Laila Sognæs Østhagen

Laila Sognæs Østhagen

Noe som glapp

Jeg var ferdig på jobb. Det hadde vært mye å gjøre og alt jeg ville var å dra hjem for å slappe av. Men jeg visste at om jeg dro rett hjem, ville jeg føle at jeg gikk glipp av noe. Det var tross alt en av de sjeldne varme og lyse sommerkveldene. En slik kveld man bare burde nyte. Derfor tok jeg t-banen ned til sentrum, satte på meg et smil og gikk nedover Karl Johan. Etter hvert satte jeg meg ned på en fortausrestaurant. Jeg kjente fort at jeg ikke orket å ha folk rundt meg. Det var likevel ikke bare å reise seg, jeg hadde bestilt en øl og en salat, en cæsarsalat, enda jeg ikke er så begeistret for det. Heldigvis kom maten raskt på bordet og jeg spiste og drakk enda raskere. Men da jeg skulle betale for å kunne gå, var det blitt så fullt på restauranten at det var umulig å få kontakt med servitøren. Jeg strakk armen opp, vinket, ropte, ja, jeg til og med reiste meg opp for å få oppmerksomhet. Og det fikk jeg, men ikke fra servitøren. Faen, tenkte jeg idet jeg så ansiktet som lyste opp der ute på fortauet. Det var en jeg gikk på ungdomsskolen med. En jeg aldri likte, en som var fryktelig populær. Så gøy at du kjente meg igjen, ropte hun mens hun strenet bort til bordet mitt, og før jeg hadde fått sagt noe klemte hun meg hardt og lenge. Gud, det var lenge siden, sa hun. Ja, det er det, sa jeg. Så utrolig moro, sa hun. Ja, ikke sant, sa jeg. Har du tid til en kaffe, eller en øl? spurte hun og så ned på det tomme glasset mitt. Det er jo en så deilig sommerkveld. Jeg har allerede betalt og er på vei for å møte noen, sa jeg. Så synd, sa hun. Vi kan jo ta det igjen, sa jeg. Ja, hva er nummeret ditt? spurte hun. Jeg ga henne et nummer, ikke mitt, kanskje noen andres, jeg vet ikke, men hun skrev det ned, tastet det raskt inn på mobilen sin før hun så på meg igjen og la hodet på skakke. Du, det er så rart å se deg igjen, sa hun. Synes du det, sa jeg. Ja, for vi så jo hverandre hver dag i så mange år, men jeg tror aldri at vi to snakket sammen, ikke sånn som dette, bare du og jeg, face to face. Sånn er det å være ungdom, sa jeg og hengte vesken over skulderen min. Du var jo en som holdt deg litt for deg selv, sa hun. Jeg vet ikke det, sa jeg. Jo, du gjorde det, sa hun. Det kan jeg nesten ikke huske, sa jeg og trakk meg lengre og lengre unna bordet. Men det var den gang, og nå er det nå, sa hun og smilte. Ja, nå er det nå, sa jeg og gikk enda et skritt unna. Du får bare løpe, men kanskje jeg kan overta bordet ditt, sa hun og satte seg ned. Gjør det, sa jeg. Jeg ringer deg, sa hun. Fint, sa jeg. Herregud, jeg husker jo ikke hva du heter, sa hun mens hun holdt hendene dramatisk opp mot ansiktet sitt. Det gjør ikke noe, sa jeg og stakk fra mer enn bord og regning.