SALMENES BOK
Salmenes bok: En kilde til troslivet – 1 Vi begynner her en serie der Helge Erik Solberg tar for seg noen av de gammeltestamentlige salmene som benyttes i tidebønnene Laudes og Vesper.
SALME 5
Til deg retter jeg min bønn 2 Herre, lytt til mitt ord, vend øret til min klage. 3 Hør mitt rop om hjelp, min konge og min Gud, til deg retter jeg min bønn. 4 Om morgenen hører du min røst, tidlig står jeg for ditt åsyn og venter. 5 Du er ingen Gud som tåler spott, den onde får ikke gjeste deg. 6 Ingen dåre tør stå frem for dine øyne, du hater hver udådsmann. 7 Du lar løgneren gå til grunne, for sviker og voldsmann har Herren avsky. 8 Men ved din store miskunn vil jeg gå inn i ditt hus, vendt mot ditt hellige tempel tilbe i ærefrykt. 9 Herre, led meg i din rettferd for mine fienders skyld, jevn veien foran meg. 10 Det finnes ikke sannhet i deres munn, deres indre er fullt av forderv. Deres strupe er en åpen grav,’ glatt er deres tunge. 11 Døm dem skyldige, Gud, la dem falle for sine onde planer! Driv dem bort og spre dem, for stor er deres synd, de har gjort opprør mot deg. 12 Alle du tar i ditt vern, skal glede seg og juble i all tid. Du beskytter dem, og de fryder seg i deg, de som elsker ditt navn. 13 Du velsigner den rettferdige, Herre, din nåde dekker ham som et skjold.
64
ST. OLAV | 1–2022
KOMMENTAR: HELGE ERIK SOLBERG
Salmenes bok i Det gamle testamentet rommer 150 svært varierte tekster. De ble brukt i tempelliturgien i Jerusalem og sikkert også i synagogenes gudstjenester. Antakelig var salmene også viktige elementer i israelittenes personlige bønner. Kirken har arvet denne rike salmeskatten og bruker tekstene i messeliturgien, i tidebønnene og til personlig meditasjon og bønn. Salme 5 er et godt eksempel på en intim dialog med Vår Herre. Den er en individuell klagesalme, hvor vi møter en person som i sin nød roper til Gud [vv 2-3] og venter på hans svar [v 4] og hjelp [v 9]. Salmen ser ut til å være en klage som rettes til en dommer [v 11]. Ordinært har en dommer rang over klageren, og prosedyren er oftest nokså formell. Men slik er det ikke her. Den bedende synes å stå i et intimt jeg-du-forhold til den dømmende Gud: til deg retter jeg min bønn [v 3]. Karakteristisk for mange av disse salmene er den tette dialog med Gud. Det gjelder enten man ber alene eller i fellesskap med andre i messeliturgien eller tidebønnene. Bønn er en eller flere personer som samtaler med en personlig Gud. Man sier «du» til hverandre. Av og til ytrer den bedende seg og Gud lytter, andre ganger er rollene motsatt. Motsatt? Vi minnes profetens ord: Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, Israels Gud og frelser [Jes 45:15]. Hvordan kan en skjult Gud tale i dialogen? Her er tre momenter til et svar: 1) Salmene er bibelske tekster, Guds ord til oss, selv om de er forfattet av mennesker og derfor preget av salmistens person, skrivestil og situasjon. Det kan være vanskelig å gripe det guddommelige budskapet som er gjemt i alt det menneskelige. Salmene er skrevet i en historisk, kulturell og religiøs sammenheng som ikke lenger er vår. Derfor må vi bruke innlevelse og fantasi. Litt saklig informasjon om salmene kan også hjelpe. 2) Vi har en hjelper: Men Talsmannen, Den hellige Ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere [Joh 14:26]. Den hellige Ånd er aktiv når vi ber med åpent sinn og god vilje. Når tekstene berører våre følelser, når de motiverer vår vilje, når vi blir inspirert til dype tanker, ja, da kan vi se på det som resultat av Guds bidrag til dialogen. 3) I andre salmer finner vi ofte noe som ser ut som direkte sitater av Guds tale, og da kan vi jo ta dem til oss slik de står skrevet. Den andre parten i dialogen er altså oss selv. Teresa av Avila skriver noen kloke ord om det: Forestill dere at Herren
