SIGNERT
En høylytt utmeldelse ett før jul skrev Ole Martin Holte, tidligere fransiskaner, nå gift familiefar og «psykoterapeut, sosionom og forfatter», en kronikk med tittelen «Kjære katolske kirke: Etter 28 år skilles våre veier.». Den ble offentliggjort både i Aftenposten og på Facebook. (www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/JxRrr6/ kjaere-katolske-kirke-etter-28-aar-skilles-vaare-veier). I artikkelen begrunner han hvorfor han forlater Den katolske kirke. I krasse ordelag anklager han Kirken for seksualangst, homofobi og overgrep mot barn. Kirken må «slippe til kvinnelige prester», «la prester få gifte seg» og slutte å «undertrykke de troende». Artikkelen avslutter slik: «Jeg har vært engstelig for å skrive denne kronikken. Redd for reaksjoner fra kirkens mektige menn. Redd for at mine meninger skal bli umyndiggjort. Men jeg gjør det likevel.»
blir så feil. Det er ikke intellektuelt, det er erfart, og de har ikke den makt-posisjonen en «psykoterapeut, sosionom og forfatter» kan påberope seg. Så la meg prøve å trekke frem noen momenter i disse reaksjonene. Der vil alltid være personer som forlater Kirken av ulike og for dem nødvendige årsaker. Det må vi respektere. Noe annet er å slå det opp med brask og bram over en helside i Aftenposten som «godt nytt» tre dager før julehøytiden og samtidig flagge det på Facebook for alt det er verdt. Og en lurer på; hvorfor? Hva mener Holte at hans «kronikk» kan bidra med og tilføre utover alt det som har vært sagt og skrevet både innenfor og utenfor Kirken om disse tema i flere årtier nå? Holte bruker sine 28 år i Kirken, sine 8 år som fransiskanerbror («munk»), og sine evige, men brutte løfter som argument for at dette vet han alt om, han kjenner det innenfra. Men nå er det jo slik at mange av oss som ikke gjenkjenner «Hva mener Holte at JEG ER IKKE ALENE om å ha reahans bilde av Kirken og dens teohans kronikk kan bidra gert på tekstens formuleringer elmed og tilføre utover alt det logi, også kjenner den innenfra: Vi ler om behovet for å ta til motmæle. har arbeidet og vært tette på mansom har vært sagt og skrevet For dette var sannelig et kunststykge kirkelige sammenhenger, vi har både innenfor og utenfor erfaringer fra klosterlivet både fra ke i å trampe over personer, å tråkke Kirken om disse tema i innsiden og utsiden, og vi har ikke på mennesker, på tidligere samarflere årtier nå?» beidspartnere, på de mange praktibare 28, men både 30 og 40 og 50 serende og trofaste troende og ikke års fartstid i Kirken. Så akkurat minst på alt de holder hellig, det være seg det hellige den type argumentasjon, hvor tid og offisiell tilhørigved Kirken eller selveste den Hellige Treenighet! het brukes som et trumfkort, kan nok legges til side. Jeg har fått mange henvendelser – ikke fra «mektige menn», ikke fra lekfolk som «lyder presten», men TEKSTENS BAKTEPPE ER de mange overgrepsskandafra «vanlige» katolsk troende som er opprørte, såret og lene. Tror virkelig ikke Holte at enhver (katolsk) troensvært lei seg. De føler seg maktesløse fordi de fornemde tar dette inn over seg som en smertelig sorg, like til at det går på troen løs? At vi ikke er fortvilet over den mer at for dem er dette bildet av Kirken ugjenkjennelig, at teksten gir næring til alt det vi så ofte møter rundt lidelsen ofrene er påført? At vi ikke ønsker at dette skal oss av vankunne og fordommer, samtidig som det oppløftes frem i fullt dagslys? Holte trenger ikke å være engleves vanskelig å sette ord på hvordan og hvorfor dette stelig for at en ikke tør «diskutere dette i offentligheten»
R
66
ST. OLAV | 1–2022
