Vilde Haga Sollund og Marit Frydenlund

8 Om vi saumfarer verdens litteraturhistorie er det vanskelig å komme utenom den betydning minner og menneskenes hukommelse har hatt for litteraturen. Nostalgiske kjærlighetsdikt, memoarer og selvbiografier, historiske romaner og traumefylt dramatikk er alle plattformer hvor minnene kommer til sin rett, i den grad at vi ville vært noen av litteraturhistoriens største verk foruten hadde det ikke vært for minnene. Hva ville Proust, Rousseau eller Knausgårds største verk vært uten minnenes kraft? Og er ikke mange av dagens forfattere nettopp opptatt av å konstruere fortellinger ut i fra egne levde liv og minner, i det som ofte blir kalt navlebeskuende litteratur? De aller fleste forfattere forholder seg i større eller mindre grad til minner, enten de er personlige, lånte, historiske eller tenkte, og minnene kan være ubevisste, bevisste, konstruerte, romantiske og tragiske. Minner kan konstrueres til å skape fantastiske fortellinger, men like ofte er det de fantastiske fortellingene som er det nødvendige rammeverket for å formidle minnene. Ved å omskrive minnene slik at de passer inn i vår fortelling, formidler de ikke kun noe om forfatterens liv, men også forfatterens vilje og tanker om verden.

Det er ikke kun forfattere som gjør seg skyldige i å omskrive og bearbeide minnene slik at de følgelig inngår i en konstruert fortelling. Uavhengig av hvilken kultur man lever i vil alle mennesker ha kulturelle minner som fungerer som referansepunkter. Det være seg viktige historiske hendelser, som Martin Luther Kings tale, eller mindre viktige hendelser, som da Oddvar Brå brakk staven. Disse felles referansepunktene hjelper oss til å forstå vår egen fortid, og til å forme vår fortid basert på den historien vi ønsker skal formidle vår virkelighet.

Dermed er det ikke bare de individuelle minnene som er betydningsfulle, men også de kollektive minnene man deler. I norsk sammenheng er 9.april et slikt kollektivt minne, og for vår generasjon vil datoen 22.juli alltid være betydningsbærer av noe mer. I litteraturen blir kulturelle og historiske minner aktivt benyttet, kanskje spesielt for å vekke leseren og gi fortellingene en knagg som leseren allerede har assosiasjoner til. Det finnes et bredt repertoar av litteratur hvor handlingen er lagt til ulike historiske hendelser, nettopp fordi felles referanser og kollektiv hukommelse anses som viktig. Å huske er uvurderlig for oss mennesker, fordi det kan få fatale konsekvenser å glemme. Samtidig kan minner bidra til overdramatisering og romantisering av fortiden, og man kan være selektiv i minneformidlingen, slik at man bevisst utelater ting som ikke naturlig inngår i fortellingen man ønsker å formidle. For enkelte kan minner også være traumatiske og noe man helst vil glemme. Samtidig har minner også et etisk aspekt ved seg, i og med at mennesker minnes forskjellig, og dette er spesielt aktuelt i tilfeller hvor man skriver andres historie.

Det mangfoldige antall bidrag vi i bøygen har mottatt i anledning dette nummeret kan vitne om at temaet, ironisk nok, er tidløst og at vi alltid vil ha behov for å forme vår egen virkelighet ved å bearbeide og omskrive minnene våre. Vi har valgt ut et knippe skjønnlitterære bidrag vi mener utforsker temaet på en spennende måte. Verdt å få med seg er diktet «Esoterisk Stemning» som vi har gitt æren av å åpne kalaset. Her utforsker Eirik Røkkum på nostalgisk og lengtende vis et minne om en forgangen sommer. I tillegg til de mange og velskrevede skjønnlitterære bidragene har vi i denne utgaven fått med oss noen særs gode skribenter som bidrar med faglig tyngde og ekspertise. Liv Bliksrud skriver om Sigrid Undset og hennes historiske romaner og Torill Steinfeld har skrevet om tankebilder, særlig i forbindelse med Camilla Collett. Vi vi også trekke frem Jakob Lothe som utforsker minnenes betydning i sin artikkel om kvinnelige tidsvitner, og Ragnhild Reintons glimrende artikkel om minnebilder hos Proust. Vi håper dere nyter mimrestunden, og at nummeret kan bidra til refleksjon og nysgjerrighet.

Da gjenstår det bare å ønske god lesning!

Vilde Haga Sollund og Marit Frydenlund