Kristin Bjørn

Tilbakeblikk

Jeg ble nylig gjort oppmerksom på at det er mye mer tilbakeblikk og minner i mine noveller enn det som er vanlig i sjangeren. Det overrasket meg – ikke fordi jeg er uenig, for det er utvilsomt sant, men fordi jeg ikke har tenkt på det før.

Jeg forbinder ordet «tilbakeblikk» med scenene i amerikanske filmer der man ser et klipp fra barndommen som forklarer alt. Kausalitet på sitt mest banale: fordi dette skjedde da, oppfører jeg meg slik nå. Ibsen fant opp det retrospektive grepet i dramaet på slutten av 1800-tallet, og det var revolusjonerende, og det er skrekkelig lenge siden.

Når jeg skriver om noe som har hendt tidligere, er det ikke «hendelsen som skjedde den gang da» jeg er opptatt av, det er mer hvordan vi husker, hvordan vi setter minnet i system og forsøker å gi det mening.

På Ibsens tid og utover på 1990-tallet, trodde man at minner ble lagret slik de faktisk skjedde. Man gikk ut fra at det fantes en original av opplevelsen lagret i hukommelsen. Hver gang en historie ble hentet fram og gjenfortalt, trodde man at originalen ble arkivert i sin opprinnelige form.

Jeg tenker at det er logisk, fordi det er slik det oppleves. Når jeg i en samtale forteller en selvopplevd historie er jeg fullstendig klar over at jeg legger til noe og trekker fra noe annet for å få det til å passe til settingen samtalen foregår i. Og der og da føles det som om det er uproblematisk å holde de to versjonene fra hverandre. Jeg har tilsynelatende full kontroll på hva som er originalen, og hva jeg legger til.

Nyere forskning er samstemt i at slik er det ikke. Vi har ikke tilgjengelig mange versjoner av minnene våre. Vi overskriver dem. Hver gang vi forteller, blir de lagret på en ny måte. Konsekvensen er at de historiene vi forteller oftest, er de potensielt mest usanne.

Vi er historiemaskiner, vi bedriver med kontinuerlig konstruksjon av oss selv. Sosiale medier er herlig avslørende i så måte. Bildet vi presenterer av oss selv er banalt inntil det rørende.

Men vi forteller også andre historier, historier vi ikke vet hvorfor vi forteller, historier som ikke har et tydelig poeng, historier som ikke legges ut på Facebook og definitivt aldri kommer frem når kjendisene intervjues.

Utgangspunktet for novellene mine er ofte biter av slike historier noen har fortalt meg. Eller historier jeg har fortalt andre, og som har overrasket meg, historier jeg ikke har visst om før jeg forteller dem. Det er spenningen mellom det som fortelles, og måten det fortelles på, følelsen av å bli tiltrodd noe litt gåtefullt som berører meg, og som jeg forsøker å bygge videre på i novellene. Håpet er jo at leseren sitter igjen med noe av den samme følelsen som gjør at jeg husker disse øyeblikkene.

Edouard Manet, Les Chats, 1868-69