Ellen Mari Thelle

Ellen Mari Thelle

To bastarder

Skogbunnen er våt og det drypper fra trærne. Blåbærlyngen er dekket av et tynt, hvitaktig slør. Det er onsdag. Det kan fort bli en dårlig dag. Likevel ifører hun seg bjørnekostymet og huker seg ned bak steinen. Heldigvis trenger hun ikke vente lenge. Etter bare ti minutter hører hun stemmer. To damer. Kanskje på sopptur. De nærmer seg. Og når de kun er noen meter fra henne, hopper hun frem fra bak steinen mens hun brøler sitt skrekkelige bjørnebrøl og sender galskapen inn i kroppene deres. I løpet av ett sekund, kanskje mindre, er de på vei mot stupet. Det var de svina, tenker hun, drar av seg bjørnekostymet, ruller det sammen, stapper det i sekken, baker seg en snus og rusler rolig tilbake mot bilen.

I et utstillingsvindu i Akersgata ser du en rake. Du stopper, mønstrer det lange skaftet og det vakre røde endestykket med de korte, bøyde taggene. Det er lenge siden du har sett en rake. Den vekker noe i deg. Du liker raker. De er enkle å forholde seg til. De gjør det de skal. Også kan man sette dem vekk når man ikke trenger dem lenger. Det er bare å lene dem opp mot veggen. De tar ikke plass. Men brått blir du vemodig ved tanken på rakesalget som må ha gått kraftig tilbake de siste årene. Alle i vaktmestertjenester rundt omkring i landet som har begynt å blåse løvet sammen i hauger med disse omvendte støvsugerne de bærer på ryggen. Du så det senest for noen dager siden. Du synes det minner om en slags form for invasjon. Fremmed er det i hvert fall. For ikke å snakke om bråkete. Plenen rundt bygården du bor i er stor. Å blåse den fri for løv tar mer enn en dag. Stadig må løvblåserne ta seg pauser. Kanskje for å fylle bensin. Enda er de ikke ferdig. Løvet ligger på plenen i hauger rundt trestammene. Du stikker begge hendene i lommene på frakken. Men hva andre til syvende og sist gjør, raker vel ikke meg, tenker du og humrer for deg selv. Oppløftet av dette lille ordspillet kommer du til å tenke på et annet du en gang har hørt: Det var en mann som kom inn i en heis. En kvinne holdt en and i armene. Mannen sa: Heisann, hvorpå hun begeistret utbrøt: Men det er jo nettopp det det er!