K U LT U R S T O F F
BONDEN SKAL IKKE STÅ I BÅS Jeger og grevling, dyrepasser og hyene, bonde og sau. Et skjønnlitterært dypdykk i opplevelsen av mindreverd som psykiatrisk pasient i møte med tvang.
Tekst Hauk Fevang Illustrasjon Oline Løseth
Sykepleienotat 01.05.2022 – Storbyen psykiatriske sykehus Pas er tvangsinnlagt ved § 3.3. Psykisk: Pas er vill i blikket. Han beveger seg mye rundt på avdelingen, men ønsker ikke kontakt. Ernæring: Pas har et stort sukkerinntak (i kaffen, på grøten osv.). Personalet opplever at dette bidrar til økt urolighet, og har dermed forsøkt å nedregulere inntaket.
Jeg våkner av at kroppen skjelver. På gulvet kan jeg se at sykehusdynen har falt ned i løpet av natten. Blikket vandrer videre mot vinduets tennisgrønne gardiner som farges i
38 STOFF
varme oransje nyanser av formiddagssolen. En kontrast til det kjølige trekket som blafrer gjennom en gløtt i vinduet. Gardinenes dans i solstråler ser ut som et lokalt lite nordlys, og fargetonene avslører at dagen så vidt har begynt. Allerede verker bakhodet, det skyldes sovemedisinen de tvang i meg kvelden før. For noen måneder siden leste jeg om rusavhengige på et nettforum. Den anonyme brukeren sammenlignet jakten vår etter det neste rushet med levesettet i oldtidens jeger- og sankersamfunn. Hele dagen er orientert mot konkrete mål. Den anonyme brukeren skrev videre at siden doptilbudet er begrenset holder det hjernens belønningssenter i balanse. Den moderne livsstilen, derimot, er orientert mot alt og ingenting, med grenseløst tilbud av belønning. En usunn ubalanse for menneskesinnet, for hjernen vår er tilpasset naturens
spilleregler. Dagens jeger belønner seg selv med sjokolade mens han venter på at grevlingen skal tre fram i nattemørket. Mine bare føtter treffer kjølig, ungdomsskolehettegensergrått linoleumsgulv. Jegeren har byttedyret, for øyeblikket har jeg kun sukkeret. Jeg stavrer meg opp på to bein, og begynner å vandre mot kjøkkenet. Avdelingens vegger er farget regnskoggrønne og gulvet er sjokoladebrunt. Det skal gjøre tilværelsen innendørs mindre trykkende, men jeg føler meg egentlig bare som en sliten hyene i en sparsommelig dekorert dyrepark. På vei mot kjøkkenet passerer jeg et par dyrepassere som hilser meg «god morgen». Bak de nikkende smilene ser jeg ufullstendige regnskap. Avstand til spørsmålet om de og jeg er det samme, i frykt for hva de fornemmer konklusjonen blir. De forveksler hva det vil si å være sivilisert, med hva det vil si å være menneske.
MAI 2022
