på, gjelder fenomenet utvikling. Hva var det egentlig som skjedde når et barn tok form inne i mors mage? På syttenhundretallet trodde fortsatt mange at hver enkelt sædcelle inneholdt et ferdig skapt knøtt lite menneske, som så ble «plantet» i kvinnen og vokste seg stort der. For ettertiden fremstår tanken som pussig fordi den nettopp så fullstendig overser at det utvikler seg. Det var særlig den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau som satte utvikling på dagsordenen. Både samfunn og mennesker utvikler seg, hevdet han. Synet forplantet seg snart til naturhistorien. Så ved inngangen til attenhundretallet begynte det å dukke opp ideer om at planter og dyr hadde tatt form gradvis og litt etter litt: De hadde utviklet seg, de også. Det banet veien for de første famlende forestillinger om «transmutasjon» – det som man litt etter litt skulle begynne å omtale som evolusjon. Men her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Fosterutviklingen er målrettet

og ender med et ferdig lite menneske. Utviklingen inni livmoren fører jo ikke til hva som helst. Det var også slik Rousseau brukte begrepet. Mennesker utvikler seg mot økt fullendelse, de perfeksjonerer seg. Han kalte det perfektibilitet. Den franske vitenskapspioneren Jean-Baptiste Lamarck mente det fantes perfektibilitet i naturen også. Alle organis mene bidrar litt til den utviklingen, og deres streben vil gradvis bidra til små forbedringer. Alle revens forsøk på å fange haren gjør at reven blir stadig bedre, men harens raske føtter perfeksjoneres, de også. Overalt der man ser utvikling, guides den av en usynlig ledetråd. Utviklingen har et mål, den er – i en eller annen form – teleologisk.

I denne bruddsonen av forbløffende empiri, famlende utviklingsideer og bibelske forestillinger tok Wallace form. Ikke alle ideer var like konturert, og de hang slett ikke alltid godt sammen. Men Lyells bok sto støtt. Jorda var mye eldre enn det man kunne lese ut av Bibelen.

Da Wallace fylte 21 år, utkom boka Vestiges of the Natural History of Creation («På sporet av skapelseshistorien»). Forfatteren var Robert Chambers, men han hadde vært forutseende nok til å bruke pseudonym. Det var lurt, for det ble skikkelig rabalder. Chambers mente alt tydet på at både jorda og det som lever, har en lang utviklingshistorie bak seg. Han flettet sammen geologi, biologi, mennesker og etikk til et svært teaterstykke, der alt er i utvikling og blir bedre. Planeten begynte som en suppe av varm tåke som gradvis fortettet seg til det vi ser i dag, mente han. Akkurat dét hadde jo for øvrig både Newton og Laplace hevdet. Men i det lå også muligheten for at arter kunne utvikle seg. Livet hadde ikke blitt skapt ferdig og alt på en gang, var Chambers’ poeng. Det mylderet av liv som befolker kloden nå, har blitt stadig mer komplekst og perfekt, og denne kontinuerlige utviklingen kulminerte med mennesket. Boka bidro til at utviklingstanken for alvor slo rot i mange miljøer.

Chambers mente at de fossile lagrekkene beskrev en gradvis utvikling fra gamle og enkle til stadig yngre og mer kompliserte dyr. For eksempel var de eldste fossile fiskene primitive. På samme måte var de eldste pattedyrene primitive pungdyr, så pattedyrenes historie gikk

Naturforskeren våkner

mot økt perfeksjon, den også. For eksempel var fuglene etterkommere av flygefisk, og hunden var en perfeksjonering av selen, noe som stemte med at livet hadde oppstått i havet. Utviklingen gikk altså mot økt perfeksjon, slik også fosteret gjør det. Mennesket var ikke bare det mest komplekse, men også det mest perfekte.

Vestiges kom i flere opplag og ble et viktig veikryss i evolusjonstankens barndom. For dagens tenkemåter virker nok forestillingen om økt perfeksjon litt underlig, og sant å si fikk allerede Chambers kjeft for den saken. For det stemte jo ikke heller. For eksempel eksisterte jo både bruskfisk og pungdyr fortsatt, selv om de altså var primitive. Det kom også andre innvendinger mot Chambers. Blant annet impliserer ideen hans at kompleksiteten burde tilta gradvis, og ikke sprangvis. Men kritikerne hans kunne vise at ingenting tydet på at utviklingen hadde foregått litt etter litt. Fossiler av nye klasser, for eksempel kryp dyr, fugler og pattedyr, dukket opp plutselig og på bestemte tidspunkt i de geologiske lagrekkene.

Egentlig prøvde Robert Chambers å bygge bruer over den kløften som William Paleys sondring mellom ånd og materie hadde skapt. Og akkurat det bidro kanskje til at boka provoserte også. For Chambers mente mennesket ikke prinsipielt atskilte seg fra andre pattedyr, men kun fremsto som kulminasjonen på en utvikling skaperen selv styrte. Og den skapelsesprosessen pågikk jo hele tiden. Var kanskje ånd og materie to sider av samme sak likevel?

Chambers’ bok traff tidsånden godt. Natur var ikke lenger noe urverk – transmutasjon var saken! Tidens vitenskapskjendis, Alexan der von Humboldt, hadde omtalt naturen som en elv, med rikelig plass til alle slags overgangsformer og mellomledd. Og i London ville gatesnakket ha det til at han støttet Chambers’ syn.

Wallace leste Vestiges så fort han kunne, og den gjorde stort inntrykk. Han skrev opprømt til Bates at «en rekke anerkjente tenkere støtter teorien om progressiv utvikling av dyr og planter». Chambers hadde lansert en genial hypotese, mente han, og den ble støttet av fakta og analogier. I brevet argumenterte han også for at mennesket måtte være resultat av de

samme transmutasjonene. Men det trengtes bedre belegg og flere fakta. Boka måtte altså leses som en oppfordring til å samle inn mer fakta og se dem i lys av transmutasjonsideen, forklarte han kompisen.

I Bates hadde Wallace funnet en han kunne snakke med. Høsten 1847 – han var nå 23 år gammel – hadde han sett insektsamlingene i British Museum. Han var betatt, men også frustrert, for de var ikke organisert etter noen genealogisk logikk. I et brev til Bates skrev han:

Jeg blir stadig mer misfornøyd ved bare å samle lokale arter; det er ikke mye lærdom å hente ut av det. Jeg ville heller tatt for meg én familie og undersøkt den grundig – og særlig i lys av teorien om artenes opprin nelse. Jeg mener bestemt at det må være mulig å komme frem til noe konkret. Det burde være tilstrekkelig å velge ut én familie som har be grenset utbredelse.

Det aner ham at en slik øvelse kan gi informasjon om hvordan arter har oppstått. Han spør også om Bates kan hjelpe ham med å finne en egnet familie. Wallace var altså blitt fullt på det rene med at livet på jorda var resultat av en lang utviklingshistorie, og begynte å spekulere på mulige årsaker.

En plan tar form

Midt i denne ungdommelige oppdagergleden dukket ideen opp om å dra til tropene for å samle insekter der. Henry Bates skulle senere minnes denne tiden og skrev at Wallace allerede høsten 1847 hadde foreslått at de to skulle dra til regnskogen i Sør-Amerika:

Planen var at vi skulle lage våre egne samlinger og sende dublettene til England for salg og slik dekke inn kostnadene. Som Mr. Wallace for mulerte det i et av sine brev, [var hensikten] å samle fakta for «å løse problemet knyttet til artenes opprinnelse», et spørsmål vi hadde disku tert og brevvekslet mye om.1

Naturforskeren våkner

Alexander von Humboldt hadde reist gjennom Venezuela og videre til Ecuador og oppdaget at vegetasjonen gradvis fikk et mer arktisk preg etter hvert som han kom opp i Andesfjellene. Han var den første naturforskeren som kom på at alt henger sammen med alt, og hans fortellinger fra tropene gjorde inntrykk. Og så publiserte en annen oppdagelsesreisende, William Edwards, sine opplevelser fra Amazonas i fargerike vendinger med boka A Voyage up the Amazon. Med byen Pará (dagens Belém) som utgangspunkt hadde Edwards tatt seg oppover gjennom det enorme flodlandet, og beretningene var rikelig dandert med anakondaer, krigermaur, papegøyer og brøleaper. Boka lot det også skinne igjennom at en trenet naturalist kunne leve av det han samlet. De to endte med å få audiens hos forfatteren. Joda, det stemte, sa han. Man kunne nok leve av det om man bare visste hvordan det måtte prepareres og pakkes varsomt i polstrede kasser og sendes med skip tilbake til Europa. Ifølge Edwards burde særlig de nordre delene av Amazonas, og det kjempemessige Rio Negro-systemet, være et egnet område for naturalister på jakt etter eksotiske trofeer, sjeldne skapninger og nye arter. I tillegg til råd og tips tilbød han seg å skrive et anbefalingsbrev som de kunne legge frem som døråpner, der slikt trengtes.

Det måtte bli Amazonas.

Da beslutningen var tatt, var det mye som måtte ordnes. For det første måtte de finne noen som kunne ta imot og selge det de fanget, og sende penger og nytt utstyr når de trengte det, med skip over At lanteren. Det ble Samuel Stevens. Han var fem år yngre enn Wallace, en ivrig entomolog med forbindelser til både British Museum og andre institusjoner. Han var dessuten medlem av The Entomological Society, som ville være et potensielt marked. Han tilbød seg å selge alt de samlet, mot at han selv kunne beholde tjue prosent, pluss fem prosent som ble satt av som forsikring.

Men hvordan sender man skjøre sommerfugler tvers over havet? De støtte på en samler som nettopp hadde kommet hjem fra Java og som hadde laget seg et sinnrikt system av støtsikre esker. Han viste

dem hvordan de kunne pakke mange eksemplarer sammen uten at det tok for mye plass. Bunnen av eskene måtte være laget av et mykt trevirke eller kork, så insektnålene lett kunne settes inn. En uke i april inviterte Henrys foreldre Alfred opp til Leicester , der han fikk skyte med hagle og flå fugler. For fuglene de skulle skyte, måtte flås, og skinnene prepareres før de kunne sendes til Stevens. Skinn av småfugl er svært skjøre, så flåingen krever håndlag. Stevens ga dem et krasjkurs. Og hva gjorde man med dem i tropevarmen? Fugler og pattedyr ville jo bli ødelagt allerede etter noen timer? Blodsøl må tørkes av fjærdrakten umiddelbart, instruerte Stevens. Og så trengte de arsenikksåpe, som alle skinn måtte gnis grundig inn med før tørking. Det beskyttet mot maur og fluer. Miksturen måtte de lage på stedet av såpe og arsenikk pulver – alt sammen saker de måtte ta med fra England. De prøvde å lære seg det nødvendigste om hvordan små pattedyr skulle flås og prepareres, og hvordan fisk, frosk og små krypdyr skulle behandles. Sprit? Joda, men det var vanskelig å transportere. Så stakk de innom et botanisk drivhus og pugget tropiske palmer og orkideer noen dager. Det fikk klare seg.

To landsens billesamlere, knapt voksne, skulle bli feltbiologer i et av klodens mest utilgjengelige og artsrike områder, nærmest over natta. De skulle fange insekter og dyr og mestre vanskelige taksidermiske teknikker og håndtere kjemikalier og spesialverktøy i et klima der alt mugnet og ble invadert av midd, maur og fluer før man fikk sukk for seg. De kunne ikke portugisisk, visste knapt hvordan de skulle skaffe seg mat og langt mindre hva de skulle gjøre om de ble syke. Men de var unge, besatt av samlerens glede og hadde livet foran seg. Så en dag i april var utstyret pakket. De fikk stablet alt inni diligencen som skulle til havnebyen Liverpool. Da de endelig var ferdige, var det ikke plass til dem selv. Så de måtte sitte på taket og riste seg igjennom natta der oppe. De klamret seg fast som best de kunne.

Dagen etter, utslitt, men opprømt, sto de på kaia i Liverpool.

Naturforskeren våkner