duksjonssystem i sitt bilde. Dette faller sammen med at nasjonalisme og rasisme blir sentrale ideologier i alle imperiemaktene, og dermed knytter sammen materielle og ideologiske drivkrefter med varige virkninger fram til i dag. Men makt er alltid en relasjon. Imperiemaktenes styrke og behov for ekspansjon ville ha gitt helt andre utslag om ikke dette også var epoken hvor nedgangen allerede var startet i det indiske Mughal-riket, det kinesiske Qing-dynastiet, det persiske Safavid-riket og Det osmanske imperiet i tre verdensdeler. Kappløpet om Afrika ville også ha sett annerledes ut om ikke store deler av kontinentet var svekket av slavehandelen og utsatt for ekstremvær og epidemier mot slutten av 1800-tallet. Rivalene hadde dessuten vært flere om ikke Nederland, Spania og Portugal hadde sine glansdager bak seg. Koloniseringen ville også vært enda mer komplett om ikke Kina, Siam, Iran og Afghanistan hadde reddet seg unna med militære eller diplomatiske midler. Det er alt dette som til sammen åpner et nytt historisk kapittel, og som danner utgangspunktet for den videre framstillingen.
Litt mer å lese Bang (2021), Burbank og Cooper (2011), Colas (2007), Darwin (2008), Eriksen (2010), Hobson (2021), Howe (2002; 2010), Kumar (2021), Levine og Marriott (2012), Manrapja (2020), Noonan (2017), Parsons (2011), Saccarelli og Varadarajan (2015) og Smith (2018). I tillegg mer spesifikt for dette kapitlet: Baumer (2018), Cavanagh og Veracini (2017), Christian (2018). Miller (2021), Noonan (2017) og Veracini (2010, 2021). For litteratur om USA, se kapittel 6.
Litt mer å lese
29
