Marit Frydenlund

Marit Frydenlund

Det vi husker Jonas Hassan Khemiri, Alt jeg ikke husker

Oversatt av Anders Eilert Østby Gyldendal forlag, 2016

Med romaner som Et øye rødt og Montecore: En unik tiger har Jonas Hassen Khemiri blitt en etablert forfatter i skandinavisk sammenheng. I de tidligere romanene er språket og «innvandrersvensken» fremtredende, og spørsmål om identitet og bakgrunn har blitt tildelt stor plass. I Alt jeg ikke husker er denne typen språkbruk tonet ned, men refleksjonen omkring identitet er fremdeles til stede, og viser seg å være noe vedvarende i Khemiris forfatterskap. Som leser blir det naturlig å ha høye forventninger til en ny roman av en anerkjent forfatter. Jeg kan avsløre at forventningene i høy grad blir innfridd, og det er lite som tilsier at Khemiris posisjon i den skandinaviske litteraturen vil svekkes med det første. I Sverige har romanen allerede blitt tildelt den prestisjetunge Augustpriset. Alt jeg ikke husker handler om Samuel, en ung gutt i tjueårene i Stockholm. Allerede ved romanens åpning avsløres det at Samuel er død. En svensk forfatter oppsøker Samuels venner, familie og bekjente for å finne ut hvem Samuel var og for å skrive hans historie, selv om forfatteren bare så vidt møtte ham i live. Gjennom intervjuer med de som sto Samuel nær males det frem et tvetydig og komplekst bilde av ham, og spørsmålene dukker opp på løpende bånd. Hvem var egentlig Samuel? Tok han livet sitt eller døde han i en tragisk ulykke? Hvem av intervjuobjektene er mest troverdige? Var det egentlig noen som kjente Samuel i det hele tatt? Den første delen av romanen er forvirrende, og det er tidvis vanskelig å henge med på de ulike fortellerstemmene romanen til en hver tid veksler mellom. Forfatteren kommenterer ikke intervjuobjektenes fortellinger, og de blir dermed stående selvstendige og autentiske slik de blir fortalt. Forvirringen løsner imidlertid etter hvert, og man blir kjent med de ulike karakterene, særlig ekskjæresten Laide, bestekompisen Vandad og barndomsvenninnen Pantern og deres særegne måte å fortelle på. Alle kjente Samuel godt på hver sin måte, og er opptatt av at deres eget bilde av Samuel, hverandre og hendelser er de mest riktige og sanne. Den komplekse fortellerstilen understreker nettopp det problematiske ved å fortelle historien om noen andres liv. Hvilken fremstilling av Samuels liv og væremåte er den mest sanne og riktige? Er noens fortelling mindre sann fordi den er subjektiv? Finnes det egentlig en sann fortelling om et levd liv? Samuels venner forteller det de husker, men hva med alt de ikke husker, slik tittelen henviser til? Som Samuels mor tidlig påpeker: «Hvem bestemmer hva som er viktig og hva som er overflødig?». Romanen åpner opp for mange spørsmål, og de er vanskelige å svare på. I tillegg til at Alt jeg ikke husker formidler en konkret og velskrevet historie, har romanen også et meta-aspekt ved seg i og med at den i så stor grad omhandler minner, historiefortelling og selve skriveprosessen. I stedet for å fortelle en liketil historie om Samuel, blir leseren tatt med inn i skriveuniverset og får ta del i hvordan en historie kan skrives frem. Dette narrative gre-

pet understreker at historier har flere sider og at ulike mennesker har forskjellige perspektiv. Kanskje er det ikke nødvendig å finne ut hvilken historie om Samuel som er den sanneste, men at det er viktigere å være bevisst på at historien om et levd liv utarter seg forskjellig avhengig av hvem som forteller og hvordan de husker. For hvem er det egentlig som bestemmer hva som er sannhet i en historie der hovedpersonen selv ikke kommer til ordet? Og kan man stole på sine egne minner? Med avstand til tid og hendelser kan mennesker kanskje ha en tendens til å romantisere, overdrive eller fortrenge hvordan hendelser egentlig foregikk.

Romanen berører temaet minner på flere plan. Først og fremst er minnene viktige for dem som har mistet en venn, fordi minnene er det stedet hvor Samuel lever videre. Minner tematiseres også gjennom Samuels mormor, som gradvis mister sine minner og sin egen historie. Hvem er man uten minnene sine? Det er også et fremtredende karaktertrekk ved Samuel at han er opptatt av å gjøre unike ting for å fylle opp i «erfaringsbanken» sin. Han vil gjøre mest mulig uvanlige ting, slik at han kan huske livet best mulig. Samuel påpeker ofte sin dårlige hukommelse, han skriver ned ting for å huske, og lager lister over hva han skal rekke å gjøre før han dør eller før han fyller år. Samtidig knytter han uvanlige elementer til hverdagslige hendelser slik at ting og mennesker aldri skal kunne glemmes. Sånn blir Samuel et symbol på bejakelsen og det evige jaget etter å samle minner og opplevelser. Jeg er sikkert ikke den eneste som kjente meg igjen i Samuels «erfaringsbank», og mange unge mennesker er i dag opptatt av å samle på ekstraordinære opplevelser, reiser og å delta på så mye som mulig. Men hvorfor er mange så opptatt av å samle på minner og fylle opp i minnebanken? Hva skal man egentlig med alle minnene? Alt jeg ikke husker gir ikke svar på dette spørsmålet, men romanen får meg til å tenke over at man ikke bør gjøre ting fordi man ønsker og minnes det, men at det kanskje er mer riktig når man minnes noe fordi det i ettertid opplevdes som viktig og minneverdig.

Selv om romanens hovedfokus er å fortelle historien om Samuel, er ikke det romanens eneste anliggende. Romanen handler om å miste noen som er nær, om tap og savn. Kjærlighet er også vesentlig for fortellingen, både fraværet av den og dens intense nærvær. Alt jeg ikke husker handler videre i stor grad om økonomi, særlig om hvordan mangelen på penger påvirker karakterene i boken og relasjonene dem i mellom. Selv om romanen ikke er direkte politisk, berører den flere politiske temaer, slik at det politiske blir et bakteppe som utvider lesingen og bidrar til stadige tankevekkere. Papirløse, innvandrere og arbeidsmarked er eksempler på politiske berøringspunkter som romanen opptar seg av. I tillegg er de tre tydeligste stemmene i romanen representanter for forskjellige samfunnslag i nåtidens Stockholm: det kriminelle, politiske og kunstneriske. Slik blir romanen i like stor grad en roman om samtidens segregerte Stockholm. En god roman skal etter min mening utvide forståelseshorisonten og bidra til refleksjon og nysgjerrighet hos leseren. Alt dette oppfylles i Alt jeg ikke husker. Derfor blir den også stående som en roman som leseren vil minnes og huske i god tid etter at lesingen er over.

Vil du abonnere på bøygen?

Det koster 260 kroner for ett års abonnement (fire utgivelser). Du får et gratis nummer med på kjøpet.

Send oss en e-post på boygen.red@gmail.com

bøygen #2 2016 skal handle om:

h*n

bøygen søker tekster til temaet h*n. Litteraturvitenskapelige tekster, anmeldelser og skjønnlitteratur som behandler emnet, mottas med stor takk.

Med h*n er vi interesserte i tekster som utforsker kjønn, kjønnsroller, kjønnsidentitet og de andre kjønnene. Litteratur som tar for seg femininitet, maskulinitet og ikke-binære kjønnsperspektiv, feministisk litteraturteori, de ulike feminismenes rolle i litteraturen, eller kanskje dens fravær. Vi ønsker et bredt spekter av tekster, det være seg det personlige, det allmenngyldige, det teoretiske, og det som krysser grensene mellom det politiske og det private.

Dette er bare en brøkdel av problemstillingene temaet h*n reiser, og vi er interesserte i et bredt spekter av tekster som evner å utvide og utfordre vår forståelse.

Se boygen.net for fullstendig utlysningstekst.

Send tekstbidrag til boygen.bidrag@gmail.com innen 15. mai.

Vennlig hilsen bøygen-redaksjonen

Interpress Norge Interpress Norge

Kr. 75,- Returuke 24 Kr. 75 ,- Returuke 24