KLOSTERTANKER
ILLUSTRASJON: MALGORZATA PIOTROWSKA
Memento mori Jeg må innrømme at når jeg åpner en av våre dagsaviser, skummer jeg fort gjennom overskriftene for først å kaste et blikk på dødsannonsene. TEKST: SØSTER METTE ANDRESEN OP
r det noen jeg har kjent? Eller en ukjent som «sovnet stille inn med de nærmeste rundt seg»? Og, ikke minst, når var de født? Dette siste for å berolige meg med at jeg, statistisk sett, har noen år
en søster dør i sitt kloster, synger de som står omkring «Salve Regina» til avskjed. Be for oss, Guds hellige Mor, nå og i vår dødstime …
igjen å leve. Men man vet aldri. «Memento mori» – husk at du skal dø – heter det. Og selv om vi selvsagt ikke skal gå rundt og tenke på døden til enhver tid, iallfall ikke når man er forholdsvis oppegående, kan det ikke skade å reflektere over at dagen i dag kan være den siste. Så, for å fortsette på latin: «Carpe diem» – grip dagen!
at livet ikke tar slutt her og nå, men at vi går inn til et evig liv hos Gud. Sigmund Freud, som ikke trodde på et liv etter døden, kaller overbevisningen om at døden er porten til et bedre liv for «menneskelivets eldste, sterkeste og mest seiglivede ønske». Pater Hallvard Rieber-Mohn, på sin side, skriver i et essay at «Døden er ikke til å komme forbi, leve gjør vi bare når vi tar den i hånden så vi gjennomskuer tilværelsen og forstår at livet og verden elsker vi fordi de er så flyktige»
E
NÅR VI ER UNGE, er det ikke så aktuelt å tro at man
ikke har en fremtid foran seg. Dessuten er jo hele samfunnet rundt oss en hyldest til ungdommen med alle mulige slags oppfordringer om hvordan vi skal bevare den. Og vi fråtser i råd om hvordan vi skal holde oss slanke og rynkefrie. Unge mennesker føler seg gjerne, psykologisk sett, udødelige, men det er jo også noen som strever med det å være ung, og der det står i annonsen at hun eller han ikke orket mer og «valgte «å gjøre det slutt. Ikke noe er vel så tragisk som det å skulle stå ved en slik båre. SELV HAR JEG FORRET TET ved mange begravelser
de siste årene i et sogn utenfor Paris. Men man blir aldri fortrolig med en slik misjon, og selv om møtet med døden er en annens død, er det alltid et møte med noe ugjenkallelig. Som regel gjaldt det mennesker jeg aldri hadde truffet og som jeg bare ble fortalt om gjennom de pårørende. Man lærer også meget ved nettopp å ta del i andres sorg – når den da er til stede. For det er også enkelte som det ikke blir felt tårer for, og det er en vond opplevelse. Og man vet heller aldri hvilke hemmeligheter den avdøde tar med seg i graven. Men det er også noen som har stått oss nær, og som vi har kunnet følge til siste slutt. Da har vi sett at det er mange måter å forlate dette liv på. Det er godt å vite at man ikke skal dø alene. Og når
72
ST. OLAV | 1–2022
DET ER BARE DET KRISTNE HÅP som lar oss tro på
DEN ENESTE REALITET som det virkelig er oss umu-
lig å tvile på, nemlig vår død, er merkelig nok samtidig den realitet som vi mennesker har vanskeligst for å se i øynene. Jeg spurte en gang en av våre eldre søstre om hun var redd for å dø, og hun svarte: «Egentlig ikke, men det har ingen hast!» Vi klamrer oss til livet, men hvis man har uutholdelige smerter under en uhelbredelig sykdom der man bare ønsker å slippe taket, eller når ensomheten tar overhånd og livet ikke synes å ha noen mening, kan døden virke som en befrielse, Som jeg sa, er vår erfaring med døden en annens død. Når det gjelder vår egen, står vi til syvende og sist tilbake med spørsmålet: Hva så? Og kanskje kjenner vi oss igjen i Arnulf Øverlands ord: Vi står ved Mørkets port inntil de siste steder. Vi vet der er en vei men ikke hvor den leder. Si, har da denne natt slett ingen stjernebro, en lysning til vår trøst, en hvelving for vår tro? Usalige som spør, og dåre du som svarer. Der finnes ikke ord som dødens dyp forklarer. Der er slett ingen natt og ingen mørkets port. Vi vet kun der er fred for de som er gått bort. Memento mori, men mens vi lever: carpe diem!
