Lasse W. Fosshaug
Lasse W. Fosshaug
Snikskytteren fra Minnesund Sist jeg reflekterte over min egen hukommelse var jeg i tredje etasje i en utbombet ruin i det som da het Stalingrad – retikkelet i kikkertsiktet mitt lå og hvilte over Erwin König, rektor på den germanske snikskytterskolen. Han var sendt for å ta livet av meg, for slik å ta livet av den sovjetiske kampmoralen. Jeg lå der og mimret om min egen barndom, på Minnesund, der vi også måtte bevæpne oss for å overleve – kampene mellom øst og vest raste, og bare av og til inngikk vi våpenhvile for å sparke litt fotball, slik som britiske og tyske soldater også gjorde i julen 1914. Etter å ha ligget der oppe bak en nedrast vegg i flere dager uten mat og kun med litt grumsete vann fra Volga i feltflasken begynte minnene å bli flyktige, diffuse, usikre. Slik er det med mine minner, etter en dag eller to begynner hjernen å etterrasjonalisere, pynte på eller forverre. To mennesker som har opplevd det samme kan ha radikalt forskjellige oppfatninger av hendelsen. Minnene er ikke lenger nødvendigvis minner – av og til husker jeg ting uten å vite om det er noe jeg har drømt eller noe som har skjedd meg, filmer, musikkstykker, idrettsarrangementer glir over i min egen historie, jeg lever meg så inn i slikt at jeg forveksler det med alt som skjer i mitt eget liv, som med Ulvehunden, som jeg så på skolekino på barneskolen – 15 år etter at jeg satt der i gymsalen og var misunnelig på de gutta som var marginalt bedre i fotball enn meg, de hadde jenter sittende inntil seg, da jeg lå i en hundegård på Svalbard med en 60 kilo tung husky over meg, Gorilla het han, jeg skulle snekre sammen huset hans, sørge for at han hadde ly for den isende vinden, snødrevet, men han ville heller leke eller hva pokker det var han drev med, han kunne drept meg på et sekund, satt tennene i halsen min og det var absolutt ingenting jeg kunne ha gjort for å forsvare meg, og akkurat da, med to kraftige labber som holdt skuldrene mine naglet til bakken, fikk jeg en følelse av at dette har jeg opplevd før, dette har jo skjedd meg tidligere så dette vet jeg hvordan jeg håndterer, og jeg tok tak i halsskinnet til Gorilla og røsket litt, knurret uten å se ham i øyene og han rullet seg over på rygg og lot meg reise meg opp og klø ham på magen. Lukter har også en egen evne til å bringe frem minner – plutselig kan jeg få det for meg at jeg har jobbet som bilmekaniker, barista, til og med lærer, om jeg skulle snuble borti en type te jeg ofte drakk da jeg studerte 47
