Juni, 2020 Da telefonen ringte en dag i oktober 2017, gikk ICAN på et øyeblikk fra å være ukjente aktivister som sitter lengst bak hos FN og maser på politikere, journalister og diplomater, til å få hele verdens blikk rettet mot oss. Følelsen da fanfaren i Oslo ble spilt og jeg fikk gå fram og ta imot Nobels fredspris for vårt arbeid med å forby kjernevåpen, var fantastisk (og jeg var utrolig nervøs, så klart)! Å få en nobelpris er noe mange drømmer om, men få får oppleve. Uansett område har alle prisvinnerne det felles at vi har sprengt grenser eller oppdaget noe som ingen har oppdaget før, at vi har funnet nye, innovative løsninger og nye veier framover. Men framfor alt har arbeidet vårt bidratt til en bedre verden. Men å gå sin egen vei krever ikke bare selvtillit og mot til å gå ukjente stier, man må også få muligheten til å jobbe med det man brenner for. Nettopp dette har ikke alltid vært – og er fremdeles ikke – en selvfølge for mange jenter verden over. For at vi skal få flere kvinnelige nobelprisvinnere, må kvinner få lov til å ta plass innen vitenskap, litteratur og politikk. Unge jenter må gis muligheten til å gjøre nye oppdagelser og få verktøyene de trenger for å finne nye løsninger. Derfor er sterke forbilder veldig viktig. Å få lese om unike kvinner som har hatt mot til å ta egne valg og utfordre makt og strukturer, inspirerer og former fremtidens aktivister, politikere, forskere og forfattere. Selv om nobelprisen er en viktig markør for hva vi setter pris på i vår tid, har utmerkelser og ære egentlig ingen betydning. Det viktigste er at man tror på seg selv og på sin evne til å forandre verden. For det er mulig om man bare vil – det er jeg et levende bevis på. Ikke hør på dem som sier at drømmene, tekstene eller teoriene dine er feil. Hvem vet: Kanskje er det du som en dag står der og tar imot en nobelpris?
Beatrice Fihn
generalsekretær for ICAN, Nobels fredspris 2017 Curie & Co - inlaga_OVERSATT.indd 5
12/07/2021 17:31
