Registrering og overvåking av utvalgte insektarter i Oslo kommune III
DISKUSJON OG KONKLUSJON Årets undersøkelser har igjen bidratt til å avdekke at naturverdiene innenfor Oslo kommune er store. På tross av at store deler av byens kystlinje er utbygd eller påvirket i større eller mindre grad, utgjør lommer av natur svært viktige leveområder for en rekke arter. Øyene er slike lommer, som ikke bare er viktige grønne områder for byens befolkning og for Oslo kommunes biomangfold, men som òg har nasjonale biologiske verdier. Disse lommene inneholder bl.a. flere av dette prosjektets overvåkingsarter. Disse er ofte høyt rødlistet, nettopp fordi de har en begrenset utbredelse i Indre Oslofjord, og derfor også er truet av menneskelig aktivitet og påvirkning. Det er derfor viktig at disse lommene avdekkes og undersøkes, også der hvor de er mer bynære (som Ekebergskråningen). Årets undersøkelser viser også viktigheten av kontinuitet i arbeidet med kartlegging og overvåking for å fange opp variasjon og utbredelse av populasjonene. Samtidig som vi ser nytten av å stadig utvide undersøkelsesområdet, ser vi også at dette krever mer ressurer til felt- og etterarbeid. Vi erkjenner samtidig at kun en brøkdel av det faktiske mangfoldet er avdekket, og at vi for fremtiden stadig må fokusere på de delene av mangfoldet som er dårligst undersøkt. Dette kan være innenfor organismegrupper eller områder og går nokså klart frem av artslista (Tabell 1, Appendiks). Flere av artene som overvåkes i dette prosjektet, har en spesifikk utbredelse eller vertsplante tilknytning. Flere har kort flygetid, og er generelt vanskelig å påvise. Dette er en utfordring for å få en systematisk overvåking. Vi kan vanskelig si noe konkret om populasjonssvingninger, siden vi ikke har relative tall for antall individer pr sesong. Dette vil nærmest være umulig å få til i praksis, og vi ser at en indirekte overvåking vi være hensiktsmessig, samtidig som man forsøker å påvise arten på gamle og nye lokaliteter. Erfaring og økologisk kunnskap ligger til grunn for årlig å vurdere habitatene til de aktuelle artene, og ut i fra dette trekker man slutninger om hvordan populasjonen svinger. Dette vil ikke i alle tilfeller være tilstrekkelig, noe tilbakegangen hos blant annet klippeblåvinge (Endrestøl 2008) og apollosommerfugl (Hansen 1993) illustrerer. Vi mener likevel dette er en tilstrekkelig overvåking. Vi mener videre at man med denne metodikken vil kunne avdekke avvik og nedgang i populasjonene, og ikke minst gi økt fokus på artenes sterke tilknytning til spesifikke biotoper og ivaretagelsen av disse. Kartleggingen av forekomster av sjeldne og truete insekter bør prioriteres høyt (DN 2003) og må ligge til grunn før et eventuelt overvåkingsprogram kan utarbeides. Dette vil være i tråd med nasjonalt program for overvåking av biologisk mangfold fra 2003 (DN 2003), samt regjeringens mål om å stoppe tapet av biologisk mangfold innen år 2010. I tillegg heter det i Rikspolitiske retningslinjer for planlegging i kyst- og sjøområdene i Oslofjordregionen (RPR-O kgl.res. 9.7.1993) at “naturverdier, kulturminneverdier og rekreasjonsverdier innenfor retningslinjenes virkeområde skal forvaltes som en ressurs av nasjonal betydning til beste for befolkningen i dag og i fremtiden”. Dette er et prinsipp som også er nedfelt i Oslo kommunes byøkologiske program 2002–2014 (Oslo kommune 2003) som fastslår at registreringen av Oslos biologiske mangfold må fullføres. Dette gjenspeiler både politiske ønsker og forvaltningens ansvar nedfelt på ulike nivåer, og gir et solid grunnlag for å prioritere disse oppgavene. Likevel har Riksrevisjonens gjennomgang av ambisjonene gitt i St.meld. nr. 42, nedfelt i Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold (DN 2003), avdekket at det fremdeles er store mangler når det gjelder nye kartlegginger. Gjennomgangen fremhever særlig mangelen på kartlegging og overvåking av sjeldne og truete arter (invertebrater og sopp spesielt) og behovet for å utvikle overvåkingsprogrammer for disse. Overvåkingsprogrammer for insekter utover denne undersøkelsen er fremdeles mangelfulle (Sverdrup-Thygeson et al. 2008). Arbeidet som ligger til grunn for denne rapporten, representerer således et viktig skritt i riktig retning for å sikre ny og viktig kunnskap både til forskning og til en kunnskapsbasert forvaltning.
61
