kapittel 1
Felles for disse nye forståelsene av hvordan politiske prosesser foregår, er erkjennelsen av at offentlig politikk sjelden utvikler seg i klare, avgrensende faser som følger etter hverandre. Ofte er virkeligheten mer kompleks og kaotisk, ting skjer samtidig og er ikke så planlagt som en fasemodell kan gi inntrykk av. Som et enkelt bilde på de ulike delene av offentlig politikk med ulike aktører har policy-syklusen likevel verdi. Politikkens innhold kan forstås som et resultat av de ulike fasene i politikkutviklingsprosessen. Denne måten å tenke årsak– virkning på kan imidlertid også snus ved å ta utgangspunkt i den amerikanske statsviteren Theodore Lowis idé om at «policy determines politics» (Lowi 1964, 1972). Lowi argumenterte for at man også kan forstå innflytelses-, samarbeids-, og konfliktrelasjoner i politiske prosesser ut fra egenskaper ved det saksområdet som står på dagsordenen. Lowi inspirerte også senere teoretikere, som Francesco Kjellberg (1977) og James Q. Wilson (1973). Disse viste oss hvordan man kunne forvente flere konflikter og utfordringer med hensyn til beslutninger og iverksetting i saker som dreier seg om fordeling av individuelle goder enn når det handler om kollektive goder. Det blir også vanskeligere å utforme og iverksette offentlig politikk når det er få som må bære kostnadene, enn når mange gjør det.
Makt, maktutøvelse og maktbaser Som nevnt over kan den demokratiske styringskjeden ses på som en delegeringskjede hvor man gir noen myndighet til å opptre på andres vegne. Myndighet kan her forstås som makt. Makt er imidlertid et begrep som kan forstås på ulike måter, og en rekke filosofer, sosiologer og statsvitere har gitt ulike definisjoner av det. Den amerikanske statsviteren Robert Dahls klassiske definisjon (1957) er at A har makt over B i den grad han kan få B til å gjøre noe B ellers ikke ville ha gjort. Legg merke til at Dahl forstår makt som en relasjon mellom to mennesker, men at den minimale definisjonen ikke sier noe om hvordan A får B til å gjøre noe. En annen sentral inndeling stammer fra den britiske sosiologen Steven Lukes (Lukes 1974) og det han kaller maktens tre ansikter eller dimensjoner. Maktens første ansikt kan kalles beslutningsmakt. Den har en direkte form, er ofte synlig og kan studeres ved å se på politiske holdninger og avgjørelser. En statsminister bestemmer hvem som skal være minister i en regjering, en kunnskapsminister bestemmer at en høyskole kan bli et universitet, en kommune fatter vedtak om 28
