19 minute read
Liv Bliksrud
Liv Bliksrud
Advertisement
Kulturelt minne Sigrid Undsets middealderdiktning dreier seg i hovedsak om tre verk: Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis (1909), trilogien Kristin Lavransdatter (1920–22) og tobindsromanen Olav Audunssøn i Hestviken (1925) og Olav Audunssøn og hans børn (1927). Dette er en diktning som viser en sjelden lykkelig forening av suveren beherskelse av kulturhistorisk kunnskap, psykologisk innsikt og poetisk begavelse. Med disse verkene ble Undset en litterær megastjerne, nasjonalt og internasjonalt, og for dem – fortrinnsvis for bøkene om Kristin Lavransdatter og Olav Audunssøn – ble hun i 1928 tildelt nobelprisen i litteratur – «förnämligast för hennes mäktiga skildringar ur Nordens medeltida liv», som det het i den offisielle begrunnelsen (Bliksrud 2005: 176).
Med disse verkene skapte Undset det mest helstøpte middelalderunivers i norsk litteratur. Romanenes store persongalleri spenner over hele det norske samfunnet, fra fyrster og geistlige til bønder, husfolk og tiggere. Hovedpersonene er fiktive figurer, men ofte «hektet på» historisk kjente slekter og samordnet med historiens realiteter, slik at grensene mellom det faktiske og fiktive jevnes ut. Derimot er en rekke bifigurer historiske. Undset prøver seg ikke på historiemaleriet, slik som i romantikkens nasjonalhistoriske dramaer, hos blant annet Ibsen, Bjørnson og Oehlenschläger. Ellisiv Steen oppsummerer Undsets middelalderdiktning slik: I tids- og miljøskildringen maktet Undset med sin visjonære fantasi å smelte inn i personenes liv alle sine presise kunnskaper om middelalderens tanke og tro, sed og skikk, gjenstandskultur og kirkekunst. Naturskildringer, historiske hendelser og kulturhistoriske detaljer glir sammen i fiksjonen i en virkelighetsillusjon uten brist (Steen 1982: 94).
Stilt overfor en slik diktekunst kan man med rette spørre – slik bøygens redaksjon har spurt meg i en epost – om hva slags «minner» som kan ligge til grunn for Undsets historiske romaner, og hvordan hun kan ha benyttet seg av disse «minnene» i sin skriving. bøygens grunnleggende premiss er at det å skrive historisk i stor grad handler om å «forholde seg til konstruerte, fortalte og skrevne minner». Dette er problemstillinger som den såkalte «minneforskningen» beskjeftiger seg med. Minneforskning en form for tverrfaglig kulturforskning som undersøker «det kulturelle minnet» (cultural memory studies), altså forholdet mellom kultur og erindring (eller hukommelse, minne, disse begrepene brukes for det meste synonymt). Minneforskningen definerer kultur som samfunnets hukommelse, ivaretatt utenfor de enkelte individenes biologiske, kognitive apparat, i eksterne symboler, som bl.a. i skrift – eksempelvis litteratur. Etter mitt skjønn kan minneforskningens begreper og innsikter være egnet til å kaste lys over et historisk forfatterskap som Undsets, og
28 før jeg vender tilbake til henne, vil jeg i all enkelhet gå litt mer inn på denne forskningen.
Teorien minneforskningen bygger på har sitt opphav i den franske sosiolog Maurice Halbwachs’ idé om kollektiv hukommelse: at grupper eller hele samfunn, akkurat som individer, har en hukommelse. Det kollektive minnet kommer til uttrykk i samfunnets ulike institusjoner, praksiser og strukturer – så som mytologier, monumenter, historiografier, ritualer, ulike medier, museer, arkiver, religiøse institusjoner, kunstneriske eller litterære kanoner – med andre ord: institusjoner som kan knyttes til begreper som identitet og tradisjon. 1 Senere har forskerne Jan og Aleida Assmann nyansert Halbwachs’ begreper. Jan Assman har langt på vei skiftet ut begrepet «tradisjon» med «kulturelt minne», og dermed tilrettelagt for en mer dynamisk forståelse. 2 Mens «tradisjon» gjerne blir forstått som en (statisk) mengde av tekster, ritualer, ideer osv, som passivt blir overlevert mellom generasjonene, indikerer «kulturelt minne» et mer aktivt kognitivt arbeid, dynamiske tolkningsprosesser der noe blir husket og noe glemt, noe blir kanonisert og noe blir marginalisert. Aleida Assmann skiller mellom aktiv og passiv glemsel. 3 Aktiv glemsel er intensjonell og gjerne ideologisk motivert (f.eks. ikonoklasme). Passiv glemsel er ikke-intensjonell. Ting mistes, glemmes, neglisjeres og glir ut av individenes og kollektivenes bevissthet. Men ting kan gjenfinnes. Arkeologi er for eksempel en av det kulturelle minnets institusjoner som gjenfinner tapte objekter og glemte biter av kunnskap og som dermed fremtvinger en mulig returpassasje fra kulturell glemsel til kulturell erindring (eks. manuskriptfragmenter som dukker opp). (Passiv) glemsel er på mange måter normalen, både på det individuelle og det kollektive plan. Erindring er mer anstrengende, den krever innsats. Også når det gjelder erindring skiller Aleida Assmann mellom en aktiv og en passiv form, som hun betegner som kanon og arkiv. Fortidsminnenes kanon består av et selektivt utvalg av tekster, kunstverk, gjenstander, bygninger og historiske begivenheter som regnes til kulturens kjerneelementer. De er normative og formative, og kommuniseres og fortolkes aktivt i kulturen, eksempel: Undsets 100-årsjubileum i 1982, en feiring av allerede kanoniserte tekster. Arkivet er derimot et lager av viten, dokumenter og gjenstander, utenfor aktuell bruk, men som samfunnet likevel bør oppbevare og ikke glemme. Mens kanon aktualiserer fortiden som nåtidig, bevarer arkivet fortiden som fortid. Likevel har arkivet et stadig potensial for funksjon, for eksempel som kritisk korrektiv til kanon når denne blir tilstivnet, instrumental, mytisk eller sjåvinistisk, eksempel: Undsets nitide arbeid i arkivene for å revidere det stivnede syn på middelalderen som en barbarisk og mørk tidsalder, et syn som var en arv fra renessansen.
Å undersøke Undsets forfatterskap i lys av de teorier og metodiske innsikter som tilbys av cultural memory studies er således en relevant forskningsoppgave. Forfatterskapet preges overalt av minner i ordets ulike leksikalsk betydninger: i betydningen «hukommelse» og «bevissthetsinnhold av erindrede forestillinger» og i betydningen «gjenstand» (herunder monument eller levning ) som gjenkaller forestilling om person, begivenhet, fortid e.l.» Til overmål var Undset i besittelse av en legendarisk hukommelse. Hun er blitt karakterisert som en erindringsdikter
med en nærmest naturgitt begavelse for samfølelse med fortiden – som om hun alltid levde på flere tidsplan. For samtidig som Undset, rasjonalist og realist som hun var, «iakttok livet omkring seg skarpt og nøyaktig, var hun alltid oppmerksom på historiske forbindelser og perspektiver bakover, på nåtidens forutsetninger i fortiden» (Steen 1982: 81). Undset har selv gitt denne sin særskilte erindringsevne en pregnant formulering som ofte er blitt sitert: «Jeg har levd tusen år i dette landet». Første gang hun sa dette var under krigen i et intervju med en amerikansk publikasjon: «Even if I wanted to, I could never become an American […] I feel that I have been living in Norway for one thousand years». 4 Etter krigseksilet i USA gjentok hun det i en litt annen form, denne gangen til Berlingske Tidende: «Kristin Lavransdatter er ikke noget at takke mig saa meget for. Det er ikke faldet mig vanskelig at skrive den, for jeg har jo levet i dette land i tusen aar.» 5 I lys av de teoretiske overveielsene ovenfor ser vi av dette sitatet at Undset her overskrider sin egen individuelle hukommelse eller sitt eget individuelle minne ved å gjøre det kulturelle minnet til sitt eget personlige mine.
Et medievalistisk monument Det bildet Undsets historiske romaner har gitt av middelalderens Norge har festnet seg i nasjonens bevissthet og formet nordmenns oppfatning om norsk middelalder. 6 De har gått inn i vår kollektive hukommelse og blitt en del av kulturarven, og slik utgjør de hva man kan kalle et medievalistisk monument. Medievalisme blir av middelalderforskeren Kristin B. Aavitsland definert som «samtidens forestillinger om middelalderen og samtidskulturens bruk av middelalderrefeanser til ulike formål i stor eller liten skala» (Aavitsland 2006: 38). Ut fra denne definisjonen fremstår Undsets bindsterke romaner om 1300-tallskvinnen Kristin og 1200-tallsmannen Olav som medievalistiske verk, i det de er uttrykk for moderne konstruksjoner eller tolkninger av den gotiske høymiddelalderen. Særlig har Kristin-romanen vist seg effektiv som historisk konstruksjon. Så effektiv at selv den drevne kunsthistoriker Gunnar Danbolt i sin store bok om Nidarosdomen bruker romanen som om den var en autentisk middelalderkilde. 7 Dette viser at Undsets middelaldertolkning er blitt kanonisert i en grad som har gjort dem til autentiske tidsvitner, altså til noe de på ingen måte kan sies å være. Undsets Kristin-triologi har i det hele tatt fått et mangfoldig medievalistisk nedslagsfelt og har bidratt til å gjøre forfatteren til en kulturell vekstindustri. Boken er blitt til film, teater og ballet. Undset er blitt markedsført som turistguide i Roma og OL-dikter på Lillehammer i 1994 (Kristin Langrennsdatter). Romanens fiktive skikkelser, og særlig tittelfiguren, har i samtidskulturen fått en status som nærmer seg faktiske, historiske personer. Kari Rolfsens vakre og dekorative Kristin-statue er plassert i Sel i Gudbrandsdalen hvor romanheltinnen vokste opp, og turister spør om veien hun dro på pilegrimsferden over Dovrefjell til Olav den Helliges grav (Winsnes 1982: 152). Det arrangeres historiske spill utendørs på gården Jørundgård i Sel, angivelig Kristins farsgård, og på Husaby i Trøndelag, hvor hun satt som husfrue. Dette fenomenet er av Umberto Eco betegnet med begrepet hyperrealitet i boken Travels in Hyperreality (1986). Hyperrealiteten erstatter den faktiske virkeligheten med den fiktive ved å isce-
30 nesette en pseudo-historisk helhet som den faktiske historien aldri kan tilby oss: Der den historiske virkeligheten ikke har annet å vise til enn fragmenter i form av ruiner, arkeologiske gjenstander og dokumenter som ikke kan leses uten spesialkompetanse, kan hyperrealiteten varte opp med et continuum av atmosfære, stemning og opplevelse (Eco 1982: 9). Aavitsland knytter dette poenget til våre dagers opplevelsesindustri. Et utpreget eksempel på Undset-relatert hyperrealitet ser hun i turistattraksjonen Jørundgård Middelaldersenter i Sel, hvor publikum tilbys en reise tilbake til 1300-tallet. Gården er imidlertid ikke en restaurert middelaldergård, men en filmkulisse. Alt synes her tilrettelagt for å få publikum til å glemme at Undsets verk er diktning, ikke historisk virkelighet (Aavitsland 2006: 44).
Minner i form av historisk kunnskap Umberto Eco skiller i nevnte verk mellom to måter å skape bilder av middelalderen på: det han kaller den filologiske eller vitenskapelige rekonstruksjon og den nostalgiske mystisisme. Sigrid Undsets middelalderromaner hører hjemme i den første kategori. Hun var i utpreget grad en poeta docta, en lærd forfatter, og hun ble i sin tid en av landets autoriteter på nordisk middelalder. Med sin vitenskapelige holdning og metode gikk hun som forfatter i sin fars, arkeologen Ingvald Undsets, fotspor.
Undset skriver et sted at interessen for historie synes å være et trekk ved hennes slekt, en slags nedarvet egenskap, både fra mors- og farssiden. Hun vokste opp i en historisk ladet atmosfære, bestemt av farens vitenskapelige forskning og den danske morens solide språklige og litterære kunnskaper. Det hører med til Undset-mytologien at hun som liten nærmest bodde på Oldssakssamlingen hos faren og hans kolleger. Dette var stimulerende for et barn som henne – utstyrt som hun var med klisterhjerne og skapende fantasi. Det fortelles at hun kunne forskjellen på en buttnakkøks og en skafthulløks før hun kunne snakke rent, og at den sjokoladen professor Oluf Rygh hadde med til henne lå i den samme kassen som Sigurd Jorsalsfars hodeskalle. Da hun var ti år, leste hun norrønt og var oppdatert på norsk historieforskning (Bliksrud 1997/2007: 11–22). De kunnskaper hun tilegnet seg i barndomshjemmet, fortsatte hun hele livet å bygge ut med grundige studier. Hun skydde ingen møye for å komme til bunns i stoffet, bl.a. ved å oppsøke sjeldne og vanskelig tilgjengelige kilder og ved å søke råd hos relevant ekspertise. 8 Frukten av hennes nitide forskning på norsk middelalder er imidlertid ikke «bare» de historiske romanene. En lang rekke essays, artikler og avhandlinger er viet middelalderens historie, kultur, diktning, kunst og norske utenlandske helgener. Dertil kommer oversettelser av islandske ættesagaer 9 og gjendiktningen av Thomas Malorys sagn om kong Arthur, Fortællingen om Kong Artur og ridderne av det runde bord (1915). Selv om alle Undsets essays om middelalderens tro og kultur er preget av hennes personlige engasjement, er det likevel ikke mye i dem som røper romanforfatterens spesielle blikk. Holdningen i dem er vitenskapelig og drøftende, ulike kilder settes opp mot hverandre med umåtelig grundighet, resonnementene er omstendelige og stilen ofte tung. Men de gir litteraturforskere en unik mulighet til å studere de historiske romanenes samspill mellom fakta og fiksjon, kunnskap og kunst, kulturell erindring og ditto glemsel. I mange av sakprosatek-
stene skildrer hun steder, begivenheter og skikkelser som i romanene er blitt omsmeltet i dikterisk form.
Det er blitt slått ettertrykkelig fast at Undsets historiske kunnskaper var på høyde med datidens faglige ekspertise. Middelalderromanenes yrende rikdom av detaljer er korrekte med hensyn til alle forhold av historisk, juridisk, kirkerettslig, liturgisk, genealogisk, etnologisk og kulturhistorisk art. Undset nøyde seg ikke med sekundære historiske kilder. Alt hun skildrer har sitt opphav i primære kilder – et voldsomt tilfang av bilder, gjenstander og skrifter. I verkene hennes finnes utallige «intertekster», som spiller på folkeviser, Bibelen, liturgi, helgenvitae, krøniker, diplomer, folkeminner, sagaer og andre litterære kilder. Om den historiske vederheftighet i Kristin Lavransdatter skrev norrønforskeren Magnus Olsen:
Når jeg leser hennes bok […], kan det ofte
forekomme at jeg må si til meg selv: Så
sannelig har hun vært bort den eller den
lite kjent og sjeldent siterte kilden også!
Jeg kan se det av et ord, en vending, en
liten situasjon, men det er aldri slik at hun
uten videre har ”lånt” en karakteristisk
detalj, nei, hun har alltid gjort den til sitt
eget eie, innstøpt og utnyttet den etter
sitt eget dikteriske behov. (Rieber-Mohn
1982: 35). 10
Undset anså imidlertid ikke korrektheten som et mål i seg selv, men uttalte at hun nødig ville irritere eventuelle lesere med spesialkompetanse på middelalderen.
Sanselighet og poetisk språk Undsets historiske minner var noe langt mer enn kognitiv kunnskap. Historie var også tilfredsstillelsen ved det å forestille seg – konkret og fysisk – hvordan bestemte steder så ut for hundre eller tusen år siden, hva som vokste på marken, hvordan det luktet der, hvordan folk snakket og tedde seg, hvordan de bodde, hva de spiste, og hva de tenkte og trodde. For Undset gikk veien til historisk erkjennelse også gjennom kropp og sanser. Anders Sandvig, Maihaugens grunnlegger, noterte seg dette aspektet ved hennes historiske lidenskap. Han la merke til hvor sanselig Undset forholdt seg til oldsaker og gamle ting: «Hun handsamet dem i en sanset tilegnelse han knapt før hadde sett, som om hun klemte alle deres hemmeligheter ut bare ved å la dem ligge i hånden.» (Rieber-Mohn 1982: 34). Sandvigs iakttakelse vitner om den skapende kunstnerens opplevelses-intensitet og om en visjonær evne til å se enkelthetene i lys av større sammenhenger. For Undsets diktning viser nettopp dette, skriver Steen, at alt hun så og sanset, hørte og leste, må ha ordnet seg momentant i hukommelsen, ikke mekanisk, men under kritikk og vurdering. Og derfra, «ved fantasiens hjelp dannet enkelhetene seg straks til helheter, gikk inn i levende bilder hvor tingene fikk sansekvaliteter, hvor fakta og begreper forbandt seg med menneskers liv som visjonær opplevelse» (Steen 1982: 81-82).
Undset vokste ikke bare opp med oldsakssamlingens økser, piler og krukker, men også med middelalderens kunst. Den var i ett og alt en religiøs, kristen kunst. Den appellerte umiddelbart til henne som kunstner og vekket hennes fantasi. Hun skriver i et essay 11 om sitt møte med det store arkitektoniske kunstverk Nidarosdomen, som hun hadde et minne om fra hun var ganske liten. Hun skaper minnet om til et poetisk bilde om «en grå stenvegg med blindbuer, i dunkelgrønt lys under det yppige sommer-
32 løv» – en karakteristisk elegisk-melankolsk stemning som kan gjenfinnes flere steder i middelalderverkene. Ikke minst fanget hun inn, med hele sitt kunstneriske og sensitive mottakerapparat, middelalderens egen litteratur – eddadiktningen, folkevisene, ridderromanene og de islandske ættesagaene. Så sterkt virket denne diktningen på henne at hun kalte Njåls saga – som hun leste som elleveåring – en bok som ble vendepunktet i hennes liv. Sagaens knappe stil, dens stilisering, underdrivelse og konsentrasjon omkring de vesentlige og skjebnesvangre hendelser opplevde hun som en diktning om livet selv, ubarmhjertig, vakkert og gåtefullt. Ved sin tidløse menneskelighet virket ættesagaene på henne som mer livsnære enn samtidens diktning. Det er sagaforfatterens billedskapende evne som gjør inntrykk: «Jeg måtte legge fra mig boken og begrave ansiktet i gresset, jeg så det så tydelig, så det gjorde vondt». 12 (Undset 1952: 28). Undset kommer stadig tilbake til dette: når en litterær tekst er god, skal det kjennes i kroppen som lyst og smerte. Det gjelder også tekstens poetisk-lydlige kvaliteter. I memoarboken Elleve år (1934) forteller hun om den norrøne poesien at versene var så vakre at «hun frøs av dem» (Undset 2003: 260).
Med sin store sansebegavelse kan Undset plasseres blant de såkalte «orfiske» forfattere, bl.a. Shakespeare, Shelley, Lawrence og Carl von Linne, alle disse var forfattere hun beundret og skrev om. Hos dem hører sansene til deres diktende organer, og hos dem utgjør kroppsfølelsen, som står i nær rapport med seksualitet og fertilitet, en vesentlig del av erkjennelsen. 13 Undset er da også ganske uovertruffen, ja nærmest rå til å gjengi kroppslige minner og erfaringer – som for eksempel det grøssende behaget når et silkestoff faller nedover kroppen, eller fysisk ubehag, som å være våt og iskald på føttene, eller fryden ved å trekke inn frostluften en klar novembermorgen. For ikke å nevne alle hennes mangesansede, presise skildringer av natur, værforhold og landskap. Dette lyktes hun best med i middelalderromanene. Her smidde hun seg et velfungerende poetisk språk som ikke likner noe annet språk i norsk litteratur. Dette språkets basis er dansk, norsk riksmål og klassisk norrønt, men det er overrislet med ord og uttrykk fra middelalderens egen diktning. Undsets intensjon var å skrive slik at tidsalderens tenke- og følemåte skulle komme til orde så naturlig og uanstrengt som mulig. Med Anne-Lisa Amadous formulering ville hun «gi kjærligheten et språk» uten å ty til affektasjon og patos. 14 Dette var en ambisjon som krevde en vågal balansegang mellom det arkaiske og det moderne, som Hans Herbjørnsrud skriver i en artikkel om Undsets poetiske språk i Kristin Lavransdatter. «Men hun lyktes i å støpe sammen ættesagaens meislede fortellerkunst, folkevisens poesi og helgenlegendenes høytidelighet til et nyskapt språk som oppleves samtidig både friskt og gammelmodig.» Og slik kan lesningen av verket oppleves, skriver han videre, som «en vandring omkring inne i et ekkokammer» av poetiske minner, hvor de ulike stemmene er brukt på en fininnstilt måte for å underbygge den historiske troverdighet (Herbjørnsrud 2007: 15–16).
Med minneforskningens teorier og begreper vil jeg konkludere denne lille ekskursen i Undsets historiske romaner omtrent slik: Undset benytter seg av det kulturelle minnet i form av akkumulert historisk kunnskap (arkivet) når hun
skaper sine historiske romaner, og i neste omgang blir disse romanene en del av dette kulturelle minnet og en del av nordmenns historiske kanon. På dette grunnlag ligger det en god del ironi i at Undset av sine kritikere – blant annet av historikeren Edvard Bull – ble anklaget for at hennes romaner virket mer som samtidsromaner enn som middelalderromaner. Men hadde Bull lest Undset mer nøyaktig, ville han kanskje oppdaget at hans kritikk ikke var så rammende som den var ment. Undsets hovedhensikt var ikke å kopiere eldre stil, men å skildre de menneskelige følelser «som er til alle tider». Hun understreket at hun bygde sine historiske romaner på moderne menneskers erfaringer. I et intervju med bladet Urd ved utgivelsen av sin første historiske roman i 1909 uttalte hun om dette 15 :
Middelalderens stil er ikke den størknede skorpe om et avdødt tankeliv. I islandske sagaer, i danske ridderviser, i tysk minnesang, har de menneskelige følelser og tanker, som er til alle tider, fått fast og konsis form og kunstnerisk uttrykk. Ganske visst, man skal og kan ikke prøve på å skrive saga eller ridderviser eller minnesanger. Men skaller man av sig det lag av forestillinger og tanker som spesielt tilhører ens egen tid, så trer man like inn i middelalderen og ser livet fra den tids synspunkt – det faller sammen med ens eget. Og forsøker man konsist å gjengi, hva man har sett, så blir formen uvilkårlig beslektet. Og man skriver som en samtidig. Man kan jo bare skrive romaner fra sin samtid.
Sluttnoter
1 Maurice Halbwachs: Les cadres sociaux de la mémoire (først utgitt i 1925, dernest i 1952) 2 Jan Assmann, Jan. Religion and Cultural Memory, Stanford University Press 2006. 3 Assmann, Aleida. ”Canon and Archive”, i: Erll, Astrid & Nünning, Ansgar (eds.) A Companion to Cultural Memory Studies, Berlin: de Gruyter, 2008, s. 97-107. 4 I Harper's Bazaar mai 1944 i artikkelen «My American garden»: «Even if I wanted to, I could never become an American. Like the man in Gunnar Heiberg's drama, I feel that I have been living in Norway for one thousand years.” Gunnar Heibergs drama er Jeg vil verge mitt land (1915), som bl.a. inneholder en kritikk av Norge rolle i forhold til Sverige under Karlstad-forhandlingene i 1905. Etter krigen gjentok hun det i en litt annen form da hun fikk storkorset for sin kamp mot nazismen, denne gangen til Berlingske Tidende: «Kristin Lavransdatter er ikke noget at takke mig saa meget for. Det er ikke faldet mig vanskelig at skrive den, for jeg har jo levet i dette land i tusen aar.» 5 Uttalelse til Berlingske Tidende da hun i 1947 fikk storkorset for sin kamp mot nazismen. Jf. Undset 1979: s. 6 Jfr Norheim 2009: 68. 7 For en kritisk utdyping av denne problematikken, se Aavitsland 2006: 45–46. 8 For en redegjørelse for de førstehånds kilder Undset fordypet, for de fagverk hun studerte og for de mange eksperter hvis råd hun søkte, se Winsnes 1982: 101f., om bruken av folkloristikk, se Solberg 1997. 9 Oversettelser av Bandamanna saga, Kormaks saga og Vigaglums saga i Tre sagaer om islændinger. Aschehoug 1923, innlemmet i Hallvard Lie: Islandske ættesagaer. Aschehoug 1951–53. 10 Rett skal være rett: Magnus Olsen skal i følge Francis Bull ha påvist en eneste mindre unøyaktighet, som skal ha vært en forveksling av en annekskirke og sognekirke (Rieber-Mohn 1982:34). 11 «Henrik Mathiesen – Trøndelags historiograf», Sigrid Undset: Essays og artikler 1920–1929 (red. Liv Bliksrud). Oslo. Aschehoug 2006, s 115.
12 «En bok som ble et vendepunkt i mitt liv», først skrevet på engelsk. På norsk i Artikler og taler fra krigstiden ved A.H. Winsnes, 1952, trykt i Sigrid Undset: Essays og artikler 1940–1949 (red. Liv Bliksrud). Oslo. Aschehoug 2008, s. 775–782. 13 Jf.Bliksrud 1988 /95:43–45. 14 Amadou 1994: 11–22. 15 Sigrid Undset: Essays og artikler 1910–1919 (red. Liv Bliksrud). Oslo. Aschehoug 2004, s 15–16.
Litteratur
Amadou, Anne-Lisa: Å gi kjærligheten et språk. Syv studier i Sigrid Undsets forfatterskap. Oslo 1994. Aschehoug
Assmann, Aleida. ”Canon and Archive”, i: Erll, Astrid & Nünning, Ansgar (eds.) A Companion to Cultural Memory Studies, Berlin: de Gruyter, 2008, s. 97-107. Assmann, Jan. Religion and Cultural Memory, Stanford University Press 2006. Bliksrud, Liv: Natur og normer hos Sigrid Undset, Oslo 1988 / 1995. Aschehoug
Bliksrud, Liv: Sigrid Undset. Oslo 1997/2007, Gyldendal Bliksrud, Liv: “Sigrid Undset (Litteraturprisen 1928)”, Olav Njølstad (red): Norske nobelprisvinnere. Fra Bjørnson til Kydland. Universitetsforlaget 2005 (a), s. 152–187 Bliksrud, Liv: “Norsk utakt. Sigrid Undset i litteraturvitenskapen”, Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift. No1, 2005 (b). Universitetsforlaget
Bliksrud, Liv: “Ny giv for historiske romaner?”, Ståle Dingstad et al (red): Kulturmøter i nordisk samtidslitteratur. Festskrift til Per Thomas Andersen, Oslo 2014, s. 67–78 Eco, Umberto: Travels in Hyperreality. London 1986. Picador Herbjørnsrud, Hans: “Der var falt sne. Kåseri om Sigrid Undset som språkkunstner ”, Gymnadenia. Årsskrift for Sigrid Undset Selskapet. Lillehammer 2007, s. 11–18
Norheim, Jørgen: Litteratur som kollektivt minne, Syn og Segn (3). Det Norske Samlaget 2009, s. 64–73 Rieber Mohn, Hallvard: Sten på sten. Fem blikk på Sigrid Undset. Oslo 1982, Aschehoug Steen, Ellisiv: Kristin Lavransdatter. En estetisk studie. Oslo 1982. Aschehoug (opprinnelig tittel: Kristin Lavransdatter. En kritisk studie. Oslo 1959. Aschehoug)
Solberg, Olav: Tekst møter tekst. Kristin Lavransdatter og mellomalderen. Oslo 1997. Aschehoug Undset, Sigrid: Elleve år. Oslo 2003. Aschehoug Undset, Sigrid: Essays og artikler 1910–1949, (4 bind) (red. Liv Bliksrud), Oslo 2004–2008. Aschehoug
Winsnes, A.H.: Sigrid Undset. En studie i kristen realisme, 2. opplag (1.opplag 1949), Oslo. Aschehoug Aavitsland, Kristin B.: «Middelalder og norsk identitet. Litterære og visuelle eksempler på norsk medievalisme», Konsthistorisk Tidsskrift 2006. Vol 75. No 1, s. 38.
Edvard Munch, Marcel Réja, 1896 – 1897
