Kamilla Danielsen

Hva har du lyst til å bruke disse to ukene til? Jeg sier ingenting. Det blir en bra høst, sier han. Jeg skal prøve å holde alt på plass der inne, sier jeg.

Det føles som jeg har ligget i et svømmebasseng en stund. All kraften som brukes på å tørke opp innvendig. Jeg åpner munnen for å tørke fortere. Sola treffer på innsiden av kinnet.

Pappa har lukkede øyne. Han er nesten like varm som sola. Pappa har et sånt ansikt som ikke kan sprekke opp. Jeg betrakter ham fra sofaen. Jeg kan se at kroppen hans aldri har ligget under vann. Tenker på hva det beste han vet til middag er. Tenker på at man kan ha noe man syns er best til middag. Tenker på at han har en favorittfarge.

Jeg setter meg opp i sofaen. Ruller singleten oppover magen. Navlen kommer til syne. Jeg studerer hullet som beviser at jeg en gang ble født. Utvider det med fingrene. Graver. Tar tak i huden omkring hullet, drar i den. Slipper. Jeg ser opp. Ser at skogen kommer nærmere. Kjenner at den fester seg på skuldrene. Det er for sent for det som har trengt gjennom.

Pappa og sola ligger i hagesofaen. Jeg lurer på om de sover. Det ser ut som de aldri har ofret livet en tanke. Jeg lurer på om pappa er skuffet over at jeg aldri ble som ham. Om han graver i bedet etter svar. Om han tenker på meg når han står blant plantene på butikken og velger de blomstene han tror jeg vil like best. Om han tror jeg interesserer meg for planter. Jeg lurer på om pappa har innsett at jeg ikke er i stand til å kunne gi ham barnebarn, at jeg ikke vil andre mennesker vondt. Det er vindstille. Ikke engang skogen eller sola beveger seg. Alt bortsett fra meg forestiller et fotografi.

Jeg liker ikke å pakke meg for godt inn i ytterjakker, liker ikke å stramme skjerfet for hardt. Da jeg var ti skar jeg små hull i vinterjakka under armen, der ingen kunne se det. Jeg visste at de ikke kunne hjelpe meg.

Barnet løper aldri fra noe, med mindre det blir jaget. Det løper til noe. Mot noe. Inn i noe som føles voksent. Den voksne vil alltid se på barnet som et barn, aldri se på seg selv som gammel. Den gamle vil se at barnet har vokst seg større, men ikke hvor lang tid som har gått. Barnet vet ikke hvor fort tiden går selv om det har lært seg å telle. Barnet sitter aldri fast. Tiden det tar for et barn å bli voksen. Lengre enn en oppvekst.

Jeg heiser meg opp fra sofaen, setter bena ned i gresset. Lange gresstrå stikker opp mellom tærne. Noen burde klippe det før det blir for høyt. Ansiktet til pappa ser bedagelig ut i sollyset. Når han legger seg i kveld er han ikke utslitt av å ikke gjøre noen ting. Han puster ikke hakkete, som en som har grått. Føttene mine er lydløse mot gresset når jeg nærmer meg. Jeg står helt inntil den brune rottingen som har flettet seg sammen rundt ham. Han ligger med hendene over hverandre i kryss på brystet. Nesten som i en begravelse. Rottingen fletter ham inn i seg, lar ham bli en del av sin egen krans. Jeg former

hånden min som en knyttneve. Hever den over hodet hans. Kakker den på den nesten hårløse skallen. Han rykker til. Jeg lar fingrene gli sakte ned langs hodebunnen. Han ser på meg. Det er vindstille fremdeles.

Nå kommer jeg og tar deg. Han farer opp, setter bena i det varme gresset. Begynner å løpe rundt huset. Jeg løper etter. Vet ikke hvor fort jeg kan løpe. Vet ikke lenger hvem som er raskest. Vet at jeg skal falle hvis han faller. Han runder det første hushjørne, jeg hakk i hæl. Jeg tror vi ler inni oss. Det er i hvert fall meningen. Ingenting gir gjenlyd i skogen. Pappa løper fortere, fortsetter inn mellom trærne i skogen. Den skogen som er altfor nærme. Barnelatter. To stykker som ligger på gresset og vrir seg i glede. Jeg stopper der hvor skogen begynner. Pappa har forsvunnet ut av synsfeltet. Jeg kan ikke lenger se ham når han faller.

Edvard Munch, Kvinne som tar linnete på, 1896

Drude von der Fehr professor emeritus

Om å minnes og å uttrykke det umulige Et problemområde for en estetisk grunnforskning?

Jeg husker noe som jeg trodde det var umulig å huske. Jeg var smittet av hjernehinnebetennelse og befant meg i en medikamentell indusert bevisstløshetstilstand. Infeksjonen i hjernen truet med å ta livet av meg. På Ullevål Universitetssykehus foretok de en operasjon for å stoppe infeksjonen. Det merkelige var at etter at jeg våknet opp fra bevisstløshetstilstanden hadde jeg et veldig klart minne om opplevelser jeg hadde hatt mens jeg var bevisstløs. Det jeg opplevde var delvis billedlig – jeg «så» meg selv i sengen, uten evne til å bevege meg, rundt meg beveget det seg skyggelignende skikkelser, i et rom innenfor der jeg lå lyste det i røde flammer. Jeg husker at jeg tolket dette synet. Jeg tenkte at jeg måtte forhindre legene og sykehuspersonalet fra å skyve meg inn i det andre rommet og brenne meg levende. Jeg kan altså huske at jeg «tenkte» i bevisstløs tilstand. I den sammenheng er det interessant at det beviselig ikke er et klart skille mellom en bevissthetstilstand og en ubevissthetstilstand, men at det snarere finnes ulike grader av bevissthet 1 . Jeg må ha befunnet meg i en tilstand av veldig lav bevissthet, som jeg altså kan huske. Og det som har gjort mest inntrykk på meg senere er det at jeg husker hvordan den «lammede» kroppen reagerte i denne situasjonen. Selv om bena ikke kunne røre seg kjente jeg at musklene sparket fra. Jeg husker altså en indre reaksjon, en muskelreaksjon, som jeg i min lave bevissthetstilstand tolket som en protest mot døden – en død som ville komme når og hvis de trillet meg inn i rommet med flammene. Da jeg kom til bevissthet igjen, hadde minnet en voldsom følelsesmessig effekt på meg. Jeg var sikker på at de ville ta livet av meg på sykehuset. Denne overbevisningen, som jeg senere har beskrevet som tro, forlot meg ikke før etter flere år og etter at jeg hadde arbeidet med det manuset som ble til boken Når kroppen tenker (Universitetsforlaget 2008). Det var i arbeidet med denne boken at jeg fikk ideen om at det kan være en sammenheng mellom erfaringer man kan gjøre i en lav bevissthetstilstand og skjønnlitteraturens indirekte, estetiske uttrykksmåte. Sammenhengen ligger i at man kan erfare og oppleve noe direkte som ikke kan uttrykkes direkte gjennom et fornuftsorientert og kommuniserende språk. Det betyr at i en våken og bevisst tilstand kan man ikke gjøre denne typen erfaringer uten kanskje gjennom kunstens indirekte uttrykksmåte. For skjønnlitteraturens vedkommende vil det si at det en tekst utsier, ikke bare er knyttet til tematikk, karakterer, handling eller genre, men at skjønnlitteraturen også har en mer indirekte uttrykksmåte knyttet for eksempel til en poetisk språkbruk eller til en type erfaring som man kan kalle estetisk. Dette er i og for seg ikke nytt. Det som forekom meg nytt i en litteraturvitenskapelig sammenheng, var at det poetiske og den estetiske erfaringen kunne være knyttet direkte til kroppens somatiske reaksjoner. 2 En slik tanke ville imidlertid, hvis den skulle ha forskningsmessig relevans, kreve en viss kompetanse innen felt som arbeidet med fysiologiske, biologiske, biosemiotiske eller nevroviten-

skapelige sider av det kroppslige.

Studier av moderne nevropsykologisk og fenomenologisk forskning, som i mitt tilfelle begrenset seg til Antonio Damasios bøker og Gallagher og Zahavis kombinasjon av fenomenologi og kognisjonsforskning, og dessuten den amerikanske filosofen John Deweys begrep om estetisk erfaring, styrket mine antagelser om en slik sammenheng. Og min lesning av den danske idehistorikeren Dorthe Jørgensens tolkning av 1700-talls estetikken til Alexander Baumgarten 3 gjorde meg overbevist om at en egen estetisk grunnforskning var både mulig og nødvendig. Begrepet estetisk grunnforskning har jeg hentet fra dansk teatervitenskapelig forskning, som på meget interessant vis, tar opp for eksempel persepsjonsteori i sine studier av teater 4 . Mine egne muligheter til å kunne gjøre noe på et slikt forskningsfelt er begrensede i dag siden jeg er pensjonert, men jeg er med i et svensk nettverk Meaning Making Bodies in Nature and Culture hvor den estetiske grunnforskningen kommer til å bli aktualisert i et nettverkssamarbeid mellom forskere innen biologi, teologi og estetiske fag, med det spennende teatervitenskapelige miljøet ved Stockholms universitet som sentrum for virksomheten.

Ved Universitetet i Oslo har man nedlagt teatervitenskapen som fag og ellers vist liten, konkret interesse for å fremme en tverrfaglig, estetisk grunnforskning. Det er trist og det er sent, men det er mitt ønske for fremtiden at man ikke bare overlater denne forskningen til universitetsmiljøer i de andre Skandinaviske landene, men tar imot denne typen utfordringer på det estetiske området også her i landet.

Sluttnoter

1 Se Edelmann, Gerald M. 1992. Bright Air, Brilliant Fire. On the Matter of the Mind. Basic Books: New York 2 Jeg skiller ikke mellom soma og psyke, så bruken av soma her er strengt tatt feilaktig. Når jeg likevel gjør det er det for at man ikke skal tro at jeg snakker om en ren psykisk erfaring. 3 Jørgensen, Dorthe 2014. Den skønne tænkning. Veje til erfaringsmetafysik. Religionsfilosofisk udmøntet. 4 Om persepsjon i teatret: Thomsen, Bodil Marie Stavning 2015. «At sanse sin perception» i Skønhedens hotel. Hotel Pro Forma. Et laboratorium for scenekunst. I denne sammenhengen kunne jeg også nevne et felt som persepsjonsorientert narratologi. Av betydning her er for eksempel Alva Noë 2006. Action in Perception.

Omtaler