BETRAKTNINGER
Det ondes problem Det gjør inntrykk når Gud utsletter tusenvis av hærmenn i sin støtte til Israels folk, eller når han utsetter troende for store prøvelser – som Abraham og Job. Gud er jo kjærlighet og elsker alle mennesker? I dag er det mange som spør hvordan Gud kan tillate så mye død og lidelse som det daglig rapporteres om. Igjen stilles vi overfor det ondes problem. TEKST: GEORG FREDRIK RIEBER-MOHN
ange av oss har nok tenkt at det må ha vært vidunderlig å ha vært samtidig med Kristus, hørt ham tale og opplevd bare ett av hans mirakler. Eller kort etter hans død høre Paulus forkynne og kanskje fortelle om sin åpenbaring på vei til Damaskus. Da hadde nok troen kommet lett til oss, tenker vi kanskje. Men det var slett ingen automatikk i å leve nær Jesu liv og slutte seg til hans frelsesbudskap.
M
SELV OM KRISTUS fikk mange tilhengere, og dis-
se vokste raskt i antall, hadde han også mange motstandere. De jødiske ledere, lovkyndige og skriftlærde, avviste Jesus. De så på ham som gudsbespotter og bedrager og fikk store deler av den jødiske befolkningen med seg i forfølgelsen av ham og hans disipler. De trodde ikke på øyevitneforklaringer om hans velgjerninger og mirakler. Det mest provoserende var at han kalte seg Guds utvalgte, endog Hans sønn, og derved den Messias profetene – som Guds sendebud – hadde lovet israelittene. Jødene så antagelig for seg Messias som en kongeskikkelse fra Gud, med makt og autoritet til å verne deres folk og land fra alle slags ytre fiender – de var jo Guds utvalgte folk. Og Gud hadde jo flere ganger vært på deres side i krig med fiender, slik de gamle skrifter fortalte om. Den snekkersønnen fra Nasaret som kalte seg Guds sønn, talte bare om åndelig makt: «Mitt rike er ikke av denne verden». Og han omgav seg med fattige, ulærde mennesker. Når vi tror (les: vet) at Kristus var Gud selv i menneskelig
74
ST. OLAV | 1–2022
skikkelse, og at han utelukkende – i ord og handlinger – viste at Gud er kjærlighet, er det vanskelig å forstå at ikke alle som kom i nærheten av ham, så hans hellighet og falt på kne i tilbedelse. Men det var vel slik den gang, som tilfellet har vært ved mirakler og Maria-åpenbaringer gjennom kirkens historie, at for å «se» undrene og helligheten må man ha et enkelt og åpent sinn. Derfor er det mange helgener som ikke er «oppdaget», antagelig har vi vi vært nær flere i vår levetid, og de fleste av de godkjente helgener ble ikke verdsatt som hellige i sin samtid. Også vi troende kan ha et slør for våre øyne. Det er så mye enklere å se ondskapen enn helligheten. Og erfaringsmessig vil hellighet lett kunne bli bortforklart som overspenthet, fanatisme, ønske om å gjøre inntrykk
