Foto: ANDREAS SANDNES OLSEN
Noel er tilbake i Anlegg 96. Minnene fra tiden i 331-skvadronen er mange.
VAR NÆR DØDEN FLERE GANGER Med base i det topphemmelige anlegget risikerte Rolf Noel livet sitt flere ganger. Av ANDREAS SANDNES OLSEN Rolf Noel kikker seg rundt. Den tidligere F-16-piloten er tilbake på gamle trakter. Anlegg 96 er i en helt annen stand enn da Noel var i tjeneste i 331-skvadronen i anlegget. I de to enorme hallene stod det til enhver tid oppstilt rundt 20 jagerfly, først av typen F-86K, deretter Starfighteren, og til slutt F-16 før 331-skvadronen flyttet ut i 1996. Noel er én av få piloter som har fløyet alle jagerflyene som har vært stasjonert i Bodø fra 60-tallet til i dag. Anlegg 96 var et topp moderne anlegg en gang i tiden. – Det er helt fryktelig. Det var så fint her, det var godt tatt vare på, og det var rent og ryddig, forteller Noel og legger til: – Så ser det slik ut nå. PÅ ANLEGG 96 I 10 ÅR Noel viser journalisten ivrig rundt i en rekke rom i anlegget. Det er mobil-lommelykt som tjener som lyskilde i denne kanten av anlegget, da lysene er ute av drift. – Her jobbet jeg i til sammen 10 år, forteller Noel, som var frem og tilbake mellom 331- og 334-skvadronen.
16
FLYBYEN BODØ
I nesten tre år var han blant annet skvadronsjef i førstnevnte, da han overtok etter Ole Henrik Henriksen. Selv om det kan virke spesielt å ha sin arbeidshverdag så dypt inne i anlegget - flere titalls meter under berget, var trivselen stor. – Vi hadde våre fasiliteter - oppholdsrom, vingskift, opsrom, og det var kollegialt. Vi prata mye skit, samtidig som vi holdt de tekniske kunnskapene om fly vedlike. Av og til testet vi hverandre ut med nødprosedyrene, og alle hadde sine spesialfelt: Èn var ekspert på navigasjon, en annen instrumentflyvning, meteorologi, eller etteretning. Vi delte dette med hverandre og hadde morgenmøter hver dag. – Selv var jeg teknisk interessert og snakket ofte med teknikerne, som lærte meg opp, forteller Noel. VI SKULLE AVSKREKKE Kollegene visste godt intensjonen bak det atomsikre anlegget . – Ja, vi var fullstendig klare over hva anlegget var bygget for, sier Noel. Men frykten for et atombombeangrep var ifølge ham
kun et teoretisk problem, og ikke noe som pilotene gikk rundt og tenkte på. – Vi var til for å avskrekke. Hele det norske forsvaret var det. Derfor måtte vi hele tiden være ute å flyve, og vise at vi gjorde en jobb, i tillegg til at vi hadde allierte hos oss på øvelser. Dette var viktig fordi russerne fulgte nøye med. – Så lenge vi var profesjonelle, gjorde jobben vår, og hadde fly ute til stadighet, noe også de hadde, så ville det gå bra. Vi fløy både natt og dag i store formasjoner, og det fikk russerne med seg. Russerne hadde ifølge Noel etterretningsfly som fløy to ganger i uka. – De logget alt som skjedde, så dro de hjem og analyserte det. De visste at de to Bodø-skvadronene var proffe, og at hvis de prøvde seg, ville det koste. sier Noel. Hvis russerne skulle angripe, visste Noel at NATOs plan var klar. – Etter et døgn eller to ville vi få inn AMF (Allied Military Forces). Det var nemlig skvadroner som lå i
