Et historisk blikk på NKF:
Fra kunnskapsleverandør til samfunnsaktør NKF er en vital 113-åring, med en mengde aktiviteter gjennom året. I den største satsningen noensinne er det lansert maler for kravspesifikasjoner for formålsbygg, som kan gi besparelser i milliardklassen. Foreningen har et solid fundament for å nå ambisjonene om å bli en stadig tydeligere og mer markant samfunnsaktør, til det beste for kommunene og innbyggerne. Hva har skjedd de siste årene med en forening som i stor grad har vært en kunnskapsleverandør?
Torbjørn Vinje Seniorrådgiver Norsk Kommunalteknisk Forening torbjorn.vinje@kommunalteknikk.no
Historisk avstemning De to stemmetellerne kom fram til ordstyrer Marit S Bendixen, og overleverte resultatet. – Vedtatt med mer enn 2/3 flertall, sa hun høyt og klart, og slo klubba bestemt i bordet. Ett av æresmedlemmene hadde rett før avstemningen prøvd å få utsatt avstemningen gjennom et benkeforslag, men ble avvist av flertallet. Den ladede stemningen var til å ta og føle på, og resultatet var tungt å svelge for de som hadde vært med gjennom mange år. Men – nå var det for sent, nå var det endelig. Evnen til endring Det som en gang var ryggraden, det som en gang var foreningen, var borte med et pennestrøk. Regionalavdelingene var nedlagt. Stifterne av Norske Kommunale Ingeniørvæseners Forening i 1907, disse 14 samfunnsstøtter i hatt og fotsid frakk, ville snudd seg i graven. Eller ville de hatt forståelse for vedtaket, ville de skjønt at alt er i forandring, ingenting varer evig – selv i en forening som på årsmøtet i 2016 var 109 år gammel? For er det ikke nettopp derfor foreningen har over-
38
levd – denne evnen til endring i takt med behovene i samfunnet? Tidsskille Tegnene hadde vært der lenge. Det var bare et tidsspørsmål, selv om noen kjempet iherdig imot. I ettertid står nedleggelsen som et tidsskille, et skille mellom fortid og framtid. Og flertallet av de stemmeberettigede var overbevist om at dette var en riktig avgjørelse. Uoversiktlig organisering Jeg begynte i NKF mot slutten av 2006. Det tok tid å forstå hvordan organisasjonen var sammensatt og oppbygd, og ikke minst hvorfor. NKF hadde tidligere aktive avdelinger i hvert fylke, som drev helt selvstendig med hver sin økonomi. Jeg deltok på representantskapsmøtet i 2008, og oppfattet raskt konfliktlinjene. Foreningen var åpenbart i motstrid med seg selv. Først på et ekstraordinært representantskapsmøte samme år ble det vedtatt at avdelingenes økonomi skulle integreres i totalforeningen – senest fra utgangen av 2010. Dette var det siste representantskapsmøtet før årsmøtene ble gjeninnført. Varsel om en langsom død Årsberetningen samme år taler sitt tydelige språk. Hele syv avdelinger har ikke gjennomført årsmøte på over to år, og er uten lovlig valgte styrer. Av de gjenværende er det gjennomgå-
ende tekster som «Østfold avdeling har invitert til en befaring/fagtreff som måtte avlyses...», «Hedmark avdeling har ikke hatt arrangementer de to siste årene...». Bare tre avdelinger har hatt arrangementer i tillegg til årsmøtene. Både i denne og tidligere årsberetninger er det varsel om død. I praksis ble det en unødvendig langsom død. Revitaliseringsforsøk som endring av navn til lokalavdelinger i 2008 og regionalavdelinger i 2012 var uten virkning. Det ga bare åtte nye år med forvirrende organisering, og nye og gamle «småkonger» som skulle gjenreise avdelingenes stolthet. Regionalavdelingene hadde styremøter, og minimalt med aktiviteter ellers. I den grad de klarte å lage arrangementer var det som regel helt eller delvis overlappende med fagforas områder. Hvordan kunne fylkesavdelingene gå fra å være lokale og gode møteplasser innen teknisk sektor, til å bli nærmest uten innhold? Norsk Vann Vann og avløp (VA) var et sentralt område for de fleste fylkesavdelinger. Etablering av Norvar i 1986 (skiftet navn til Norsk Vann i 2008) var langsomt med på å rive bort avdelingenes markedsgrunnlag. Dette preger NKF fremdeles. Foreningen er svært tilbakeholden med aktiviteter som kan KOMMUNALTEKNIKK NR. 1-2020
