STOFF #50

bergen

•

n ov e m b e r 2021

•

n r 50

•

å r ga n g 7

MISFORSTÅ MEG RETT

kamelen

•

s at i r e t e g n e r e n s d ø d

•

p u n g s h ot s

•

sian

VIL DU VÆRE MED I STOFF? vi søker: ansvarlig redaktør fotoredaktør daglig leder nettredaktør art director send en søknad til: red@stoffmagasin.no håper på å høre fra deg!

innholdsstoff

4

LEDER

5

TRE KULE

6

DEN NAIVE BORGERLØNNEN

8

FEM PÅ GATA

12

DM-OKRATI

14

PUNGSHOTS

16

KULTURELL FØRSTEHJELP

17

SATIRETEGNINGENS DØD

21

SINGEL

23

I YTRINGSFRIHETENS GRENSELAND

26

BIFF

29

RETTSSAKEN OG ROSEHAVET

31

BAK POLITIETS BARRIKADER

33

OPPGJØR PÅ OVERTID

36

EKKO

39

HVIS DET ER LOV Å SI

40

BORGERRÅD FOR KLIMAET

41

QUIZ

42

SE OG HØR, HER OG NÅ

43

SIDEN SIST

ansvarlig redaktør samfunnsredaktør kulturredaktør fotoredaktør

Idun Kjøl Wiig Nora Marie Mjølhus Kaspara Stoltze Nina Thuestad Forus

art director

Sigurd Vikene

nettredaktør

Aksel Persen

debattansvarlig webmaster illustrasjonsansvarlig redaksjonen

21 26

23

31

33

foto/illustrasjon Benedikte Bergevik, Ingvild

Stensland, Irene Midttun, Kari Orvik Olsson, Mia Ellisiv Almaas Ewings, Paul Mattias Hallan-Wolff, Synnøve Areklett Garmann, Terkel Eikemo

grafikere Elina Ulén, Kais Chaouch, Matilde Cutler van den Heuvel, Ulva Vikse

daglig leder Hans Magnus Støp Meland Oda Marie Kristine Litland Emilie Hemsett Tora Kyllingstad Astri Nyaas, Endre Holm Vassenden, Hannah Johansson, Hedda Meland, Ida Otilde Haugland, Inga Myrene Nørstebø, Ingrid Borvik, Isabel Engelsen Fox, Julie Strand Klausen, Kjartan Gjerde, Mats Vederhus, Saskia Brennen, Selma Ebne Røeggen, Synnøve Reitan, Thea Victoria Mendez Okkelmo, Tollef Yttri Solsrud, Yngvar Bonde, Sofie R. Berrefjord

styreleder Jógvan Helge Gardar forisde Ahmed Falah bakside Terkel Eikemo publiseringsdato 09.11.2021 trykkedato 08.11.2021

lederstoff

STUDENTER I ALLE LAND, ENGASJER DERE!

Ytringsfriheten. Et veldig stort ord vi har hørt om siden FN-dagen på barneskolen eller samfunnsfagstimene på ungdomsskolen. Vi forbinder det med store opplysningstids­menn som Voltaire og John Locke, med eidsvollsmennene og den franske og amerikanske revolusjonen. Men hva betyr det egentlig, at man er fri til å «ytre seg ved å gi uttrykk for det de mener og ønsker å si noe om», som det så fint står i Store norske leksikon?

Ytringsfrihetens grenser har blitt heftig debattert de siste årene. Hvorvidt man skal la Sian demonstrere, eller om Kamelen skal kunne få si «fuck politi», har egget til store diskusjoner i norsk offentlighet. Med fremveksten av sosiale medier har flere fått mulighet til å ytre seg, men det er likevel ikke gitt at det har gjort det lettere å delta i det offentlige ordskiftet. Med en lavere terskel for å komme til orde, blir det også lettere å spre hets og hatefulle ytringer, som igjen kan skremme andre fra å delta i debatten.

Ytringsfrihetskommisjonen ble oppnevnt i 2020 og har som formål å undersøke nettopp dette. De skal «utrede ​​ de sosiale, teknologiske, juridiske og økonomiske rammene for ytringsfrihet i dagens samfunn». Kommisjonen, som består av blant andre Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk og Magdi fra Karpe, har flere ganger vært i hardt vær.

De har for eksempel støttet Sløseriombudsmannen, som har høstet voldsom kritikk av flere. En av dem er aktivist og generalsekretær i Salam – organisasjonen for LHBTIQ+-personer med muslimsk bakgrunn, Begard Reza. Hun valgte i juni å melde seg ut av kommisjonen, og skriver i en kronikk i VG at hun mente at kommisjonen brøt med sitt eget mandat om å sikre rammer for utøvelse av ytringsfriheten.

Så det er ikke bare bare å bli enige om hva ytrings­ friheten vil si. Det er konkretisert hva ytringsfriheten er

i lovverket, men hvordan det fungerer i praksis er en annen sak. Hvordan skal vi forholde oss til noe så stort som ytringsfrihet? Hva kan vi gjøre for å «delta i det offentlige ordskiftet»? Vel, heldigvis for oss studenter, er det lettere enn man skulle trodd. Å delta i student­ organisasjoner kan være et viktig springbrett for å øve seg til å ta del i samfunnsdebatten.

Det er mange kjente personer i norsk offentlighet i dag, som har bakgrunn fra ulike studentorganisasjoner. For eksempel var Karl Ove Knausgård med i Student­radioen i Bergen på nittitallet. Søsterorganisasjonen i Oslo, Radio Nova, har hatt medlemmer som Hans Olav Brenner, Jon Christian Elden og Kristopher Schau. Også Kristin Clemet og Knut Arild Hareide hadde noen av sine første verv i studentorganisasjonen NHHS, på Norges Handelshøyskole.

Jeg kan nevne i fleng viktige stemmer i dagens Norge, som startet sitt engasjement som unge studenter. Det er jo kanskje ikke så rart, for heldigvis er det mange som engasjerer seg i studietiden. Men ifølge rapporten «Opp­ daterte tall om frivillig innsats i Norge, 1998-2017» utfører kun 18 prosent av befolkningen hele 69 prosent av det frivillige arbeidet i landet. Det er flere student­ organisasjoner som melder at de sliter med rekrutteringen av nye medlemmer. Derfor er det desto viktigere at flere engasjerer seg, for å passe på at også de som begynner å studere i 2030 har et like stort organisasjonsmangfold å velge i som vi har.

Det å engasjere seg trenger altså ikke å være så skummelt.

Du trenger ikke å publisere en kronikk i Morgenbladet eller bli med i sentralstyret i AUF for å bruke ytrings­friheten din. Det kan være å bli med på et redaksjonsmøte (i Stoff?), arrangere quiz med Raftostiftelsen eller planlegge et helhus med Studentersamfunnet. Og hvem vet, plutselig får du mersmak?

Idun Kjøl Wiig ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

04 stoff

november 2021

k o m m e n ta r s t o f f

Foto: Ellen Reiss

Foto: Tove Lise Mossestad

Foto: Kine F. Jakobsen

tre kule folk forteller deg hva du skal gjøre DersomFOR du skulle problemer med å DEG finne ut det selv. Å ha ENGASJERE Dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv.

Lisa Esohel Knudsen Rådgiver i Minotenk

Ane Breivik Leder i Unge Venstre

André Nilsen Aktivist innenfor ruspolitikk og styreleder i Normal Norge

Start å skrive! Med en gang du kommer over en sak hvor du føler et engasjement – skriv ned tankene dine i notat-appen eller i et Google Docs. Prøv deg gjerne litt på Facebook først eller i et annet forum. Redaksjonene liker korte tekster. Så prøv å hold deg under 3000 tegn i debattinnlegg. Får du nei fra VG eller Aftenposten, finnes det utrolig mange andre medier som kanskje vil ha teksten din.

Å delta i samfunnsdebatten er stadig å lære. Å følge med på det som skjer. Eller ikke, hvis du er drittlei norsk offentlighet. Navnet ditt trenger ikke konstant å profileres for at din stemme skal ha en verdi. Du har god tid, så utrolig god tid, men du må også huske betydningen av aktualitet i de sakene som er viktigst for deg.

På mine egne plattformer har jeg blitt kontaktet av unge mennesker som ønsker å engasjere seg i samme sak som meg selv.

Da tipser jeg ofte om at det finnes ideelle organisasjoner man kan melde interesse til. Jeg får også ofte spørsmål fra de som følger meg om særlig helse og juss, men da understreker jeg at jeg ikke er en fagperson. Jeg håper at gjennom å være en samfunnsdebattant at jeg bidrar til at unge har en stemme i debatten, og at de også tør å engasjere seg. Så må man selv følge opp det engasjementet videre. Det krever en del selvstendig drivkraft i starten, og det kan ikke folk gjøre for deg.

Det kan være skummelt å skulle dele meningene sine med mange, men vit at det ikke er farlig å få kritikk eller møte uenighet. Det er en del av det å delta i samfunnsdebatten. Det er også skikkelig mye positivt ved å engasjere seg. Kanskje har du et perspektiv som offentligheten sårt trenger.

Kanskje kan du være med på å løfte en sykt viktig sak. Mest sannsynlig kommer du også til å få masse gode tilbakemeldinger fra folk som har tenkt samme tanker som deg.

Andre måter å engasjere seg i samfunnsdebatten er å dra på panelsamtaler, debatter og foredrag. Jeg anbefaler å innføre Dagsnytt 18-titting i kollektivet!

Man kan også bli med i studentorganisasjoner som tar opp samfunnsspørsmål eller arrangerer debatter og samtaler.

november 2021

Alle som noensinne har skrevet kronikk, har sannsynligvis også forfattet et utrolig dårlig leserinnlegg. Heldigvis glemmes slikt. Men erfaringen å komme på trykk gir, å snakke med en redaksjon, å få tilbakemeldinger på en tekst, er helt nødvendig om du skal komme på mer.

For å bryte gjennom lydmuren må du finne en nisje. Du må dyrke en profil. Ellers risikerer du å forsvinne, ut i intet. Det er nok av folk som bryr seg om helheten, men det er de smale utspillene som gjerne løfter en sak.

Det viktigste er vel egentlig at du har en stemme og at du bruker den. Alle har førstnevnte.

Altfor få gjør sistnevnte. Men ikke tro at noen andre kan si det du mener bedre enn deg selv.

Det er noen ting som funker bedre enn annet. Når jeg var på NRK fikk jeg mange tilbakemeldinger fra folk jeg verken kjenner eller har møtt, men jeg merker den største reponsen på Tiktok. Der har det tatt av. Twitter og Tiktok har mye til felles, men Tiktok treffer et yngre publikum.

Også er det video, og det skaper mer engasjement enn bare tekst og bilder.

Man lærer mye underveis og kvaliteten på innholdet man deler blir gradvis bedre, men det viktigste er å komme i gang. Å holde en kontinuitet oppe. Bruk stemmen din, og ikke gi deg!

stoff 05

k o m m e n ta r s t o f f

borgerlønn, en utopi eller en dystopi?

Tekst Ida Steinsland Lutro, Listeleder for Moderat Liste og styremedlem for Høyres Studenterforening i Bergen Foto/Illustrasjon Benedikte Bergevik

Borgerlønn vil være en quick fix som vil sette en brems på dagens utvikling.

Dersom vi skal videreutvikle og skape et samfunn med muligheter for alle, trenger vi handlekraftige løsninger som øker produktivitet og samspill.

Borgerlønn til alle kan ved første øyekast virke som en enkel og ubyråkratisk avtale, som i prinsippet kan avløse ulike behovsprøvde ytelser fra staten sin side, eller være et substitutt til de nåværende løsningene. Dersom man dykker dypere ned i debatten, handler store deler av argumentene for borgerlønn om utjevning av ulikheter i samfunnet. Det debatten ofte mangler er et reelt perspektiv på borgerlønn fra et finansielt og arbeidslivsperspektiv.

Det som skremmer meg med denne debatten er hvor naiv og virkelighetsfjern den ofte blir. Man må kunne skille en utopi fra et virkelig samfunn med ulike demokratiske og økonomiske strukturer.

Som et av argumentene mot borgerlønn vil jeg stille et spørsmål jeg mener er grunnleggende vesentlig: Hva er viktig for et bærekraftig og organisert norsk samfunn?

Et åpent og vanskelig spørsmål, tenker du kanskje. Noen av punktene jeg mener er av stor betydning for nettopp dette, er et samfunn som inkluderer, utvikler og skaper muligheter for innbyggerne. Det vil jeg klassifisere som min (mulig omdiskuterte) innfallsvinkel på den norske modellen. Den modellen som etter boka skal «legge til rette for at alle skal bidra, og gjøre sin plikt for samfunnet». Dersom vi hadde vedtatt en sum som alle med statsborgerskap fikk utdelt for å være en del av vårt samfunn, ville lagånden i landet vårt fått en betydelig knekk.

06 stoff

Det ble i forrige utgave av Stoff referert til borgerlønn som et tilbud som kommer til å skape sjanselikhet. For å være helt ærlig, mener jeg det er et resultatløst argument i et av verdens rikeste, mest likestilte og beste land å bo i. Et konsept som borgerlønn vil bidra til at samfunnet bruker uendelig med ressurser og midler på å gi befolkningen en liten sum penger, som i realiteten har tilbakevirkende kraft på den norske modellen.

Ut fra debatten om borgerlønn, slik den utspiller seg i dag, ser jeg to grunnleggende dilemmaer.

Det første baserer seg på nivået av ytelse. Dersom prinsippet skal være gjennomførbart, må ytelsen være så høy at innbyggerne skal kunne leve av den. Dette vil gi dyrebare konsekvenser. Dette fører meg videre til det andre dilemmaet, nemlig de allerede eksisterende trygdeordningene som eksisterer i Norge i dag. Slik det er i dag må den eventuelle borgerlønnen være lavere enn trydeordningene dersom den skal integreres i det nåværende samfunnet, men da vil det igjen være et beløp som ikke kan sies å være livskraftig i lengden.

kommer seg inn på arbeidsmarkedet. Tvert om.

Vi må jobbe for å skape nye arbeidsplasser for de som drømmer om å jobbe med det de brenner for.

For å øke mulighetslikheten i Norge må vi stadig utvikle og tilpasse samfunnet, istedenfor å godta en enkel og ubyråkratisk sum som legger til rette for mindre ytelse fra aktørene.

Til slutt vil jeg oppfordre til å kjempe for noe langt bedre enn borgerlønn, nemlig et effektivt samfunn som utvikler gode arbeidsmuligheter, likestilling og et godt nasjonalt felleskap, hvor alle vil bidra slik at den norske modellen forbedres.

Det er å bygge sjanselikhet.

Et annet argument som ofte taler positivt for borgerlønn, er at dette vil føre til mindre forskjeller i samfunnet. Faktum er at den største forskjellen vi finner i landet vårt i dag, er den forskjellen som eksisterer mellom de som er i arbeid, og de som står utenfor arbeidslivet. Det er naivt å tenke at et insentiv som borgerlønn vil bidra til at flere

november 2021

ER DU INTERESSERT I Å JOBBE SOM FRIVILLIG? møt oss på: NY@KVARTERET.NO KVARTERET.NO FRIVILLIG.NO FACEBOOK.COM/KVARTERET

samfunnsstoff

FEM MINUTTER MED FEM PÅ GATA Vi har tatt en prat med personen på gata om hva de tenker om ytringsfrihet. Er det bare viktige mennesker som har viktige meninger om saker?

Tekst: Saskia Brennen Foto: Sofie Berrefjord

08 stoff

november 2021

samfunnsstoff

Wen Ge (28), vitenskapelig assistent ved det humanistiske fakultetet ved UiB Vi treffer på Wen idet han ankommer campus for et jobbmøte. Han er vitenskapelig assistent på HF, og spesialiseringen hans ligger innenfor lingvistikk.

På sosiale medier har man lav terskel for å ytre seg, men i det virkelige liv er dette sjeldnere. Er du enig i dette?

– Det kommer an på hva det er man sier. Hvis man er veldig radikal, tør man kanskje ikke si det i virkeligheten.

På sosiale medier kan man være anonym.

Hva tror du folk på sosiale medier er redd for?

– Norge er et konformistisk samfunn. Hvis man sier noe folk ikke er enig i, kan man risikere å bli ekskludert.

På sosiale medier vet ingen hvem du er, og man kan bruke en falsk profil som gir mindre risiko for å bli ekskludert.

Kjenner du mange som ytrer seg offentlig?

– Ja. Jeg jobber jo med språk, og i mitt miljø finnes det en debatt rundt målformer. En jeg kjenner liker å kjempe for høgnorsk i det offentlige.

Personligheten hans har kanskje bidratt til at han ytrer seg uten frykt. Han har også en maktposisjon som gir han litt mer frihet til å si det han vil. Det må likevel tas med forbehold fordi hvis du har makt og sier noe radikalt så kan du også risikere å miste makten.

november 2021

Synes du at man burde få ytre seg fritt selv om ytringen er hatefull eller diskriminerende?

– I Norge hører man ofte at man kan si det man mener, men samtidig må man også ta ansvar for det man sier til andre folk. Ditt behov for å uttrykke deg må balanseres opp mot hensynet til andre.

Merker du at det er forskjeller i ytringsfrihet mellom Kina og Norge?

– Kanskje ikke så store som man ofte tenker. I Norge tenker de fleste at det ikke er noe ytringsfrihet i Kina, men det stemmer ikke.

Kulturer spiller en viktig rolle for å forstå forskjeller i temaer man kan snakke fritt om. I Norge merker jeg en del eurosentrisme, altså fokuset på europeisk kultur og historie som det viktigste. Jeg synes at man må forstå kulturen i Kina før man vurderer ytringsfriheten der. Her i landet mangler det ofte en slik forståelse. Men mangel på forståelse for utlandet er også gjeldende i Kina så klart.

Hva er det mest kontroversielle du har sagt, og hvordan reagerte folk på det du sa?

– Jeg har ofte ikke sterke meninger om ting, så kommer ikke på noe.

stoff 09

uflt s akm uu nr nsstsotfoff f

Marouane (24) og Celine (23), franske utvekslingsstudenter fra Paris Med store sekker på ryggen og smil om munnen, er Marouane og Celine på vei inn i Muséhagen når vi oppsøker dem. Det viser seg at de er franske utvekslingsstudenter i Stavanger på helgetur i Bergen.

På sosiale medier har man lav terskel for å ytre seg, men i det virkelige liv er dette sjeldnere.

Er dere enig i dette?

– Ja, på sosiale medier er identiteten din bare det du skriver på profilen din, sier Marouane mens Celine nikker.

Hva slags påvirkning tror du at alderen deres har hatt på deres bruk av ytringsfriheten?

– Vi er født med sosiale medier, mens eldre generasjoner ikke er det.

Dette gjør det mulig å bruke sosiale

10 stoff

medier til å komme i kontakt med folk fra hele verden. Dette har gjort oss mer fordomsfrie, mener Celine.

Synes dere at man burde få ytre seg fritt selv om ytringen er hatefull eller diskriminerende?

– Vi vet også hvordan man navigerer sosiale medier bedre, tilføyer Marouane.

– Det kommer litt an på. Jeg synes man burde kunne snakke om alt, men man burde passe på at de andre i samtalen synes det er greit. Man vil ikke tøye grensene for mye, sier Marouane.

Kjenner du mange som ytrer seg offentlig?

– En venn av meg snakker veldig fritt og høyt om seksualitet. Jeg synes det er viktig at hun tar dette standpunktet. Det er ikke skummelt å delta i debatten fordi det kan være kult, og man får mulighet til å lære noe nytt, sier Marouane.

Celine fortsetter.

Marouane har derimot sagt noe som han mente var kontroversielt.

– Da jeg var yngre tok jeg et veldig tydelig standpunkt ved å støtte Palestina. Folk rundt meg støttet meg egentlig ganske mye, men nå opplever jeg konflikten som mindre svart-hvitt.

Merker dere noe forskjell mellom Norge og Frankrike med tanke på ytringsfrihet?

– Enig, noen temaer kan trigge folk.

Hva er det mest kontroversielle du har sagt?

– I Frankrike kan man snakke om alt! Det er ingenting man ikke kan tulle med, sier Marouane.

Celine gir et ærlig svar.

Celine kjenner seg ikke helt igjen.

– Jeg synes det er skummelt fordi responsen man kan få av andre kan være aggressiv.

– Jeg tror jeg aldri har sagt noe kontroversielt. Jeg er veldig forsiktig.

tirsdag 10. april 2018 november 2021

s akmuflt uu nr nsstsot f off f

Elmira (25) og Sebastian (24), jusstudenter Til slutt tok vi turen innom Juridisk fakultet for å finne noen studenter som kan fortelle oss hva ytringsfrihet faktisk betyr. Vi møtte på Elmira og Sebastian.

På sosiale medier har man lav terskel for å ytre seg, men i det virkelige liv er dette sjeldnere. Er dere enig i dette?

– Ja, de sosiale sperrene blir mindre, sier Sebastian.

Synes dere at man burde få ytre seg fritt selv om ytringen er hatefull eller diskriminerende?

– Grensen går jo der loven er: På det hatefulle.

Ytringsfriheten er jo en av de mest grunnleggende forutsetningene for et velfungerende demokrati og en rettsstat. De ytringene som ikke tjener et fornuftig formål og samtidig har et nedverdigende preg som ikke tjener til...

Elmira er delvis uenig.

– Den vanlige mannen i gata?

I så fall er svaret ja. Men på et personlig plan vil jeg si nei, fordi jeg er mer redd for motstanden jeg får på nett enn den jeg får av mine venner når jeg sier sjuke ting, sier hun.

Hva slags påvirkning tror dere at alderen deres har hatt på deres bruk av ytringsfriheten?

– Jeg tror vi har større formening om konsekvensene av ytringene våre. Vi er litt mer forsiktig når vi deltar i offentlig forum, sier Sebastian.

Elmira nikker.

– Vi er også den generasjonen som har blitt fortalt å passe på hva vi legger ut fordi arbeidsgiver sjekker, legger hun til.

Kjenner du mange som ytrer seg offentlig?

Sebastian leter etter ordene for å fullføre setningen hans.

Elmira skjønner hvor han skal: – Sannhetssøking, demokrati og meningsdannelse. Det står i grunnloven som formålene med ytringsfriheten. Kjernen i straffeloven paragraf 185 om hatefulle ytringer ligger jo i at det må trekkes en grense der dine ytringsfriheter begrenser en annens rettigheter.

Hva er det mest kontroversielle dere har sagt?

Elmira har et perfekt eksempel.

– En ting som generelt er upopulært i Norge er den debatten som oppsto etter at en sekserelev fikk et gavekort på en skole i Oslo. Det er en diskusjon hvor jeg får behov for å ta minoritetens side fordi jeg synes det er helt ok å honorere hardt arbeid, sier hun.

– Vi kjenner ikke så mange.

Det kan være skummelt å ytre seg.

tirsdag 10. april 2018 november 2021

stoff 11

k o m m e n ta r s t o f f

Tekst Hannah Johansson Foto Paul Mattias Hallan-Wolff llustrasjon Elina Ulén

DM-okrati Ekkokamre, polarisering og påvirkning av valg. Vi får ofte inntrykk av at sosiale medier er i ferd med å ta over verden. Er frykten for sosiale medier velbegrunnet?

Det er menneskelig å være skeptisk til alt som er nytt – og sosiale medier er faktisk ganske nytt. Facebook har rundet knappe 17 år. Likevel har linjene mellom den virtuelle verden og den virkelige verden blitt stadig mer utydelig. Ifølge Statistica bruker unge i Norge opp mot fire timer på sosiale medier hver dag!

Det florerer i hypoteser om hva dette gjør oss, de fleste negative.

En distraksjon eller et nyttig verktøy Debatten om sosiale medier minner mye om da TV-en kom. Da var vi sikre på at alle ville få firkantede øyne og miste fotfeste med den virkelige verden. Vi glemmer ofte de positive sidene, og de negative er ofte overdrevne. Sosiale medier har tross alt gitt oss en unik plattform til å ytre oss. Alt ligger til rette for engasjerte innbyggere og direkte folkestyre. En våt demokratisk drøm har gått i oppfyllelse!

Det blir ofte pekt på at sosiale medier distraherer oss og gjør oss apatiske. Nå kan vi velge bort nyheter og politisk budskap til fordel for kattevideoer og Tiktok-danser: Algoritmene sørger for at du får servert innhold tilpasset din smak. Samtidig har det aldri vært lettere å engasjere seg politisk. Har du en

12 stoff

beskjed til statsministeren? Send han en DM, da vel!

Sosiale medier har blitt et viktig politisk verktøy. I autoritære stater brukes disse plattformene for å overvåke, men også å hindre tilgang til og manipulere informasjon. Samtidig er sosiale medier mye brukt i politisk aktivisme. Et eksempel er hvordan sosiale medier ble brukt for å mobilisere befolkningen under den arabiske våren.

«har du en beskjed til statsministeren? send han en dm, da vel!»

Mange vil kanskje argumentere for at å dele en instastory eller like et innlegg ikke teller som politisk aktivisme, men studier viser at slikt engasjement kan være en inngang til et større politisk engasjement – også offline. Politisk engasjement har blitt til mer enn å delta i valg eller være medlem av et politisk parti. Engasjement, selv fra sofaen, er bedre enn ingenting!

Et evig ekko Mye av debatten rundt sosiale medier handler om algoritmer. Vet du hva definisjonen av en algoritme er? Ikke jeg heller, men det høres skummelt ut!

Algoritmer får ofte skylden for å skape ekkokamre, som igjen får skylden for polarisering og manipulering av valg.

Brexit-kampanjens samarbeid med Cambridge Analytica og Russlands forsøk på påvirkning av amerikanske valg er noen eksempler.

Et ekkokammer er når vi kun blir eksponert for én side av en sak – du blir fanget i et ekko av dine egne holdninger og meninger. Falske nyheter spres ofte raskere enn andre nyheter fordi det fremprovoserer følelser som frykt og sinne. Dette gjør at individer med ekstreme meninger er mer utsatt for den såkalte ekkokammer-effekten.

Selv om det er grunn til å være skeptisk, viser en ny studie utført av forskere fra NTNU og Johannes GutenbergUniversität Mainz i Tyskland at effekten av ekkokamre ikke er så stor som først antatt. En viktig grunn til dette er at det er få som kun baserer seg på nyheter fra sosiale medier – en rapport fra Reuters viste faktisk at Norge er det landet der befolkningen er mest villig til å betale

november 2021

k o m m e n ta r s t o f f

for nyheter på nett. De aller fleste får altså fortsatt en realitetssjekk utenfor sosiale medier!

Men er det sånn at vi blir mindre polarisert av å bli utsatt for andre meninger enn våre egne? En studie utført av Chris Bail, professor i sosiologi og offentlig politikk ved Duke University, og kolleger fant faktisk at republikanere som fulgte mer liberale Twitter kontoer ble mer konservative. Det er altså ikke sånn at vi blir mer åpne og reflekterte bare av å høre andre meninger. Mye kan tyde på at det mer enn sosiale medier som påvirker oss.

Politikk og SoMe, som hånd i hanske?

Også når det kommer til valg er det få studier som viser at sosiale medier og politiske kampanjer på nett alene påvirker utfallet av et valg. Selv om

november 2021

politiske partier bruker millioner på kampanjer på nett, finner de fleste studier at effekten av slike kampanjer er liten. Sosiale medier er med på å forsterke meninger og sette den politiske agendaen, men det er (kanskje ikke overraskende) flere faktorer som påvirker valgene våre.

Likevel har sosiale medier påvirket den politiske debatten.

Underholdningsverdien har blitt like viktig som det politiske budskapet.

Komiske stunt på sosiale medier er et must for å hevde seg. Blant annet kunne vi se Jonas Gahr Støre posere i stilongs før en debatt. Også NRK bruker utkledning, lek og moro for å kommunisere politikk. Rundt juletider i fjor stilte partilederne opp på debatten med reinsdyrhorn og julegensere. Gøy.

Det var noe annet når vi kun hadde nyhetene klokken syv. Da var underholdningsverdien at noe beveget seg på

skjermen – i farger!

På sosiale medier er det også uklart hvem som har redaktøransvar. Som private selskaper er det foreløpig mediene selv som sensurerer innhold, og de siste årene har antall sensurerte brukere og innlegg skutt i taket. Ifølge The Economist fjerner Facebook 17 millioner kontoer hver dag. Sosiale medier har blitt et uregjerlig beist i full galopp med byråkrater på slep.

Who rules the world?

Vi skal fortsette å være kritiske til hvordan sosiale medier påvirker oss, men sosiale medier har ikke kontrollen over oss – enda. Hvem vi er og hvordan vi bruker sosiale medier avgjør hvordan og hvor mye vi blir påvirket. Likevel er det viktig å ikke overdrive de negative sidene ved sosiale medier – de fleste av oss får fortsatt impulser også utenfor den digitale boblen!

stoff 13

samfunnsstoff

pungshotet som unnfanget stoff Hva får du om du kombinerer cancel culture og jubileet til Stoffs 50. utgave?

Historien om da magasinet ble til en skjebnesvanger høst i 2014.

Tekst Isabel Engelsen Fox

Fenomenet cancelling forbindes ofte med godt voksne Hollywoodkjendiser som antakeligvis har seksuelt trakassert deres yngre kolleger og ansatte siden før du som leser var født. Cancel culture har handlet om å eksponere personer eller grupper som har gjort problematiske ting for folkejuryen. Dette er historien om hvordan en redaksjon endte opp med å bli stemt ut av sin egen studentavis etter å selv ha vært på varslersiden av en slik sak, som videre ledet til unnfangelsen av en mer kritisk avis: Stoff.

– Vi følte at det var et angrep på ytringsfriheten, forteller Anna Eitrem.

I tillegg ble det senere mye omtalte uttrykket «pungshot», å shotte fra en pung, introdusert som en av aktivitetene man kunne få mest poeng for. Lite visste redaksjonen at denne saken skulle være siste dråpen med misnøye fra NHHs studentforening (NHHS) og flere av de andre studentene på skolen.

– Det hadde jo bygget seg opp en dårlig stemning over flere år mellom studentavisen og studentforeningen.

Som studentavis skrev man jo nettopp om en del av disse menneskene.

Så vi var forberedt på noe negativ respons, men ikke at det skulle bli så dårlig stemning, fortsetter Eitrem.

Ikke bare en russeavis – Det er noe av det som er tricky med situasjonen, fordi du skal jo finne såkalte kritikkverdige saker i en god studentavis. Det skal ikke bare være en russeavis hvis du tar rollen din som journalist seriøst, utdyper hun.

kritikken, vedvarte den dårlige stemningen mellom avisen og studentene. Blant annet ble redaksjonen parodiert i en sketsj på NHH, hvor de ble plassert i scenen fra filmen Der Untergang, som har inspirert til utallige memes, som Hitler og hans medhjelpere.

Samtidig anerkjenner Eitrem at det kan være vanskelig å skrive om mennesker man har en tett relasjon til selv, som man sitter ved siden av i forelesning, fester med og anser som venner. Og til tross for flere oppfølgingssaker i Bulle for å nyansere

Det turbulente høstsemesteret på NHH endte til slutt med at pungshot-redaksjonen ble stemt ut av Bulle til fordel for en ny redaksjon som ønsket mer av saker som skulle være med å løfte studiestedet.

Eitrem mener dog at dette ikke var

«det skal ikke bare være en russeavis hvis du tar rollen din som journalist seriøst.»

En turbulent høst Hun var nyhetsredaktør i studentavisen K7 Bulletin (Bulle på studentfolkemunne) høsten 2014, da saken «Sugde sprit fra pung og slikket krem» ble publisert i avisen.

Artikkelen avdekket det Eitrem beskriver som «virkelig kritikkverdige forhold» rundt førstekullsuken på Norges Handelshøyskole på den tiden.

Anonymiserte kilder delte sine opplevelser av fadderukeaktiviteter, som å slikke krem fra hverandres kropper og simulere sexstillinger hvor «voldtekt» var en av stillingene.

Flere store norske mediehus plukket opp saken og ringte ledelsen ved NHH for å høre om tilstandene i fadderuken. Skolen ble også nedringt av bekymrede foreldre til studentene som gikk der. Ifølge Eitrem ble Bulles forsøk på et oppgjør med en problematisk studentkultur i stedet til en problematisering av studentavisen selv for å ha satt alle andre i et dårlig lys. Hun sier det ble stilt kritiske spørsmål særlig til den tabloide vinklingen i saken, og hvorfor ukulturen ikke kunne bli håndtert internt i NHHS i stedet for i et sensasjonelt oppslag.

Foto Madeleine Delp Bergsjø

14 stoff

november 2021

samfunnsstoff

Faksimilie fra K7 Bulletin: Pungshot-saken så dramatisk som medier i ettertid skal ha hatt det til. Valgresultatet var ganske jevnt.

– Det var ikke sånn at vi ble knust, men det var selvfølgelig et tap likevel. Hele den høsten var nok noe av det tøffeste jeg hadde stått i til da, kanskje den dag i dag også.

Et lyspunkt for den gamle redaksjonen skulle derimot vise seg allerede senere samme kveld som valgtapet. Litt harmløs jazzing på nach utviklet seg nemlig til en idé.

I stedet for å fordype seg i tørr studentpolitikk og lokale begivenheter på skolen ønsket gjengen heller å skrive med friere redaksjonelle rammer om engasjerende tema fra et mer uavhengig perspektiv. Så hvorfor ikke bare starte sin egen avis?

– Er det noe dere skulle ønske dere hadde gjort annerledes da dere skrev pungshot-saken?

frem en svak stemme om forhold som virkelig var lite greie på skolen. Vi fikk med oss en del støtte for dette allerede da, men vi hadde muligens fått mer om vi hadde skrevet en lengre sak og ikke brukt en like tabloid overskrift som kanskje tok vekk noe av seriøsiteten. Men gitt informasjonen vi hadde da ville jeg nok likevel ikke gjort noe annerledes da vi skrev den for syv år siden, påpeker Eitrem.

– Først og fremst tenker jeg at det var en utrolig viktig sak, som løftet

Hun innvender likevel at saken kanskje ikke hadde fått den samme

Eitrem satt som første ansvarlig redaktør i Stoff frem til april 2016, og var fremdeles aktiv i redaksjonen i senere utgaver også. Syv år etter har hun gjort seg opp noen refleksjoner rundt saken som skulle bety slutten for en avis slik den var før, og begynnelsen til en annen.

oppmerksomheten, og dermed de konsekvensene den fikk, om den ikke hadde vært vinklet så sensasjonelt.

– Er du stolt av historien som ledet til opprettelsen av Stoff?

– Ja, det vil jeg si. Det tror jeg vi alle er. Det er også viktig for meg å understreke at det ikke var bare meg som stod bak dette, men vi var en gjeng som var sammen om det. Så jeg er veldig fornøyd med at vi turte å stole på vår egen greie, og at det har gått så bra som det har gjort.

Stoff blir født Spol frem til mars 2015: Første utgave blir publisert og Stoff er et faktum. Med utgivelsen følger god mottakelse, spesielt fra andre journalistiske miljøer, ifølge Eitrem.

Redaksjonen finansierte trykkekostnadene på 25 000 kroner på annonsesalg alene. På baksiden av utgaven følger et stikk skrevet med noe glimt i øyet til den nye Bulleredaksjonen: «Vi kunne alle fortsette i K7 Bulletin dersom vi ønsket, men ikke faen om vi skulle ydmyke oss selv ved å skrive en reklameblekke for NHHS».

Faksimilie fra DN: Pungshot-saken fick omtale i flere nasjonale medier. november 2021

stoff 15

k u lt u r s t o f f

KULTURELL FØRSTEHJELP Vi har puls, hun puster… Men… Øynene hennes er tomme! Hun er uinspirert!!

ER DET NOEN HER SOM KAN KULTURELL FØRSTEHJELP?!

Tekst Tollef Solsrud Foto/Illustrasjon Kari Orvik Olsson

November, mørke og eksamensrelatert stress kan være livsfarlig for studenten. Livreddende kulturell førstehjelp består av spennende arrangementer alle kan få med seg. Bli trygg på den kulturelle kalenderen i Bergen. Kultur kan redde liv!

Det viktigste kulturelle arrangementet du kan få med deg i november er naturligvis slippfesten som markerer den 50. utgaven av Stoff! Du leste riktig: 50 utgaver med et så bra magasin, kan du tro det? Onsdag 10. november braker det løs på Cornerteateret. Vi ses!

Lørdag 13. november blir en travel dag! Først kan du stikke på vintermarked på Landås skole hvor du kan finne alt du trenger av vinterutstyr. Etter du har dunka en liter kakao, coppa et par heftige skøyter, og fått skiene preppa er det bare å

16 stoff

ake tilbake til byen. Fra klokken åtte og utover serverer nemlig Caribou deilig elektronisk musikk på Verftet. En annen som kommer til å få det travelt på lørdagen er Niilas, han skal nemlig varme opp for Caribou på Verftet før han senere byr til klubb på Landmark. Om elektronisk musikk ikke er helt din greie blir det også Full Fyr på Kulturhuset med Girson fra NMG og Full Effekt, og Aron & Ask fra Yoguttene og Vin & Rap. Det må jo bare bli gøy!

Hvis du ikke syns novembermåneden er mørk nok kan du mandag 15. november stikke på Cinemateket og se Requiem for a Dream. En ganske ålreit film hvis du klarer å glemme hvor usympatisk Jared Leto har blitt. Ellers er det mange andre gode filmer som vises på Cinemateket, deriblant oscarvinnende La La Land! Ops, mener Moonlight på torsdag 18. november.

Når eksamenstiden står på som verst kan det være nødvendig med noe som røsker en ut av den monotone sinnstilstanden man så lett faller inn i. Hva er vel da bedre enn grotesk, provoserende og rystende samtidskunst? Den 19. november åpner Kode utstillingen Dead End Hole av kunstneren Paul McCarthy.

Kunstneren har siden begynnelsen av sin karriere skapt avsky og protester, og denne utstillingen skal ikke være noe unntak. Deler av den har 18-årsgrense!

Hvis voldsom kunst ikke gjør susen, kan du prøve litt voldsom musikk.

Legendariske Mayhem skal spille på Verftet den 26. november. Fare for headbanging og mange mennesker med langt hår. Tror jeg ihvertfall, aldri vært på metallkonsert.

noe roligere musikk skal Ivan Ave diske opp med deilig hip-hop på Kulturhuset den 27. november.

Perfekt for de som elsker grove basslinjer, 70-talls soulmusikk og rap på engelsk.

Når eksamensstresset endelig har lagt seg er det ingen bedre måte å få den gode julestemningen på enn å ta turen innom et par julemarkeder. Fra fredag 3. til søndag 5. desember skal det være julemarked på Kulturhuset.

Her loves det design, kunst og kunsthåndverk: bra gaver til den som har alt. Hvis du ikke får nok av julemarkeder skal det samme søndag også være gatemarked og gatefest i Steinkjellergaten. Her loves det julemusikk, konsert og god stemning.

Koselig!

Norsk svartmetall er riktignok ikke for alle. Om du er mer gira på

november 2021

samfunnsstoff

SATIRETEGNINGENS DØD Norge er landet med mest pressefrihet i verden. Likevel blir det stadig vanskeligere å trykke satiretegninger i norske aviser.

– Satiren pipler inn i alt jeg jobber med, Flu Hartberg, 2021

Tekst Tora Kyllingstad Illustrasjon Ahmed Falah og Flu Hartberg

november 2021

stoff 17

samfunnsstoff

Ahmed Falah lagde satiretegninger i flere år, men ble sensurert og avvist fra de store mediene i hjemlandet Irak. Hjemme i Norge, sitter de største mediehusene på bakbeina når det gjelder å trykke satiretegninger.

– Ingen ville trykke tegningene mine i Irak. Jeg fikk høre at de var for vågale og at de gikk for langt, forteller Ahmed Falah.

«INGEN VILLE TRYKKE TEGNINGENE MINE I IRAK. JEG FIKK HØRE AT DE VAR FOR VÅGALE OG AT DE GIKK FOR LANGT»

Alvorlige trusler Det resulterte i at Falah og noen andre satiretegnere laget et eget satiremagasin, hvor de kunne kritisere så mye de ville. De fikk alvorlige trusler.

demonstrasjon og fremmet viktigheten av satiretegninger i kjølvannet av terrorangrepene på satiremagasinet Charlie Hebdo.

Det var som reaksjon på en av tegningene han trykket at han fikk dødstrusselen som fikk begeret til å renne over. Han hadde ikke noe annet valg enn å flykte.

Etter flere år med usikre boforhold, kom Falah i 2019 til fribyen Drøbak i Norge, med hjelp fra ICORN (The International Cities of Refuge Network). Avistegnernes hus tok i 2009 initiativet til at Drøbak kunne bli verdens første friby for forfulgte avistegnere.

– Dette er et initiativ som gjør det mulig for forfattere og kunstnere å komme seg i trygghet og igjen kunne ta i bruk sin ytringsfrihet, forteller Bianca Boege.

Hun er kurator ved Avistegnerenes hus og har vært mellomkvinne i dialogen vår med Falah.

Bianca Boege ved Avistegnernes hus.

FOTO: Caroline Roka

Ahmed Falah. FOTO: Privat

18 stoff

– Men dagene etter fortsatte de å sparke illustratørene sine, sukker Hartberg.

Sammenlignet med andre i bransjen, føler Flu Hartberg seg privilegert.

– Jeg fikk blant andre den israelske ambassaden etter meg, sier Hartberg.

– Det er ikke mye plass til tegnere i avisene lenger.

Redaktøren måtte sette av en hel dag for å jobbe med reaksjoner som følge av stripa.

Tall fra boken Karikaturenes historie av Erle Marie Sørheim underbygger det Hartberg sier. I Norge i dag, er det bare ansatt tre avistegnere i en eller annen stillingsbrøk.

Han trekker frem ironien i at de store mediene i Norge gikk i

– Jeg slapp jo unna, jeg satt bare på jobb og hadde det på avstand.

Hartberg legger til at en tegning som er trykket i et redaksjonelt medium gjør at bildet får mer tyngde.

– At tegningen er trykket i avisa gir en troverdighet, som man ikke får når man publiserer tegningen sin på sosiale medier.

– Selv om tegningene gir seg ut for å være noe lett og ufarlig, kan de inneholde mye satire og politikk og nå ut til folk som ellers ikke ville fått det med seg eller interessert seg for politikk.

– Nå står jeg igjen med satirestripen «Miniminister» som utgjør cirka en arbeidsdag i løpet av en uke. Og noen ganger en natt, ler Hartberg.

– At redaktøren har det endelige ansvaret for hva som trykkes i avisa, gir beskyttelse til den enkelte tegneren. Dette gjør at friheten til å kritisere og harselere blir større, nevner Boege.

Flu Hartberg har selv vært borti en hendelse med sine egne tegninger.

Han tegnet en stripe som handlet om det kontroversielle temaet omskjæring. Da kom reaksjonene på løpende bånd.

Satiretegningens død Flu Hartberg tegner satirestripen «Miniminister» i Dagbladet. I stripen harselerer han med norsk politikk gjemt bak tullete og barnslige streker.

Da Hartberg begynte å jobbe i avisen i 2007, hadde han flere ukentlige tegneoppdrag i avisen.

Slik er det ikke lenger. Først røk tegneseriesiden, der han ukentlig bidro med tegneseriestripen «Fagprat».

I høst ble også kommentarspalten han tegnet fast flyttet til nettet.

Den redaksjonelle pressen – Et skjold Sosiale medier har gjort det enklere å publisere satireinnhold selvstendig, og det når ut til et større publikum.

Samtidig er man mer sårbar enn når man er underlagt en redaksjon.

Opphold i pressefrihetens land I avistegnernes by har Falah tatt opp tegningen igjen. Nå tegner han om det som skjer politisk i Irak. Resten av verden får også gjennomgå Falahs skråblikk. Strekene har gjort ham kjent verden over etter at han i 2019 tegnet en kommentar til beslutningen til The New York Times om å slutte bruke politiske karikaturtegnere.

Flu Hartberg FOTO: André Rusty Løyning.

Samtidig som Hartberg har et ben innenfor den redaksjonelle pressen, jobber Falah helt uavhengig. Han publiserer tegningene sine hovedsakelig på sosiale medier. Tegningene til Ahmed Falah, som er trykket i denne utgaven, har ikke vært på trykk noe sted tidligere.

Falah forteller satiretegnere møter på mange utfordringer i dagens samfunn. De opplever lite støtte fra verken politiske, religiøse eller finansielle institusjoner.

november 2021

s akm uflt uu nr nsstsotfoff f

dette er den første tegningen ahmed falah laget om norsk politikk. det er et resultat av å ha vært nødt til klare seg selv i norge i to år.

– Ikke engang media liker satiretegning som kunstform, sier Falah.

Selv om han nå er trygg i Norge, er det ikke dermed sagt at det blir enkelt å trykke satire i pressen. I lokalavisa i Drøbak, Amta, får han ikke trykke.

tirsdag 04.2021 november april 2017

– Det er helt håpløst. Byen har en gullgruve av illustratører i verdensklasse som lokalavisa ikke benytter seg av, sier Boege oppgitt.

Har vi det for bra i Norge?

– Kanskje grunnen til at avisene kutter tegninger, er at de tenker at vi har det for bra til at vi har behov for, eller materiale til, å

lage noe ordentlig satire, undrer Hartberg seg lattermildt.

Falah er et bevis på at det at satiretegning fremdeles er en relevant ytringsform. Etter han kom til Norge har han begynt å kommentere norsk politikk med streken sin.

stoff 19

sa km u lt f uunrnsstsotfoff f

Den siste satiretegneren? Flu Hartberg er av få tegnere som fremdeles har faste oppdrag i en avis i dag. FOTO: André Rusty Løyning

Kostbare tegninger Økonomi er ofte argumentet som brukes om hvorfor tegningene kuttes fra avisene.

i tegningene og tegnerne.

Hartberg stemmer i.

Hun trekker på det før hun fortsetter:

– Jeg skulle ønske tegninger hadde en mer sentral plassering.

Folk mister bokstavelig talt hodene sine for tegninger, så tegninger har beviselig en sprengkraft andre kommunikasjonsformer mangler. At det ikke blir brukt er jo bare trist, utdyper Hartberg.

– Men for å være ærlig tror jeg egentlig ikke avisene ser verdien

En æra er slutt – Når det ikke blir noe sted

– Det handler vel rett og slett om prioriteringer. I en allerede presset redaksjon er det tegnerne som ryker først, sier Boege.

å trykke satiretegninger, er det også risiko for at den forsvinner, sier Hartberg.

Selv følte han seg ikke som satiretegner før han fikk jobb i Dagbladet, på tross av at satire alltid har vært underliggende i alt han har jobbet med.

– Jeg er nok del av den aller siste generasjonen som har vokst opp til å tro at det å være tegner i papiravis er en mulighet, sier Hartberg.

At papiravisene er i ferd med å bli et gjenferd i det norske medielandskapet hjelper heller ikke. I høst måtte Hartberg si farvel til sitt faste illustrasjonsoppdrag til lørdagskommentaren i Dagbladet.

– Papiravisa er på vei ut, og nye plattformer må bli tatt i bruk.

Dette er en overgangsfase.

Det vil alltid være behov for satire, og det vil ikke forsvinne, oppmuntrer Hartberg.

Kanskje er det håp Fritt Ord arbeider for å fremme ytringsfrihet, offentlig debatt, kunst og kultur. I sommer utlyste Fritt Ord et arbeidsstipend for satiretegnere med et ønske om å styrke satiretegningen sin stilling i Norge.

Ahmed Falah sendte inn sitt bidrag til Fritt Ord og ble en av ni tegnerne som fikk arbeidsstipend på 100 000 kroner som skal brukes til å få publisert en serie med satiretegninger.

Det er bidraget hans som nå pryder forsiden av den 50. utgaven av Stoff.

Fra sist ukes «Miniminister»: Barth Eide må tale Norges sak under Klimatoppmøtet i Glasgow.

Flu Hartberg, 2021

Trygve Slagsvold Vedum på signingsferd gjennom landet som han er så glad i fra spalten «Miniminister» tidligere i år. Dette var samme uke som NRKs avløring av forferdelige forhold hos norske grisebønder. Flu Hartberg, 2021

20 stoff

Tegningen Ahmed Falah fikk Fritt Ord sitt arbeidsstipend for. Ahmed Falah, 2020.

tirsdag 04. april 2017 november 2021

k u lt u r s t o f f

SINGEL 21 stoff 14

november 2021

k u lt u r s t o f f

Sigrid Solbakk Raabe er artist og låtskriver, men kanskje viktigst: hun var Stoffskribent og Singel-spaltist da hun bodde på Nygårdshøyden. Hun er kanskje ikke singel lenger, men fremdeles like glad i å anbefale sin favorittmusikk. Du må nesten bare ta alt med en klype salt.

Tekst Sigrid Solbakk Raabe Illustrasjon Fredrik Teige Skrattegård

EKSPORTERT

IMPORTERT Adele - Easy on Me Andre enn meg som nesten hadde glemt av hvordan det føles hver gang Adele slipper ny musikk? Den traff meg som et jordskjelv, denne «Easy On Me». Jeg måtte faktisk ta meg sammen etter et par dager med lange tankefulle blikk ut i intet på kaféer med pumpkin spice latte, og øyeblikk der jeg heller ville sitte i et hjørne og høre «Easy On Me» på headset enn å prate med bandet.

Jeg ble rett og slett avhengig. Det toppet seg da jeg nesten vurderte å grave frem cardiganen og halsskjerfet fra ungdomsskolen. Phew! Nå er jeg ute av den kollektive hypnosen, men vi får se hvordan det går når hun slipper album.

Léon - Soaked Jeg leste nettopp en Gaffa-artikkel om hvilke typer musikk som får hvilke typer folk til å kjøre fortest. Ikke overraskende var det «rock n fiskeboll» og menn mellom 50-70 som var verstingene på lista.

Klart litt AC/DC, kruttsterk kaffe i koppen og raske solbriller på E18 får en til å ville trøkke litt ekstra til på gasspedalen. Det her har jeg også gjort nøye feltarbeid på, på de mange festivalene jeg har spilt med bandet mitt i inn- og utland. Det er lite som har gjort meg mer glad for live-musikk enn å se godt voksne fedre iført avtagbar glidelåsshorts, Dire Straits turné-t-skjorte fra 1984 og joggesko stå samlet og rocke løs til David Byrne i et schwett festivaltelt på en åker i Tyskland et sted. De bekreftende nikkene til sidemannen slik at en slipper å inngå en samtale, men likevel dele opplevelsen. Den rolige klappinga på låret, høyrefoten som bare aldri gir seg uansett hvor lang låta er – enten med hælen i bakken eller den litt mer avanserte «tærne i bakken og løftet hel» (den er litt vanskeligere å holde takta med, men det går så vidt om en legger godviljen til!).

Men hva har dette med svenske Léon og den vakre sangstemmen hennes å gjøre tenker du? Jo, er det en sang som har fått det til å rykke i rocke-foten

november 2021

min de siste dagene så er det hennes aller nyeste singel, «Soaked». En perle av en låt som minner om Sunnmøre i solnedgang, flagrende hår i stiv kuling, ei god allværsjakke og roadtrips til alle Ålesundsjenters mål: Alnes Fyr. Husk bilbelte og fartsgrensa, folkens!

Lawrence - It’s Not All About You De som har spilt i korps, vært innom landets folkehøyskoler, eller går på Griegakademiet kommer til å digge denne. Lawrence er et New York-søskenpar med ville Broadway-stemmer, unødvendig vanskelige akkordprogresjoner og transponeringer bare fordi de kan – og ja, jeg lover: De bruker nesten bare ekte instrumenter!

I «It’s Not All About you», synger de om nettopp det ja: Det handler faktisk ikke bare om deg. Og det kan jo være en grei påminnelse til alle sammen nå, når vi skal ut og møte folk på byen igjen og har lagt igjen alt av sosial radar og komisk timing.

Jeg mistenker at låten handler om folk i LA, byen der jeg ble introdusert til dette bandet av noen låtskrivere. Etter studio en kveld ble jeg invitert av nevnte låtskriver til å bli med på Lawrencekonsert. Jeg syntes selvfølgelig at det hørtes rått ut å dra på konsert med et band jeg likte skikkelig godt, men klokka bikka 22 og jeg begynte å bli litt trøtt. Det endte med at jeg dro hjem og drømte meg bort i storby-glam i en episode Sex and the city i senga. Lite visste jeg at Lawrence-konserten ledet til hjemme alene-fest hos en kjent DJ, i LAs svar på Fløisiden.

Så, note to self etter de to episodene og de to lange åra vi har hatt nå: Takk litt mer ja til ting selv om ingefær- og sitron-teen og tidlig leggetid frister.

Kanskje noe du kan tenke på, nå som studiet er kommet godt i gang men terskelen fremdeles er litt høy? Det blir som regel kjekkere å møte folk enn du tror.

Only Fuck Me Baby - Vegar & Ivar Band Det sier seg selv. Noen ganger møter man folk man helst vil skal holde seg til én av gangen, nærmere bestemt deg. Det er en ærlig sak det! Jeg foreslår at du sender denne til crushet ditt, og så får vi gjøre som TV2: Se hva som skjer. Jeg følger i hvert fall spent med fra sidelinjen.

Det gjør også Vegar og Ivar i – jada, du gjettet riktig – Vegar & Ivar Band. Indierockeband med pretensiøse og lange navn har noe å lære av både Rema 1000 og gutta her – det enkle er ofte det beste. Det gjør vondt langt inni sjela at jeg en gang vurderte å kalle meg for SIRA (etter den klassiske MGP Junior-formelen «forbokstavene til navnet ditt») fordi en tenkte at Sigrid ble for vanskelig å uttale for utlandet. Yikes. Tilbake til Vegar og Ivar: Snikende synther, chille trommer, ur favourite Mac DeMarco-gitarer, og jaggu klokker det ikke inn en sylfrekk gitarsolo på 1.44 også – book de her til neste festivalsommer sporenstreks!

Veien - Kantona Ja, alle vet at jeg elsker Ålesund, men det å vokse opp i en liten by er bare ikke så veldig spennende.

Det å gå til den lokale kiosken for å kjøpe blå slush er et høydepunkt i seg selv, og det skal jo litt koordinering til for at gjengen kan samles der. En må si ifra på MSN når en går ut døra, gå ned til veien og møtes halvveis slik at en ikke ender opp med å vente i sunnmørsk frisk bris og sidelengs pissregn lenger enn nødvendig. Kantona har skrevet en mystisk sak ut av denne logistikkløsningen… Så absurd, og så gjenkjennelig. Og jo, høres ikke de synthene og trommepadsene litt kjent ut? Stemmer det – låta er produsert av Eivind Helgerød og Anders Opdahl, også kjent fra Emilie Nicolas-leiren. Dødsbra!

stoff 22 15

samfunnsstoff

I YTRINGSFRIHETENS GRENSELAND For Kamelen ble kampen for å være innenfor ytringsfriheten en viktig prinsippsak. Men hvordan skal man vite hva som er lov til å si når det er så vanskelig å trekke klare grenser?

Tekst Kjartan Kaatee Gjerde Foto Kaspara Stoltze I desember 2018 spiller Marcus Kabelo Møll Mosele, bedre kjent som Kamelen, konsert i Kristiansand. Tidlig i konserten roper Kamelen «fuck the police» gjentatte ganger i mikrofonen før han stagediver på publikum med ett mål for øyet: å crowdsurfe til baren for å få seg noe leskende. Plutselig kjenner han at noen river mikrofonen ut av hånden hans. Politiet i lokalet har bestemt seg for å stanse konserten. De fører Kamelen inn i politibilen utenfor, til stor motstand fra Kamelen selv.

– Det ble jo ganske mye styr. To rettsinstanser for en så dum ting som det der, sier Mosele om hendelsene og etterdønningene fra kvelden i 2018.

«Fuck politi» Hva tenker du om måten politiet håndterte saken på?

– Jeg syntes bare det var litt flaut at politiet gadd å gjøre så mye ut av det. Hvis du kommer på hip-hop-konsert så kan ikke du forvente at det skal være være rolig, sier Mosele.

Vi møter Mosele på hans foretrukne vannhull, Landmark, 30 minutter etter avtalt tid. Angivelig på grunn av en pratsom tannlege. På vei mot oss vinker han anerkjennende mot flere av gjestene i lokalet. Tre år senere ligger hendelsen i Kristiansand fortsatt friskt i minne.

november 2021

stoff 23

samfunnsstoff

– Vi spilte konsert som vi pleier. Når vi går på sier vi alltid «snuten må holde kjeft» og «fuck politi». Kompisen min begynner å rope det i det jeg stagediver. Plutselig kjenner jeg at det er noen som drar tak i meg. Det var politiet som ikke var så fornøyd med utsagnet.

I tingretten dømmes Kamelen for å ha forhindret politiets arbeid.

Denne dommen fikk i ettertid kritikk fra blant annet jussprofessor Hans Fredrik Marthinussen og rapper Don Martin, for å ikke diskutere spørsmålet om ytringsfrihet og kunstnerisk frihet godt nok. Selv er ikke Mosele overrasket over nederlaget i Kristiansand Tingrett.

– Jeg ble ikke så sjokkert over at jeg tapte i tingretten, for jeg har ikke så mye tiltro til rettsapparatet i Kristiansand. Det er jo veldig sånn at politiet og Jesus står høyt der.

24 stoff

Mosele anket saken videre, og ble i lagmannsretten frifunnet for forholdet. Mosele, som både var villig til å ta saken til høyesterett og å sitte i fengsel, legger ikke skjul på at seieren ikke kom på den måten han hadde ønsket.

For hvem vet egentlig hvor langt ytringsfriheten strekker seg?

– De gjorde det enkelt for seg selv.

I dommen står det at «fordi tiltalte ikke så politimennene så kunne han ikke vite at han forhindret arbeidet deres», i stedet for å ta stilling til om jeg hadde hatt lov til å si det om jeg hadde sett dem. Det var litt kjipt at det endte sånn, men jeg ble i hvert fall ikke dømt.

Dette sier Anine Kierulf. Hun er førsteamanuensis i juss ved Universitetet i Oslo og en av Norges fremste eksperter på ytringsfrihet. Denne utydeligheten er i følge Kierulf problematisk, som legger til at det kan virke hemmende i et demokrati om disse grensene er uklare.

Mosele er tydelig på at han heller hadde ønsket seg en prinsipiell avklaring av hva som er greit å si fra en scene, og hvor ytringsfrihetens grenser går. Han er ikke alene om å være usikker på hvor mye ytringsfriheten omfatter.

Uklare grenser – Etter å ha jobbet med dette i tyve år så er min klare oppfatning at folk er veldig i tvil om hvor disse grensene går.

– På ytringsfrihetens område er det viktig at grensene er klare. Når det gjelder de lovlydige av oss så vil vi fort holde tilbake mer enn vi bør. Det gjør at vi går glipp av ytringer som samfunnet burde hørt.

Kierluf forteller videre at det er flere grunner til at ytringsfrihetens grenser

Anine Kierulf.

Foto: Amund Aasbrenn virker utydelige, men påpeker at en viktig grunn kan være at ytringsfriheten endrer seg over tid. I følge Kierulf er det mye som har endret seg siden 1800-tallet, hvor mye av det som var kriminalisert på den tiden er helt vanlig i dag.

– Man kunne for eksempel ikke opplyse om prevensjon av hensyn til den allmenne moral. Å kritisere statsmaktene på respektløse måter var også forbudt på 1800-tallet, men er

november 2021

samfunnsstoff

noe av det som er mest vernet i dag.

brudd på ytringsfriheten.

En annen årsak til at ytringsfrihetens grenser ikke er helt tydelige er rett og slett på grunn av språket vårt. De juridiske grensene er ofte rimelig enkle.

Det som gjør vurderingene vanskelige er at språket vårt egentlig er veldig komplisert.

– Grovt skremmende trusler og utleveringer av folks intime privatliv vil være ulovlig. Kaller du naboen din pedofil og korrupt så vil det fort være ærekrenkende. Det meste annet vil være tolkningsavhengig.

– Helt uavhengig av ytringsfrihetsspørsmål misforstår vi hverandre hele tiden. Hvordan vi forstår hverandre kommer an på mange ting, som hvem som snakker, hvilke ord som brukes, og konteksten det fremsettes i. Disse forholdene har egentlig ikke noe med juss og ytringsfrihet å gjøre i det hele tatt.

I følge Kierulf er det nettopp utfordringer med språktolkning som gjør at ytringsfrihetens grenser vil være vanskelig å regulere helt klart.

En del tilfeller er likevel helt åpenbare

november 2021

Folkeskikk og sosiale sanksjoner Kierulf forteller at ytringsfriheten ofte blir satt til side til fordel for andre viktige samfunnshensyn og rettigheter, som vernet mot trusler, og privatlivsog ærekrenkelser. Disse verdiene er så sentrale at ytringsfriheten ofte må vike.

– Dersom du fritt kan true folk med å drepe dem hvis de sier noe du er uenig med, hindrer du den frie diskusjonen som ytringsfriheten i utgangspunktet skulle ivareta, påpeker Kierulf.

Det er likevel noe helt annet enn de juridiske grensene som begrenser

ytringsfriheten mest i hverdagen: frykten for å bli upopulær.

– Det er ulike typer sosialt press som er det mest praktisk styrende i hverdagen.

Det å måtte forsvare synspunktene sine kan være veldig slitsomt.

På grunn av disse sterke sosiale sanksjonene vil det ifølge Kierulf være ekstra viktig å verne om de ytringene som tør å utfordre etablerte normer.

– Å stå for noe helt alene kan ha store sosiale kostnader. Derfor er det viktig at staten beskytter vår mulighet til å ytre upopulære meninger.

En prinsippsak På Landmark forteller Kamelen at han var villig til å gå langt for å vinne frem i saken mot politiet. Han fastslår at det aldri var aktuelt å betale boten, og at han var villig til å ta saken helt til Høyesterett.

– Jeg mener at jeg hadde rett til å si det, og ingen skal kunne si at jeg ikke hadde lov til det. Hvis jeg ikke skal kunne fremføre det, så får jeg ikke lov til å fremføre kunsten min.

Derfor ville jeg stå opp for meg selv.

Hvis jeg må sitte tredve dager i fengsel, faen da tar jeg heller det enn å betale boten.

Har hendelsen i Kristiansand påvirket måten du ytrer deg på?

– Nå tør jeg å ytre meg enda mer.

Jeg roper fortsatt «fuck politi» hvis jeg føler for det. Jeg har en sang som går «siden dag 1, fuck politi» som vi lagde i etterkant av denne episoden.

Den sangen spiller vi på alle konserter vi har.

Og du har ikke blitt stoppet?

– Ikke foreløpig. Vi får se neste gang jeg er i Kristiansand.

stoff 25

k u lt u r s t o f f

BIFFSNADDER På Bergen internasjonale filmfestival (BIFF), kan man løpe fra en dokumentar om feministisk islam til en opprørsk rwandisk musikal ikledd futuristiske neonkostymer på én og samme kveld. Høstens BIFF var litt av en godtepose.

Tekst Thea Victoria Mendez Okkelmo og Mats Vederhus Foto BIFF

Endelig kunne BIFF gjennomføres med fullsatte kinosaler, besøk og debatter med norske og utenlandske regissører. At Norges største og mest allsidige filmfestival går av stabelen kort tid etter filmfestivalene i Cannes, Venezia og Toronto gjør at festivalen kan håve inn fra ferskvaredisken, med et ekstra krydret program ettersom mange premierer var utsatt til 2021.

Seyran Ates: Sex, Revolusjon og Islam Dokumentaren handler om Seyran Ates, en tyrkisk imam, aktivist, jurist og feminist.

Vi følger hennes kamp for muslimsk feminisme, og en seksuell revolusjon i Islam.

I filmen blir vi kjent med en kvinne som ikke lar seg stoppe av fatwaer og trusler i kampen for det hun tror på. Ates er en uvanlig karakter, født i tyrkia, vokst opp i Berlin og nå leder av verdens eneste moské hvor kvinner og menn kan be sammen. Kampen for islamsk reformasjon er utfordrende og vi får oppleve Ates i intime scener med familie, i rettsalen som jurist og som trosleder med konstant politibeskyttelse.

26 stoff

Filmfesten fortsetter litt til Åtte dager er dessverre for lite til å se alt som fortjener en titt på BIFF. Vi rakk verken å se Sundown eller Ascension som vant prisene Cinema/Documentaire Extraordinaire.

Heldigvis vil alle prisvinnerne vises på Cinemateket utover høsten. Om man ikke orker å begi seg ut i mer dårlig vær kan man finne et stort utvalg av filmene på BIFF+ frem til 14. november. Her ligger flere

klimadokumentarer slik som Mata, The Last Forest og The magnitude of all things – et tema som sammen med forskningsformidling og LGBTQ+ ble viet stor plass på BIFF i år. Flere av filmene vi har anmeldt kommer også på norsk kino!

At filmens samfunnsformende slagkraft ikke er uberørt av ulike samfunns begrensede ytringsfrihet, er også noe publikum blir påminnet under

festivalen. Regissør av Faceless, som handler om demonstrasjonene i Hongkong, kunne av sikkerhetsgrunner ikke stille med videohilsen da hun mottok ungdommens dokumentarpris.

Aktivist og imam Seyran Ates hadde på sin side med seg livvakter til en samtale om dokumentaren Seyran Ates: Sex, Revolution and Islam.

Et av filmens fokuspunkter er mangelen på modernisering i islam, og spesielt forholdet til sex. Vi blir presentert for opptak av Ates sine samtaler med tyske sexarbeidere som ofte får besøk av muslimske menn. En av mennene fikk en kvinne med på en religiøs seremoni som innebar at de var gift i tretti minutter for at de skulle kunne ha sex.

Samtidig som dokumentaren utfordrer fordommer og gir et mer nyansert bilde av trosretningen, belyser den også noen problematiske trekk ved islam som Ates selv ønsker å endre.

tirsdag november 04. april 2017 2021

k u lt u r s t o f f

Kodenavn: Nagasaki Denne norske perlen av en dokumentar er like kreativ som den er ektefølt i utforskningen av temaer som familie, undring og tapt kultur. Filmskaper Fredrik S. Hana følger kompisen Marius Lunde som vil gjenopprette kontakten med sin japanske mor. Han har ikke hørt fra henne siden hun forlot familien og reiste tilbake til Japan da han bare var et barn.

I hans søken blir han nødt til å bekjempe sine indre demoner.

Det som kanskje høres ut som en episode av Tore på sporet er en langt mer kinovennlig opplevelse. Hana utforsker ulike sjangere for å fremstille følelsene kompisen går gjennom. Alt fra samuraifilm til film noir og japansk samtidsdrama preget av ensomhet og snåle metaforer. Det tyder på at det er godt utført når en plutselig animert sekvens med stemmeforvrengninger kan presse frem noen tårer i øyekroken.

Etter visningen kan regissøren fortelle at de små lekne klippene stort sett er filmet kronologisk og fortløpende, som en reaksjon på det de møter underveis. Det er filmet på et relativt billig og gammelt kamera, noe Hana refererer til som et lite opprør mot bransjens ellers tekniske press. Det fungerer likevel godt, og man får et inntrykk av at filmskapingen i seg selv blir en slags terapi for Lunde. Det er imponerende at en så personlig film er noe de fleste kan nyte.

Silence of the Tides Silence of the Tides er en godbit av en naturdokumentar og nytes best på stort lerret. Det ville landskapet i Vadehavet er i fokus og dokumentaren tilbyr fantastiske scener på rekke og rad. Flere av scenene er fanget på en tid av døgnet hvor lyset er helt fantastisk, eller spilt inn steder hvor det virker umulig for mennesker å slippe til med kamera. For eksempel rett under vannoverflaten idet en fugl leter etter mat, en sel som puster tungt midt i en snøstorm, bilder av liv vi ellers ikke ser. Man får nesten lyst til å hoppe gjennom kinoskjermen og ta del i filmen.

Hva vet vi egentlig om det yrende livet på vår lille jord? Selv uten et narrativ er Silence of the Tides en dokumentar som ikke forlater netthinnen med det første.

The Hunt for Planet B The Hunt for Planet B er en fascinerende dokumentar om forskere ved NASA som skal bruke et nytt teleskop, med navn James Webb (JWST), for å finne planeter med liv. Filmen byr på fantastisk, undrende pianomusikk som understreker den filosofiske, lengtende og søkende stemningen i filmen.

Alle forskerne har ulike grunner til å lete etter liv på andre planeter: Fra Sarah som har mistet mannen sin, til Jon som har et sterkt konkurranseinstinkt og føler han må jobbe med noe som er større enn seg selv. Samtidig som den amerikanske kongressen krangler om budsjettoverskridelser for teleskopet har forskerne allerede funnet en planet med vann, TRAPPIST1e, hvor det potensielt kan eksistere liv.

The Hunt for Planet B klarer å gjøre avansert forskning spennende og forståelig. Filmen var derfor en verdig vinner av prisen for beste forskningsformidlende dokumentar og vil vises i løpet av november på USF Verftet.

november 2021

stoff 27

k u lt u r s t o f f

The Card Counter Kortspill, intriger og spennende vrier – The Card Counter forsøker å holde deg på kanten av kinosetet, til tross for et noe lavt tempo gjennom filmen. I filmen, som er produsert av blant annet Martin

Scorsese, følger vi den tidligere soldaten William Tell (Oscar Isaac).

Tynget av fortidens synder løslates han fra fengsel med en brennende lidenskap for poker i bagasjen.

Underveis i en pokerturnering blir han noe motvillig med i spillerstallen

til La Linda (Tiffany Haddish), en mystisk pokerdronning som alltid går all in.

Gjennom filmen er oddsene høye og intrigene kommer på løpende bånd. Har du en forkjærlighet for

psykologiske drama eller liker å tilbringe fredagskveldene rundt pokerbordet er dette en film å sette alle sjetongene på. The Card Counter byr på en solid dose underholdning med en finale som er verdt å vente på.

Anette Anette er en bisarr musikal med musikk av Sparks-brødrene. Har du sett den franske klassikeren Den fabelaktige Amélie fra Montmartre faller Leos Carax første engelskspråklige film trolig i smak. Adam Driver spiller Henry McHenry, en standup-komiker som er sammen med Anne, en verdenskjent operasanger (Marion Cotillard). Det som ved første øyekast virker å være en romantisk komedie blir gradvis noe langt mer dystert og surrealistisk.

Adam Driver er en bedre skuespiller enn sanger, men han spiller såpass bra at man kan tilgi nasale toner. Marion Cotillard har derimot en stemme som kan sikre en musikkarriere dersom hun går lei av å briljere på lerretet.

Anette er filmet med et statisk kamera med scenografi tatt rett ut av teateret, noe som bidrar til følelsen av at man ser et sceneshow. Det absurde i å se syngende leger på en fødestue, korister på et standup-show, og politibetjenter i sang under forhør, er i seg selv grunn nok til å se filmen. Om du likte La La Land eller er fan av Sparks-brødrene vil du sette pris på den underfundige opplevelsen som er Anette.

28 stoff

november 2021

fotostoff

RETTSAKEN OG ROSEHAVET Pressens etiske ansvar har vært og er fortsatt stort i forbindelse med 22. juli.

Hvilke fotografier må holdes tilbake fra offentligheten?

Tekst Nina Thuestad Forus Foto Kaspara Stoltze

Hvis jeg sier Utøya, hva ser du for deg da? Det er en kjent sak at vi husker bilder bedre enn ord.

Bilder gir et inntrykk som er mer konkret enn det en tekst gir – på godt og vondt.

«hvis jeg sier utøya, hva ser du for deg da?»

Niclas Hammarström vant i 2012 en av fotojournalistikkens fremste priser i World Press Photo for sine bilder fra 22. juli. Bildene har aldri blitt vist i norsk offentlighet. Mye av ansvaret for å formidle historiene fra Utøya har falt på de som overlevde. I nettavisen Medier24 skrev Ivar Benjamin Østebø, overlevende og journalist, en kommentar om Hammarströms bilder. Han sier at de viser en side av 22. juli som ligner på de bildene han selv har på netthinnen.

– Publisering av hvilket som helst av disse bildene vil nesten garantert virke retraumatiserende og høyst belastende for mange. Men jeg frykter likevel at kostnaden ved å ikke gjøre det i det hele tatt har vært for stor, skriver Østebø.

I en offisiell uttalelse fra Den Nasjonale Støttegruppen Etter 22. juli gir de valget og det etiske ansvaret rundt publisering av bilder fra Utøya til pressen, men understreker viktigheten av å ta hensyn til og holde dialog med pårørende og overlevende.

november 2021

Innblikk i andre virkeligheter Et fotografi av en kropp i fritt fall, som ellers kunne sett ut som en scene fra en film, blir et bilde på angrepet på Twin Towers i 2001. Vi får et inntrykk av en desperasjon og en hjelpeløshet som vi som betraktere ikke kan forstå, og journalistenes skriving ikke kan gi oss innblikk i.

Akkurat dette bildet dokumenterer et øyeblikk som ellers ville gått tapt, noe som har overføringsverdi til Hammarströms bilder.

Vi kan tenke oss at bilder tvinger oss til å forholde oss til virkeligheten. Når vi leser en tekst, blir vi presentert for en sak og en synsvinkel, og man blir som leser mer eller mindre engasjert. Når man ser et fotografi, kommer derimot alle inntrykkene samtidig. Vi blir presentert for et bilde som ikke bare inneholder et motiv, men som også forteller om en hendelse.

Pressefrihet Fri presse er avgjørende for ytringsfriheten, og dette inkluderer fotografenes arbeid. I Vær Varsom-plakaten står det at pressen har som oppgave å informere om det som skjer i samfunnet, men også å «beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre».

Mediene har ansvar for å fortelle om det som skjedde, og de valgte å ikke publisere bildene av ofrene, men skrev mye om terroristen. For oss som ikke var på Utøya eller er pårørende, dukker det gjerne opp to bilder i hodet når noen nevner

22. juli: Rettsaken og rosehavet. Noen mener at dokumentasjonen fra 22. juli allerede er dekkende nok. Men det er lettere å vende blikket bort, enn å forsøke å ta inn over seg det som skjedde og den dokumentasjonen som er der, både av minnesmerker, bøker og filmer. Problemet med minnesmerkene er at folk flest ikke får sett dem.

Er vi klar for å se bildene?

Det er ingen ord som kan beskrive ekstreme realiteter like godt som et bilde. Tenk på bildet «The falling man» tatt 11. september 2001, hvor vi ser en person som heller hopper i døden enn å vente på den. Og bildet av tre år gamle avdøde Alan Kurdi som forandret måten vi så på flyktningkrisen. Tenk på bildet av mannen som forsøkte å hindre kolonnen av stridsvogner under massakren på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989. Og bildet «Migrant mother» tatt under Den store depresjonen i USA på 30-tallet. Disse bildene sitter på netthinnene vår, de har brakt virkeligheten nærmere og gjort inntrykk på oss. Det viser fotografiets verdi som historisk og politisk dokumentasjon.

Det at mange overlevende og pårørende er imot publisering av disse bildene, og at flere fortsatt sliter med å fordøye det som skjedde 22. juli, tyder på at det fortsatt er for tidlig å publisere Hammarströms bilder. Mange er ikke klare for å se bildene, og da er det hos dem hensynet ligger.

Det er mulig å finne bildene fra Utøya som aldri ble vist i norsk offentlighet på nett. Vær oppmerksom på at de er sterke, så oppsøk dem på eget ansvar.

stoff 29

fotostoff

«det er ingen ord som kan beskrive ekstreme realiteter like godt som et bilde.»

30 stoff

november 2021

samfunnsstoff

bak politiets barrikader Kaos og tåregass har preget demonstrasjonene til Sian.

Hva koster det samfunnet å beskytte de mest radikale stemmene vi har?

Tekst Julie Strand Klausen Foto Pressefoto, UiB, Politiet Illustrasjon Mia Ellisiv Almaas

Ytringsfriheten er en av de mest grunnleggende rettighetene vi har.

Den kan bli satt i fare hvis det er tilknyttet risiko å utøve den, spesielt om det er fare for å bli utsatt for vold. Politiet er derfor tilstede når grupper med kontroversielle budskap demonstrerer. Men hvor mye skal fellesskapet betale for å beskytte disse få, radikale stemmene?

Frykter voldelige sammenstøt Politiet vil ikke oppgi hvor ​​ mye mannskap de bruker på å sikre en slik demonstrasjon. Dette er fordi de ønsker å bruke samme sikkerhetsopplegg også ved senere anledninger, og at det da er viktig for politiet å ikke tilrettelegge for at noen kan kartlegge sikkerhetstiltakene. Det er ikke uvanlig at politiet bruker mye ressurser på sikkerhetsopplegg, der Sian er særlig ressurskrevende.

«å legge til

Politiet har tidligere brukt både mye ressurser og kraftige tiltak for å skille demonstranter og motdemonstranter. Blant annet har tåregass blitt brukt for å holde motdemonstranter på avstand ved Sian-demonstrasjoner. Ifølge TV2 har det både i Bergen, Oslo og Stavanger blitt brukt tåregass, og politiet har spesielt fått kritikk for bruken av tåregass på mindreårige.

rette for ytringsfriheten er ikke en oppgave vi kan velge vekk av økonomiske årsaker.»

Stopp Islamiseringen av Norge (Sian) har fått stadig mer oppmerksomhet de siste årene. I Bergen har de flere ganger hatt demonstrasjoner i bykjernen, noe som har tiltrukket seg mange motdemonstranter. Demonstrasjonene inneholder ofte appeller, og det blir brukt virkemidler som å brenne og spytte på Koranen.

november 2021

Benytter seg av risikovurderinger Driftsenhetsleder i Vest Politidistrikt, Morten Ørn, sier at man bruker en risikovurdering for å bedømme hvor politiet skal prioritere ressursene.

– Å legge til rette for ytringsfriheten er ikke en oppgave vi kan velge vekk av økonomiske årsaker, sier Ørn.

I tillegg nevner Ørn at appellene under kontroversielle demonstrasjoner blir gjennomgått i etterkant av politiets jurister for å ha muligheten til

å anmelde ytringer som regnes som hatefulle. Dette er fordi forhåndssensur er forbudt etter grunnloven.

– Politiet skal ikke ta stilling til et budskap med mindre det er straffbart, påpeker Ørn.

Videre opplyser han at det som regel ikke er behov for denne typen beredskap rundt andre demonstrasjoner. Det er fordi budskapet som formidles er mindre kontroversielt enn det Sian historisk har hatt.

Motdemonstrasjonen mot Sian i Nygårdsparken samme dag som Sian-demonstrasjonen i september i år fikk blant annet en mildere risikovurdering fra politiet. Her laget de ikke et eget sikkerhetsopplegg.

synlige politibetjente i Hønefoss under en Sian-demonstrasjon i mai.

Politiet opplyser at Sian i skrivende stund har hatt 19 demonstrasjoner og stands i løpet av året, noe som kan indikere en betydelig ressursbruk på gruppen fra politiets side.

Ifølge Vårt Land brukte politiet i Danmark rundt 170 millioner kroner knyttet til demonstrasjonene til en liknende gruppe, Stram Kurs.

Nettavisen skriver at partiet Alliansen, en annen aktør på ytre høyre, ble nektet å stå på stand i Arendal sentrum under Arendalsuka fordi man fryktet for sammenstøt.

De ble tilbudt et sted utenfor sentrum der politiet kunne utføre et bedre sikkerhetsopplegg, men takket nei.

Ifølge NRK var det rundt hundre

stoff 31

samfunnsstoff

Henter inspirasjon fra utlandet Lars Erik Nese Berntzen, postdoktor ved institutt for sammenliknende politikk, sier at demonstrasjoner ledet av islamfiendtlige grupper som Sian har blitt mer vanlig i Europa de siste årene. Politiet bruker mye ressurser på dette, og Berntzen nevner blant annet European Defence League og PEGIDA, spesielt i land som Tyskland, Storbritannia og Danmark.

– Det er en utfordring for mange vestlige land, sier han, og nevner at

det både er grunnet samfunnsdebatten som oppstår og ressursbruken det krever.

det at man beskriver volden som forståelig, forklarer Berntzen, heller enn at man støtter den.

nynazister på 90-tallet. Også der ble politiet antatt å ta en side, noe som har dukket opp igjen også i det siste.

Sian tar inspirasjon fra andre gruppers metoder. Berntzen nevner blant annet at de har blitt mer ytterliggående i sine taktikker – for eksempel med deres bruk av grisehoder, griseblod og brenning av Koranen. Det har de fått fra andre land, og det tiltrekker seg mye medieoppmerksomhet, forteller Berntzen. Slik kan de bli søkt opp og oppdaget av flere.

– Sian presenterer seg selv som demokratiets forsvarer og er nokså autoritetstro, noe som ikke hjelper motdemonstrantentes sak når de blir oppfattet som voldelige – da kan Sian innta en offerrolle, sier Berntzen.

Ytringsfrihet er en av de ytterst få ufravikelige menneskerettighetene.

Det betyr også at det ikke er særlig mange rettigheter som kommer før ytringsfriheten i rekken, når man skal vurdere pengebruk hos staten.

Europeiske trender peker mot en

De siste årene har særlig Facebook vært en viktig arena for Sian, ifølge Berntzen. Kilder som Resett og Human Rights Service er noen av de mest delte på nett i Norge, mye på grunn av deling i grupper enten direkte eller indirekte knyttet til Sian.

– De har mange som er aktive på Facebook, men få som dukker opp på demonstrasjonene, sier Berntzen.

Politiet i en særstilling Andre samfunnsdebatter har de siste årene knyttet seg til Sians demonstrasjoner. Bruken av vold hos motdemonstrantene er det så langt få som vil stille seg bak. Det er mer

32 stoff

«de har mange som er aktive på facebook, men få som dukker opp på demonstrasjonene.»

Berntzen beskriver situasjonen som oppstår på Sian-demonstrasjoner som en malstrøm av ulike politiske strømninger, der både politiet og Sian blir grupper som motdemonstranter kritiserer. Black Lives Matter-bevegelsen var viktig i denne sammenhengen, der politiet blir en del av samme problem som det Sian representerer. Berntzen trekker linjer til sammenstøt mellom blitzere og

fortsettelse i demonstrasjoner med grupper som Sian. Dette inkluderer også flere motdemonstrasjoner – og flere diskusjoner om ytringsfrihetens grenser.

november 2021

k u lt u r s t o f f

OPPGJØR PÅ OVERTID Kan rester fra seiglivet fornorskningspolitikk begrense samers frihet til å ytre og uttrykke seg i dag? Ella Marie Hætta Isaksen har skrevet bok om samisk historie og samtid.

Trodde du at Norge var et eksemplarisk land når det kom til ytringsfrihet og friheten til å leve ut sin egen kultur? At koloniherredømme og undertrykkelse av folks identitet var noe som bare forekom i andre verdensdeler?

uttrykk for sin kultur, som står i fokus for samtalen.

Slike rosenrøde oppfatninger av Norge, er noe av det som står i veien for å bygge en bedre fremtid for det samiske folket, mener artist, samfunnsdebattant og nybakt forfatter Ella Marie Hætta Isaksen. Med boken Derfor må du vite at jeg er same, vil hun bidra til å utdanne den norske majoritetsbefolkningen, og oppfordre til et tydeligere oppgjør mot urett som har blitt påført, og fortsatt påføres, det samiske folk.

Hun opplever at det er stor avstand mellom hennes forståelse av hva det samiske folket har måttet gjennomgå, og majoritetsbefolkningens kunnskap om fornorskning, diskriminering og norsk kolonisering av samiske områder.

Ulike virkelighetsoppfatninger Zoom-møterommet er åpent, og Isaksen har tatt seg tid til å stikke innom mellom intervjuer, radiobesøk og konserter.

Den nye boken gir leseren innblikk i samisk historie, fornorskningsprosesser, og hennes egne erfaringer i møte med majoritetsbefolkningen. I anledning månedens utgave av Stoff, er det særlig ytringsfrihet og friheten til å gi

NOVEMBER 2021

– Jeg håper boken kan bidra til å utdanne. Mange nordmenn er rett og slett historieløse, sier hun.

«JEG HAR SETT MANGE PÅ MIN

ALDER, SOM «FALT AV» I LØPET AV TENÅRENE. DET BLE FOR VANSKELIG FOR DEM RETT OG SLETT. DET ER HELT TRAGISK AT DET FORTSATT SKJER.» Tekst Astri Nyaas Foto Sara Angelica Spilling Cappelen Damm

– Det er nok det største problemet mitt. Jeg tror det ligger veldig langt bak i bevisstheten til den norske majoritetsbefolkningen, at Norge er en kolonimakt, mens jeg er så smertelig klar over det. Virkelighetsoppfatningene samsvarer rett og slett ikke, forteller Isaksen.

Hun håper at hun, ved å spre kunnskap, kan være med på å minske avstanden.

Begrensede hets Mange mener at ytringsfrihet i praksis ikke bare styres av juridiske rammer,

stoff 33

k u lt u r s t o f f

«JEG TROR DET LIGGER VELDIG LANGT BAK I BEVISSTHETEN TIL DEN NORSKE MAJORITETSBEFOLKNINGEN, AT NORGE ER EN KOLONIMAKT, MENS JEG ER SÅ SMERTELIG KLAR OVER DET. »

men at frykt for hets, latterliggjøring eller utfrysning kan være like begrensende som frykt for straff.

Isaksen har selv følt både rasisme, diskriminering og hets på kroppen.

Hun har blitt kalt ting, joiket etter på Karl Johan og blitt bedt om å gjøre rede for «hvor reinsdyrene hennes er». Det er særlig én periode i livet hennes hun opplevde som vanskelig.

– I boken skriver jeg om da jeg flyttet til Alta for å gå på videregående. Jeg tror enda ikke jeg kan reflektere komplett rundt hva denne perioden gjorde med meg.

Hun skriver om hvordan hun her endte opp med å dempe sin samiske kultur, og unngå debatter om samers rettigheter, for å passe inn i et miljø hvor hun opplevde mye negativitet rettet mot den samiske kulturen.

– Det er tungt å innrømme og se tilbake på, siden den samiske stoltheten er en så stor og selvfølgelig del av meg.

Et stort innsiktsarbeid gjort av NRK sápmi konkluderer med at hets kan bidra til å begrense samers ytringsfrihet. Isaksens møte med diskriminering, hets og nedlatende

34 stoff

holdninger i ungdomstiden fikk henne til å unngå politiske debatter.

Hun fant likevel tilbake til seg selv, og står i dag stødig i sin samiske identitet. Men hun kjenner andre som også endte opp med å dempe uttrykk for sin samisk kultur, og ikke alle fant veien tilbake.

– Jeg har sett mange på min alder, som «falt av» i løpet av tenårene.

Det ble for vanskelig for dem rett og slett. Det er helt tragisk at det fortsatt skjer, forteller hun.

Seiglivet fornorskning Hets og diskriminering kan altså begrense samers frihet til å gi uttrykk for både meningene og kulturen sin den dag i dag, mange tiår etter at de statlige angrepene på deres språk og kultur ble avviklet. Isaksen forteller at selv om den systematiske fornorskingspolitikken offisielt har tatt slutt, så lever dens konsekvenser i beste velgående.

– Jeg har for eksempel venner på min egen alder, som har opplevd systematisk diskriminering i skolen ved å bli nektet å snakke samisk.

I boken skriver Isaksen ikke bare om hvordan arv fra norsk kolonihistorie

påvirker unge samer i dag, men også om hvordan hennes egen tante fikk kjenne den på kroppen. Hun ble nemlig sendt på internatskole, og ble nektet å snakke sitt eget morsmål, så sent som i 1963.

– Hun er jo ikke spesielt gammel en gang, og hennes historie er på ingen måte unik. Det er så mange som deler den, forteller Isaksen.

Slike historier kan kanskje få fornorskingspolitikken og dens fremstøt mot samisk språk og kultur, til å fremstå mindre fjerne fra vår tid enn mange har en tendens til å tenke.

– De som opplevde slike traumer på kroppen, som rett og slett ble straffet hvis de pratet samisk, lever fortsatt i dag. Det er viktig at vi tar det med oss, sier Isaksen.

Langtidsvirkende diskriminering Isaksens tante kunne fortelle henne at hun mange år etter sin tid på internatskole, fortsatt tvilte på sin egen evne i jobbsituasjoner. I boken sin skriver også Isaksen om hvordan hun selv slet med å stå opp for seg selv i en destruktiv relasjon da hun gikk på videregående i Alta, der det

stødige samiske fundamentet hadde smuldret opp under henne.

Det kan få en til å spørre seg selv om konsekvensene av fornorskingspolitikk og samehets kanskje strekker seg enda lengre enn bortgjemte kofter og språk.

– Det er forsket lite på, men jeg tror absolutt det, jeg har selv opplevd det, sier Isaksen.

Hun tror at det å ha rom og plass for sitt eget språk og sin egen kultur, uten å oppleve hets for det, er et viktig fundament for hvem man er.

– Hvis du ikke har det fundamentet, hvis det sprekker opp og forsvinner, så er det veldig vanskelig å bygge andre ting oppå, fortsetter hun, og påpeker at dette kan få konsekvenser både for individer, men også på et samfunnsmessig plan.

Isaksen mener at fornorskingspolitikkens ettervirkninger kan være med på å forklare flere sosiale problemer i samiske områder, som blant annet høye voldstall.

november 2021

k u lt u r s t o f f

– Det samiske folk har gått gjennom så mye traumer, og blitt utsatt for så mye skam. Det er jo umulig at det ikke har hatt videre konsekvenser, og at det bare stopper der.

En stolt generasjon Norsk kolonihistorie, som er et fjernt begrep for mange, er altså noe mange samer lever med konsekvensene av i dag, ifølge Isaksen. Det går utover deres muligheter til å både si det de mener, og til å være dem de er. Hun håper at hun gjennom musikk, aktivisme og ny bokutgivelse kan bidra til å informere om og løfte fram samisk kultur. Hun vil at det skal være lettere for unge samer å være stolte av sin identitet.

– Vi har fortsatt en lang vei å gå, men jeg opplever absolutt at alt det harde arbeidet vi legger ned gir uttelling. Jeg føler at vi gjør en forskjell hver dag.

Hun påpeker at hennes generasjon, som kanskje er den første stolte generasjonen på veldig lenge, har følt et sterkt behov for å ta et oppgjør med arven fra flere hundre år med undertrykkelse.

– Det gir mange av oss noe å kjempe for, og en tydelig retning i livet.

Hun mener at både et politisk oppgjør med norsk kolonihistorie, synliggjøring av samiske språk, og et tydeligere fokus på samisk kultur og historie i utdanningen, vil være viktig for å kunne skape en bedre fremtid for det samiske folket, og bygge broer mellom dem og majoritetsbefolkningen.

– Vi trenger et felles utgangspunkt å gå videre fra, for å bli bedre på å sameksistere rett og slett, avslutter Isaksen.

tirsdag 04.2021 april 2017 november

stoff 35

elektronisk påfyll og felles eufori Foreningen Ekko serverer for 18. gang en uke fylt opp av elektronisk og eksperimentell musikk, kunst og klubb. Stoff tok turen innom, og slo av en prat med presseansvarlig Johanne Øra Danielsen og lysdesigner Silje Grimstad.

Tekst og Foto Sofie R. Berrefjord Ekkofestivalen kom på banen i 2003, og har med årene grodd faste røtter i Bergen. Under festivalen får veteraner og spirer i musikkverdenen utfolde seg på Østre, Norges eneste spesialiserte kulturhus for eksperimentell lyd. I år slapp de også løs lydbølger i skogen, kirkerommet og i Bergens best renoverte kjøttfabrikk.

Tette dansegulv Vi møter presseansvarlig Johanne Øra Danielsen på dag åtte av ni. Sammen med Asle Bakke Brodin har hun ansvar for foreningen. De to drifter også Østre, hvor arrangementer holdes året rundt.

Hvordan går det, og hvordan har det gått?

– Det går fint! Det er deilig å se så mange gode folk igjen og drukne i elektronisk musikk på anlegget. Før gjenåpningen stod vi ved et veiskille. Vi visste ikke om vi fikk lov til å gjøre det vi gjør nå, hvor vi kan danse tett, og booke artister som kan fylle tette dansegulv, eller om det ble festival med sittende publikum og lav kapasitet.

I tillegg til tette dansegulv og spillesugne artister, har de hatt med seg 22 frivillige på laget.

– Det er en god inngangsport til kulturverdenen i byen, og det er kult å se hvordan ringvirkningene av et frivillig opphold kan slå ut. Mange jobber på Østre utenom også, og begynner med musikk selv, sier hun Selv om de har vært mannsterke, har uken vært

36 stoff

travel med et innholdsrikt program. Ettersom færre og færre artister sto for tur kunne hun skimte slutten av årets utgave.

Tilbakeblikk Festivalgåere har vært vitner til flere godbiter fra den eksperimentelle og elektroniske musikkverdenen. Til musikken fra artister som Loraine James, SØS Gunver Ryberg, Telephones B2B Vale Budino, Vilde Tuv, Inre Kretsen Grupp, Niilas og O.Blom har stive kropper fått løsne seg opp under klubbkvelder og konserter.

Førstnevnte imponerte med sin komplekse utforming og maskinelle gjengivelse av lyd. Den andre viste frem lysets naturlige fenomener gjennom et minimalistisk oppsett i rolige omgivelser.

Lyspunktet Silje Grimstad er ikke bare er skaperen av Glass Glare, men også lysdesigner på flere konserter under Ekko. Det som startet med fascinasjon for lys, har utviklet seg gjennom en teknisk reise med mye variasjon.

«festivalgåere har vært vitner til flere godbiter fra den eksperimentelle og elektroniske musikkverdenen.

Det ble også arrangert en workshop, hvor søppel fikk tilegne seg musikalsk potensiale, og filmvisninger i samarbeid med BIFF. – Det var gøy å vise filmen Sisters with Transistors!

Den løfter frem en viktig del av den elektroniske musikkhistorien med kvinnelige elektroniske pionerer, forteller Danielsen.

Under åpningshelgen fikk utstillingene Flight of the Bumblebee av Kim Hankyul og Glass Glare av Silje Grimstad skinne i hver sin etasje på Østre.

»

Hva ligger bak Glass Glare?

– Når lys blir brutt uregelmessig av elementer som vann, glass eller våte flater med ujevnheter, er det fascinerende. Du kan bli sittende og se på det uten å vite hva som skjer videre.

Under pandemiens sakte tempo førte fascinasjonen til at hun søkte støtte til et forprosjekt fra Kulturrådet. Med det ville hun forske på lys sin brytning gjennom glass. Sammen med glasskunstneren Sigrid Rostad oppdaget hun

november 2021

k u lt u r s t o f f hvilke kvaliteter som egnet seg til uttrykket de søkte.

Har dere fått noen spesielle reaksjoner?

– Det er meditativt å se på. Noen går opp for å se og kommer aldri ned igjen. Og mange hvisker når de er der. Litt andektig, forteller hun.

Visningen under Ekko er kun en del av forskningsprosjektet. Flere muligheter vil dukke opp for å se lysprosjektet i fremtiden.

Tenker du mye over lyset i hverdagen ellers?

– Ja! utbryter hun.

– Menneskelig tolkning av lys er sterkt. Det gjør at man kan hente ut informasjon og tolke når på

november 2021

året det er og når på dagen det er. Grimstad forteller at hennes mål med lysdesign er å lage en illusjon for publikum.

Ut i skogen Når Grimstad lager lys under konsertene forsøker hun å skape et rom hvor artisten kan føle seg komfortabel i, og som underbygger stemningen.

Senere skal publikum dras ut i skogen, så hun må videre for å fikse lysene.

Konsertstedet ble oppgitt i en mail med koordinater og ruteforslag. Etter en 20-minutters tur i en fullstappet buss med publikum kledd for anledningen brøytet vi oss vei gjennom sørpe for å rekke Vilde Tuv og Niilas.

De to lokale artistene er for tiden i blomstring i musikkverdenen etter albumslipp tidligere i år. Vilde Tuv førte publikum inn i transe med blokkfløyte og synth, mens Niilas dro publikum frem til scenen.

For Danielsen var lørdagskvelden med Vilde Tuv i skogen et av årets høydepunkter.

– Hun spilte en sang som heter «Old Stone», som ble laget under et tidligere bestillingsverk for EKKO i 2018. Det føltes «full circle», og det var så stemningsfullt og fint å høre god musikk i åpent landskap.

stoff 37

k u lt u r s t o f f Pandemiprosjekter Under den siste uken viste Ekko frem to ulike pandemirelaterte prosjekter, MONO og Around Nothing and Everything Gone to Hell. Begge hadde utgangspunkt i ulike høyttaleroppsett.

I bestillingsverket MONO ble fem lokale artister involvert. Danielsen forteller at de valgte ut Mari Kvien Brunvoll fra den eksperimentelle verdenen, Niilas og Skatebård fra klubbverdenen, og Amalie Holt Kleive og Vetle Junker fra pop- og indieverdenen. Hun forklarer videre at ideen var at artistene skulle komponere fritt det de ville, men at det kun skulle spilles av på en høyttaler, derav navnet MONO. – Bestillingsverk gir artister vi ser potensialet i en mulighet til å skape noe nytt. Da får de igjen anledning til å jobbe med materialet sitt og utvikle seg.

På nettsidene til Ekko kan man se verkene i digitalt format, hvor høyttalerne er plassert på ulike lokasjoner.

– Vi var blant annet på kraftverket på Montana, hvor vi måtte ha BKK-drakter for å gå rundt.

Summing av transformatorer derfra kan høres i bakgrunnen av musikkvideoen. Det passer utrolig godt inn, forteller Danielsen.

Det andre prosjektet ga fem artister fra forskjellige steder i verden en plattform til å vise frem nyskapte komposisjoner tilpasset et multikanals-høyttaleroppsett med åtte høyttalere. Resultatet ble fem varierte komposisjoner av Lasse Marhaug, Miriam Rezaei, Vivian Wang, Matmos og Jim O’Rourke.

Torsdag, den 28. oktober, ble fire av verkene vist frem på Østre. I et mørkt rom lukket deltakerne øynene sine, og fulgte nøye med på resultatene av

stoff 38 38 stoff

prosjektet. Flere endte opp med å sette seg ned på gulvet i det lydene beveget seg fra høyttaler til høyttaler.

— Ekko og Østre ble nok startet på grunnlag av at det var et stort elektronisk musikkmiljø, med Røyksopp og Bjørn Torske, men det er vanskelig å vite hva som var katalysator for hva.

«ekko og østre ble nok startet på grunnlag av at det var et stort elektronisk musikkmiljø, med røyksopp og bjørn torske, men det er vanskelig å vite hva som var katalysator for hva.»

På festivalens siste dag ble ble den siste komposisjonen presentert i Slettebakken kirke.

Grimstad hadde tidligere pekt på at det er noe helt spesielt med lyd og lys i en slik arkitektonisk setting – hun hadde helt rett. Vi satt klistret til kirkebenkene i over 100 minutter mens bygget kom til live gjennom komposisjonen til Jim O’Rourke og lyset til Silje Grimstad.

Johanne forteller videre at miljøet er yrende og fint, og noe man absolutt bør sjekke ut om man er interessert. Bergen har flere lokale initiativ, som plateselskapet Mhost Likely, Ideophone Records, Ploink, techokollektivet DOT, Vibbefanger, og radiostasjonen Vers Libre. Hun hinter til filmen Northern Disco Lights, som gir en kjapp innføring i det elektroniske musikk-Norge.

Elektroniske Bergen Arrangørene synes det har vært deilig å arrangere uten restriksjoner igjen. De poengterer at man ikke får den samme opplevelsen med strenge regler, munnbind og mellomrom.

«gleder meg allerede

– Det er viktig å beskytte seg i pandemitid, men jeg er veldig glad for å være tilbake og slippe hemningene. Elektronisk musikk, spesielt klubbmusikk, er en sosial opplevelse. Å stå på et dansegulv, og kjenne på en felles eufori.

Hvordan ser det elektroniske musikkmiljøet i Bergen ut?

til å gjøre det igjen neste år!»

Hvordan føles det ut nå som det snart er over?

— Jeg gleder meg allerede til å gjøre det igjen neste år!

tirsdag 04. april 2021 2017 november

k ui lt d éusrtsotfoff f

hvis det er lov å si Innenfor husets fire vegger og blant venner, og ikke fiender, er det meste fritt vilt, men ute i offentligheten er det best å forholde seg tyst.

Tekst Ingrid Borvik Illustrasjon Ingvild Hauglid I 2019 gikk NRK ut og beklaget for å ha brukt ordet «jødesvin» i en satiriks-sketsj, og videoen ble fjernet fra alle plattformer. Kort fortalt handlet seansen om et parti Scrabble mellom en ortodoks jøde og en annen mann. Mannen måtte velge mellom å legge ned ordet «jødesvin» eller å tape spillet. Ved å fjerne videoen og deretter legge seg langflate legger NRK også lokk på hele debatten, etter min mening. Er komikk av alvorlige tematikker uforenelig med det å være moralsk?

En provokatørs bekjennelse Å være frekk i kjeften virker å være varemerket til mange komikere, realitydeltakere og skandaløse b-kjendiser i rampelyset. Det er en like stor del av imaget deres som selvironi, reklame for selvbruning og rabattkoder på ultrafast fashion.

Dessverre er døgnfluens levetid ikke bare en myte. Like fort som de ble sensasjoner over natten, forsvinner de – felt av et par uheldige formuleringer fanget opp på Snapchat og publisert som forsidesak i VG. Dette er ikke nok en beretning om kanselleringskulturen som et onde i seg selv. Au contraire, handler det om vårt indre behov for å bli utfordret og satt ut NOVEMBER tirsdag 04.2021 april 2017

av spill for å forstå hvordan verden henger sammen.

Moralens vokter er streng. Misforstå meg rett, det er en del hodeløse c-kjendiser som helst skulle ha avstått fra å spre eder og galle. Likevel får det meg til å stusse. Her kastes de under bybanen over en lav sko, for uttalelser de fleste av oss mest sannsynlig har tenkt, og kanskje til og med konspirert over, en sen lørdagskveld med alkoholen brusende i blodet.

Her tenker jeg blant annet på Sigrid Bonde Tusviks karakteristikker av Ari Behn etter hans død, der podcastduoen Tusvik og Tønne måtte beklage offentlig til familien hans. Timingen har selvfølgelig stor innvirkning, men som Tusvik selv sa: «Humor må være grenseoverskridende». I 2019 la Tore Sagen seg langflat etter et forsøk på å spille rasistisk. Selv sa han til Dagsavisen at han ikke angret på sketsjen: «Det var en god idè, som prøvde å formidle et godt budskap».

Vi lever i en tidsalder der alle skal beklage seg – det er rett og slett gått inflasjon i beklagelser. I det offentlige ordskiftet har den religiøse bekjennelsen blitt erstattet av kollektiv

kanossagang i riksdekkende medier.

Mitt poeng er: Når skal vi ta spøk for spøkens skyld og når skal vi ta debatten? Vi står i fare for at offentlige personer knebles, og at de fremtvungede beklagelsene blir lite verdt.

Når PK-hatten blir for trang Hvorfor er drøye uttalelser morsomme?

Overraskelsesmomentet er et viktig verktøy for komikere som trenger å sette publikummet ut av spill, da sitter latteren nemlig løsere. Ikke minst gnistrer det litt ekstra når vi også blir utfordret, provosert og alvorlige temaer ufarliggjøres. I vår tid har den velkjente, men o så lite flatterende, PK-hatten blitt tredd hardt nedover ørene våre fra tidlig alder. Vi er nødt til å møte konsekvensene av klimaendringer, systematisk rasisme, høyreekstremisme og metoo. Da er det godt med en utløsende latter en gang i blant, hvis det er lov å si. Mitt spørsmål blir da: Hvorfor ber vi, gang på gang, offentlige personer å slukøret trygle om tilgivelse?

For å unngå å bli helt oppslukt av vår egne moralfilosofiske boble er vi nødt til å tørre å pirke borti der det gjør vondt. I det store havet av

informasjon kreves det overdrivelser, da er det viktig å ta ting med en klype salt. Humor bør kunne være drøy, men ironisk, og det er nødvendig.

Uten et stort nedslagsfelt er det liten vits å ytre seg i masseproduksjonen av meninger, debatter og leserinnlegg.

Jeg ønsker at underholdningen jeg konsumerer skal være leken, ironisk og uforpliktende, men med et seriøst bakteppe av at det tross alt har et etisk grunnlag. Det er det viktigste.

Fortsatt mye å le av 2000-tallets komiske talenter som Erlend Loe, Harald Eia og AnneKat. Hærland utfordret oss og har inspirert videre utvikling av humor som virkemiddel i alvorlige situasjoner. Vi mimrer tilbake til Hærlands storhetstid i Nytt på Nytt, men mye tyder på at hennes karakter fort kunne gått på en smell i dagens kronikkhysteri. Budskapet vil forsvinne dersom vi kun skraper overflaten av det Tusvik, NRKsatiriks og Sagen forsøker å formidle.

Det er et klart skille mellom det å spille en uvitende idiot, og det å faktisk være det. Det er tross alt fortsatt mye å le av.

stoff 39

samfunnsstoff

borgerråd for klimaet Extinction Rebellion har lagt frem borgerråd som et forslag for å skjerpe Norges klimapolitikk. Er en slik løsning demokratisk?

Helt i frontlinjen blant dagens klimaaktivister står Extinction Rebellion. Gruppen opererer som et internasjonalt systemkritisk nettverk av aktivister, og har gjennom et utall ikke-voldelige demonstrasjoner opparbeidet seg status blant verdens ledende klimaforkjempere. Siden oppstarten i 2018 har sivil ulydighet vært Extinction Rebellions fremste virkemiddel i kampen for å påvirke styresmaktene til å ta mer ansvar for klimakrisen.

Gruppens norske fløy har tatt til orde for at myndighetene bør utnevne et borgerråd – et råd­givende, representativt utvalg som skal «sikre en rettferdig omstilling til et bærekraftig samfunn.» Et slikt borgerråd skal ifølge Extinction Rebellion kunne bidra til at for­ andringer blir gjennomført raskere enn i dagens politiske system.

Dette har skapt reaksjoner, og flere har omtalt den foreslåtte ordningen som udemokratisk. En av dem er Høyres stortings­ representant Peter Christian Frølich. Han er i utgangspunktet ikke kritisk til Extinction Rebellions aksjoner med sivil ulydighet, som flere andre har reagert på, men stiller seg tvilende til hvordan borgerråd-konseptet

faktisk vil kunne fungere i praksis.

– Extinction Rebellion har et mål om å flytte politiske beslutninger ut av Stortinget og inn i et «borgerråd». Hvem skal oppnevne dette borgerrådet? Hvem skal sitte i det?

En demokratisk løsning Konfrontert med Frølichs utsagn, reagerer Christian Hansson fra Extinction Rebellions mediegruppe sterkt. Hansson ser på dette som et aktivt forsøk på å sjekke dem ut av debatten.

«extinction rebellion mener vel antakelig at borgerrådet skal bryte med klima- og energipolitikken som folket har ønsket gjennom flere stortingsvalg» Hvilken politikk skal det føre? Er et borgerråd i det hele tatt kompatibelt med Grunnloven? spør Frølich.

Videre argumenterer han for at en borgerråd-løsning – som en tidligere har sett i land som Storbritannia, Irland og Polen, imidlertid ikke tilknyttet Extinction Rebellion – er udemokratisk.

– Extinction Rebellion mener vel antakelig at borgerrådet skal bryte med klima- og energipolitikken som folket har ønsket gjennom flere stortingsvalg. Det finnes ikke noe annet ord for dette enn udemokratisk, poengterer Høyre-politikeren.

Han kan også fortelle at dette ikke er første gang Extinction Rebellion opplever at politikere fra Høyre stempler dem som udemokratiske.

– Extinction Rebellion er demo­ kratisk. Det er overraskende at Frølich fortsetter å spre drøye, usanne anklager om oss. Han har fått borgerråd forklart flere ganger, fra eksperter, politikere og Extinction Rebellion, skriver Hansson i en e-post.

Hansson viser til at borgerråd er et anerkjent eksempel på et samtaledemokrati. I praksis vil det fungere slik at tilfeldig ut­ valgte innbyggere diskuterer seg frem til mulige løsninger i samråd med eksperter.

– Det vil være rådgivende til Stortinget. Verktøyet egner seg til komplekse og politisk vanskelige saker og kan være nyttig for å finne klimaløsninger som befolkningen stiller seg bak, avslutter Hansson.

Peter Christian Frølich, foto: Høyre

40 stoff

Christian Hansson, foto: Privat

Som svar til Hansson peker Frølich igjen på at Extinction Rebellion

selv har lansert borgerrådet som en måte å få folkevalgte politikere ut av veien. Videre spør han seg hvorfor de ønsker en rådgivende enhet til Stortinget når de mener at det politiske systemet ikke fungerer.

– Extinction Rebellions retorikk oser av idyllisert, revolusjonært svermeri, hevder Frølich.

Frølich mener at dette koker ned til at Extinction Rebellion ikke anerkjenner at Stortinget kan bidra til å løse klimakrisen, og at det er nett­ opp der han selv er fundamentalt uenige med dem.

Veien videre I skrivende stund pågår FNs 26. klimakonferanse i Glasgow. Her er representanter fra verdens land samlet for å stramme inn på klima­ målene og bli enige om hvordan disse skal nås. På de 26 årene som har gått siden den første klima­ konferansen i regi av FN, vil man ta hardt i dersom man påstår at arbeidet med å redde jordkloden har gitt nevne­verdig fremgang – siden 1995 har de globale CO2-utslippene bare steget.

Allerede på klimakonferansens tredje dag ble Norge hengt ut som et verstingeksempel hva gjelder klima­ politikk, og ble tildelt «prisen» dagens fossil. Under konferansen deles prisen daglig ut til land som «gjør mest for å bidra minst». Om dette gir den nyinnsatte regjeringen ytterligere insentiv for å stramme opp i klimapolitikken de kommende årene, vites enda ikke, men dette er svar vi forhåpentligvis vil få i uken som kommer.

Tekst Endre Holm Vassenden Illustrasjon Hanne Hauge november 2021

quizstoff

FREEDOM OF KVISS En kviss kan være god eller dårlig, men det er ingen tvil om at en kviss uten frihet aldri kan bli annet enn dårlig.

Tekst Hedda Meland Illustrasjon Kais Chaouch

01 Vi starter med det som kanskje er

04 Hvilket land var det første i

det mest åpenbare spørsmålet av alle, men det er nok bare åpenbart hvis du kan svaret. Hvem var årets vinnere av Nobels fredspris? To navn, og et halvt poeng for hvert!

verden til å inkludere pressefrihet i grunnloven sin?

02 Ytringsfriheten står sterkt her i landet, men den har også sine grenser. Hvilke lovfestede begrensninger har vi for ytringsfriheten i Norge? Nevn minst tre av de syv begrensningene på listen.

03 Det finnes også mange ting som er helt lov til å si ifølge staten, men ikke like lov å si ifølge Twitter. Om du skulle slenge rundt deg med utdaterte meninger eller uheldige formuleringer kan du plutselig bli et offer for den beryktede «cancel culturen».

Men i hvilket år ble egentlig begrepet «cancel culture» først tatt i bruk?

05 Voltaire har fått æren for et veldig kjent sitat om ytringsfrihet, selv om det senere har vist seg at han slett ikke har sagt eller skrevet dette. Hvordan lyder sitatet?

06 Agnar Mykle måtte i 1957 møte i retten for å anke en sak om hans mest kjente roman, som ble politianmeldt for «dristige seksualskildringer». Femtitallets Ola Nordmann var nemlig ikke komfortabel med formuleringer som: «han kjerner til hennes vin skummer», overraskende nok.

Hva heter romanen?

07 Mykle er ikke den eneste som har måttet bøte for sine ytringer, skjønt personen jeg nå sikter til er kjent for noe annet enn en litt drøy bok. I hvilket land

fikk Edward Snowden asyl etter NSA-lekkasjen i 2013?

10 «Tyskervits-saken» var en

jon om statlig overvåkning og individuelt privatliv. Dette er også tema i en meget kjent og innflytelsesrik dystopisk roman publisert i 1949. Hva heter denne romanen, og mannen som skrev den?

hendelse ved Universitetet i Bergen som fikk stor oppmerksomhet i media. Saken handlet om at en student klagde på en professor til universitetsledelsen på grunn av følgende vits om tyske turister: «Tyskerne har vært her før, og nå sniker de seg inn igjen». Hvilket fakultet underviser professoren ved?

09 Heldigvis finnes det noen som

11 Og til slutt: Den amerikan-

kjemper mot statlig overvåkning og kontroll. Blant annet en anarkisk hackergruppe, kjent for sine Guy Fawkes-masker og cyberangrep på både regjeringer, selskaper og grupper. Dersom du fulgte dem på Twitter i 2020, fikk du kanskje med deg at de lekket dokumenter som skulle bevise at Donald Trump var medskyldig i Epstein-saken. Hva heter denne gruppen?

ske komikeren George Carlin hadde i 1972 en monolog hvor han listet opp «Seven Words You Can Never Say on Television».

Denne listen med banneord bidro til en avgjørelse i USAs høyesterett som definerte i hvilken grad regjeringen kan sensurere språk på amerikansk TV og radio. Hva var de syv ordene? Halvt poeng for hvert riktige!

08 Snowden satte i gang en diskus-

Fasit: 1. Journalistene Maria Ressa og Dmitrij Muratov, for innsatsen for ytringsfrihet. 2. Hatefulle ytringer, trusler, oppfordring til straffbare handlinger, krenkelse av privatlivets fred, hensynsløs adferd eller sjikane, alvorlig personforfølgelse og ærekrenkelser. 3. Begrepet ble først tatt i bruk i 2016. 4. Sverige.

5. «Jeg er uenig i det du sier, men vil til døden forsvare din rett til å si det», og det ble skrevet av forfatter Evelyn Beatrice Hall for å illustrere Voltaires tanker om ytringsfriheten. 6. Sangen om den røde rubin. 7. Russland. 8. 1984 av George Orwell. 9. Anonymous. 10. Det psykologiske fakultet. 11. Shit, piss, fuck, cunt, cocksucker, motherfucker og tits. november 2021

stoff 41

k u lt u r s t o f f

FILM: Hullet (2019) «Har du sett Squid Game?» er trolig et spørsmål alle har fått minst én gang i løpet av den siste måneden. Så, hvis du har binget Squid Game, og fremdeles ikke er lei av den dystopiske sjangeren, er Hullet (El hoyo) filmen for deg. Den spansktalende filmen fra 2019 setter menneskets grusomme desperasjon for overlevelse i sentrum. «Hullet» er et eksperimentelt straffesystem, og blir vist gjennom øynene til mannen Goreng, som hver måned blir plassert i ulike nivåer av Hullet. Maten som blir gitt til fangene forsvinner nedover i de ulike nivåene av det vertikale fengselssystemet. Jo lengre ned den kommer, jo mindre mat blir det igjen til de nederste. Mens de på toppen lever over måte, sulter de nederste sakte ihjel. Jeg garanterer ikke en hyggelig opplevelse, men filmen kan vekke nye tanker rundt ressursfordeling, straff og desperasjon.

se og hør

er H

NA og

ALBUM: Let Them Eat Chaos - Kae Tempest (2016) Hvis spillelisten din på Spotify begynner å bli grå og trenger litt samfunnspolitisk piff, burde du sjekke ut Kae Tempest. Hen er en banebrytende artist som blander poesi, rap og samfunnskritiske tekster.

Let Them Eat Chaos tar for seg perspektivet til syv forskjellige personer som bor i samme gate. De har aldri møttes før kl. 04:18 natten handlingen finner sted. Gjennom disse individene problematiserer hen en verden der den globale finanskrisen, migrasjon, klimakrisen og politi-brutalitet styrer samfunnet. I løpet av platen prøver Tempest å gi et samlende rop om at det er fokuset på det individuelle som skader fremgangen i samfunnet.

Det er et rop om å bryte oss ut av soverommene og nattklubbene for å konfrontere samfunnet vi lever i.

Dritbra!

BOK: My Dark Vanessa - Kate Elizabeth Russel (2020) My Dark Vanessa er en roman om 15 år gamle Vanessas forhold til hennes 42 år gamle lærer. Boken går i detalj inn i et forhold preget av utnyttelse, traumer og skjev maktbalanse.

42 stoff

Historien er ikke enkel å lese: Den er, rett og slett, helt jævlig å gå gjennom.

Fra «groomingen» Vanessa opplever som ungdom, til hun som 32 åring blir konfrontert med en rekke kvinners anklager om seksuelt overgrep av læreren, utforsker boken hvordan Vanessa sakte prosesserer fortiden.

Boken er spesielt interessant å lese i etterkant av de mange historiene som kom fram i ettermælet av metoo, og det er absolutt et viktig verk for å forstå mer av en verden der seksuelt misbruk og maktstrukturer eksisterer.

PODKAST: S-Town (2017) S-Town, eller Shit Town, som det egentlig står for, er en podcast som gir et unikt innblikk i et lite sted i Alabama, USA. Det begynner som en krim-podkast som utforsker anklager om mord og korrupsjon i bygden til den gamle klokkemakeren John.

Etterhvert utvikler handlingen seg til en historie om ideologier, misforståtthet og fordommer. S-Town utforsker livet til en person som er sint på verden og den trangsynte lille bygden han bor i. Han er sint på urett, miljøkrisen, samfunnet som nekter å forandre seg og det å føle seg alene i en verden styrt av fordommer. Podkasten står i særklasse som en av forrige tiårets beste! Jeg garanterer deg at du kommer til å sitte fremoverlent i spenning, hengende med på hvert eneste ord.

FILM: American Honey (2016)

Tekst Matilde Cutler van den Heuvel Foto Paul Mattias Hallan-Wolff

American Honey følger den unge jenta Star, som blir med en gruppe hjemløse tenåringer på reise gjennom USA for å selge magasiner. Langs veien blir hun konfrontert med andres fordommer og rasisme, men også fellesskap, frihet og et nytt håp for fremtiden. American Honey gir et ektefølt blikk på hvordan de unge fattige i USA blir behandlet, og hvordan fordommer, mangel på muligheter og økonomisk undertrykkelse hindrer dem i å leve fritt. Det er i bunn og grunn en reise om det å finne seg selv og å finne tilhørighet i et miljø som er på utkanten av normen i samfunnet.

Som en av de lettere verkene på denne listen, er dette nærmest en feel-good film som, på tross av samfunnets premisser, viser håpet vi har for en bedre fremtid. november 2021

samfunnsstoff

siden sist Den nye regjeringen er omsider på plass, og får endelig bruke spenn på høgskole i Nesna og bevaring av Amazonas. Heldigvis for deg trenger du ingen penger for å krige deg gjennom nyhetsverdens regnskog av clickbaits og betalingsmurer, her serveres nemlig Stoffs månedlige nyhetsoppdatering.

Tekst Yngvar Gotaas Bonde Illustrasjon Embla Müller

Ny regjering Det viktigste først: Kongen får en ny gjeng på fredagsbesøk på Slottet.

14. oktober kunne endelig journalistene utenfor Hurdalsjøen Hotell & Spa rapportere om noe annet enn forhandlernes lunsjmeny og klesvalg.

Vedum og Støre fortalte stolt om planen de har lagt for landet de neste fire årene. Hva den innebærer? Det skal bli diggere å tilhøre kategorien ‘vanlige folk’, bo i distriktet og bære på en drøm om å gå lærerstudiet på Nesna.

Munch Ikke bare har vi fått ny regjering, maleriene til vår fremste billedkunstner har fått et nytt hjem i Bjørvika i Oslo. Og i god Munch-stil har museet utløst smått eksistensielle ramaskrik hos mang en arkitektur- og byplanleggingsinteressert. Oppstyr ble det også da museumsdirektøren uttalte at Munch sannsynligvis ville skaffet seg en bil fra den kinesiske elbilprodusenten Polestar, en av museets sponsorer, om han hadde levd i dag. Muligens ville han også stått i Ekebergåsen, skuet utover indre

november 2021

Oslofjord og knipset noen raske bilder av solnedgangen med Huaweitelefonen sin. Deretter hadde han kanskje, full av faen, voiet ned til Bjørvika, satt seg ved cocktailbaren i toppen av betongklossen med hans navn, og grått en ørliten skvett over monumentet over ham selv.

Skamvått Tenk at det er en nyhet at det er vått i Bergen i oktober. Men det er faktisk tilfellet, aldri før har en måned vært like bløt som oktober 2021 – det har falt 634,7 millimeter nedbør, for å være nøyaktig. Ironisk nok har også strømprisene vært rekordhøye. «Vi trenger bare litt regn», sa de, «så går nok strømregninga ned, skal dere se.» Vi venter i spenning.

Godt med overstått pandemi - eller?

«Det var den pandemien.»

Overlege i FHI, Preben Aavitsland, var kanskje litt rask på twitteravtrekkeren da han i juni erklærte pandemien ferdig. Men i slutten av september ga selv Nakstad og Høie, pandemihåndteringens Knutsen og Ludvigsen, inntrykk av at det var

slutt på meter’n og bestilling med QR-kode – selv om fornuftige Bent selvsagt ikke knakk tommestokken i to, bare la den forsiktig i innerlomma til senere bruk. Nå spørs det om ikke den nye helseministeren Ingvild Kjerkol pent må be Bent om å låne den. For antallet sykehusinnleggelser går opp i hele landet, og i Trondheim og Tromsø har de allerede gjeninnført enkelte smitteverntiltak. Det var den pandemien?

COP26 Nei, det er ikke Coops nye kampanje for 26% rabatt på frukt og grønt. Det er i stedet fjorårets utsatte klimatoppmøte som startet 31. oktober i Glasgow. Her møtes statsledere, ministre og en god dose aktivister for å løse klimakrisen. De skal blant annet finne ut hvordan i all verden man skal kontrollere at land følger opp utslippsmålene de satte seg i Paris-avtalen. Oppmøtet er tydeligvis heller ikke obligatorisk, da verken Kinas eller Tyrkias president tok seg bryet med å stille. Fra Norge sendte vi derimot både statsminister Støre og klimaminister Barth Eide. Med

seg i sekken hadde de bunter med deilige dollarsedler, som riktignok lukter litt beskt av nordsjøolje, til å hjelpe u-land med det grønne skiftet og klimatilpasning.

Litt ubeleilig var det dog at BBC, halvannen uke før møtestart, avslørte at Norge er med i en eksklusiv liten lobby-klubb som har forsøkt å få FNs klimaforskere til å roe litt ned på kritikken av fossil energi. Blant våre medsammensvorne finner vi Saudi-Arabia, Kina og Australia.

Kanskje ikke moder jords beste klimabarn? Men men, vi har i hvert fall blitt med i et avskogningsfond.

Sammen med 11 andre land og flere private bedrifter, blant annet Amazon (!), skal vi redde nettopp Amazonas og annen skog fra å bli hogd ned. Så nå redder vi altså klimaet sammen med kronprinsen av Saudi-Arabia og Jeff Bezos. Hvem skulle trodd?

stoff 43