Torill Steinfeld

Torill Steinfeld

Tankebilder Om indre bilder, gjenstander og kunsten å erindre

I sin biografi om Camilla Collett forteller den danske skribent Clara Bergsøe om sine aftenbesøk hos den gamle forfatterinne under dennes opphold i København. «Billeder og Erindringer» lurte i stuens mørke kroker, forteller Bergsøe – de rørte seg utålmodig «for at kaldes til virkeligt Liv af denne Sibylle, hvor Ild gød Foryngelsens Varme over det svundne» (Bergsøe 1902 121). Camilla Collett leste gjerne for Bergsøe, som for sine andre besøkende, slike kvelder, fra opptegnelsene og korrespondansene fra sine yngre dager, fra Amtmandens Døtre og fra annet hun hadde publisert. Og så fant hun fram fotografiene sine. Hun likte å studere menneskeansikter – hun samlet på bilder av kvinnelige skjønnheter som hun «glad» beundret, men mellom fotografiene fantes også et bilde av et «stativ med en Herrekjole over», rimeligvis fra en annonse. Hvorfor? Jo, Camilla Collett gjemte på det fordi «der er noget ved Skulderen, der minner mig om Welhaven!» (Bergsøe 1902 121f.).

Anekdoten om Camilla Colletts livkjolebilde kan gi assosiasjoner i mange retninger. Den vitner om hvordan Collett i store deler av livet arbeidet med minnene sine – hun lette dem fram, skar dem til, arrangerte, tolket og formidlet dem, igjen og igjen. Som ung ble minnearbeidet en del av hennes skriveprosjekt – en utforskende, selvrefleksiv og kreativ prosess, hvor hun inspiserte og arrangerte det hun kalte sine «Data» med ambisjon om å unngå kontaminasjon. Det gjaldt ikke å bli vidløftig i «Beskrivelser af Data» og å unngå både «Udpyntningssygen», «alskens utidig Selvindblanding» og «Reflectionens vildledende Sti», skriver hun i desember 1835 (Collett 1926, 18). Også som forfatterinne bearbeidet Camilla Collett minner, i I de lange Nætter, i dikt hvor hun mintes Welhaven («I Kirken») eller ektemannen («Den vender tilbage den gamle Fest»), og i mange av sine essays. Sidste Blade forsynte hun med undertittelen Erindringer og Bekjendelser. Endringsarbeidet fikk også følger for ettertidens bilde av Camilla Colletts utseende. For våren 1844 måtte Johan Gørbitz bearbeide det velkjente portrettet han hadde malt i 1839, slik at det svarte bedre til hennes eget indre bilde av seg selv som ung. Temmelig mislykket, skal vi tro broren Oscar. Og så, på Camilla Colletts eldre dager, ble erindringsarbeidet til en minnekult, til glede for enkelte, til besvær for andre.

Episoden kan også minne oss om hvor viktig det ‘indre’ øyet var for datidens mennesker, sjelens eller fantasiens øye som noen kalte det. For selv om daguerreotypikameraet endret vilkårene for erindring fra 1840-årene, og portrettfotografier etter hvert kom inn i mange hjem, måtte de fleste stadig stole på det ‘indre’ øyet når minner skulle bevares og kalles til «virkeligt Liv» igjen, også mot slutten av århundret. I vår tid kan det være omvendt. Flommen av bilder er så stor at den enkelte kan være i tvil om hva som er egen erindring og hva en vet fordi en gjennom hele oppveksten har sett bilder av seg selv og andre. Husker jeg det, eller har jeg bare sett det på bilder?

14 Slik har samspillet mellom det ‘indre’ og det ‘ytre’ øyet blitt mer komplisert, og, om det 'indre’ øyet ikke er detronisert, er de fleste av oss kanskje blitt mindre opptatt av det. Med andre ord: I mangel av bilder av Welhaven kunne et utklipp fra en annonse gi minnestøtte til Camilla Colletts 'indre' øye; slik kunne skikkelsen visualiseres – hodet, skuldrene, holdningen, må vi tro – og forestillingen om den unge kunne et øyeblikk overtrumfe minner om den eldre og nå avdøde Welhaven.

Tankebilder Hvordan husker vi mennesker vi har kjent: utseendet, mimikken, gestene, bevegelsene? Det kan gjelde dem som har dødd fra oss, men også dem vi er borte fra, kanskje i årevis fordi avstander selv i vår tid kan være store. I det 19. århundre var det verre. Det fantes skip, postruter eller diligencer, skysstasjoner – for dem som hadde råd til å leie transport – og fra midten i århundret kom jernbanen, men et oppbrudd, en avreise, kunne være for alltid. Dette gjaldt også for embetsstanden. Måtte en ung stavangerkvinne følge ektefellen til et prestekall i Nord-Norge, var det ikke gitt at hun ville se foreldre, søsken og venninner igjen. Emigrantene til USA måtte også innprente kjære ansikter i minnet før de dro. Nettopp – ‘innprente’. For hvor lenge kan vi forestille oss ansikter sånn noenlunde uten å se dem eller se bilder av dem? Hvis vi skal tro John Hulls beretning om det å bli blind, går det relativt få år før de indre bildene blekner og ansiktstrekk blir borte. For blindhet innebærer – med Oliver Sacks ord om Hulls beskrivelse – at «not only the outer eye, but the 'inner eye', gradually vanishes». Det dreier seg om «the steady loss of visual memory, visual imagery, visual orientation, visual concepts... of the steady advance or journey... into the state which he calls 'deep blindness'.» (The New Yorker, 28.7., 2003, sitert etter Wikipediaartikkel om Hull). Så kan det være annerledes for seende mennesker, fordi synet stimuleres. Og evnen til å huske ansikter varierer jo sterkt – fra de ansiktsblinde til dem som i vår tid kalles «superrecognizers», fordi de har en fabelaktig gjenkjenningsevne. Men tidligere tiders bildefattigdom tilsier likevel at det ble særlig viktig for datidens mennesker å kultivere det ‘indre’ øyet hvis minner skulle formes og bevares.

Hvordan dette kan tenkes, gir Seneca oss inntrykk av, i ett av hans brev til Lucilius (55, 8–11). Det handler om vennskap, om Seneca, som er i Capania, og Lucillus, som er på Sicilia. Kan de ikke møtes? Jovisst, men i den seende tanke. For man kan konversere med fraværende venner så ofte og så lenge man ønsker, hevder Seneca. Slik lyder det når Jacob Rosted siterer en passasje fra dette brevet i presten, redaktøren og poeten Frederik Schmidts stambok – og da i dansk oversettelse: «En Ven bør man besidde med Tanken, og den er aldrig fraværende; den ser, hvem som helst den vil, hver eneste Dag. Studér du da sammen med mig, spis sammen med mig, spadsér sammen med mig. Vi vilde leve indesluttet i et snævert Rum, dersom noget var lukket for vore Tanker» (Schmidt 1985, 7).

Dermed ikke sagt at det er like godt å være fra hverandre. Best er samvær, hevdet Seneca ved en annen anledning, deretter følger brev: «for de har i sig ægte spor og mærker af den fraværende ven. For det, som er så behageligt ved at ses, det leverer aftrykket af vennens hånd i brevet, nemlig genkendelsen» (Seneca 2009, bok 4, 40–1). Vi kan gjenkjenne denne holdningen til brev i Camilla Wergelands reaksjon på Welhavens brev – det første brevet «fordi hans haand har hvilet paa dette Papir, hans Øie har fulgt Bogstaverne», og fordi hun i

«et underligt Anfald af Appetit» slukte brevoblaten, som, må vi anta, han først hadde fuktet i sin munn, siden fordi hun ville beskytte brevets tobakkslukt fra sine egne parfymeduftende kommodeskuffer, eller, en annen gang, fordi hun prøvde å fjerne flueflekker fra papiret, som hun mente bar bud om Welhavens ikke helt sobre gemakk. Og så, mot slutten av forholdet, slikket hun på flekken på et av hans avskjedsbrev og identifiserte den: «Det er Kaffee og sød Kaffee. Han har altsaa drukket sød Kaffee, mens han holdt mig i sine Arme og følte ‘Savnet dybere’!» (Collett 1926, 232) Slik kunne brevene med deres «ægte spor og mærker» utløse forestillinger om eller, med datidens ord, tankebilder av den fraværende andre. Og, hvis vi skal ta poenget videre: Ved den overraskende sammenføyingen av det kroppslig-fysiske og det mentale, det indre og det ytre, nærvær og fravær, det høye og det lave satte Camilla Wergeland både sine egne sanser og sitt vidd inn mot Welhavens egne tankebilder i dette brevet. For i avskjedsbrevet skildret han de tankebildene som han hadde dannet seg av henne under en reise og etter at de to hadde tatt avskjed. Den tilstanden han da var i, gjorde nemlig at «Aandens Øie» kunne se med en «usædvanlig, næsten smertelig Skarphed». Derfor kunne han «med aabne Øine beskue mit Tanke-Billede som om det var legemligt»: «Jeg dannede mig Deres Skikkelse saa tydeligt, saa reent udsondret fra alle dens Omgivelser. (…) Engang saa jeg Dem i vor lille Have (…) min Søster (…) bøiede sig over Dem og kyssede Dem. (....) jeg holder Dig atter i mine Arme, og føler Savnet dybere» (ibid. 231).

Selvsagt er det også slik at tankebilder kan inngå som råstoff for mer omfattende tekster enn brev. Et godt eksempel er den kjente tyske litterat Theodor Mundts «Denkblätter für die nordische Sylphide» (Minneblad til den nordiske sylfide), en skisse Mundt publiserte i 1838, til minne om en ung nordisk kvinne som han var sammen med en sommerettermiddag og -aften ved Elben. Tekstens virkelighetsgrunnlag får vi et inntrykk av hvis vi sammenligner Mundts framstilling med Camilla Wergelands egen beretning om de samme hendelsene i «Otte Dage i Hamburg» – tekstene gjengir varianter av de samme scenene med de to som aktører. Eksempelvis legger han armen rundt livet hennes ved en anledning i hans versjon, men ikke i hennes. Camilla Wergelands eget minneskrift skulle inngå i en sirkulerende journal hun ville starte sammen med venninnen Emilie Diriks.

Den mest kjente norske sirkulerende journal vi har fra det tidlige 19. århundre, er Christiane Korens. Christiane Koren (1765–1815) var kjent som forfatterinne i samtiden, og journalene er en verdifull kulturhistorisk kilde. De sirkulerte i en vennekrets som bestod av både kvinner og menn, og innholdet var blandet. Koren skrev om bøker hun hadde lest, om nytt om felles kjente, leserne inkludert, om opplevelser og reiser og om politiske hendelser. Men det som interesserer oss her, er bruken av tankebilder og holdningen til minner. Ved en anledning, i 1805, hadde et medlem av kretsen, Christine Maria von Cappelen – i dag kjent som Norges første kvinnelige botaniker – mistet sin 19-årige datter i barsel, og Koren ville gjerne at vennene, skulle ta del i sorgen. Under et besøk hos Cappelens hadde hun besøkt graven. I journalen nøyer hun seg ikke med å fortelle om trærne som foreldrene hadde plantet til datterens fødselsdager og nå har omplantet rundt graven; hun forteller også om hvordan hun «saa tydelig den utrøstelige Moder ved den redningsløse elskende Datters Smerteleie» og ved den åpne kiste, hvor moren vek til-

16 bake ved synet av de «Ødeleggelser» som dødens skrekkelige ledsager «Forraadnelsen, havde anrettet paa den unge, hulde Skabnings Ansigt, ved at see de Øine brustne, som nyelig smilte Fryd i Moderhiertet, de Læber blaae, sortnede, som et Par Dage før jublede høit Haabets gladeste Sang, den lyse glædelovende Fremtid imøde» (manuskript, 9.8. 1805). Avskriver vi dette som skrekkromantisk allmenngods, overser vi den velmotiverte angsten for ‘den dype blindhet’, som slike beskrivelser kan vitne om, angsten for å miste de indre bilder av dem en aldri mer skal se, behovet for å kultivere og dele minner.

Christiane Koren skriver også om andre slags gester og handlinger som skal tjene erindringen. Det gjelder blant annet ritualet med at vennene som besøkte hjemmet på Hovin, alltid måtte en tur til lysthuset «Wilhelmsminde», oppkalt etter hennes avdøde sønn Wilhelm, eller avlegge en visitt ved «Saras grotte», til minne om hennes avdøde datter Sara. Og det gjelder gleden da hun en dag i 1808 satt på sin «egen Bænk» i parken rundt Cappelens sommerresidens på Eidsfoss og brått så en ny jernplate på en gravlignende forhøyning dekket med gresstorv. Platen var dekorert med en krans med bokstavene S:W inni, og under stod det: «Saaledes forenede oss Livets Blomster og Evighedens Cirkel» (Koren 1915, 1, 205). Slik knyttes tapet av de to barna til både det flyktige og timelige og det varige – jernplaten fra Eidsfoss jernverk – og til det evige og altomfattende. Og vennene er hos hverandre. I tanken.

Minnedeling og minnekult I 1846 døde den legendariske svenske skuespillerinnen Emilie Högqvist, bare 34 år gammel. Hennes unge etterlatte elsker Emil Key – den siste blant flere, hvorav Oscar den 1. er den mest kjente – gikk på auksjonen over boet og kjøpte møbler. Tre år etter giftet han seg. I det nye hjemmet ble praktmøblene fra Emilie Högqvists hjørnekabinett plassert i et eget værelse. Brevene fra elskerinnen hadde han gitt hustruen i forlovelsestiden. Hun bevarte dem som en relikvie, skal vi tro datteren, Ellen Key, inntil hun gav brevpakken videre til datteren da denne var fylt 18. Ved samme anledning fortalte hun henne hvorfor et værelse i hjemmet var innredet med Emilie Högqvists møbler. For «I intet hem var dette minne [om Emilie Högqvist] mer återljudande än i det, som Emil Key bildade», skriver Ellen Key senere i sin bok om faren. Her offentliggjorde hun også brevene. Hensikten var å bidra til at «Emilie Högqvists bild blir mer älsklig och rörande» (Key 1915, 284). Det dreier seg igjen om minnekult, her som en forpliktelse som krysser både ekteskaps- og generasjonsgrenser.

Antakelig bør det ikke overraske noen at også Camilla Wergeland leverte sin egen korrespondanse med Welhaven til Jonas Collett forsommeren 1839, sammen med opptegnelsene sine. De to hadde da inngått en – ganske besværlig, skulle det vise seg – hemmelig forlovelse. Og Jonas Collett, som ellers i forholdet til Camilla Wergeland/ Collett gjerne støttet seg til den romantiske medisins teori om incitabilitet og faren ved å overbelaste mottakeligheten og nervene ved for sterke eller for mye stimuli, lot seg bevege av gaven: «Jeg var ret aufgeregt; alle Nerver vare i Bevægelse, mit Hjerte slog, og mine Aarer vare fulde. I slike Øieblik lever man», skrev han til henne (3.6. 1839, Collett 1932, 244). Brevene og opptegnelsene utløste altså en momentan og intens kroppslig følelse av å leve. Det var hennes minner, ja vel, og selv om han i forholdets første tid lot seg fascinere av dem, kom han i årenes løp også til å føle dem som en byrde, i takt med at hun ble så depressiv.

Poenget i vår sammenheng er imidlertid et annet: hvor fysisk sterkt denne form for minnedeling kunne virke. Så får vi heller bære over med at Jonas Collett avviste å gi Camilla Wergeland synlige tegn på deres eget hemmeligholdte forhold: «For en Tilstand som min er egentlig Portraitter og Haarlokker opfundne (De skulde ikke foragte de sidste) (…) Undertiden ønsker jeg at jeg havde en Ring», skriver hun til ham i mars 1840 (Collett 1932, 88). Denne avvisningen av konvensjonelle minnetegn henger så igjen sammen med Jonas Colletts forestillinger om hvordan han vil hegne om sitt eget indre bilde av henne:

Og jeg vil vedblive at elske dette Billede, til mine Øine briste. Døer Du da fra mig, vil jeg begræde Dig alle mine Dage, alle, selv naar det seer ud for al Verden, som jeg igjen var lykkelig. Er Sjælen engang fyldt med et ret herligt Billede, et Billede som man ret elsker, da kan dette ikke igjen udslættes, det træder altid frem igjen, hvor meget der end senere speiler sig i samme Sjæl. Og til sidst svinder alt det andet, man samler alle Straaler af hiint Billede og man lægger sig hen og døer. (Collett 1933, 348) Den type minnekult som behandlingen av Camilla Wergelands og Emilie Högqvists korrespondanser og møbleringen av Ellen Keys barndomshjem vitner om, kan i vår tid virke fremmed. Det samme gjelder Camilla Colletts snippkjoleannonse. Silkebåndsombundne kjærlighetsbrev er blitt sjeldne; de ligger ikke lenger i kommodeskuffene. Mange har også bedre tilgang på bilder, både av seg selv og av sine ekser, enn de bryr seg om å ha. Og svært mange vil absolutt ikke overta møbler fra mennesker de har stått nær, for å pleie minner. I så fall skal møblene være ganske spesielle. På den annen side lever vi i en tid da mange forfattere igjen gjerne går til minnene – også fra familiens kjærlighetsforhold – og hvor det spilles heftig med forholdet mellom diktning og sannhet, egne og andres minne, tankebilder og fenomener i den sansbare verden. Og både datidens korrespondanser og den journalformen som Christiane Koren benyttet for å holde vennekretsen sammen og dele opplevelser og minner, har naturligvis fellestrekk vår tids blogger og Facebook-oppdateringer. I det perspektivet blir avstanden til den type minnekultur som vi kjenner fra det 19. århundres litterære kretser, mindre enn vi umiddelbart vil anta.

Litteratur

Bergsøe, Clara. 1902. Camilla Collett: et livsbillede. Kbh. Collett, Camilla 1926–33. Dagbøker og breve, ved Leiv Amundsen. Optegnelser fra ungdomsaarene (1926), Breve fra ungdomsaarene (1930), Frigjørelsens aar (1932), Før brylluppet (1933). «John M. Hull”, Wikipedia, the free encyclopedia.

Key, Ellen. 1915. Minnen av och om Emil Key (1822–1892) , bd. 1. Stockholm.

Koren, Christiane. ”Christiane Korens dagbøker», 1805 og 1808–1813. Manuskript. Nasjonalbiblioteket. Koren, Christiane. 1915. "Moer Korens" dagbøger I–II, ved Sofie Aubert Lindbæk, Oslo.

Seneca, L.A. 2009. "Lucius Annaeus Senecas Moralske breve til Lucilius, bog 1–4", oversettelse Kell C. Madsen & Hans Gregersen. I AIGIS. Nordisk tidsskrift for klassiske studier, 9, 2. Schmidt, Frederik. 1905. Provst Frederik Schmidts Stambog 1790–1819, ved Johanne BrandtNielsen, Kbh.

Steinfeld, Torill. 2012. Camilla Collet – ungdom og ekteskap. Oslo.