for demente. Samtidig har pårørende behov for tilgang til kjøkken når de er på besøk. Her må det finnes løsninger ut fra hva behovet er, og for hvem. Murvegg i omsorgsbolig (Bilde 10) gir en enorm romklang. Akustiske forhold er vesentlige for personer med nedsatt hørsel og for personer som ikke bør stresses med sanseinntrykk. For øvrig har vi også sett mange gode løsninger, og de bør man også lære av! Her har jeg valgt å ta med eksempler på sluttendefeil som det bør være mulig å unngå. NKFs kravspesifikasjon for kommunale boliger Våren 2018 oppdaget prosjektet Smart bygging av omsorgsboliger at NKF lanserte sin Kravspesifikasjon for kommunale boliger. Dette var i slekt med det vi jobbet med i vårt prosjekt. Jeg tok kontakt, og det førte til at jeg på vegne av SBO-prosjektet fikk være med i gruppa som reviderte kravspesifikasjonen høsten 2018 og våren 2019. Det førte også til at det kom til et nytt kapittel 4: Råd for detaljprosjektering av boliger for personer med demens, basert på vår samling av erfaringer. Det er veldig bra, og NKF ønsker flere innspill fra kommuner til nye revisjoner av kravspesifikasjonen. En web-versjon lanseres våren 2020. Hvordan lære av erfaringer? Samtidig arbeider SBO-prosjektet videre, blant annet med fokus på økt læring av erfaringer. Hvordan kan vi få til en mer systematisk læring av erfaringene som gjøres når byggene tas i bruk? Det brukes mye penger på disse boligene, offentlige penger. For å si det kort: Disse pengene kan brukes bedre. Og boligene kan bli bedre for beboerne og hjelperne! Vi må slutte å produsere, og repetere, sluttendefeil. Jeg etterlyser en helt vanlig læringssløyfe, der man planlegger, gjennomfører, evaluerer og drar med seg det man har lært inn i nye prosjekter – og deler med andre. Her er det akkurat som taket slippes når bygget står ferdig, men det er jo da det starter. Det er da verdiskapingen skal begynne!
32
Bilde 10.
Det lages rapporter fra prosjekter, det er eksempler i Husbankens veileder. Det finnes ting, for all del. Men det blir for spredt og for lite tilgjengelig, og det er ikke søkbart, på «bad», for eksempel. Og selv om kommunene krever at arkitekter og rådgivere har erfaring fra helsebygg, har ikke de vært tilbake og evaluert byggene sine i bruk. De kan rett og slett ikke svare når kommunene spør om hvordan ulike løsninger fungerer i bruk. Dette holder ikke. Går det an å få til en mer systematisk læring som ivaretar det byggene er der for – funksjon og verdi for de som skal bruke byggene, funksjon i sluttenden – slik at vi kan få redusert antallet sluttendefeil? Kan vi være smarte på en lur måte, uten nødvendigvis å sylte oss ned i flere krav? Hvordan kan vi få til det? I prosjektet jobber vi videre med hvordan erfaringer med både gode og dårlige løsninger kan bli gjort tilgjengelig for andre som skal bygge. Erfaringer må hentes inn, og erfaringene må gjøres tilgjengelige og kommuniseres hensiktsmessig til ulike målgrupper.
Kommunikasjon og formidlingsformer vil være vesentlig. Vi spør oss også hvordan erfaringene fra omsorgsboligbygg kan gjøres tilgjengelig for den storstilte utbyggingen av leiligheter på det kommersielle markedet. Dette er den «private delen av omsorgsboligutbyggingen», der mange skal kjøpe seg boliger de kan bo lenge i, og motta hjelp i. Her er det mange rare planløsninger! Hvorfor plasserer man for eksempel soverom og bad lengst mulig fra hverandre i leiligheten? Enhver sykepleier i hjemmetjenesten ser at dette ikke vil være gode boliger å få og yte hjelp i. Smartere bygging i helse/kommuneNorge Det er 356 kommuner i Norge. Alle disse kommunene skal levere gode tjenester til sine innbyggere, og bygge gode formålsbygg. Det må da i det minste gå an å lære av de erfaringene som gjøres, erfaringer fra byggene i bruk, med beboere og hjelpere på plass. Det er dem byggene skal skape verdi for.
KOMMUNALTEKNIKK NR. 1-2020
