Eirik Røkkum

Eirik Røkkum

Esoterisk stemning, sommer Gentofte

Ned til bredden av et purpurvevet vann dro vi glødende late av lammesteik og alt for djupe glass. Kvelden lå kremgul, svalene skar den opp, og i sivet pludra endene dovent. Våre latterårepanner og struper av tobakk, hva angikk evigheten oss? Som ukebladene sier: hjertene var rene, brønnene uten bunn. Vi øste, skålte, livet flomma – og med den siste blygheten skylt bort, blå rundt munnen av tjukk vin, erklærte jeg: Vi tåler ikke innskrenkning, salong – vår litteratur skal være klaustrofobisk, ikke lumre kvekk som kun slår tilbake fra veggene, og fra dine rykende ivrige øyne merka jeg du var enig, i fyr med kveldens ild; og så med ett, idet jeg satte kork på talen – en hegres hese skrik mellom tretoppene. Det blei taust. Vi venta. Hørte. Men den skremte ingen. Vi ilte til beins fra gresset og rusen og jagde beistet bort med bedre brøl, lærte det å synge. Fuglen tok til vingene inn i det grå – og vi tok til flaskene inn i det lyse.