LEDER
Pandemien – Menighetsdemokratiet 2 – 0,5 Så klarte altså pandemien å parkere menighetsdemokratiet nok en gang! Både regionalt, nasjonalt og internasjonalt har vi måttet utsette generalforsamlingene enda ett år.
Hva skal vi gjøre med det? Tar vi det rent pragmatisk og sier «sånn er livet»? Eller skal vi ta det som et hint, og begynne å tenke litt utenfor den berømte boksen? Det har vi for så vidt allerede gjort. Menighetene har kreativt tatt i bruk digitale verktøy. Vi har klart å avvikle valgene i distrikter og union elektronisk. Altså tok vi innersvingen på koronaen der (0,5). Det gjenstår likevel store temaer som organisasjonsstruktur og bekreftelse av kvinnelige pastorers tjeneste. Rapportene over en fortid som blir stadig fjernere, ligger der også. Helt sikkert er det imidlertid at vi på mange felt aldri kommer tilbake til der vi var. Det er både på godt og vondt. Men hva er godt og hva er vondt? Selv innser jeg at jeg står med begge beina dypt plantet i den adventistiske «andedammen». Jeg er oppvokst i en liten sørlandsmenighet, har gått på Tyrifjord videregående skole, vært lærer på skolene våre i Tromsø, Moss, og sist og lengst på Tyrifjord vgs. Jeg har studert teologi på Newbold College, og har både som legmedlem og pastor hele tiden vært aktiv i lokalmenighetene jeg har tilhørt. Jeg har også fått være med i det meste av styrer og råd og komiteer i kirken vår i Norge, regionalt og nasjonalt. Jeg har også vært aktivt med i utformingen av forslagene til ny organisasjonsmodell som foreligger, og har vært med på utformingen av vedtekter både her og der i systemet. Så jeg er vel en god «byråkrat» eller innsider i «systemet». Fordi jeg kjenner organisasjonen, og folkene som driver den, er jeg glad for og stolt over at vi har en god organisasjon og system i sakene våre. Jeg forstår derfor at det er viktig for våre valgte ledere å kjenne at de har demokratisk ryggdekning for sitt arbeid. Derfor føler jeg nå med lederne både i distriktene, unionen og verdensorganisasjonen vår som med tungt hjerte har måttet innse at koronaen fremdeles har «makten» og at de derfor må utsette generalforsamlingene.
Men hva så? Samtidig griper jeg meg i å tenke «nye» tanker, selv om Salomo mener slikt ikke finnes under solen. Hva er det menigheten trenger mest i dag? Hvordan kan erfaringene fra dette siste året bringe menigheten fremover? Hvor viktig er det å «vinne» i de store stridstemaene våre? Og, forresten, hva er menigheten, egentlig? Har vi gjort den til noe Jesus aldri hadde tenkt den skulle være? Pandemien har tvunget oss ut av kirkebyggene våre. Klarer vi likevel å være menighet? Gudstjenestene, leirene, årsmøtene, høstmøtene, konsertene, Hjelpeaksjonen, møteserier – finner vi bare alternative måter å gjennomføre dem på? Eller slipper vi fri våre kreative evner til å spørre oss selv om hva som er viktigst og kanskje tenke helt nytt i stedet?
Adventnytt 5-2021
Og hva med oss medlemmer? Har vi vent oss til et liv uten menighet i tradisjonell forstand? Trives vi så godt i sofakroken med gudstjeneste på skjerm, at vi ikke orker å dra oss ut sabbats morgen til kirkene igjen? Har kanskje «hyttismen» og «tur-ismen» vunnet enda flere medlemmer som vil gi tomme benkerader på sabbatene?
Hva er det menigheten trenger mest i dag? Hvordan kan erfaringene fra dette siste året bringe menigheten fremover?
Savn Jeg håper at savnet av det fysiske menighetsfellesskapet vil vinne, og at det vil få oss tilbake når kirkene åpner igjen. Jeg savner det virkelig. Det har overrasket meg hvor sterkt det savnet faktisk er. Likevel er jeg heldig. Jeg har hatt familien rundt meg (i passe doser), hele tiden. På Tyrifjord har vi vært heldige, eller velsignet, og kunnet kjøre på «gult nivå» nesten hele tiden. Altså har skolehverdagen vært mer normal enn jeg hadde fryktet den skulle bli. Så jeg er ikke sosialt underernært slik så mange er for tiden. Men jeg savner menigheten og gudstjenestene. Taler har vi klart å holde liv i på strømming og ZOOM, og i noen grad bibelstudier også. Men det å sitte i samme rom sammen, synge, lytte og prate med noen om vær og vind, om vonde eller gode ting som skjer i livet og med andre om dype, åndelige spørsmål, eller bare være der til fast tid – det savner jeg! ZOOM og Teams er flotte verktøy som har hjulpet oss i denne tiden. Men for meg må det mere til. Skjermene vil nok være med oss etter pandemien. Men vi skal tilbake til kirken og menighetene igjen også. Derfor er det så viktig at vi nå tenker på hva menigheten skal være etter pandemien. Hva tenker du?
REDAKTØR: Atle Haugen er ny redaktør i Adventnytt, men også pastor i Adventistkirken Cornelius i Oslo, og inntil videre fortsatt lærer i kristendom og religion på Tyrifjord videregående skole. 3
