GUDS ORD
«Jeg samler dere fra alle landene […]. Og jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. […] Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere. Jeg vil ta stenhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte isteden.» (Esekiel 36,24-26)
En motgift til forherdede hjerter TEKST: P. JOSEF OTTERSEN
I
påskevigilien får vi hele frelseshistorien utlagt i en henrivende rytme av lesninger, salmer og bønner. Den siste lesningen fra Det gamle testamentet er fra profeten Esekiel, som var prest under det babylonske eksil. Ordene gir håp om bedre tider. De anses også som et av de vakreste frempek på dåpens sakrament. Når vi i et normalår får fylle opp kirkebenkene, ser vi tydelig at de døptes fellesskap består av ansikter fra alle folkeslag og tungemål. Som Esekiel lengter vi nå etter å komme hjem til vårt tempel, at det igjen skal være vievann i karene og at det når Herren åpenbarer sin hellighet kan være fysiske vitner til stede. Å bevitne messeofferet gjennom en skjerm er som israelsfolkets dagdrømmer ved Babylons elver; det frembringer tårer og lengsel. Men kanskje kan vi benytte denne ørkenvandringen vi alle er tvunget ut i, til å ta en grundigere inspeksjon av våre hjerter. Gud ønsker å forvandle våre stenhjerter. Et annet bibelsk synonym er å være forherdet. Vi hører blant annet i eksodusfortellingen at Farao forherder sitt hjerte og ikke vil la israelittene dra. Han er sta og egenrådig, vil være sin egen herre. Hvor ofte er vi selv ubøyelige, i trangen etter å få rett? I trangen etter selvrepresentasjon? «Bøy mitt hjerte etter din vilje, Herre» ber vi jevnlig i liturgien. Det er ingen festbrems, men snarere det som gjør oss levende: «Herre, lær meg dine budords vei», «hold meg i live på dine veier» (Sal 119, 33.37). Gjennom hele GT løftes det frem både
som et ideal og et privilegium å bli ledet av Ham, og finne glede i hans Ord. Den grunnleggende holdningen er ydmykhet, som gjør oss mottagelige for guddommelig innvirkning. I Markusevangeliet er det disiplene som beskrives som forherdede, når de har vanskelig for å tro brødunderet eller at det er Jesus som går på vannet. Kritikken går på at de ikke har latt seg forandre av Gudserfaringene. Vi er altså i godt selskap med apostlene. For bærer vi ikke alle på noen smakebiter av de himmelske herligheter? Men så er det akkurat som om opplevelsen fader bort og det blir vanskeligere å tro det. Intellektet leser troslivet som om det var skrevet i strandkanten og viskes bort av hverdagslivets bølger. Jo dypere spor du tillater Gud å sette i hjertet, jo lettere er det å svare med tro. Å tro handler ikke om å begripe Gud, men et valg vi må ta hver dag: viljen pusher intellektet til å ta imot, bøye seg for og gå god for sannheter som er større enn menneskesinnet kan fatte. Og vi sier ja til Gud. Når vi åpner troens øyne, kan vi gjenkjenne det uutslettelig inntrykk på sjelen vi fikk i dåpen. Seglet på at vi er kristne, at vi tilhører Guds folk, er skrevet «med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod» (1 Kor 3,3). Gud har allerede gitt oss et «kjøtthjerte» i dåpen, og i konfirmasjonen har Den Hellige Ånd blåst ny livspust inn i det, slik at vi får et varmt og pulserende hjerte. Når var sist du kjente Guds hjerteslag i deg? Du har vel ikke latt det stivne til sten? •
1–2021 | ST. OLAV
33
