Ingrid Senje Rasmussen

Ingrid Senje Rasmussen

Akvariet

Den dagen jeg fylte ti år fikk jeg et akvarium. Jeg hadde mast og mast om å få et, men det var først de siste ukene at foreldrene mine hadde begynt å gi etter.

I dyrebutikken fikk jeg velge de fiskene jeg helst ville ha, det tok lang tid å finne de riktige. Til slutt valgte jeg to slanke scalarer, med lange, vertikale striper i svart og hvitt, den ene litt større enn den andre. Faren min valgte noen andre fisker, og så pakket ekspeditøren dem i en gjennomsiktig plastpose som jeg fikk ha på fanget i bilen på vei hjem.

I akvariet ble de to scalarene raskt venner. De svømte alltid sammen, den ene et par centimeter bak den andre. De delte broderlig på fiskematen, og hvis de andre fiskene kom for nære, jagde den største scalaren dem vekk.

Det var viktig for meg at de skulle trives. Jeg sørget for at vi kjøpte det beste fiskefôret, jeg renset akvarievannet så grundig jeg kunne. Med jevne mellomrom ønsket jeg meg nye plastfigurer til å plassere langs bunnen. Slitte skattekister og glorete slott med tunneler som fiskene kunne svømme gjennom. Men ettersom akvariebunnen fylte seg opp, begynte fiskene langsomt å dø. Det hjalp ikke hvor nøye jeg var med å sjekke pH-verdien, én etter én sank fiskene tungt og håpløst mot bunnen. Morgenen etter fløt de livløse i overflaten.

En kveld ble også den største scalaren syk. Det var ingenting vi kunne gjøre, jeg måtte bare sitte foran glassflaten og se på mens de små fiskeleppene åpnet og lukket seg, som om de gispet etter luft. Det var en undergangshistorie. Så skjedde det likevel noe. Den minste scalaren brukte hodet sitt til å dytte den største oppover mot vannoverflaten. Det må ha krevd en voldsom kraft av den vesle fiskekroppen, for med jevne mellomrom måtte den slippe, og da begynte den andre å synke mot bunnen igjen. Det var et Sisyfos-arbeid, men den ville ikke gi opp, den bare fortsatte og fortsatte å dytte. Jeg fikk nesten ikke sove den natta, for jeg klarte ikke slutte å tenke på den minste scalaren, på hvordan den skulle klare seg uten den store.

Men da jeg våknet neste morgen, var alt snudd på hodet. Den minste scalaren fløt i overflaten, livløs og oppblåst, mens den største svømte frisk og opplagt gjennom tunnelene, som ved et mirakel. Det var riktignok begynnelsen på slutten, ikke lenge etterpå var alle fiskene døde, og jeg stod og så på mens faren min skylte dem ned i do. Jeg spurte ham om vi kunne få en skilpadde isteden, men jeg fikk aldri noe svar på det. Det ble med fiskene.

Senere solgte vi det tomme akvariet til en gutt i klassen min. Da vi dro for å levere det, fortalte jeg ham historien om de to scalarene, om hvordan den ene hadde ofret seg for den andre. Jeg hvisket det i øret hans mens vi stod der i gangen, at det var fordi de elsket hverandre. Men jeg tror ikke han trodde på det, for han ble bare stående og se på meg. Det er bare fisker, mumlet han mens han tok akvariet ut av hendene mine.

Etienne Jules Marey, Cavalier et Cheval, ca. 1888