9 minute read
U-2-AFFÆREN
U-2-AFFÆREN
Bodø holdt pusten da en rasende Krustsjov truet med utslettelse av byen i 1960, etter nedskytingen av et topphemmelig spionfly.
Advertisement
AV ESPEN BLESS STENBERG
U-2-affæren er særdeles myteomspunnet hendelse der alle verdens øyne ble rettet mot bittelille Bodø by, høyt mot nord. Fiskeribyen ble plutselig sett på som et mål for Sovjets atomraketter. Men hvor nært var man egentlig total utslettelse? Satt generalsekretær Nikita Khrustsjov med fingeren på avtrekkeren i Moskva, eller er det en del av myten? Historien dreier seg i all hovedsak om 1. mai 1960, da et CIA-operert U-2 etterretningfly tok av fra Peshawar i Pakistan. Målet var å fly en rute over Sovjet for å kartlegge hvor det var etablert forskjellige militære installasjoner. Derav de fryktede sovjetiske atomrakettene og deres installasjoner. Men det svært få faktisk er klar over, er at U-2 og Norge fikk stifte et aldri så lite bekjentskap med hverandre allerede i 1957. Mer om det litt lenger ned i reportasjen.
Spionflyet U-2 var på vei til Bodø da det ble skutt ned over Sovjet i 1960. Slik så flykroppen ut før amerikanerne begynte å male den svart.
Foto: Norsk Luftfartsmuseum
CIAS’ ØNSKE
U-2 ble satt til verden etter at US Air Force ønsket seg et spionfly som kunne gå høyt nok til å ikke bli oppdaget av fienden. Men det amerikanske luftforsvaret trakk seg ut, da de mente at det ville være å provosere fienden unødvendig å krenke deres luftrom. CIA derimot hadde ingen skrupler med å ta seg inn over Sovjets grenser, og ba regjeringen om å gå videre med prosjektet. Konservator og historiker Karl Kleve ved Norsk Luftfartsmuseum er en av de som kjenner best til historiene om den kalde krigen i Bodø, og blant annet U-2-affæren, og går vi tilbake til høsten 1958, kan Kleve fortelle at det allerede da befant seg amerikanske spionfly i Bodø. – Høsten 1958 stasjonerte amerikanerne U-2 i Bodø. Dette var bare en periode på to måneder, sier Kleve. Dette var altså nesten to år før hendelsen der et av spionflyene ble skutt ned over Sovjet på vei til Bodø. Men Norges første befatning med flyet er enda mer spesiell, og kanskje ukjent for svært mange.
OVERFLYVNING
Tidlig i 1957 ble et uidentifisert fly oppdaget på en radar på Østlandet. Luftkommandøren sendte opp to F-86 Sabre jagerfly for å identifisere flyet. Blant pilotene var sjef luftving Tore Virik. Luftkommandøren dirigerte jagerflyene mot det uidentifiserte flyet, og meldte over radio: You are merged with the target. Altså mente radaroperatørene på bakken at de norske jageflyene skulle være rett ved det uidentifiserte flyet. Noe som åpenbart ikke stemte. – Tore Virik og hans makker så selvfølgelig ikke noe fly. De bestemte seg for å prøve å gå litt høyere, og tok en runde for å komme seg opp i 46.000 fot. Noe som var helt i grenseland for F-86. Fortsatt så de ingenting, sier Kleve. Plutselig utbrøt Viriks «vingman»: Ten o clock. Ten o clock! Very high! Høyt oppe klarte de to jagerpilotene å skimte noe som glinset i sola. U-2 var fortsatt ikke malt i sin karakteristiske sorte farge, men framsto i glinsende metallic. Fargen spilte jo ingen rolle, ettersom flyet skulle kunne gå så høyt at ingen så det likevel. – Virik fikk jo ikke gjort noe annet enn å observere flyet der det suste avgårde. Det var altfor høyt til at man kunne gjøre noe med det. Dette førte selvfølgelig til full oppvask. Hva visste etterretningssjef Wilhelm Evang på forhånd? Var han informert om at amerikanerne skulle benytte seg av norsk luftrom til etterretningsoppdrag? Ifølge Karl Kleve finnes det ingen dokumentasjon på at etterretningssjefen var informert om flyvningen, men det ble nedsatt en granskningskommisjon som skulle kartlegge hendelsen grundig. – Evang fortalte jo i sitt avhør at han hadde hørt om flyet, men han hadde ingen navn på det. Jeg har heller ikke sett noen dokumentasjon på at Evang visste om turen på forhånd, sier Kleve.
U-2 OG BODØ
Og 1. mai 1960 er en dato som står spikret hos flyhistorikere. Spesielt i Bodø. Amerikanerne hadde valgt denne datoen spesielt, da de regnet med, eller håpet på, at sovjeterne skulle være litt mindre observante. 1. mai er nemlig den store paradedagen, og arbeidernes dag. Og natt til 1. mai er som natt til 16. mai for Norge. Det er nemlig høytid for fyll og fest, og kanskje var bakrusen såpass tung at man gikk glipp av det superhemmelige spionflyet som var ute på et helt spesielt oppdrag. Der tok amerikanerne feil. Pilot Francis Gary Powers tok av fra NATO-basen i Peshawar i Pakistan tidlig 1. mai 1960. Målet var å kartlegge Sovjets baser for interkontinentale raketter med atomstridshoder. Amerikanerne visste også at Sovjet hadde kommet et stykke med avanserte luftvernsmissiler, men at det hadde oppstått en del problemer med disse. Blant annet hadde sovjeterne problemer både styring og radar-funksjoner på missilene. I tillegg klarte ikke teknologien å skille venn fra fiender. Oddsen for at Powers skulle få problemer med slike missiler under sin overfart av områdene Sverdlovsk og Plesetsk var mikroskopiske, ifølge Karl Kleve. Men denne vurderingen viste seg å bli fatal for Francis Gary Powers. – Missilet var splitter nytt, og de hadde masse problemer med det. Teoretisk sett skulle det kunne gå høyt nok for å ta ned U-2, men problemene med styringa gjorde det lite sannsynlig at Sovjet skulle klare å skyte med flyet. Men det lyktes Sovjet likevel med. Et av missilene sprengte så nært U-2 at det gikk inn i spinn. Powers slet også med å få åpnet opp cockpit, og fikk dermed ikke skutt seg ut. Til slutt klarte han å åpne canopy, og fikk klatret ut av flyet. Historien skal også ha det til at Powers ikke stolte på den integrerte funksjonen som var etablert for å selvdestruere flyet. Han skal ikke ha turt å utløse dette i frykt for at den innlagte forsinkelsen ikke fungerte tilstrekkelig, og at han dermed kom til å bli sprengt i lufta i samme omgang.
Pilot Francis Gary Powers avbildet foran et U-2-fly, med trykkdrakten som pilotene måtte ha på seg under flygning.
Foto: AP Photo/Allied Museum
PAKKET SAKENE
Dermed fikk ikke bare russerne arrestert en amerikansk jagerflypilot, men de fikk også førstehånds kunnskap om amerikansk etteretningsteknologi. I ettertid gikk NASA ut med en pressemelding om at de savnet et fly over Tyrkia. Myndighetene påsto at Powers hadde rapportert inn komplikasjoner med oksygentilførselen, og at de fryktet at han hadde besvimt. For å sannsynliggjøre dette overfor Sovjet, viste amerikanerne fram en U-2 malt i NASAs farger. Nikita Khrustsjov spilte uvitende rundt det hele, men det var kun ham og den russiske regjeringen som satt på den hele og fulle sannheten. Det var nemlig skutt opp 14 missiler av typen SA-2 Guideline, og Khrustsjov visste godt at minst ett av disse hadde rammet U-2-maskinen til CIA. I Bodø gikk oberst detachment-sjef oberst Sam Beerli og pilot Martin «Marty» Knutson og ventet på at Powers skulle lande, slik at de fikk tatt flyet med seg videre. Plutselig fikk amerikanerne i Bodø beskjed om å pakke sammen og forlate. Kleve mener at den amerikanske sjefen for U-2-avdelingen i Bodø antakelig ikke var fullt informert, men at han forsto at det var bare å komme seg ut av Norge. – Russerne sa ingenting. Khrustsjov styrte hele informasjonsflyten. Ha ga litt og litt informasjon, som at nå har det kommet et fly inn i vårt luftrom. Så uttalte Khrustsjov at vi har skutt ned et fly som har kommet inn i vårt luftrom. Amerikanerne påsto da at det var et av NASAs værobservasjonsfly. Etter hvert kunne den sovjetiske generalsekretæren på triumferende vis fortelle at de hadde fått tak i flyvraket, og USA måtte motvillig innrømme at de hadde hatt et etterretningfly i dette området. Men det Khrustsjov ikke fortalte, var at Francis Gary Powers også var funnet. I dagene etter nedskytingen satt Powers i lange avhør i Moskva, og ble til slutt dømt til fengsel for å ha krenket det sovjetiske luftrommet, og for å ha bedrevet spionasje til fordel for USA. Totalt fikk Powers en fengselsstraff på tre år, pluss syv års straffearbeid. Han ble imidlertid utvekslet med den russiske spionen Rudolf Abel på Glienicker Brücke. En bro som krysser vassdraget Havel, og forbandt Berlin i øst og vest.
Sovjet ga klar beskjed hva de syntes om Norges CIA-samarbeid
Faksimile: Nordlandsposten 1960
Bodøs rolle i det hele ble raskt offentlig.
Faksimile: Nordlandsposten 1960
NÆR UTSLETTELSE?
I etterkant av nedskytingen var Nikita Khrustsjov mildt sagt forbannet på nabolandet Norge, som hadde tillatt amerikanerne å benytte norsk jord til spionasjevirksomhet. Mytene sier at Khrustsjov nærmest skal ha hatt fingeren på avfyringsknappen, men dette er aldri bekreftet. Derimot skal han ha vært svært opprørt over Norges gjestfrihet overfor amerikanerne, og han skal ha uttalt at dersom dette gjentok seg, ville han utslette strategiske militære mål i Norge. Deriblant Bodø flystasjon. Dette bekreftes også av NTB-meldinga Skarp Sovjet-note til Norge. Der var det gjengitt en melding fra Sovjet-samveldet til utenriksdepartementet i Norge og meldinga lød:
– Hendelsen var med på å sette Bodø på kartet, på samme måte som Cuba under Cuba-krisen. U-2-affæren har vært historisk viktig for Bodøs selvforståelse i sikkerhetspolitisk sammenheng. Plutselig hadde mange over hele verden hørt om Bodø, og drar man nå til USA og møter en pensjonert militær, så vil han nok dra kjensel på historien, sier Kleve. Men hvor nært var egentlig Bodø å bli utradert av de russiske rakettene? Vi lar Karl Kleve oppsummere. – Jeg tror faktisk ikke vi var så nært. I hvertfall ikke med U-2-hendelsen. Khrustsjov var jo litt av en brumlebasse som hadde lett til å ty til store ord. Vi kan jo bare se på hva han uttalte i andre sammenhenger, sier Kleve og siterer den tidligere generalsekretæren: Vi skal produsere raketter som pølser på samlebånd, og vi skal begrave dere. – Vi kjenner jo hendelsen der han står på talerstolen og dundrer neven i bordet og bruker store ord. Han gjentok jo disse truslene overfor Norges ambassadør i Moskva, som kunne sende rapporter hjem om at Khrustsjov hadde truet med at neste gang kommer rakettene. Kleve mener at klimaet mellom Norge og Sovjetunionen var langt mer avspent enn man skulle tro. Blant annet var statsminister Einar Gerhardsen den første vestlige lederen som tok initiativ til et møte med Nikita Khrustsjov etter at han kom til makten. – Dette førte blant annet til luftfartsavtalen mellom Norge og Sovjetunionen. En avtale som tillot sivil overflyvning mellom landene. I tillegg var jo Khrustsjov i Norge i 1964 der han danset folkedans og koset seg. Det vekslet mye med den karen. I det ene øyeblikket var han en brumlebasse, og i neste var han en veldig myk mann. Det var nok andre situasjoner der faren fra øst var mye større enn under U-2-affæren, avslutter Kleve.
U-2-flyet til Francis Gary Powers ble skutt ned svært høyt i lufta.
Foto: AP Photo/US Air Force
