GJESTELEDER
Brobyggere Av Arne Kristian Andersen Michael Frost skriver om en pastor som fortalte at han ble jevnlig invitert på spillkveld av en i nabolaget. Naboen fortalte at han kunne lage de beste margaritaene (nei, ikke pizzaen) i delstaten og inviterte ham til kortspill i garasjen sammen med alle de andre karene. Pastoren takket alltid nei til disse invitasjonene, for han tenkte at det ville være upassende for ham å bli med. Da Michael Frost hørte om dette, spurte han pastoren: – Hvor mange ganger har du snakket med naboen din om din tro? Pastoren svarte: – Aldri. Frost utfordret så denne pastoren til å takke ja til neste invitasjon for å se hva som skjedde. Da naboen neste uke kom for å invitere ham, skjedde noe helt uventet. Pastoren sa ja! Han ble med neste spillkveld, var tro mot sin overbevisning og drakk alkoholfritt istedenfor margaritas. Ingen der i garasjen brydde seg om hva han hadde i glasset, men de ville gjerne snakke med ham. Han endte opp med å ha mer samtale om tro der enn han hadde hatt på lang tid. Som kristne har vi alltid stått overfor utfordringen med å ha en meningsfylt relasjon til samfunnet rundt oss, der vi kan formidle vår tro. I Romerbrevet 10,17 spør Paulus: «Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?» Samtidig forteller apostelen om hvordan han måtte tilpasse forkynnelsen til omgivelsene han befant seg i. Hans ønske var «å vinne så mange som mulig» (1 Kor 9,19-23), og skjønte at det ikke kunne skje med mindre han lot seg lede av Guds Ånd til å være tilpasningsdyktig, lese situasjonen, folkene og kulturen på stedet. Da adventbudskapet ble introdusert til Europa, møtte våre forkynnere betydelig motstand fra lokalsamfunnene. Enkelte steder ble det allikevel oppnådd mer suksess enn andre steder. Daniel Heinz påpeker at suksesshistoriene var et resultat av evangelistenes tilpasning til lokal kultur og forhold på stedet. Kort sagt, flere av de tidlige adventistforkynnerne forsto folket og klarte å møte dem der de var. Om man ikke hadde klart å bygge meningsfulle broer med mennesker, ville ikke Adventistkirken fått det fotfestet i Europa vi i dag har. For et år siden skjønte vi fort at vi måtte tilpasse oss. Den lave dåpsstatistikken er en indikasjon på utfordringene vi fikk. Over natten endret hele samfunnet seg. Som menighet måtte vi ta noen valg. Vi visste at vi måtte forandre metode for å henge med. Til alle tider har evangelisering handlet om møtet mellom mennesker. Beslutningene for å ta imot Jesus har ofte blitt tatt i lokalet der møteserien er blitt avholdt, eller ved siden av en åpen bibel på kjøkkenbordet og to venner som snakker sammen, ansikt til ansikt. Jeg tok meg i å tenke på sangen, «Jesus går på nye broer», av Vidar Kristensen, som han skrev for over 30 år siden. Den handler om en menighet som er villig til å følge Jesus i å være tilpasningsdyktig og å bruke nye metoder. Men da jeg leste nøyere gjennom
Adventnytt 5-2021
Flere av de tidlige adventist forkynnerne forsto folket og klarte å møte dem der de var.
teksten, så jeg at den kanskje ikke er helt oppdatert. Vidar Kristensen hevder nemlig at skjermene ikke kan gi oss et omsorgsfullt fellesskap. Det er tydelig at dette var skrevet før de digitale verktøyene, som har vært til stor trøst og omsorg for så mange det siste året. Det digitale skiftet har vært et paradigmeskifte for mange av oss. De av oss som har vært skeptiske til en økende digitalisering (jeg har vært og er nok fremdeles en av dem), har i det siste året villig invitert til oppløftende zoom-seminar og åndsfylte YouTube-gudstjenester. Møteserier har blitt holdt på Facebook av menigheter som har en overraskende høy gjennomsnittsalder. Kirkene våre og pastors kontor har blitt omdannet til TV-studio. Når jeg nå ser på hva både store og små menigheter får til, er jeg glad for villigheten til forandring. Ifølge våre myndigheter, kommer samfunnet vårt etterhvert til å åpnes mer og mer opp. Det vil om noen måneder bli anledning til å fylle huset med gjester, kirkedørene kan åpnes på vidt gap, munnbind kan fjernes. Selv om det er få blant oss som helt nøyaktig kan si hva som vil skje med menigheten, er det mange kirkevekst-eksperter som hevder at kirken aldri vil bli den samme etter korona-året. Det vi allikevel vet, er at mye av fremtiden ligger i vår egen holdning til forandring og vår villighet til å møte mennesker der de er. For et par år siden hadde jeg flere samtaler med våre nye og unge pastorer i Norge. De fortalte historier om hvordan de engasjerte seg aktivt i sitt nærmiljø. En ung pastor spilte fotball med jevnaldrende i bygda, en annen fortalte at han hadde blitt med i den lokale hundeklubben, en tredje snakket varmt om koret som han hadde blitt en del av. Jeg merket at jeg ble stolt av å tilhøre et kollegium hvor man var villig til å bygge nye broer. Må Gud hjelpe oss alle til å fortsette med dette.
Arne Kristian Andersen er pastor for menigheten i Bergen. 5
