SAMTALER MED POLSKE KATOLIKKER :
Piotr
Piotr Wojtczak (52) flyttet til Norge for 5 år siden og jobber i byggebransjen. Han er leder for den karismatiske gruppen Logos som oppsto i St. Olav menighet i Oslo.
Hvordan trives du i Norge?
– Første gang jeg kom til Norge var jeg i tre uker for å sjekke hvordan det er her. Og helt fra starten trivdes jeg godt her, jeg forstod at dette er stedet for meg. Å bo i Oslo gjør at jeg kan dyrke mine hobbyer og interesser - jeg kan ta en ryggsekk og være på fjellet eller ved sjøen på kort tid. Jeg er også medlem av klubben Oslo Bueskyttere.
Hvordan trives du i den katolske kirke i Norge?
– Jeg føler meg definitivt som en del av denne kirken. Kirken her forbinder mennesker av forskjellige raser og fra forskjellige land. Vi har ulike kulturelle mønstre og tradisjoner, men vi kan gjøre noe sammen og ha de fint. Dette mangfoldet og samholdet ser man for eksempel i prosesjonen som går fra St.Hallvard kirke til St.Olav domkirke. Folk av forskjellige raser går sammen fordi de deler én tro. Det er veldig oppmuntrende for meg og gleder meg virkelig.
Er den annerledes enn kirken i Polen?
– Den norske kirken er kulturelt mer mangfoldig enn den polske. I Polen har 99 prosent av menneskene hatt kontakt med Kirken, og er oppdratt i denne tradisjonen, som også jeg vokste opp i. Selv de som ikke praktiserer sin tro, har katolske røtter. I Norge er det mange som ikke har hatt kontakt med katolisismen. Jeg har møtt mange norske konvertitter. De har ofte en troens friskhet, entusiasme og ild som vi noen ganger mangler.
Var det lett å bli en del av kirken i Norge og komme inn i en menighet?
– Jeg er tilknyttet to menigheter i Oslo. Da jeg kom til Norge, var den første menigheten jeg hadde kontakt med, St. Hallvard. Jeg begynte å gå dit til messer og til gruppen «Mężczyźni św. Józefa» (Menn av den
14
ST. OLAV | 1–2022
hellige Josef). Imidlertid er min andre menighet St. Olav, der Logos-fellesskapet vårt oppsto.
Føler du deg ennå knyttet til menigheten i Polen eller bare til den i Norge?
– For tiden har jeg et løst forhold til min menighet i Polen. Jeg besøker den gamle menigheten min, men jeg er ikke lenger involvert i noen aktiviteter der.
Har migrasjonen - og det å komme til et så sekularisert samfunn som det norske - styrket eller svekket din tro?
– Troen min ble heller sterkere. Det at det norske samfunnet er sekulært, påvirker meg ikke negativt. Jeg føler meg litt kalt til å vitne om min tro. Høres det litt pompøst ut? Det er ikke det at jeg går og omvender noen til kristedommen eller hele tiden snakker om tro. Jeg prøver å vise min tro gjennom livet mitt. Jeg vil at folk skal stille spørsmål. Noen ganger overrasker vi nordmennene med en annerledes oppførsel. For eksempel banner vi ikke, noe som er ... uvanlig. Noen ganger når vi jobber et sted, stilles spørsmålet: Er du sikker på at du er fra Polen? (latter). I Norge har jeg hatt kontakt med Den norske kirke, den evangelisk-lutherske folkekirke. Det har gjort at jeg har kunnet se på min egen tro i et videre perspektiv. Vi katolikker kan holde fast på våre dogmer og verdier, men samtidig samarbeide med andre kristne og strebe for å oppnå en viss enhet.
Hvordan ser du idag på den katolske kirke i Polen? Har migrasjonen endret ditt syn?
– Vi polakker behandler ofte kirkens institusjon som en god restaurant. Vi kommer og bestiller, vi vil ha det og det. Her i Norge ser vi at Kirken ikke ville klare seg uten legfolk fordi det er få prester, og enkelte ting må legfolket ta seg av. Det synes jeg er veldig bra. Dette endrer holdningen både til legfolket og til prestene. Det er dette jeg ønsker å overføre til Polen – større involvering av legfolk og at man ikke behandler Kirken bare som en institusjon.
Hvorfor forlater så mange unge polakker Kirken? Har du noen tanker om dette, Piotr?
– Jeg har både mine tanker og mine egne erfaringer.
