7 minute read
VAR NÆR DØDEN FLERE GANGER
VAR NÆR DØDEN FLERE GANGER
Med base i det topphemmelige anlegget risikerte Rolf Noel livet sitt flere ganger.
Advertisement
Av ANDREAS SANDNES OLSEN
Rolf Noel kikker seg rundt. Den tidligere F-16-piloten er tilbake på gamle trakter. Anlegg 96 er i en helt annen stand enn da Noel var i tjeneste i 331-skvadronen i anlegget. I de to enorme hallene stod det til enhver tid oppstilt rundt 20 jagerfly, først av typen F-86K, deretter Starfighteren, og til slutt F-16 før 331-skvadronen flyttet ut i 1996. Noel er én av få piloter som har fløyet alle jagerflyene som har vært stasjonert i Bodø fra 60-tallet til i dag. Anlegg 96 var et topp moderne anlegg en gang i tiden. – Det er helt fryktelig. Det var så fint her, det var godt tatt vare på, og det var rent og ryddig, forteller Noel og legger til: – Så ser det slik ut nå.
Noel er tilbake i Anlegg 96. Minnene fra tiden i 331-skvadronen er mange.
Foto: ANDREAS SANDNES OLSEN
PÅ ANLEGG 96 I 10 ÅR N
oel viser journalisten ivrig rundt i en rekke rom i anlegget. Det er mobil-lommelykt som tjener som lyskilde i denne kanten av anlegget, da lysene er ute av drift. – Her jobbet jeg i til sammen 10 år, forteller Noel, som var frem og tilbake mellom 331- og 334-skvadronen. I nesten tre år var han blant annet skvadronsjef i førstnevnte, da han overtok etter Ole Henrik Henriksen. Selv om det kan virke spesielt å ha sin arbeidshverdag så dypt inne i anlegget - flere titalls meter under berget, var trivselen stor. – Vi hadde våre fasiliteter - oppholdsrom, vingskift, opsrom, og det var kollegialt. Vi prata mye skit, samtidig som vi holdt de tekniske kunnskapene om fly vedlike. Av og til testet vi hverandre ut med nødprosedyrene, og alle hadde sine spesialfelt: Èn var ekspert på navigasjon, en annen instrumentflyvning, meteorologi, eller etteretning. Vi delte dette med hverandre og hadde morgenmøter hver dag. – Selv var jeg teknisk interessert og snakket ofte med teknikerne, som lærte meg opp, forteller Noel.
VI SKULLE AVSKREKKE
Kollegene visste godt intensjonen bak det atomsikre anlegget . – Ja, vi var fullstendig klare over hva anlegget var bygget for, sier Noel. Men frykten for et atombombeangrep var ifølge ham kun et teoretisk problem, og ikke noe som pilotene gikk rundt og tenkte på. – Vi var til for å avskrekke. Hele det norske forsvaret var det. Derfor måtte vi hele tiden være ute å flyve, og vise at vi gjorde en jobb, i tillegg til at vi hadde allierte hos oss på øvelser. Dette var viktig fordi russerne fulgte nøye med. – Så lenge vi var profesjonelle, gjorde jobben vår, og hadde fly ute til stadighet, noe også de hadde, så ville det gå bra. Vi fløy både natt og dag i store formasjoner, og det fikk russerne med seg. Russerne hadde ifølge Noel etterretningsfly som fløy to ganger i uka. – De logget alt som skjedde, så dro de hjem og analyserte det. De visste at de to Bodø-skvadronene var proffe, og at hvis de prøvde seg, ville det koste. sier Noel. Hvis russerne skulle angripe, visste Noel at NATOs plan var klar. – Etter et døgn eller to ville vi få inn AMF (Allied Military Forces). Det var nemlig skvadroner som lå i beredskap for oss med en QRA (Quick reaction alert) på et par døgn. Han forteller at de i tillegg hadde styrker i bakhånd som kunne komme i løpet av 14 dager med blant annet amerikanske skvadroner - US Airforce og US Marines, hvorav sistnevnte hadde lagerenheter på Værnes. – Hæren vår var også proff den gang, stikker det fra Noel.
EN ROLIG START
Pilot og journalist tar turen ut fra fjellanlegget, og setter seg ned over en kopp kaffe. Historiene fra tiden bak spakene er mange. – Jeg har hatt en god tid i Bodø, der jeg også har opplevd mye rart, oppsummerer Noel. Noel startet sin karriere som jagerflyver i Bodø i 1965 på 334-skvadronen etter endt utdanning både på Værnes og i Canada. Den gang var det ikke like stor aktivitet i lufta som det senere skulle bli. – Det var ikke så mange scrambles (utrykninger, journ. anm.) den tida jeg fløy F-86K, da Russerne først fremst fløy i sitt hjemområde. Det var en og annen av Bear Bravo Charlie-varianten (Tupolev Tu-95 bombefly, journ. anm.), som fløy den såkalte «Cuba-flighten». For russerne hadde jo fortsatt missil-sites, havovervåkningsfly og offensive fly utplassert på Cuba. Med tiden tok aktiviteten seg opp. Norske radarer fanget opp stadig flere Sovjetiske fly på vei langs norskekysten. 331-skvadronen fra Bodø hadde i oppgave å rykke ut for å møte. Som oftest var det snakk om identifiseringer, der man rett og slett tok bilder av flyene. De hadde etter hvert en egen hangar for QRA-oppdrag, som lå utenfor Anlegg 96.
HELT VED ISKANTEN
Ikke sjeldent var Noel helt oppe i Finnmarka på ulike oppdrag. Takket være tilfeldigheter og en porsjon vågalhet satte Noel seg selv ofte i situasjoner der han kom tett på Sovjets nyeste, og for mange, mest skremmende krigsmaskiner, ikke langt utenfor Norges kyst. – NATO hadde lenge vært på jakt etter «Bear Hotel», forteller han. Tupolev Tu-95 er Sovjet mest kjente strategiske bombefly, og flyr fortsatt langs norskekysten den dag i dag. «Bear Hotel», eller Tu-95MS er en modifisert variant. Ifølge Noel var NATO svært interessert i denne utgaven da den var utstyrt med fire kryssermissiler. Han forteller: – Én gang ble vi sendt jævlig langt nordover. Helt til vi så iskanten. – Min «wingman» sa bare hva gjør vi her, i fredstid, med enmotors jagerfly?. F-16 hadde jo en tendens til å få motorstopp, men ikke hos oss i Norge, da. Noel besluttet at de var alt for langt nord. De returnerte til Banak. – Så traff vi på et fly som tanket, forteller Noel. Det var Bear Hotel. – Vi visste ikke hvordan den så ut, og hadde ikke nok drivstoff til å passere den flere ganger. Så vi kom forbi i stor fart, tok et bilde, så dro vi videre. Det var første gangen det ble fotografert. Et viktig bilde for Norge og NATO - for vi byttet det inn mot ny software til F-16.
Den tidligere F-16-piloten tilbake i cockpit ute på flybasen. Noel har hatt flere episoder i lufta der han har lurt på om han ville komme hjem i live.
Foto: ANDREAS SANDNES OLSEN
VIKTIGST Å BERGE LIV
– Jeg har hatt flere episoder der jeg har lurt på om jeg klarte å komme meg hjem og lande flyet. En pilot kunne aldri vite helt sikkert hva som møtte en ute på oppdrag. Som da Noel støtte på en tornado på vei mot en sjark ved Finnmark. Etter å ha kjørt med etterbrenner nært sjarken for å vekke piloten, endte han opp med å kjøre gjennom tornadoen, som delte seg og skiftet retning, bort fra sjarken. – Uansvarlig gjort. Jeg kunne fått motorstopp, men tenkte at å berge liv er viktigere enn å berge et fly, spør du meg, innrømmer Noel.
VOLDSOM EKSPLOSJON
En gang ble cockpiten til Noel fylt av gift, og i halvsvime måtte han finne fram surstoff-flaska før det var for seint. Nær døden var han også da kanopiet (dekselet som beskytter piloten inne i cockpit, journ. anm.) eksploderte under en hot scramble og cockpit ble med ett fylt av iskald luft. Denne dagen var det varmt i Bodø, og Noel hadde med vilje droppet å ta på seg en «exposure suit», som ville sørget for at han kunne holdt varmen bedre. I stedet hadde han på seg en relativt tynn flyvedress. Det var siste gangen han tok et slikt valg. Han forteller: – Det kom et jævlig brak, og jeg fikk et hardt slag. Cockpiten skiftet miljø fra det kjente og kjære, til sjokkfølger, inferno, og at jeg ble kasta frem og tilbake i flere titalls kuldegrader. Hendelsen skjedde rundt 30.000 fot, men hvor høyt jeg havnet til slutt, vet jeg ikke. Det var total forvirring lenge, sier Noel. – Kulda var helt forferdelig og det var et infernalsk støy, men etter hvert fikk jeg samlet tankene og begynte å planlegge hvordan jeg skulle komme meg ned. Han endte opp med å skru seg ned med både flaps og landingshjul ute for å gjøre nedstigningen så treig som mulig, for å hindre at det ble for kaldt. Men kaldt nok ble det. Da han til slutt gikk inn for landing med hjelp fra makkeren som hadde kommunisert med tårnet og sørget for at all annen flytrafikk hadde skygget banen, var han ubegripelig kald. – Jeg var stivfrossen, og helt totalt stiv i kroppen. Jeg kunne ikke tygge engang. Men jeg jeg klarte å bremse meg av rullebanen, men så datt jeg helt sammen. Jeg hadde svevd på adrenalin hele veien ned, og vurdert å skyte meg ut, men tenkte så lenge flyet vil fly meg, så sitter jeg på. Noel var pilot ut 1999, et år han som sjef for Operasjonsskvadronen fløy Twin Otter for 719-skvadronen. Like før han ble pensjonert 1. april 2001 fikk han en tur i F-16B, toseter-utgaven av F-16.
