40
’’
ANMELDELSER MUSIKK VYBZ KARTEL To Tanesha Short Boss Muzik, 10.01.20 Kongen av dancehall viser den myke siden av seg selv i det som er en ode til hans baby momma, Tanesha Johnson. Vybz Kartel, født Adijah Azim Palmer, har vært og er fortsatt en, av de mest innflytelsesrike og viktige reggae- og dancehall-artistene fra Jamaica siden 90-tall ble til 2000-tallet. De siste årene har han sittet i fengsel, men likevel på mystisk vis klart å være en av bransjens mest produktive. I 2019 kom nyheten om at Vybz hadde søkt om å bli en del av et rehabiliterende musikkprogram i fengsel, mens han venter på en gjenopptakelse av saken. Resultatet er To Tanesha, hans første offisielle utgivelse siden 2016. Det er et reflektert stykke arbeid fra en fyr som har hatt tid til å reflektere rundt både egne tanker og følelser, og som klarer å anerkjenne feilene han har gjort. Albumet poengterer også hvor kompliserte forhold kan være, og spor nummer ti, «Fell Apart», står som et håp for framtida. Her erkjenner han at ting går bra, til tross for at forholdet ikke funker. Det er spesielt interessant at dette kommer fra en mann som har sittet i fengsel for mord siden 2014. Tanesha er forøvrig også godt kjent i Dancehallscenen, ettersom Kartel ved flere anledninger har referert til henne i flere sanger. Denne gangen dedikeres ti spor ene og alene til henne og forholdet deres. Og som med alle forhold går ting opp og ned. Til sist: Det er forfriskende at Vybz tester ut r&b, og at den patoisen er vannet ut med flere engelske ord. Uvant, men jeg kan digge det. Faduma Mohamud
3
SQUAREPUSHER Be Up A Hello Warp Records, 31.01.20 Det irriterer meg alltid noe helt jævlig når jeg ser en anmeldelse av et kultband med en lang historie der anmelderen åpenbart ikke vet eller bryr seg spesielt mye om artisten. Så for å komme eventuell irritasjon i forkjøpet vil jeg innrømme med en gang at jeg aldri har hørt et helt Squarepusher-album før. Jeg har fått med meg at han er en stor favoritt blant folk som digger eksentrisk elektronisk musikk med hyperaktiv trommeprogrammering, men personlig har jeg for det meste fått behovet mitt dekket av Venetian Snares på den fronten. Nå som kortene er på bordet kan jeg hvertfall si at Be Up A Hello er et fint første møte med artisten. Jeg har lest at Squarepusher er en virtuos bassist og trommeslager i tillegg til elektroniker og at han henter mye inspirasjon fra jazzfusion, men dette albumet er en ren elektronisk affære. Vi snakker snirklete melodier toppet av ekstremt innfløkte, aggressive breakbeats og gurglende acid-bass. Låtmaterialet har en veldig fin balanse av koselige, snille melodilinjer med klare hint av klassisk og jazz sidestilt med mørkere, mer rent acid-orienterte kutt. Smart nok er det også en fin beat-fri pustepause midt på albumet. Squarepusher konstruerer låtene sine nesten som gode actionsekvenser, der elementene er i perfekt samspill og det alltid dukker opp en ny vending, et nytt element eller enda villere trommer akkurat når det trengs. I likhet med all den beste musikken er dette noe du kommer til å synes er enten toppen av underholdning eller utrolig irriterende, og jeg vet hvertfall hvilken side av gjerdet jeg lander på. Vet du hva, fuck it, jeg tror jeg skal begynne å høre på Squarepusher i 2020. Jeg har allerede bestemt meg for å begynne å høre på Steely Dan og Skinny Puppy i år, så det er like greit å slenge Squarepusher på haugen. Tenk så mange fete artister det finnes der ute som har en diger katalog du ikke har hørt, da! Hva faen er det du skal gjøre som er så jævla mye viktigere, høre på PODCASTS??? Send meg gjerne et pip hvis du vet hvilke av platene til Squarepusher som er best. Dette blir bra! Eirik Kjøs Usterud
5
SIRI BYRKJEDAL Songs for a Restless World KOSO, 17.01.20 Songs for a Restless World består av ti sanger med Siri Byrkjedals vokal, en gitar og en synthesizer som sammen fokuserer på klimakrisa. Hvordan lager man musikk om verdenskriser uten at det blir ironisk «Heal the World»-stemning, spør du? Ifølge Songs for a Restless World: ved å bytte ut «there are people dying» med «some days I think a lot about the things I didn’t do». Det vil si: ved å fordele skyldfølelsen/ansvaret og ikke peke finger. Den positive 90-tallsaktivismen er altså byttet ut med en tristere Simon and Garfunkel-stemning. «A Great Fake Piece of Land» handler om de store plastøyene som flyter rundt omkring på verdenshavene, «What Happens» om fake news og «Some Days» om de dagene man ikke gidder å tenke på klimakrisa og dens konsekvenser. Dette universet er ment for alle som er bekymret for fremtiden, men som fortsatt har troen på at vi kan gjøre verden bedre. Det er vanskelig å lage diskré klimakrise-musikk. Byrkjedal klarer det nesten. Selv om det tidvis kan være fint å høre på, velger jeg likevel å høre på alt annet. Man forblir nemlig like passiv som før av å sitte og høre henne synge om at verden er i ferd med å rakne. Ruth Emilie Rustad Martinsen
2
QUANDO RONDO Qpac 10.01.20
070 SHAKE Modus Vivendi Def Jam, 17.01.20
Undertegnede calla både Quando Rondo-året 2018 og Quando Rondo-året 2019. Men karrieren hans tok ikke av i like stor grad som andre rappere som for ett og to år siden, eksempelvis Lil Baby og YoungBoy Never Broke Again, som den gangen befant seg på omtrent samme punkt i karrieren som 20-åringen fra småbyen Savannah, ved Georgias kystlinje, en fire og en halv timers kjøretur fra innlandsbyen og rapmetropolen Atlanta. Qpac er Quando Rondos fjerde lengre prosjekt, og etter tittelen å dømme, også det prosjektet som virkelig skal gi ham ikonstatus. Ikke at 2018-mixtapene Life B4 Fame og Life After Fame eller fjorårets From the Neighbourhood to the Stage var spessielt ydmykt tittulert, de heller. Jada: Quando Rondo er en tidstypisk syngerapper. Men selv om det ved første lytt kan fremstå som om særegenhetene hans er veldig mange andres særegenheter også, bringer han faktisk noe nytt til bordet. Der en Chicagoartist som Polo G (som gjester spor 7, «Marvelous»), makter å gjøre den selvmedlidende og/eller straight up tragiske sounden til noe enormt patosfullt, noe som passer i katedraler, eller der en New York-melankoliker som Lil Tjay har gatas råhet i alt fra tekster til intens levering og tilstedeværelse, er Quando Rondo mer som en dude som sitter på verandaen utenfor huset og synger lavt for seg selv mens han klimprer på en gitar. Det er mye blues i Quando Rondos hiphop. Så, hva er problemet? Der det til en viss (ikke veldig stor!) grad skurrer er i vokalen. For er det nok nødvendighet i det Quando Rondo holder med på for øyeblikket? Gir han nok av seg selv? Han er en ryddig rapper, og musikken hans er aldri direkte feil, men skal man være streng så høres han for øyeblikket mer flink enn inspirert ut. Mulig er det også derfor Qpac sklir gjennom høyttalerne uten at man stopper opp ved en spesiell låt og tenker at fyyyyy faeeeen!!!! Kanskje må han ta enda mer farvel med tidsånden for å finne seg selv sånn ordentlig. Og det kan det jo hende han gjør allerede senere i år – eller kanskje heller: i Quando Rondo-året 2021. Yngve Sikko
Det beste som kom ut av Kanye West-kaoset kjent som albumet Ye, er siste halvdel av sporet «Ghost Town». Det var først her folk fikk øynene opp for Danielle Balbuena, alias 070 Shake. Gåsehudfremkallende, skrev flere anmeldere om outro-refrenget. Det samme kan sies om debutalbumet, Modus Vivendi. Et Google-søk forteller at tittelen er et latinsk begrep som kan bety at motstridende parter avtaler en fredelig sameksistens. Det blir også brukt om en måte å leve på. Det passer godt når vi i løpet av 14 spor får servert en melankolsk og sentimental, men også håpefull og reflektert, Shake. I sameksistens! Til tross for at mange fortsatt prøver å låse henne fast til rap-kategorien, blir det i mine øyne (ører!) feil å putte Shake i bare én bås. Tilnærmingen hennes til musikk er eklektisk. Shake leker seg med alt fra kraftig og buldrende synthbasert produksjon, som for eksempel på det 80-talls-inspirerte pop-sporet «Morrow», til det mer neddempede og drømmende «Divorce», som byr på en liten pause, før Shake tar lytteren med videre til den mørkeste delen av Modus Vivendi, dystre «The Pines». Innholdsmessig veksler albumet mellom emner som farene ved monogami, astrologi, og tilværelsen som flue på veggen, alle ting en utforskende tilnærming fungerer godt med. Samtidig er Shake en ung artist, og det å finne plass i dette svære musikalske universet tar tid. Og hvorfor skal man alltid settes i én kategori? Kan man ikke eksistere i flere? Det er uansett spennende å følge med på hva hun begir seg ut på. Shake dykker også tungt i stemmemodulering i albumet som helhet. Nylig fortalte hun Pitchfork at dette ble gjort for å gjøre sounden hennes «mer ekte». I noen spor får dette derimot motsatt effekt og det blir en avstand mellom henne og lytteren. Jeg lengter etter en mer nedstrippa stemme, som kunne fungert bedre med de sårbare temaene. Dette tar ikke bort det faktum at det er en jævlig bra debut, fra en artist jeg alltid gleder meg til å høre mer fra. Faduma Mohamud
4
5
