Lasse W. Fosshaug

Lasse W. Fosshaug

Snikskytteren fra Minnesund

Sist jeg reflekterte over min egen hukommelse var jeg i tredje etasje i en utbombet ruin i det som da het Stalingrad – retikkelet i kikkertsiktet mitt lå og hvilte over Erwin König, rektor på den germanske snikskytterskolen. Han var sendt for å ta livet av meg, for slik å ta livet av den sovjetiske kampmoralen. Jeg lå der og mimret om min egen barndom, på Minnesund, der vi også måtte bevæpne oss for å overleve – kampene mellom øst og vest raste, og bare av og til inngikk vi våpenhvile for å sparke litt fotball, slik som britiske og tyske soldater også gjorde i julen 1914. Etter å ha ligget der oppe bak en nedrast vegg i flere dager uten mat og kun med litt grumsete vann fra Volga i feltflasken begynte minnene å bli flyktige, diffuse, usikre. Slik er det med mine minner, etter en dag eller to begynner hjernen å etterrasjonalisere, pynte på eller forverre. To mennesker som har opplevd det samme kan ha radikalt forskjellige oppfatninger av hendelsen. Minnene er ikke lenger nødvendigvis minner – av og til husker jeg ting uten å vite om det er noe jeg har drømt eller noe som har skjedd meg, filmer, musikkstykker, idrettsarrangementer glir over i min egen historie, jeg lever meg så inn i slikt at jeg forveksler det med alt som skjer i mitt eget liv, som med Ulvehunden, som jeg så på skolekino på barneskolen – 15 år etter at jeg satt der i gymsalen og var misunnelig på de gutta som var marginalt bedre i fotball enn meg, de hadde jenter sittende inntil seg, da jeg lå i en hundegård på Svalbard med en 60 kilo tung husky over meg, Gorilla het han, jeg skulle snekre sammen huset hans, sørge for at han hadde ly for den isende vinden, snødrevet, men han ville heller leke eller hva pokker det var han drev med, han kunne drept meg på et sekund, satt tennene i halsen min og det var absolutt ingenting jeg kunne ha gjort for å forsvare meg, og akkurat da, med to kraftige labber som holdt skuldrene mine naglet til bakken, fikk jeg en følelse av at dette har jeg opplevd før, dette har jo skjedd meg tidligere så dette vet jeg hvordan jeg håndterer, og jeg tok tak i halsskinnet til Gorilla og røsket litt, knurret uten å se ham i øyene og han rullet seg over på rygg og lot meg reise meg opp og klø ham på magen. Lukter har også en egen evne til å bringe frem minner – plutselig kan jeg få det for meg at jeg har jobbet som bilmekaniker, barista, til og med lærer, om jeg skulle snuble borti en type te jeg ofte drakk da jeg studerte

på lærerhøgskolen på Hamar, i det som skulle vise seg å bli et avbrutt forsøk på å forberede den oppvoksende slekt på verdens luner og fallgruver, jeg sluttet for å reise til Spania, der jeg ble journalist og livsnyter, hvilket igjen førte til at jeg ved den søtlige lukten fra marihuana av og til husker tilbake til tiden da jeg var en jugoslavisk eks-militær med eget dyrkeskap på kjøkkenet i den lille hybelen på solkysten. For hva er sannhet? Hva er minner? Når familien til Knausgård, eller en annen forfatter som endte opp med å selge veldig mange bøker, reagerer på hvordan de har fremstått, går til sak for å dementere minnet forfatteren selv har av en gitt situasjon, hva er det egentlig de ønsker å oppnå? Vil de overbevise verden om at deres minner er mer verdt, riktigere, enn det som enten er forfatterens faktiske minne eller en etterkonstruksjon eller en fiksjonalisering? Du husker feil, hører jeg av og til, du har da aldri vært med på gullrushet i Yukon, bodd i en tømmerkoie nært inntil en iskald elv med en stor hund som eneste selskap, du tilbragte ikke syttitallet med å rydde sovjetiske miner i Afghanistan, ei heller dro du ut i verdensrommet for så å oppleve at romskipet streiket og du måtte teipe det sammen igjen med deler som ikke var myntet på hverandre for slik å redde hele besetningen ned i Stillehavet i landingsfartøyet som var laget for månelanding. Jo, det har jeg, kan jeg svare da, det har jeg opplevd, det er umulig å skille på minner, hukommelse og fantasi, det har samme utspring, og de dagene, de kommer av og til, de dagene det hele glir over i hverandre, er det best å holde seg under dyna. Ingen vet noen ting om hvorvidt det jeg skriver er fantasi eller mine egne minner. Ikke engang jeg.