REFLEKSJONER
DU SK AL IKKE LYVE!
Om å konstruere en «virkelighet» Det er grunn til å spørre om den moderne tidsånd i våre vestlige samfunn fører til at mange har et for avslappet forhold til fakta og sannhet. TEKST: GEORG FREDRIK RIEBER-MOHN
i ante det før han ble valgt, og vi fikk det bekreftet kort etter valget av Donald Trump til president i 2016: De åpenlyse løgner var en del av hans metode og strategi. Det startet med at hans medierådgiver overdrev sterkt antallet mennesker som var møtt frem til The Mall under president-innsettelsen. Da innvendingene strømmet inn, ble begrepet «alternative fakta» presentert. En eufemisme for rene usannheter som vi knapt har sett maken til i et sivilisert vestlig demokrati. Og slik fortsatte det under hele Trumps presidentperiode. Den amerikanske forfatteren John Freeman gir en treffende beskrivelse: «De siste årene har Trump tilbudt folk en ferie fra ubekvemme sannheter. Men tror du på fakta, bevis eller noe som ligner på sannhet, har Trump-æraen vært psykologisk utmattende.» Heldigvis har moderne media etablert en ordning med «fakta-sjekkere», som avslører usannheter fra fremtredende politikere. Ingen i USA slår Trump i å presentere usannheter, han er en suveren «vinner».
V
RELATIVISMENS DIKTATUR
Som Janne Haaland Matlary skrev om i forrige nummer av St. Olav, lanserte i sin tid daværende kardinal Ratzinger begrepet «relativismens diktatur». Han siktet nok til den moderne tids verdiforvirring og – oppløsning. Begrepet gjaldt altså normer og verdier. Den gode kardinalen kunne neppe forestille seg at det skulle kunne brukes på systematisk villedende omgang med fakta fra en amerikansk president. Da blir også sannheter relative, eller utskiftbare, og vi serveres en fiktiv virkelighet. Og altså fra verdens mektigste person, med de konsekvenser det kunne ha og hadde. Riktignok hadde verden ledd av Saddam Husseins informasjonsminister og hans løgnaktige propaganda, han fikk da også tilnavnet «Komiske Ali», men i vestlige demokratier var den slags uhørt. Nå er jeg ikke naiv om politikeres omgang med fakta i demokratiene. Fakta tøyes,
74
ST. OLAV | 1–2021
usannheter formidles ved bevisst uforsiktighet, fakta utelates osv. Politikken er ingen søndagsskole. Men usannheter er normalt ikke ledd i en bevisst strategi. Til tross for at Trump var en systematisk løgner, fikk han nesten halvparten av stemmene ved valget i høst – ca. 74 millioner. Han var altså nær ved å vinne. Og flertallet som stemte på ham, var naturligvis ikke pøbel og undermålere. De må ha visst at han mildt sagt hadde en lettvint omgang med fakta. Men det betød ikke mer enn at de ville at han skulle fortsette som president. Jeg spør meg selv om vi her står overfor et spesifikt amerikansk fenomen, eller om den moderne tidsånd i våre vestlige samfunn innebærer at mange har et mer «avslappet» forhold til fakta og sannhet. Naturligvis var Trump ekstrem, men det kan være grunn til å spørre om forpliktelsen til å være sannferdig er noe devaluert også i vårt samfunn. FILMER SOM KONSTRUERER «VIRKELIGHET»
Jeg flytter blikket fra den politiske sfære, der løgner kan ha store konsekvenser, til et mer fredelig område: filmproduksjon basert på «reelle begivenheter». Her finner vi to aktuelle eksempler på «konstruert virkelighet». I begge beskrives virkelige personer, som levde i vår nære fortid, og som har høyst oppegående etterkommere. Serien «Atlantic crossing» gikk på TV høsten 2020 og omhandler særlig kronprinsesse Märthas nære vennskap med president Franklin D. Roosevelt under annen verdenskrig og hennes rolle i de alliertes bestrebelser for å få USA med i krigen mot Hitler. Et hovedankepunkt mot filmen – fra faghistorikere – er at den blåser opp kronprinsessens betydning utover alle rimelige proporsjoner, bedømt ut fra den empiri og dokumentasjon som foreligger. Men serien fremstiller også kronprins Olav som en bitter og sjalu ektemann, som endog drikker seg sørpe full på en pub i London. Også her fjerner filmen seg fra empirien, og det er ikke mindre alvorlig. Jeg er ikke så opptatt av
