SAMFUNNSSTOFF
Tekst Ingrid Borvik Illustrasjon Mariane Guldager
Å KLEMME ELLER IKKE KLEMME Det er spørsmålet. Da meteren kom skylte en bølge av lettelse over meg. Jeg slapp det evigvarende dilemma: å klemme, eller ikke klemme? Hjertebank, klamme hender og lyden av blodet som bruser idet adrenalinet kicker inn. Dette er vanlige symptomer i møte med post-pandemiens største fiende, Klemmern og hans fremste våpen, klemmen. Livet er igjen blitt en evig sjonglering av dilemmaer. Hvem skal klemmes? Når skal det klemmes? Hva om vedkommende lener seg inn, men blir møtt med avvisning? Jeg mimrer skrekkslagent til den ikoniske klemmen mellom Jens Stoltenberg og Trond Giske i 2006. Det er på tide med et oppgjør. I min familie omfavner vi hverandre en gang i året, og denne favnen
FEBRUAR 2022
er forbeholdt bursdagsfeiring. Da representert som et kjapt klask der kinn møter kinn og et kameratslig klapp på ryggen. Heldigvis varer aldri affæren lenge og vi unngår all form for øyekontakt både i for- og etterkant. Det er først etter at hendelsen har funnet sted at skuldrene senkes og vi igjen går tilbake til gaveåpning der vi later som om hele seansen aldri fant sted. Protagonisten vs antagonisten Gjennom generasjoner har vi utviklet og finjustert sosiale normer, koder og kutymer som setter føringer for klemmen. Hvem klemmes, hvem nikkes det til og hvem krever kun et godt håndtrykk og en takk for sist. I hetens øyeblikk gjelder det å handle lynraskt, da tonefall, kroppsspråk og tidligere historie er faktorer i ligningen. Jeg får puls bare av
tanken. Hver dag står en ny kamp for tur. Bak ethvert hjørne lurer Klemmern, antagonisten, i ferd med å hive seg over det neste byttet. Som forkjemper og protagonist for denne viktige saken føles kanskje veien mot frigjørelse lang og ensom, men du skal vite at du ikke er alene. Vi er mange som har det sånn. Da meteren ble innført Det var derfor uproblematisk for meg da Bent Høie trakk frem målestokken og slo et karateslag gjennom håndhilsing og nærkontakt mellom fremmede. I kaoset av dopapirhamstring og isolering kunne jeg ikke annet enn å trekke på smilebåndet. Endelig slapp man unna den klamme klemmen. For første gang kunne jeg bevege meg smertefritt mellom menneskemasser. Vi forflyttet oss som glassmaneter
mellom hverandre, med unnskyldende blikk over munnbindene og en beklagende hånd på brystet. Og jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Misforstå meg rett, selv en eremitt trenger nærhet en gang i blant, men det inkluderer ikke fremmede på byen eller å motvillig klemme onkler i familiesammenhenger. Kan jeg ikke forbeholde meg retten til å velge når, hvor og med hvem det skal klemmes? Den skamfulle klemmen La oss ta en analyse av denne såkalte «klemmen». Brystkassene mot hverandre, ansiktene pekende hver sin retning og sensasjonen ved det å føle konturene av den andre personens kropp nær ens egen. Det hele er rett og slett utenomjordisk. Stillheten som følger av klemmens
STOFF 29
