Jakob Arvola

Jakob Arvola

Transplantat

Da jeg var sytten år, mistet jeg en del av meg selv.

Det var ikke store biten, den var rundt regnet en kvadratcentimeter stor, men den hadde vært en rettmessig del av meg i sytten år, og nå lå den blodig i utslagsvasken. Jeg rakk å sørge i et brøkdelssekund før jeg ble svimmel.

Slik hadde det seg: Jeg stod og spikket en treskje. Jeg hadde funnet et godt bjørkeemne, ferskt og fuktig fra en av de øverste grenene den våren. Brått glapp tollekniven og skar seg inn i venstre hånds pekefinger, og deretter lå kjøttstykket i vasken, blant trefliser og potetskall. Som sagt: sorgen, svimmelheten. Det blødde avsindig, jeg grep en oppvaskklut, men den blødde gjennom, så skiftet jeg grep til t-skjorta, men den trakk bare mer blod. Og uten at jeg i dag helt kan gjøre rede for hvordan, satt jeg i drosje på vei til akutten.

På legekontoret sa de: Dessverre, her er det ingenting vi kan gjøre, de stod rådville i hvite frakker på linoleumsgulvet og mumlet. Deretter surret de fingeren med noe plast fra Felleskjøpet – gjør man slikt fortsatt? De ringte ambulansen i bygda, som kom fra en bygdefest med en kar som hadde tatt tidlig kveld. Og dette var en vakker vårkveld, det kan jeg bare si.

Sykehuskorridorene, med sine sprinkelsenger og bekkener på bord langs veggene, luktet jern og mild såpe, husker jeg. Fingeren dunket, og jeg tenkte: Ja, nå er jeg spent på opplegget. Det kom en lege, det kom to. Den eldste av dem var snakkesalig, sa at dette skulle han ordne, han hadde lært noe på et seminar. Han hentet noe i et skap, en eske, det var en høvel, ny fra fabrikken, han pakket den ut, skal vi se, sa han og brettet ut bruksanvisningen, jaha, sånn var det, gjør ham klar, sa han. Den andre legen, som var taus og virket blodfattig og trett, gav meg ei sprøyte i venstre albue, armen dovnet bort på sekunder. Den snakkesalige la ut om været og våren, tok brått tak i den venstre armen min, satte høvelbladet på skrå og høvlet vekk et stykke kjøtt og hud fra overarmen, følelsen i armen kom tilbake et kort øyeblikk, den sved, en bit av armen lå avhøvlet som et stykke ost mellom fingrene hans, og for andre gang den dagen var jeg avskåret et stykke fra meg selv, det var knapt til å tro, kan man ha verre uflaks. Men han hadde selvsagt en plan. Med nål og tråd sydde han fast biten av armen på fingertuppen, klippet den fint til rundt, og det føltes som om noe smatt på plass; selv om det var fra feil sted, så kom det i alle fall i rett tid.

jeg vil imponere, at jeg kjenner det kile på overarmen når jeg tar på pekefingertuppen. Følelsen sitter fortsatt i fingeren, og hvis ikke dét er magi, så vet ikke jeg. Hva som derimot er sant: Deler av denne teksten er i bokstavelig forstand skrevet med venstre hånds overarm. Det er et partytriks som vil forfølge meg hele livet.

Jeg har selvsagt skjært meg utallige ganger på fingrene etter dette, jeg skjærer meg på de utroligste ting: postkasser, kjøkkenmaskiner, hvitløksbåter, kniver og økser, glass, stein, saks og papir. Men det er én ting jeg verner om, og det er min venstre hånds pekefinger med transplantatet. Når jeg nærmer meg risikable situasjoner, er det den pekefingeren jeg hever. Den vil for bestandig minne meg om hvordan det var å være sytten år, og at reservedeler finnes, forholdsvis lett tilgjengelig. Det gjelder bare å brette opp ermene. Men det som er viktigere å huske: Hvis jeg mister pekefingertuppen én gang til, da har jeg mistet enda en del av meg selv, og det vet jeg ikke om jeg har råd til. Man kan ikke bare forsvinne slik, bit for bit. Det er skjødesløst.

Edvard Munch, Lübeck, 1903