K U LT U R S T O F F
SNIK Et skjønnlitterært dypdykk inn i et helt vanlig øyeblikk Tekst Astri Nyaas Illustrasjon Ingvild Hauglid
«Det må da gå an å vise litt slingringsmonn. Noen ganger har man jo uflaks!»
«Stakkars» tenker jeg, men er usikker på hvem av dem jeg egentlig sikter til.
Hun er et par år eldre enn meg, kanskje litt mer. I slutten av tyveårene, hvis jeg skulle ha gjettet. Vi deler den samme litt skakkjørte kroppsholdningen, og det som fremstår som et geografisk litt malplassert beklednings valg. Vårjakke i desember, ingen paraply, high five. Hun ser ganske vanlig ut, der hun sitter med halve fjeset bak munnbindet. Helt ordinær liksom.
«Men jeg har jo mistet pengeboken min sier jeg! Hvordan skulle jeg da kunne kjøpe meg en billett?»
Men vi har enda en lang busstur foran oss.
Hun hiver armene oppgitt i været. Små vanndråper tar av fra ermene
forklare at dette faktisk ikke er hans problem. Han blir dessverre nødt til å skrive ut en bot, selv om han ikke har lyst. Han ser ut som om han har aller mest lyst til å sage av henne hodet. Ingen av alternativene fremstår særlig gjennomførbare. Det er dårlig med tilgang på stikkvåpen på tierbussen. Og bot? Det kan han bare
«DET MÅ DA GÅ AN Å VISE LITT SLINGRINGSMONN. NOEN GANGER HAR MAN JO UFLAKS!»
Nokas-mannen har lagt seg i et anspent toneleie. Han høres ut som om han hadde foretrukket å kjøre pengetransport med David Toska og vennene hans i 2004, fremfor nåværende bussrute. «Jeg sier jo at telefonen min er utladet!» Han trekker pusten sakte, uvitende om hvor absurd mye snålere den pågående meningsutvekslingen skal bli. «Så du husker ikke ditt eget telefonnummer?» «Nei.»
Nokas-mannen står med armene i kors. Han er midt i et monotont forsøk på å forklare henne at en utladet mobiltelefon faktisk ikke er en god nok unnskyldning til å ta bussen uten å betale for seg. Den lille monologen har en innøvd og automatisert karakter, av typen som ofte preger replikker som gjentas på daglig basis.
34 STOFF
To av dem treffer meg i fjeset. Stemningen er opphetet. Jeg lener meg litt lengre frem.
drite i. Damen uten bussbillett har lagt seg i et trassig toneleie. All legitimasjon har forsvunnet på tragisk vis sammen med den savnede pengeboken. Det kan vel selv en idiot forstå.
Nokas-mannen biter tennene sammen og gjør et høflig forsøk på å
«Javel, javel. Hva er telefonnummeret ditt da?»
på den klissvåte kåpen og flyr ut over samtlige medpassasjerer.
Damen uten bussbillett legger armene i kors og stirrer bestemt ut i luften fremfor seg. Nokas-mannens ansiktsuttrykk kan best leses som «jeg angrer på yrkesvalget mitt.» «Greit. Hva er navnet ditt?» Irritasjonen
ligger
tykt
på
FEBRUAR 2022
