10 minute read
SOVJETSMULDVARP I BODØ
SOVJETSMULDVARP I BODØ
De fleste trodde han var fisker - finnmarkingen som jevnlig festet med de amerikanske pilotene som var innom Bodø. Få visste hemmeligheten hans.
Advertisement
I en tysk bunker ved Nordland psykiatriske sykehus sitter en sovjetisk spion og venter på U2-flyet som skulle ankomme Bodø fra Pakistan. Basen i Murmansk har gitt beskjed om at et fly skulle lande i Bodø, og spionen Selmer Nilsen sitter klar med en lyssterk kikkert - spesiallaget for natteoppdrag. Det spraker i en radio.
Oppdraget er avsluttet. Det kommer ikke noe fly. Reis hjem!
Selmer Nilsen pakker sakene sine og setter kursen mot sin bopæl i Bodø. Finnmarkingen fra Bålfjord var kanskje en av de første i den vestlige verden som fikk beskjed om at noe hadde gått galt med Francis Gary Powers’ U2-fly. Spionen hadde i et par år arbeidet med å finne ut mest mulig om CIA sine flygninger med U2 i Norge, og ifølge hans egne ord i boken «Jeg var russisk spion» skal han ha hatt en viktig rolle i å fôre Sovjet med opplysninger om U2. Dette har dog blitt debattert i senere år, og flere mener han aldri var i Bodø da U2-flyet skulle lande i Bodø.
Selmer Nilsen som rekrutt i militæret. Allerede da var han hjernevasket av Sovjetunionen.
Faksimile: Vatne, P. A. (1981). Jeg var russisk spion
NESTEN AVSLØRT
Finnmarkingen Selmer Nilsen var én av sannsynligvis flere Sovjetiske røtter som strakk seg dypt inn i Bodø. Han kom til Bodø i 1958. Hans virke som spion var overflødig i Tromsø. Sovjet hadde allerede to spioner i byen, og han fikk i stedet beskjed om å ta turen sørover til Bodø. Norrøna Hotell er kjent for mange bodøværinger. Dette var stedet hvor Selmer Nilsen skulle legge ned mange timer i å melke vestlige forsvarsfolk for informasjon, under mang et glass med alkoholholdige drinker. Planen til KGB var opprinnelig at Nilsen skulle kjøpe seg hus, og slå seg ned i Bodø - som et troverdig skalkeskjul. I stedet tjente hele to hotellrom ofte nytten som hans tilholdssted, når han ikke bodde på en av flere hybler som han leide gjennom årene i Bodø. Et av hotellrommene ble brukt til å sende morsekoder, og et annet til å oppholde seg i - risikibabelt som det hele var. For i naborommet til rommet der han sendte morser fra, var det ofte militært personell, men det tok Nilsen sjansen på at ville gå bra. Det var heller ikke dette som førte til hans arrestasjon. Men det var nære på én gang. – Hva er dette for noe? spurte den nysgjerrige værelsespiken som hadde gått inn på rommet og snoket i sakene til Nilsen. Der hadde hun funnet fram morsesenderen som han brukte til å kommunisere med arbeidsgiveren. Det hører med til historien at disse to hadde blitt kjent med hverandre kvelden i forveien. – Spill litt for meg da! ba hun. – Det går ikke, opptakeren er i stykker, svarte Selmer. Lite tilfreds med svaret endte damen opp med å levere inn senderen til en reparatør. Selmer Nilsen tok turen til reparatøren. Han fryktet at han kunne løpe rett i armene på politiet, beskriver Vatne i boken om Nilsen. Reparatøren hadde ikke hatt tid til å se på senderen, men det antas at om så hadde skjedd, ville reparatøren fort oppdaget at dette var alt annet enn en lydbåndopptaker - snarere en avansert sender. Tross denne nære på-hendelsen, var det ingen i Bodø som skjønte hva han dreiv med. Han var en ensom ulv som opererte alene, beskriver Vatne. Likevel ble han en kjent mann i bybildet. Han skal ha blitt kjent for å være et festmenneske som strødde om seg med penger. Folk visste godt hvem han var - en laksefisker fra Finnmark som hadde gjort det veldig godt den siste tiden. Han brukte nemlig en del penger. For å komme nært på amerikanske flygere var det en fordel for Nilsen å ha en del venninner, slik at han kunne fikse de jenter når de var ute. Dermed gikk det en del kroner på å invitere jenter på middager og fester. Flere tiår er sporene etter Selmer Nilsen fortsatt tilstede i Bodø. Puben Piccadilly holder til i lokalene hvor Nilsen brukte å feste med amerikanerne, i det som tidligere var røykesalongen til Norrøna hotell. Her skjuler det seg en hemmelighet. Ved den ene sittegruppen er en knapp godt synlig. Denne brukte han rett og slett til å kommunisere med hotellbetjeningen for å bestille drinker til han og vennene sine. –Jeg har hørt at han hadde god kontakt med de som jobbet her, forteller Kjetil Linchausen som har vært daglig leder ved Piccadilly i en årrekke. Nilsen skal ha brukt mye tid på å kartlegge hvem av amerikanerne som arbeidet i militæret, og hvilke drikkevaner de hadde. Når han fikk sitte ned med de i salongen, visste han nøyaktig hva han skulle bestille. Det hele skal ha forløpt seg slik at han trykte på bryteren, noe som varslet personalet om at Nilsen trengte drikkepåfyll. Hvilken drikke det var behov for, skal Nilsen ha gitt beskjed om på forhånd. – Det var fri flyt av drikke. Men ingen reagerte - klart, når du bestiller så mye er det ingen som stusser på det. Folk tenkte bare at han var en riking.
Et av hotellrommene som Selmer Nilsen brukte å leie på Norrøna hotell.
Foto: Norrøna hotell
Med denne knappen tilkalte Selmer Nilsen betjeningen når bordet hans skulle ha mer drikke. Knappen eksisterer den dag i dag, på utestedet Piccadilly, som holder til i Norrøna hotell sin tidligere røykesalong.
Foto: ANDREAS SANDNES OLSEN
BLE FERSKET AV SOLDAT
Etter hvert fikk Nilsen seg jobb på tivoli - noe som bød på unike muligheter. Med dette tivoliet kunne han ikke minst bli med til ulike byer for å arbeide, flere byer hvor de hadde militæranlegg. Blant annet fikk han ofte beskjed om å ta oversiktsbilder av militære flyplasser. Da var løsningen å gå rundt med et vanlig kamera hengende over skulderen. Det var kun for syns skyld. Nilsen hadde nemlig et eget spionkamera som var godt skjult innenfor frakken eller kappen som han gikk med. I årene som spion kan Nilsen ha tatt titusenvis av bilder av militære anlegg. Anlegg 96 hadde han god oversikt over. Da han kom til Bodø var flere arbeider i gang på flyplassen. Blant annet hadde Selmer fått nyss i at én av de lave toppene ved flystripa skjulte noe. Selmer klarte ikke selv å komme seg inn i dette anlegget, men skal ha snakket med flere som fortalte om forholdene inne i anlegget. Informasjonen var tilstrekkelig. Men Selmer manglet et skikkelig oversiktsbilde av flyplassen. Dette løste han med en luftig klatretur. På Nordlandssykehuset rager fortsatt ei høy pipe i været. Denne klatret Selmer Nilsen en gang helt opp, vel vitende om at mange kunne se han. Selmer var frekk nok til å utføre oppdraget sitt likevel og han hørte ingenting etterpå. Oppdraget gikk bra, men fotograferingen hans endte én gang nesten opp med arrestasjon. En gang ble han stoppet av en militær vakt på riksveien mellom en låve han leide for oppbveraring av tivoliutstyr, og flyplassen. Fotoapparatet ble da tatt fra ham, for undersøkelse. – Det er fotografering forbudt her, sa vakten. Han undersøkte filmen på kameraet, og kom senere ned på tivoliet for å levere tilbake kameraet. Naturligvis var det feil kamera han beslagla - spionkameraet var godt skjult innenfor jakka.
KIRKEGÅRDEN ELLER FENGSELET
– Som jeg har sagt før: Det er bare to ting som kan få deg ut av spionasjen - det er kirkegården eller fengselet… Ordene tilhører Selmer Nilsen selv. Det var nemlig få veier ut av spionasjen for Sovjet. Vi skriver 1964. Etter hvert hadde Nilsen begynt å kjenne på at tilværelsen tok på. Flere år med mye drikking samt konstant årvåkenhet for å ikke bli tatt, hadde begynt å prege ham. I tillegg hadde faren dødd noen år i forveien, uvitende om at Selmer fortsatt arbeidet for russerne. Familien hans hadde nemlig tidligere vært involvert med Sovjet både under og etter annen verdenskrig, men ingen var klar over at Selmer hadde gjenopptatt dette samarbeidet i 1953. – Jeg begynte å få nerver, kort og godt. I det lange løp klarer man ikke å bruke en masse sprit, våke mye og hele tiden være på vakt uten at kroppen reagerer. Det er bare en robot som vil klare det, ikke vanlige dødelige av kjøtt og blod, forteller Selmer Nilsen i boken. Han hadde også misbrukt tilliten fra flere venner i sitt etterretningsarbeid. – Det plaget meg, konstatererer han. Han hadde heller ingen å betro seg overfor om hvilket liv han levde, og problemene det påførte ham psykisk. Han forsøkte å få Sovjet til å slutte å sende han nye oppdrag, med påskuddet om at han ble overvåket. Om arbeidsgiveren beit på, vet han ikke, men de begynte ikke lenge etterpå å forsøke å lokke Selmer til Russland. Han hadde lukta lunta, og nektet.
HELIKOPTERET SOM FORSVANT
Noen år senere. 1967. Selmer var tilbake i hjemstedet Bakfjord, hvor han på det tidspunktet var eneste fastboende. Samtidig hadde ting begynt å skje. Spillet til Selmer skulle snart ta slutt. En topphemmelig etterforskning hadde nemlig begynt, som både politi og forsvaret deltok i. Så hemmelig, at da et av forsvarets helikopter styrtet i Bakfjord, endte Dagbladets journalist på en vegg av hemmelighetskremmeri. 18. mars 1967 kunne man lese i Dagbladet:
Tidligere ansatt ved Kontroll og varsling på Reitan, Bjørn Pedersen, var på vakt da hendelsen fant sted, og husker det hele godt. Han forteller til Bodø Nu: – Vi hadde ei jente som arbeidet hos oss, som hadde fulgt med på et helikopter, som skulle ha landet. Det var gått langt over tida. Jeg kommenterte at helikopteret kunne ha landet en annen plass, men hun ga seg ikke. Til slutt fikk hun vite at det hadde krasjet. Nestkommendarende på avdelinga vår undersøkte så dette. Så kom han tilbake.
Svarte faen! Her er noe muffens. Jeg fikk vite at helikopteret hadde krasja, og at ingen var skadd. Mer får jeg ikke vite.
HANDEL ER EN HANDEL
På tidspunktet da helikopteret styrtet hadde Selmer Nilsen allerede dukket opp på politiets radar. Han fikk selv vite hva som ble etterforsket, via forsvarsfolk han møtte i Bakfjord. Han hadde fått tips om at politiet lette etter en radiopeiler i Bakfjord, og hadde derfor kastet kofferten med utstyret på vannet. Men en koderull som lå gjemt i ei gammel sko, hadde han glemt av. Dette kom han på mens han var på vei til Hammerfest i fly sammen med de samme militærfolkene som hjalp til med undersøkelsene i Bakfjord. Og ganske riktig, etter retur til Bakfjord oppdaget han at kodene var forsvunnet. Han ble arrestert den 7. april 1967, mens han satt i tannlegestolen i Havøysund og ordnet tennene før han skulle i fengsel. Han hadde skjønt hvilken vei det gikk. Da var han først ikke mistenkt. Det hele dreide seg om en utspørring rundt kodene politiet fant. Men de trodde slett ikke at han kunne være hovedmannen. Også hans bror og svoger ble nemlig arrestert på samme tid. Men Selmer ønsket ikke at noen andre skulle bli mistenkt for hans handlinger, og han la alle kortene på bordet. 257 dager etter arrest ble Selmer Nilsen framstilt for Hålogaland lagmannsrett i Bodø. Saken hadde et stort medietrykk og allmenn interesse, tross at den ble ført for lukkede dører. Selmer erklærte seg skyldig, og ble den 19. desember 1967 dømt for spionasje, og måtte sone syv og et halvt år i fengsel, samt å betale 75.000 kroner til den norske stat. – Jeg får si som fiskeoppkjøperen sa: En handel er en handel, skal Selmer Nilsen ha sagt idét han ble ført inn i fengselet i Bodø. I fengsel ble han hardt rammet av astma, og endte med å sone kun to og et halvt år av straffen. Selmer Nilsen døde 60 år gammel, i 1991.
Kilde: Vatne, P. A. (1981). Jeg var russisk spion.
Spionsaken fikk stor oppmerksomhet i media.
