Kamilla Danielsen
Hva har du lyst til å bruke disse to ukene til? Jeg sier ingenting. Det blir en bra høst, sier han. Jeg skal prøve å holde alt på plass der inne, sier jeg. Det føles som jeg har ligget i et svømmebasseng en stund. All kraften som brukes på å tørke opp innvendig. Jeg åpner munnen for å tørke fortere. Sola treffer på innsiden av kinnet. Pappa har lukkede øyne. Han er nesten like varm som sola. Pappa har et sånt ansikt som ikke kan sprekke opp. Jeg betrakter ham fra sofaen. Jeg kan se at kroppen hans aldri har ligget under vann. Tenker på hva det beste han vet til middag er. Tenker på at man kan ha noe man syns er best til middag. Tenker på at han har en favorittfarge. Jeg setter meg opp i sofaen. Ruller singleten oppover magen. Navlen kommer til syne. Jeg studerer hullet som beviser at jeg en gang ble født. Utvider det med fingrene. Graver. Tar tak i huden omkring hullet, drar i den. Slipper. Jeg ser opp. Ser at skogen kommer nærmere. Kjenner at den fester seg på skuldrene. Det er for sent for det som har trengt gjennom. Pappa og sola ligger i hagesofaen. Jeg lurer på om de sover. Det ser ut som de aldri har ofret livet en tanke. Jeg lurer på om pappa er skuffet over at jeg aldri ble som ham. Om han graver i bedet etter svar. Om han tenker på meg når han står blant plantene på butikken og velger de blomstene han tror jeg vil like best. Om han tror jeg interesserer meg for planter. Jeg lurer på om pappa har innsett at jeg ikke er i stand til å kunne gi ham barnebarn, at jeg ikke vil andre mennesker vondt. Det er vindstille. Ikke engang skogen eller sola beveger seg. Alt bortsett fra meg forestiller et fotografi. Jeg liker ikke å pakke meg for godt inn i ytterjakker, liker ikke å stramme skjerfet for hardt. Da jeg var ti skar jeg små hull i vinterjakka under armen, der ingen kunne se det. Jeg visste at de ikke kunne hjelpe meg. Barnet løper aldri fra noe, med mindre det blir jaget. Det løper til noe. Mot noe. Inn i noe som føles voksent. Den voksne vil alltid se på barnet som et barn, aldri se på seg selv som gammel. Den gamle vil se at barnet har vokst seg større, men ikke hvor lang tid som har gått. Barnet vet ikke hvor fort tiden går selv om det har lært seg å telle. Barnet sitter aldri fast. Tiden det tar for et barn å bli voksen. Lengre enn en oppvekst. Jeg heiser meg opp fra sofaen, setter bena ned i gresset. Lange gresstrå stikker opp mellom tærne. Noen burde klippe det før det blir for høyt. Ansiktet til pappa ser bedagelig ut i sollyset. Når han legger seg i kveld er han ikke utslitt av å ikke gjøre noen ting. Han puster ikke hakkete, som en som har grått. Føttene mine er lydløse mot gresset når jeg nærmer meg. Jeg står helt inntil den brune rottingen som har flettet seg sammen rundt ham. Han ligger med hendene over hverandre i kryss på brystet. Nesten som i en begravelse. Rottingen fletter ham inn i seg, lar ham bli en del av sin egen krans. Jeg former 69
