Jakob Lothe

Jakob Lothe

Historie som vitnesbyrd: Kvinnelige tidsvitner

I alle kulturar utgjer forteljinga ein heilt vesentleg del av menneskeleg kommunikasjon. Forteljinga har ei begynning, eit midtparti og ein slutt. Den kan vere sjølvopplevd som i sjølvbiografien, den kan vere dokumenterande som i ei faghistorisk framstilling, eller den kan vere oppdikta som i skjønnlitteraturen.

Eg vil her konsentrere meg om forteljing som sjølvbiografi eller sjølvframstilling, med særleg vekt på den forma for sjølvframstilling som sjangeren vitnesbyrd utgjer. Eg interesserer meg spesielt for forteljingar frå den historiske hendinga Holocaust og den vitnefunksjonen slike forteljingar kan ha. 1 Vitnesbyrdet er ei krevjande forteljehandling. Korleis kan ein overlevande frå Holocaust fortelje om hendingar som er så fryktelege at dei synest å unndra seg språkleg framstilling og formidling? Giorgio Agamben understrekar i The Remnants of Auschwitz: The Witness and the Archive at

på latin er det to ord for ‘vitne’. Det første

ordet, testis, som dannar grunnlaget for

vårt ‘vitnesbyrd’, viser etymologisk til ein

person som i ei rettsak utgjer ein tredje

part mellom to rivaliserande partar. […]

Det andre ordet, superstes, viser til ein

person som har gjennomlevd noko –

som har erfart ei hending frå begynnelse

til slutt og derfor kan vitne om den. 2

Begge desse latinske orda er relaterte til forteljingane til Holocaust-overlevande. Forteljingane deira er eksempel på superstes sidan dei rapporterer om ein periode i fangenskap som den overlevande har gjennomlevd. I tillegg inneheld dei element av testis, for eit vitnesbyrd kan også handle om den brutale behandlinga og drapa av andre fangar. Begge desse aspekta er påfallande i boka Kvinnelige tidsvitner. Fortellinger fra Holocaust, som eg redigerte og publiserte i 2013. 3 Bakgrunnen for Kvinnelige tidsvitner er det norske Holocaust, som blei gjort muleg gjennom Nazi-Tyskland sin invasjon av Norge 9. april 1040. Hausten og vinteren 1942–1943 blei 772 norske jødar deporterte til nazistanes konsentrasjons- og utryddingsleirar, dei aller fleste til Auschwitz. Av desse overlevde 34. Desse tala kjenner mange nordmenn. Mindre kjent er det at blant dei overlevande frå Auschwitz var det ingen barn og ingen kvinner. Derfor har vi ikkje tidsvitne for desse to gruppene norske jødar. Dei rundt 300 kvinner og barn som blei deporterte frå Norge til Auschwitz, blei myrda. Her er det eit tomrom i forteljingane – det er taust. Dermed blir det vanskelegare ikkje å gløyme denne forbrytinga. Det er ein risiko for at den forsvinn ut av norsk historie – at vi ikkje maktar å innarbeide den i vårt nasjonale og kulturelle minnearbeid. 4 I 2006 publiserte eg saman med Anette Storeide boka Tidsvitner. Fortellinger fra Auschwitz og Sachsenhausen. 5 Her fortel åtte norske menn, tre av dei norske jødar, frå desse to konsentrasjons-

62 leirane. Denne boka har ein eigenverdi, og desse mennene fortel også på vegne av kvinner som var fangar i leirane. Like fullt er det eit stort problem at ingen av dei deporterte jødiske kvinnene og barna kom tilbake til Norge.

i tillegg seks jødiske kvinner som til liks med dei norske alle blei fødde i Europa, men som i dag bur på fire forskjellige kontinent: Maria Segal og Judith Meisel i California, Yvonne Engelman og Olga Horak i Sydney, Ella Blumenthal i Cape Town og Zdenka Fantlová i London. Til saman viser desse forteljingane at samtidig som Holocaust hende også i Norge, var det norske Holocaust ein integrert del av det europeiske.

Av desse ti kvinnene lever framleis ni, etter at Blanche Major gjekk bort i 2014. Eg var klar over at når dei var så vennlege å gå med på å møte meg, måtte eg stille dei spørsmål for å få dei til å fortelje. Men korleis kunne eg, ein privilegert norsk mann fødd etter krigen, vite kva eg skulle spørje om? Det veit eg jo ikkje, men sidan eg måtte invitere dei til å begynne å fortelje, stilte eg alle dei same fire spørsmåla:

Øvst frå venstre: Blanche Major, Isabella Wolf, Ella Blumenthal, Yvonne Engelmann. I midten frå venstre: Edith Notowicz, Judith Meisel. Nederst frå venstre: Maria Gabrielsen, Maria Segal, Olga Horak, Zdenka Fantlová.

Dette problemet blei påtrengjande for meg i tida etter at Tidsvitner kom ut, ikkje minst gjennom arbeidet med boka After Testimony: The Ethics and Aesthetics of Holocaust Narrative for the Future. 6 Etter nokre år viste det seg at fire jødiske kvinner som overlevde Holocaust og som kom til Norge etter krigen, var villege til å møte meg og fortelje sine historier: Maria Gabrielsen, Blanche Major, Edith Notowicz og Isabella Wolf står fram som tidsvitne i Kvinnelige tidsvitner. Det gjer 1. Kva var bakgrunnen for at du blei arrestert? 2. Kan du fortelje korleis du opplevde opphaldet i fangeleiren? 3. Kan du fortelje litt om livet ditt etter krigen? 4. Når du no ser tilbake på tida i leiren, kva synest du er spesielt viktig ikkje å gløyme, og kva kan vi lære av det du og medfangane dine blei utsette for?

Tilleggsspørsmål stilte eg færrast muleg av, for eg ville styre og påverka forteljehandlinga så lite som råd. Dette førte til mange pauser. Men kvinnene var uthaldande – dei viste mot og styrke, og alle ti fullførte forteljingane.

Vi skulle kanskje tru at det å vitne om Holocaust er relativt enkelt moralsk, sjølv om det naturlegvis er ei stor påkjenning både fysisk og psykisk. For ugjerningane,

det den moralske indignasjonen rettar seg mot, er jo så enorme og innlysande i dette tilfellet. Like fullt viste det seg at tidsvitna møtte vanskelege moralske val i forteljingane sine både når det gjeld seleksjon av hendingar og framstilling av dei. I tillegg blei dei gjennom forteljehandlinga minte om dei mange som ikkje overlevde, inkludert gode venar og kjære familiemedlem. I arbeidet med Kvinnelige tidsvitner og i samtalane med kvinnene prøvde eg å understreke at medan eg er redaktør, har boka ti forfattarar. Kvar jødiske kvinne blir ein forfattar – og eit tidsvitne – ved å fortelje historia si. For meg er det avgjerande at historiene er presenterte som førstepersonsforteljingar: Som skriven tekst representerer dei så nøyaktig som muleg den munnlege formidlinga til den overlevande. Litt annleis formulert: Kjelda til forteljinga er tidsvitnet, og autoriteten hennar vert understreka av eit heilsides svart-kvitt portrett på motsett side av sida der teksten (forteljinga) tar til. Øvst på denne sida gir eg som redaktør ein kort introduksjon; denne komprimerte informasjonen i kursiv er akkompagnert av eit svart-kvitt bilde (i mindre format) av tidsvitnet som ung kvinne. Samanstillinga av to fotografi i same synsfeltet forsterkar den narrative dimensjonen ved begge. Medan portrettet til venstre viser oss kvinna då ho fortel, gir bildet til høgre oss eit visuelt inntrykk av den same kvinna rett før ho opplevde Holocaust. Vi kan tenkje oss forteljinga som ei boge spent mellom det eine bildet og det andre.

Alle ti forteljingane framstår som ei søkjande narrativ rørsle – eit utsett forsøk på å finne eller skape ei form for samanheng i livet. Denne forma for søkjande rørsle gjennom språkleg forteljing støttar Lawrence L. Langer sin teori om ei minnehandling som prøver «å rekonstruere ei form for samanheng i eit liv som tok til som, og no igjen utgjer, ein normal eksistens». 7 I tillegg støttar forteljingane Langer sine tilleggspoeng om at ei slik utsett minnehandling har ein tendens til å inkludere narrative element som kompliserer kronologisk progresjon. Dermed får forteljinga karakter av fragment, med narrative ellipsar eller tomrom. Grunnen kan vere dels at det er hendingar tidsvitnet ikkje hugsar, eller hendingar som er så fryktlege at ho ikkje maktar, eller ikkje vil, fortelje om dei. Eit illustrerande eksempel på grensa for kor langt forteljehandlinga kan gå er det punktet i Edith Notowicz’ historie der ho skal fortelje om sitt møte med Josef Mengele:

I Auschwitz opererte den beryktede legen Josef Mengele, også kalt «dødsengelen». Ham fikk jeg ganske snart stifte bekjentskap med. Mengele brukte barn i sine medisinske forsøk. Han hadde en spesiell forkjærlighet for tvillinger, men jeg kan ikke gå i detaljer her. Det blir for grusomt for meg. (s. 123)

Ikkje berre forstår og respekterer vi Edith Notowicz’ avgjerd om ikkje å fortelje om dei brutale eksperimenta Mengele utførte på barn (dei aller fleste av dei dødde som resultat), vi er også takksame for at ho drar denne grensa for oss. Etikken i forteljehandlinga hennar og hennar verdighet som menneske kjem tydeleg til syne her. At det er viktig å fortelje, medfører ikkje at alle grufulle detaljar må eller bør formidlast.

Denne forma for etikk gjer forteljingane både viktigare og meir truverdige i eit historisk perspektiv. Forteljingane er motiverte av det eg hos alle kvinnene oppfatta som ein etisk forpliktelse. Fortel dei etter

64 ein lang periode då dei var tause, formidlar dei også historiene sine i forkant av grensa som vil bli markert ved deira eigen bortgang. Slik sett er tidsrommet der dei kan vitne kort – noko alle ti kvinnene viser at dei er klar over. Denne forma for tidskonsentrasjon gir forteljingane en særeigen forteljeintensitet prega av etisk alvor.

Sidan vi både i Europa generelt og i Norge spesielt har så få kvinnelege tidsvitne som kan fortelje frå Holocaust, har historiene deira vore underrepresentert. Ei forteljing som ikkje er realisert gjennom ord, er vanskeleg å fatte. Det som ikkje er sagt eller skrive, er lett å oversjå. Sett i dette perspektivet blir vitnesbyrda til tidsvitna i Kvinnelige tidsvitner spesielt viktige. Noko av det sterkaste i dei er åtvaringane mot alle former for hat og intoleranse. Det kvinnene fortel om hende relativt nyleg – innanfor eit livsløp – i ein av verdas leiande kulturnasjonar. At Holocaust hende i Tyskland, viser at eit tilsvarande folkemord kan hende i kva nasjon som helst. Bagatelliserer vi hat og intoleranse, bagatelliserer vi også handlingane som slike holdningar kan føre til. Vitnesbyrda i Kvinnelige tidsvitner er ei sterk påminning om at vi i så fall gjer det på eigen risiko. Her ligg kanskje den største historiske verdien forteljingane til kvinnene har. Og her ligg også ei sterk understreking av kor avgjerande deira erfaring er som bidrag til forsøka våre – ikkje minst i Europa i dag, med flyktningkrise og auka politiske spenningar – på å møte ei usikker framtid.

Sluttnoter

1 Med ‘Holocaust’ forstår eg det systematiske, statsfinansierte folkemordet på ca. seks millionar jødar utført av Nazi-Tyskland og deira allierte under andre verdskrigen. Nyare forsking viser at det bak kjende namn som Auschwitz og Bergen-Belsen eksisterte eit nettverk av leirar og stasjonar, til saman over 42 000, der fangar blei innesperra, torturerte og myrda. Jf. note 3. 2 Giorgio Agamben, Remnants of Auschwitz: The Witness and the Archive, omsett til engelsk av Daniel Heller-Roazen (New York: Zone Books, 2012), s. 17. Først utgitt på italiensk som Quel che resta di Auschwitz: L’archivo e il testimone (Torino: Bollati Borginhieri, 1998). Mi omsetjing. 3 Jakob Lothe (red.), Kvinnelige tidsvitner. Fortellinger fra Holocaust (Oslo: Gyldendal, 2013). Også omsett til dansk (2014), hollandsk (2015) og kinesisk (2016). For meir omfattande diskusjon av spørsmål og utfordringar som forteljingane i denne boka synleggjer og som denne artikkelen kort indikerer, sjå Jakob Lothe, «Sjølvframstilling som vitnesbyrd. Kvinnelige tidsvitner», i På flukt, på vent, på eventyr?, red. Anne Kristin Lande og Sofie Ytreberg (Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2015), s. 96–104, og Jakob Lothe, «Narrative, Testimony, Fiction: The Challenge of Not Forgetting the Holocaust», i Being Contemporary: French Literature, Culture, and Politics Today, red. Lia Brozgal og Sara Kippur (Liverpool: Livepool University Press, 2016), s. 162–76. 4 Sjå Aleida Assmann, Der lange Schatten der Vergangenheit. Erinnerungskultur und Geschichtspolitik (München: Beck, 2006). Jf. Reinhart Koselleck, «Formen und Traditionen des negativen Gedächtnisses», i Verbrechen erinnern. Die Auseinandersetzung mit Holocaust und Völkermord, red. Volkhard Kigge og Norbert Frei (München: Beck, 2002), s. 21–32. 5 Jakob Lothe og Anette Storeide (red.), Tidsvitner. Fortellinger fra Asuchwitz og Sachsenhausen (Oslo: Gyldendal, 2006). Utgitt som lydbok 2007. 6 Jakob Lothe, Susan Rubin Suleiman og James Phelan (red.), After Testimony: The Ethics and Aesthetics of Holocaust Narrative for the Future (Columbus: Ohio State University Press, 2012). 7 Lawrence L. Langer, Holocaust Testimonies: The Ruins of Memory (New Haven: Yale University Press, 1991), s. 3. Mi omsetjing.

Etienne Jules Marey, Hammers Blow, 1895

Kamilla Danielsen

Glatt hud, gul væske

Det er tidlig august. Jeg har to uker ferie. Dagene tilbringer jeg hjemme i huset. Ute sitter pappa, hver dag, krokbøyd over bedet i hagen. Graver små hull til nyinnkjøpte blomster. River opp ugress med roten. Han tar i for hardt flere steder, river med seg det som kunne overlevd vinteren. Pakker jord godt rundt det som står igjen. Samler ugresset i en haug ved siden av spaden. Sollyset varmer de lyse skjeggstubbene fra kinnet og ned mot halsen. Får han til å se ut som han gjør på bildene som henger etter alder i trappa. Avslappet, utlært. Ham har holdt på lenge.

De første dagene holder jeg meg inne i huset. Kikker ut gjennom vinduene. Åpner døren på gløtt. Pappa kaller det engstelse. Når det krafser i brystet mitt, dunker i magen, krymper i hodet. Elastiske sår som utvider seg på innsiden av huden. Glatt hud, gul væske. For sleipt for et plaster. Det høres så fint ut, engstelse. Jeg gråter når pappa sier ordet. Skulle ønske det var mitt.

Jeg står i døråpningen ut mot hagen. Betrakter ryggmusklene som strammer seg under t-skjorta til pappa når han river i bedet eller strekker seg etter mer jord. Årene langs underarmene som vises tydelig når han vrir dem. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har stått sånn og sett på ham fra døra. Lurt på hva han graver etter der nede i jorda. Lurt på om jeg også burde begynne å grave.

Det er så fredfullt her om morgenen. Det er derfor pappa alltid har stått opp tidlig i feriene. Sittet på trappa, drukket morgenkaffen. Vært den første til å ta imot sola og fuglekvitteret fra skogen. Jeg skjønner det nå, når jeg står her. Skogen har alltid ligget for tett innpå huset. Det er derfor jeg som regel sover lenge.

Han får øye på meg, legger spaden fra seg på gresset. Tråkker jorda på plass. Han sier det er mer kaffe på kanna hvis jeg har lyst på. Jeg nikker. Setter meg ned på trappa. Han tar med seg kaffekoppen og setter seg siden av meg, stryker meg over ryggen, sier at det er en fin dag i dag. Jeg kommer aldri til å bli truffet av sola på samme måte som ham. De grove hendene hans skraper mot mine nakne skuldre. Kaffelukta svir i øynene. Jeg drar hånda gjennom håret, flytter det ene benet et trinn ned. Buksebenet glir opp så en bit av leggen blir synlig over de bare føttene. Vi sitter og lukter på skogen. Det lukter granbar og kaffe. Pappa syns at granbar er den beste lukta i verden.

Jeg husker somrene når jeg var liten. Da pappa lagde knyttneve og kakket den på hodet mitt som et egg, lot fingertuppene gli sakte nedover langs hodebunnen. Det ga meg frysninger langt inn i ryggmargen. Jeg lo så mye som bare et barn kan le. Nå kommer jeg

68 minne

og tar deg, sa han alltid etterpå, og jeg måtte løpe runder rundt huset, med ham hakk i hæl. Jeg løp så fort jeg kunne, barbeint, mens jeg hylte av latter. Han tok meg aldri igjen. Hvis jeg falt så lot han som om han falt han også, derfor var jeg alltid raskere enn pappa. Det var hans måte å gi meg gode egenskaper. Han ville lære meg at jeg kunne være best i noe. Du er altfor rask for faren din, pleide han å si. Jeg ble så glad. Han fulgte opp med ansiktsgrimaser, og vi ble liggende på bakken og vri oss i latter. Han skulle visst at det å få ham til å le var en større seier enn å løpe fortest.

Det er som om hele skogen prøver å få plass inni meg, sier jeg. Han tenker, sier: Stikker det? Det blir så mye barnåler og kratt at jeg ikke får puste. Engstelsen? Som om noe altfor stort prøver å få plass inni noe altfor lite, sier jeg. Er det du som er noe altfor lite? Det er det som er for stort som er viktigst, det store som trykker på innsiden, som aldri helt vil eksplodere. Du vet at du kan snakke med meg om alt. Pappa drikker opp kaffen. De grove hendene til pappa skraper ikke lenger mot huden min, de holder rundt koppen i fanget. Stillhet. En av oss kjenner at noe på innsiden ikke vil slippe taket. En annen løfter koppen, tar en ny slurk. Du kaller det engstelse, alt det som kryper på innsiden av meg, sier jeg Noe man kan riste av seg, sier han. Hvorfor spør du ikke hvordan det er for meg? Han sier ingenting. Så sier han Hvordan er det for deg? Det er følelsen av at noen alltid følger to skritt bak. At jeg, i en alder av snart tredve, fremdeles må se under senga før jeg legger meg om kvelden. Prikking i hendene. Trykk i brystet. Det føles som verk. Et sår på innsiden av kinnet som ikke vil gro. Som gir fra seg noe gulaktig, sier jeg. Noe man kan riste av seg, sier han.

Jeg kjenner på det nå. Det som ruller oppover i halsen, rundt i munnhulen, men som aldri slipper taket i tungespissen. Jeg drar tungen frem og tilbake oppe i ganen. Prøver å skrape det av. Bruker en hånd til å klø meg på brystet. Klør meg til blods under singleten, håper det skal renne ut med blodet. Det klorer fra innsiden. Det er bare jeg som blør. Pappa har gått inn etter mer kaffe. Han roper om jeg vil ha en kopp. Jeg er helt stille.

Pappa spør om vi ikke skal ta fram hagemøblene fra under trappa. Vi tar tak i hver vår ende. Løfter de tunge møblene ut i hagen. Jeg mister grepet rundt det ene armlenet. Møbelet treffer føttene mine i gresset. Pappa spør om det gjør vondt. Jeg sier nei. Det gjør ikke vondt. Vi legger oss ned i hver vår treseter. Jeg begynner å plukke på rottingen, jeg får flis. Jeg er så glad for at du er hjemme, sier pappa opp mot himmelen. Jeg sier ingenting.