PREKEBRØDRENE SVARER FOR SEG 1. Hva fikk deg til å velge livet i en religiøs orden? 2. Hvorfor ble det dominikanerordenen?
FOTO: LILL-ANN CHEPSTOW-LUST Y , AAGE HAUKEN.COM (Aage Hauken) og BROR LAWRENCE LEW OP (Haavar Simon Nilsen)
ELLERT DAHL 1. Med innsikten om at selvoppfyllelsen forutsetter en selvovergivelse – uavkortet – i troens ramme, til Gud, i menneskets tjeneste. Ordenslivet forutsetter, ved ordensløftene, en slik selvovergivelse. 2. Idémessig fordi dominikanerordenen arbeider for Sannhetens erkjennelse, og denne erkjennelse er menneskelig frigjørende.
AAGE HAUKEN 1. Behov for et alternativt liv, ny livsform, ordnet livsform, forenklet liv – og lignende. Behov for oppbrudd. 2. Interesse for teologi - stor interesse
JOSEPH MULVIN 1. I løpet av studieårene vokste det gradvis frem en overbevisning om at Gud kalte meg til å bli prest. Men jeg var ikke så begeistret ved tanken på prestetjeneste i et irsk bispedømme. Så kom jeg over en bok med den slående tittelen The Wide World my Parish. For meg var tittelen en aha-opplevelse: jeg ville bli misjonær! 2. Så mange tegn pekte i retning av dominikanerordenen at det egentlig var et enkelt valg. For eksempel var flere av mine lærere på videregående skole dominikanere - og alle gjorde stort inntrykk på meg. Selv om kommunitetsliv og liturgi sto sentralt, var det nesten ingen grenser for hvilken type apostolat man kunne gå inn i. Og ikke minst var irske dominikanere å finne i arbeid over hele verden.
ARNE FJELD 1. Som ung konvertitt ville jeg gjerne leve bevisst i Kristi nærvær. Og det fantes en vakker bok med fotos i sort/ hvitt fra klostre i Europa. Jeg likte ordensfolk som jeg møtte i Oslo. Mitt elevforedrag på Statens bibliotekskole var om «Vesterledens Munkevæsen» av den danske katolske presten Peter Schindler. 2. Først ville jeg bli fransiskaner-legbror. Men min veileder pater Gunnes sa «da må du lære nederlandsk». Så sendte han meg på besøk til benediktinerklosteret i Clervaux i Luxembourg, hvor det var danske munker. Pater Patfoort kjørte meg fra Paris til dominikanernes studiekloster Le Saulchoir. Da jeg dro derfra, tenkte jeg: «Her setter jeg aldri mine ben igjen!». Prinknash Abbey i Gloucester var fullkomment, munkene laget keramikk. Men jeg visste at der hørte jeg ikke hjemme. Så ble det likevel til at jeg leste seks år ved Le Saulchoir. Kristus valgte for meg?
HAAVAR SIMON NILSEN 1. Jeg tror en dyp lengsel etter Gud og etter hva som er sant satte i gang min søken etter tilhørighet. Den førte meg til troen, via tanker om prestekall i Den norske kirke, deretter til Den katolske kirke, og etter hvert til tanken om å leve et ordensliv rettet mot Gud og i hans tjeneste i et broderlig fellesskap. 2. Dominikanerordenen har Veritas (sannhet) som hovedmotto. Sannhet, ikke forstått som noe vi kan gripe, men noe vi kan gripes av. Min søken etter Gud og sannhet har vært den samme. Min forståelse av hva sannhet er, har forandret seg. Det ligger noe dypt dynamisk i den dominikanske væremåten som jeg alltid har likt. Og så var det i sin tid viktig for meg å se på muligheten for et ordensliv som veksler mellom det kontemplative, regulære (bønne-)liv og det apostoliske virke.
GÉRARD-MARIE KETTERER 1. Eksemplene fra en av min fars brødre, pater Henri Ketterer S.J., og en av min mors søstre, Marthe Ligneau, min gudmor som ble kontemplative søster av Notre-Dame de Sion under navnet Mariam de Sion. Dessuten ble jeg aktiv i sognekirken Saint Charles de Monceau i Paris (korgutt og speider) og medlem av den katolske studentorganisasjonen. Viktig var også inntrykkene jeg fikk da jeg i 1959 og 1960 ble med på pilgrimsmarsjen fra Paris til Chartres, organisert av Ecole Polytechnique Féminine og min egen skole Ecole Supérieure de Commerce de Paris. 2. Fordi ungdomspresten i min sognekirke kjente pater Chevignard O.P., som hadde vært novisemester i dominikanerordenen: Han mente at jeg ville trives best i et felleskap. Så i september 1960 trådte jeg inn i novisiatet i Lille. Men det var uventet å oppdage legbrødrene i klosteret. Kanskje det er mitt kall, sa jeg til novisemesteren. Jeg ser ikke noe tegn, svarte han. Glem det, lev og arbeid som studentprest, og stol på at ditt kall blir oppdaget av dine medbrødre. Og slik ble det – i 1965. «Hvor herlig og godt når brødre bor sammen i fred». (Davidssalme 133).
JON ATLE WETAAS 1. En rekke faktorer bidro: en søkende trang til fellesskap, en storesøster som konverterte, bøker som berørte meg på en særlig måte (særlig Sigrid Undsets konversjonsromaner Gymnadenia og Den brennende busk og Kjell Arild Pollestads Veien til Rom), inntrykk på reiser i Italia, et semester med «Katolsk orientering» hos dominikanerne og erfaringer fra en samtalegruppe ledet av pater Raulin: mange impulser fløt sammen og styrket hverandre i å forberede valget og kallet: å tre ut av det sivile liv og inn i det religiøse. 2. Jeg oppfatter ikke meg selv som utpreget intellektuell, og jeg var først mest tiltrukket av den andre «tiggerordenen» fra høymiddelalderen: fransiskanerne. Men jeg hadde også fine og inspirerende kontakter i den dominikanske familie, både søstre og brødre, og så – av grunner jeg rett og slett ikke kan forklare – sto det plutselig klart for meg, under en joggetur i Oslo: du skal bli dominikaner!
1–2021 | ST. OLAV
15
