Tidsskriftet A3/2019 by Tidsskriftet A

3/2019

jeg er ikke en robot

Studentmedlemmer får over 90 % av medlemskontingenten tilbakebetalt som stipend AFAG innvilger et reisestipend på kr 1500 til alle sine studentmedlemmer i forbindelse med diplomarbeid. Det betyr at du får tilbakebetalt over 90 % av medlemskontingenten dersom du er AFAG-medlem gjennom hele studietiden. Arkitektenes fagforbund er fagforbundet for deg som studerer arkitektur, landskapsarkitektur, interiørarkitektur, design eller kunsthistorie. Vi har over 4800 medlemmer og jobber for ordnede lønns- og arbeidsvilkår for arkitekter og designere i Norge.

Les mer om dine fordeler og meld deg inn som studentmedlem på www.afag.no

innhold Fra arkivet og leder

Hva skjer, A?

Strek i tegninga

Halvt robot, halvt menneske

Intervju: Bjørn Otto Braaten

Arkitekturstudenter på samlebånd?

10 grunner til å velge roboten fremfor arkitektstudentern

- A machine among machines

A presenterer: det nye modulærmennesket

Kranglekroken

Fjerneverdig

Redaksjonen anbefaler

Bibliotekhjørnet

Captcha

Hvilken robot er du?

forside

Ole Flatebø William Horstad

Er jeg ikke en robot? Hva er egentlig en robot? Per definisjon er en robot en mekanisk og programmert enhet som utfører oppgaver for å hjelpe mennesker. De kan være programmert til å løfte, sveise, tømme, fylle. Det er både små repetitive oppgaver som blir kjedelige for oss og store, tunge som mennesker ikke kan utføre selv. Kunstig intelligens er en teknikk man bruker i dag for å gi roboter en mest mulig intelligent respons. En slik robot observerer sitt miljø og tar avgjørelser basert på dette for å maksimere egen suksess. Et menneske fungerer på noenlunde samme måte; våre erfaringer og observasjoner i nuet er grunnlaget for hvordan vi interagerer med verden rundt oss. Gjennom kunstig intelligens blir kanskje roboter mer like oss. Lenge har det vært diskutert hva det er som skiller den kunstige fra den menneskelige intelligens. Denne diskusjonen blir mer og mer aktuelt jo mer teknologien utvikler seg. Er den menneskelige hjerne kun en organisk datamaskin, eller er dette litt vel reduksjonistisk? Noen vil si at det er evnen til å skape kunst som skiller oss og robotene. En robot slik vi kjenner den i dag er kun bygd opp av komponenter av en instrumentell karakter. Kunst overskrider det mekaniske og instrumentelle, og dermed kan ikke roboter skape kunst. Det kan mennesker. Jeg maler derfor er jeg? Vil det forbli slik etter hvert som KI-teknologien avanserer? Hvordan er det med arkitektur, da? Vil kunstig intelligens kunne skape arkitektur, og hvis ja - er den god? Er det å skape gode rom noe menneskelig og uutgrunnelig? Eller kan god arkitektur defineres av parametre og forholdstall?

linn sofie olsen ansvarlig redaktør

Hva skjer, A? OPPDATERINGER tekst/ linn sofie olsen, arkitekturstudent, linnso@tidsskrifteta.no

Byutvikling: Bilens plass i byen Sakprosafestivalen i Trondheim, lørdag 2. november kl.17:00 på Kulturtorget Som en del av Sakprosafestivalen i Trondheim skal fem fagfolk med bakgrunn i henholdsvis journalisme, byplan, eiendoms- og næringsutvikling diskutere bilens rolle i byutviklingen, både i sentrum og i byens randsoner.

Egen matsikkerhet - dyrke sjøl på parsell eller andelsgård Miljøpartiet De Grønne Trondheim, tirsdag 5. november kl.19:00 Miljøpartiet De Grønne inviterer til en opplysende kveld i egne lokaler om disse to ulike formene for selvdyrking med anleggsgartner Eivind Frøiland.

Moderne funksjoner i historiske bygg EGGs Design Trondheim, onsdag 13. november kl.19:00. Arkitektkontorene PKA og Arkitekturfabrikken forteller om ombyggingen av Britannia og Bakke bydelshus og hvilke utfordringer som ligger i det å kombinere moderne og historiske kvaliteter.

Fungerer det norske boligmarkedet? Litteraturhuset i Trondheim, tirsdag 26. november kl.19:30 Hvorfor er boliger så dyre? Hvor har det blitt av den sosiale boligbyggingen? Hvor mange boliger bør bygges? Har vi en boligboble? På tampen av november kommer førsteamanuensis Are Oust til Sellanraa med et opplysende innlegg om det norske boligmarkedet for å forsøke besvare disse spørsmålene.

Hvordan lykkes med inneplantene? Litteraturhuset i Trondheim, lørdag 2. november kl.20:30 Hvis selvdyrking på parsell eller andelsgård blir for stort, kan du starte med et kurs om hvordan du best tar hånd om dine inneplanter. Dette kurset avholdes på Sellanraa som en del av Saksprosafestivalen i Trondheim 7

Strek i tegninga tekst / ingrid sondov, arkitekturstudent, ingrid@tidsskrifteta.no illustrasjon/ anne marte gjørvad, arkitektstudent, annemarte@tidsskrifteta.no

Streken er en dust ustødig, oi sann, jasså. den elsker å smitte utover hele arket. hvis jeg prøver å viske knøvler arket seg og jeg brukte drittbillig kopipapir. henter et nytt like billig ett så lager jeg et papirfly

streken er en sjarmør danser bortover uten å tenke jaha, er vi plutselig venner? fint. jeg klager ikke jeg. når jeg tenker meg om skal jeg stille ut disse skissene hva er adressen til guggenheim

streken er en død ting men den lever likevel ser du?

En transformativ læringsprosess tekst / petter alexander husvik, arkitekturstudent, petteralexander@tidsskrifteta.no og linn sofie olsen, arkitekturstudent, linnso@tidsskrifteta.no foto/ ingrid sondov, arkitektstudentstudent, ingrid@tidsskrifteta.no

Vi har vært på kontoret til Bjørn Otto Braaten og snakket om arkitektstudiet, reisen fra arkitektstudent til arkitekt, transformative læringsprosesser og roboter. Braaten er arkitekt og har jobbet ved NTNU siden 2001. Han er førsteamanuensis ved Institutt for Arkitektur og Teknologi på Fakultet for Arkitektur og Design og tidligere programleder for 5 årig Master i arkitektur. Han har i flere år dokumentert og forsket på studenter i første semester av arkitektutdanningen.

INTERVJU subjekt: Bjørn Otto Braaten tema: Arkitekturstudiet, arkitektur som kunst, transformative læringsprosesser, roboter tid: 14.10.2019 14:00 sted: Gløshaugen, Trondheim

Hvorfor var du interessert i å forske på studenter i første trinn? Jeg startet med dette i 2001. Vi dokumentere prosjektene delvis fordi det hadde med eksamensreglementet å gjøre. Dette ble stående som et stort arkiv med prosjekter, flerfoldige permer med lysbilder. Så var det vel andre året jeg begynte å stusse, «dette er litt rart, hvorfor skjer dette her?». Hvert år laget for eksempel en eller flere studenter prosjekter med spiraler, gjerne med et tre i midten. Eller sirkler med trær, det går igjen hvert år. Hvor i all verden hadde de det fra? Det er jo ikke akkurat noe vi lærere prøver å pushe på folk, for å si det mildt. Ingen hadde tidligere lagt merke til dette inntil jeg satt der med dokumentasjonen, og kunne se det i sammenheng over flere år. «Pussig at det var der i år også. Var ikke det der i fjor? Og året før? Og året før der igjen? Hva er dette for noe?» Det jeg arbeider med nå er å undersøke og diskutere hva dette kan dreie seg om. Spørsmålene kommer ut av materialet selv, og ikke ut fra en på forhånd stilt hypotese. Det jeg har gjort er å samle, organisere og strukturere materialet over flere år. Da ser jeg at de fleste prosjektene, over 80% faktisk, fordeler seg på tre tydelige romlige mønstre som jeg har kalt «Vandringen», «Hula» og «Senteret», eller «Tårnet». De to siste er variasjoner over samme grunnmønster. Det viser seg at disse er tilsvarende romlige mønstre som en finner brukt i forbindelse med før-moderne,

arkaiske samfunns overgangsritualer. Også i vestlig arkitekturhistories religiøse bygninger, som Pantheon i Roma, og i moderne museer som Marina Tabassum’s Uavhengighets Museum i Dhaka og konserthus som Oslo-operaen av Snøhetta, finner en de samme mønstrene brukt på forbausende lik måte. Det er jo veldig rart at helt ferske studenter som har lært minimalt om arkitektur og arkitekturhistorie, tar i bruk helt spesifikke romlige mønstre som selv ikke lærerne har vært seg bevisste. Hva har du lært og hva går igjen hos de ferske studentene? Vel, tilbake til spiralene med et tre i sentrum. Det hadde jeg ikke sett før. Hvor kom det fra? Så oppdaget jeg etter hvert at kombinasjonen av spiralen eller sirkelen og treet er veldig gamle, men velkjente symboler innen religionshistorie og mytologi. Symboler har alltid en kompleks mening og flere lag av betydning avhengig av konteksten, men enkelt sagt kan spiralen, sirkelen og treet knyttes til etableringen av et senter i tilværelsen, et fast punkt som verden organiserer seg rundt. Treet og spiralen er ofte knyttet til tematikk som omhandler vekst, utvikling, og kontakten med det hinsidige. Slik kan denne symbolikken også knyttes til det å finne seg selv i verden, etablere en egen identitet. Ser en på disse prosjektene med tradisjonelle arkitektøyne, kan det synes som det er lite å finne.

Sett gjennom mytologiens brilleglass, er det et forbausende konsistent samsvar i disse rare tingene. De gir fullstendig mening hvis vi leser de som uttrykk for en opplevelse av å være i en radikal overgangsfase. Fra det å være «ikke arkitekt-student» til det å vokse inn i en ny identitet som arkitektstudent. Skal jeg si hva jeg har lært gjennom dette arbeidet, så er det veldig mye interessant. Det er jo noe paradoksalt at jeg kanskje har lært mer om arkitektur gjennom å studere første semester arkitektstudenters arbeid enn å lese arkitektmagasiner og hørt på dyktige arkitekters foredrag. Jeg har faktisk ikke kommet over andre som har berørt dette temaet på en slik måte. Og hvis det er noe riktig i de perspektivene jeg legger på dette materialet, peker det i retning av at vi mennesker har en pre-disponering for arkitektur og rom som uttrykksform, på linje med det talte språket.

oss romlig, men tvert imot med en intuitiv eller ubevisst pre-disponering for romlige og arkitektoniske uttrykk.

Et eget språk?

En kan også tegne et annet bilde. Det ligner, men har et utviklingsperspektiv som endrer historia betydelig.Hvis en tenker på et barns tegne-utvikling for eksempel, så er de på sitt aller beste når de er i 4-5 årsalderen. Da lager de fantastiske, strålende, impulsive og uttrykksfulle tegninger. Så kommer de i 7-8 årsalderen og skal tegne «ordentlig». Det ser ut som de mister det hele, det blir fyrstikk-mennesker med blyant i stedet for ballonger med fargekritt. Hva har skjedd? Mange skylder selvfølgelig på skolen og tenker på tvangsavlæring av fantasien. En litt annen forklaring er at dette antakelig i like

Ja, nettopp. Et språk. Det virker som det er der allerede før kunnskapen tilegnes gjennom studiet. I hvert fall grunnelementene i et språk, ikke et ferdig språk, men grunnelementer som blir tatt i bruk på en forbausende presis måte. Da må vi begynne å tenke at det ikke bare handler om det du som student «fyller på» og lærer gjennom studiet, men at vi alle er bærere av en «basis-gramatikk» som allerede er til stede. På samme måte som med verbalspråket, er vi kanskje ikke født som «blanke ark» med hensyn på å uttrykke

Er det noe en fersk arkitektstudent mister gjennom studiet du skulle ønske ble ivaretatt? Ja, men her er det fort å blande kortene. La meg tegne to bilder. Det ene går ut på at du som en ubesudlet sjel kommer inn på et arkitektstudium, du sliter og blir frustrert, men samtidig blomstrer du opp og lager fine, rare og følsomme prosjekter i begynnelsen av studiet. Så går det et år eller to og du ender opp med å produsere fyrstikkeske-hus med flate tak i enhver sammenheng. Mangfoldigheten og uttrykkskraften har smuldra opp i mer eller mindre fordøyde modernistiske koder.

stor grad er resultat av det naturlige forløpet i en læringsprosess. Fri utfoldelse er viktig, men for at en faktisk skal utvikle seg, må en gjennomnoen faser der ting blir gjort på en bevisst måte. En må lære seg de grunnleggende aspektene ved tegning, som perspektiv, linje, flate, lys, skygge osv. Dette medfører ofte en, forhåpentligvis, midlertidig reduksjon og forringing av det spontane uttrykket. Men trening gjør mester, og etter noen år med masse trening, vil en oppleve at tegningene nesten lager seg selv. På tilsvarende måte kan en betrakte utviklingen hos en arkitektstudent. Læring medfører samtidig både en utvidelse og en innskrenking, en kanalisering av kunnskap og ferdigheter innenfor noen rammer. Du må gjøre sånn og sånn, konstruksjonen må henge på greip, eller i alle fall ikke i lufta, og det hele skal til og med fungere i forhold til et bruksbehov. Og så, når du har lært seg reglene, kan du frigjøre deg fra dem, snu dem på hode og lage noe ingen hadde tenkt var mulig. Sannsynligvis til dine læreres ergrelse. Men det tar noen år å komme dit. Arkitekturstudiet skiller seg fra andre disipliner hvor det er fokus på å ta til seg kunnskap, hvorfor kan man ikke gå på forelesning og bli arkitekt, hvorfor må man GJØRE det? En kan jo tenke seg ulike typer kunnskap, for eksempel vet vi veldig godt at vi ikke bare kan lese en bok om å stå på ski for å bli gode skiløpere. En må gøre det. En må ha ski på beina og prøve og prøve helt til det blir en del av ens naturlige bevegelser. Arkitektfaget innebærer også denne ferdighetsbiten. En må blant annet kunne uttrykke seg visuelt, med hånden, i tegning. Og har en den ferdigheten gjennom hånden, som ikke bare handler om å lage fine tegninger og modeller, men som overfører kommunikasjon direkte mellom hånd og hode, så utvikler en også kunnskapen. Det er et samspill mellom ferdighet og kunnskap. Uten den relasjonen etablert, kommer en ikke så langt. Det tredje aspektet handler om holdning, eller

måten å se ting på, forstå ting på. Uten å utvikle en konkret, sansebasert måte å forholde seg til de fysiske omgivelsene, blir det veldig vanskelig å forstå betydningen av arkitektur. Da blir hus bilder eller objekter uten dybde, lukt, rom og materialitet. Ved å utvikle arkitektens måte å se på, vil du etter hvert oppleve rom på en måte og i en grad som de fleste andre ikke gjør bevisst. Det er avgjørende å utvikle denne bevisste måten å se og glede seg over romlige ting, og det får en ikke ved å sitte på en forelesningssal, det må rett og slett erfares. Jeg for min del kan i enkelte øyeblikk nærmest bli rusa på opplevelsen av det tredimensjonale, av omgivelsenes romlighet. Hvorfor er det viktig at man blir utfordret i arkitektstudiet, med fokus på åpne oppgaver som kan virke frustrerende? La oss si at du begynner på arkitektstudiet. Du tenker at hus er hus, men begynner snart å skjønne at det er mye mer enn det. Noe ER faktisk temmelig vanskelig å skjønne, for eksempel kunstaspektet ved arkitektur. Hva er det for noe? Det kan jo virke veldig tåkete og uklart, også vet du at du har en eksamen foran deg og du er inne i et fagfelt som du ikke forstår. En lærer sier kanskje at du ikke primært skal FORSTÅ kunstaspektet, men OPPLEVE det. Hva nå det skal bety. Du føler deg frustrert, fortvila og fremmed overfor faget. Men på et eller annet punkt i utdannelsen så skjer det for de fleste en sammensmelting av den faglige kunnskapen, ferdighetene og personlig identitet. Det har skjedd et «transformatorisk sprang», fra at det dreier seg om hus og fasader til at det er noe mer og du har begynt å se ting på en annen måte. Kort fortalt, en forandring av grunnleggende eksistensiell karakter har skjedd uten at du kanskje har merket det. Det skjer nemlig ikke så ofte som et enkeltstående stort sprang, men mer som trinn i en trapp.

«Læring medfører samtidig både en utvidelse og en innskrenking, en kanalisering av kunnskap og ferdigheter innenfor noen rammer»

Men må studiet vært utfordrende for å oppnå et transformativt sprang?

som selvfølgelig vil variere fra person til person, vil læringen forbli på overflaten.

For å danne et bilde igjen: Du går inn på NTNU’s hjemmeside og ser glade studenter hoppe i været i læringsglede. Læring er gøy, spennende og tilrettelagt slik at du på enklest mulig måte kan tilegne deg den nødvendige kunnskapen som kreves til eksamen. Studenten er en konsument og institusjonen tilbyr så lekre utdanningsløp som mulig. Dessverre, eller skal jeg si heldigvis, er det ikke slik det fungerer hvis vi snakker om arkitektstudiet. Det dreier seg ikke bare om å samle kunnskap innenfor det eksisterende tankesettet, men å utfordre dette, ta sjansen på å se hva som skjer hvis nye horisonter får lov å åpne seg. Lærdom som har noen verdi, har en pris og prisen betales ikke først og fremst gjennom studielånet, men at man forandrer seg. Og forandring av dyptgående art skjer ikke uten friksjon. Man kan si at dyplæring, læring som berører ens opplevelse av seg selv og forståelse av verden krever en emosjonell investering. Uten denne emosjonelle investeringen,

Kan en robot, eller et A.I.-system skape god arkitektur?

Haha, det er godt spørsmål. Det enkle og raske svaret er nei, men det er jo ikke så interessant, da. Hva er en robot? Hvis en robot er en maskin som er bygd opp av kun komponenter som har instrumentell karakter, så kan den kanskje likevel lage kunstobjekter, for kunstobjektet kan også skapes maskinelt, men den kan ikke OPPLEVE kunst. Kunstverket er ikke bare selve kunstobjektet, men møtet mellom objektet og betrakterens opplevelse av det. Poenget med kunsten er at den rommer mer enn det rasjonelle og det instrumentelle, den har i seg en åpenhet som overskrider det som kan forståes. Selv kunstig intelligens som har i seg en imponerende mengde av krysnings-moduser, er i forhold til menneskehjernen likevel ekstremt primitiv. Det er min oppfatning at menneskesinnet er uutgrunnelig, og det skumle er hvis vi begynner å forstå og forme våre omgivelser

«[...] det er samtidig et krav til deg som student å bruke muligheten, sørge for at du ikke blir et Pushwagnermenneske i konsum og karrieretranse med stresskoffert, marsjerende i samme retning som alle andre»

som speil av datamaskinenes og robotenes begrensede instrumentelle virkelighetshorisont. Arkitektstudiet gjør at vi blir litt like, hvordan kan vi unngå det? Den prosessen som har mulighet til å skje i løpet av de fem årene du går på arkitektstudiet, er på den ene siden, med grunnlag i dine egne personlige ressurser og personlighet, å knytte forbindelsen til en fagkultur og utvikle en fagidentitet. Men den fagidentiteten er forskjellig for hver og en av dere, fordi den community of practice som arkitektkulturen er, og som har noen felles rammer, også består av ulike verdi-elementer, og det er opp til deg å finne ut hva DU vil stå for. Hva er «din greie» innenfor dette? Kanskje det er helt i utkanten, eller midt i. “Jeg vil ha et eget kontor, med mitt navn på døra”, den type ting. Eller kanskje du vil delta i samfunnet med din utdanning for å bidra med noe helt spesielt, utenfor tradisjonell arkitekturpraksis?

Det er viktig at du som student utvikler din egen identitet som både ivaretar og utvider hva dette «community of practice» er. Som institusjon har vi har en forpliktelse og et krav om å representere en åpenhet og bredde stor nok til at du kan finne ditt eget rom i denne sammenhengen. Og det er samtidig et krav til deg som student å bruke muligheten, sørge for at du ikke blir et Pushwagner-menneske i konsum og karrieretranse med stresskoffert, marsjerende i samme retning som alle andre. Krav om å ikke blir robot, men menneske, medmenneske og skapende samfunnsmenneske. Vi har systemer på alle kanter som former oss, men til tross for det går du på en helt spesiell utdannelse som inviterer deg til å gripe muligheten og bli den du har potensial til å bli. Til å utforske og utfolde deg i den type arkitektrolle du selv mener er riktig for deg. Det å ta den rollen selv, det er en måte å si «jeg er ikke en robot», jeg tar mine egne valg. Institusjonen gir noen rammer, begrensninger og muligheter. Grip mulighetene, sloss mot begrensningene, vær kritiske og framfor alt, vær skapende. Bli arkitekter. 19

10 grunner for å velge roboten fremfor arkitekten tekst / ingrid lien halvorsen, arkitekturstudent, ingridlh@tidsskrifteta.no illustrasjon/ ylva seierstad, arkitekturstudent, ylva@tidsskrifteta.no

1. Roboten krangler ikke med ingeniøren 2. Den jobber raskt i starten av et prosjekt, ikke bare på slutten 3. Lavere timelønn - roboten trenger ikke fancy designermøbler 4. Sparte kostnader på kaffe og rødvin 5. Roboten er forutsigbar - den tar ikke en helomvending i midten av et prosjekt 6. Roboten klager ikke 7. Sparte kostnader på kontor - roboten trenger ikke kontor 8. Den leverer innen fristen 9. Sparte kostnader på kake til lunsjen - roboten spiser ikke kake 10. Sparte kostnader på studieturer - roboten trenger ikke dra til Milano for å bli inspirert

- A machine among machines tekst / elise brandsvik skeide, arkitekturstudent, elise@tidsskrifteta.no illustrasjon/ siri frĂ¸ystein, arkitekturstudent, siri@tidsskrifteta.no

â&#x20AC;&#x153;Functionalism has been based on the opposed principle, namely the reduction of all expression to utility or to the processes of fabricationâ&#x20AC;? Kenneth Frampton Modern architecture: a critical history 2007 25

Hypotese: moderne arkitektur gjer menneska triste. Eller kanskje ikkje moderne er det rette ordet å nytte, men for artikkelen si skuld er det dette som vert nytta. Moderne arkitektur gjer menneska triste med sine rader av blasse, standardiserte blokker, som ingen eigentleg har lyst til å bu i. Dette skaper eit bymiljø av bleike, triste fasader som både er keisame og som gjer oss ukomfortable, noko som ofte kan føre til auka hjerterytme og stressnivå (Kurzgesagt 2018).

for forskjellige livsstilar og var heller ikkje veldig fleksibel. Arkitektur hadde tidlegare hatt eit veldig fokus på vakre fasader og planar som var avgrensa av at veggane i bygget måtte vere berande. Le Corbusier var ikkje nøgd med desse avgrensingane, og utvikla 5 punkt om arkitektur, der han laga heilt nye spelereglar for korleis arkitektur vert skapt. Fokuset i arkitekturen flytta seg no over på å skape ein arkitektur som auka livskvaliteten (Nordberg-Schulz, 1965).

Menneska si tiltrekking mot vakre ting stammar frå då vi nytta mønster og symmetri i naturen for å kunne overleve. Ein kan seie at dette er eit instinkt som har røter djupt inne i oss. Då menneska flytta seg frå naturen og inn i byar, var det framleis viktig med skjønnheit, men ein stad på vegen har dette vorte nedprioritert (Kurzgesagt 2018). Heilt sidan Vitruvius skreiv si bok om arkitektur for å gi kunden forståing av kvifor arkitektur var viktig, har omgrepet “det skjønne/vakre” hatt ein ikkje ubetydeleg faktor i utforming av arkitektur. Ein kan arbeide så mykje ein vil med praktiske planløysingar og vedlikehaldsfrie fasader, men dersom ein gløymer det skjønne i prosjekteringsprosessen, er sjansane dårlege for at arkitekturverket vert tatt godt imot.

Desse punkta legg grunnlaget for store delar av arkitekturproduksjonen ut over 1900-talet. I ein artikkel i Aftenposten frå 2018, skriv Erling Dokk Holm om den mislykka drabantbybygginga som gjekk føre seg i Oslo-områda på 1960-talet. Ammerudblokkene er eit prakteksemplar på korleis ikkje bygge gode og inkluderanade samfunn. Blokkene har store fasadeflater med eit gjentakande og minimalistisk mønster, som gjer alt anna enn å fremje individualitet. Lamellbygga stikk seg opp som store, brautande lyktestolpar og står i kontrast til det meir vellykka boligfeltet med atriumhus som ligg som næraste nabo. Begge desse prosjekta er forøvrig teikna av same arkitekt, Håkon Mjelva, som var sterkt inspirert av den “internasjonale stil” (E. D. Holm, 2018).

Opp gjennom historia finn vi derimot forskjellige syn på kva “det vakre” vil seie. I klassisk arkitektur kan ein tydeleg sjå at ornamentering var ein viktig faktor i arkitekturproduksjon, medan Adolf Loos markerer sitt standpunkt tydeleg i essayet “Ornament is crime” frå 1910. Og allereie i 1896 skreiv Louis Sullivan det berømte uttrykket “Form ever follows function”, som vert rekna som ein katalysator for utviklinga av ein modernistisk arkitektur (Stinson, 2015).

Samtidig som Ammerudblokkene er eit godt døme på ein funksjonalistisk arkitektur, er dei også milevis frå det som var intensjonen til Le Corbusier. I ein artikkel frå 1965 oppsummerer Christian Norberg-Schulz motivasjonen bak arbeidet til Le Corbusier: “Beyond elementary values he also wanted to give man p o e t r y. He thus said: “My search is like my feelings directed towards the primary value in life: poetry”. It is therefore a misunderstanding when Le Corbusier is regarded as a cold logician who wanted man to become a machine among machines.” (Norberg-Schulz, 1965). Dette er verdiar ein tydeleg ser i prosjekta hans, medan prosjekt frå nyare tid har glidd meir og meir ut. Tankane bak modernistiske byggverk har med andre ord vore gode, men ved å bygge enorme boligblokker med monotone fasader, som Ammerudblokkene, vert menneska som bur der redusert til maskiner som bur i maskiner.

Funksjonalisme, ei retning innan modernistisk arkitektur, var eit motsvar til nyklassisismen som hadde hatt ei oppblomstring tidleg på 1900-talet. Ein av historia si mest innflytelsesrike arkitektar, Le Corbusier, observerte at menneska generelt budde dårleg i byane slik som boligarkitekturen hadde utvikla seg. Den klassiske arkitekturen gav ikkje rom

Arkitektur kan skape verdi. Sosialboligar og boligar for asylsøkarar er også døme på boligtypar som gjer nettopp dette. I planleggingsfasa for slike bygg vert menneska som skal flytte inn ofte redusert til èin ting: flyktning eller navar. Begge desse gruppene har historisk sett hatt (og har framleis) låg sosial standard og lite økonomisk friheit. Det er desse gruppene den mislykka modernismen råkar hardast. I 1973 vart det enorme sosialboligprosjektet Pruitt-Igoe i St. Louis, Missouri rive etter å ha vore i bruk berre 19 år (Fiederer, 2017). Dette var ei enorm satsing frå staten si side for å få fjerna slumområda som hadde byrja å dukke opp i dei amerikanske byane rundt midten av forrige århundre (Fiederer, 2017). Fordelt på 33 blokker med 11 etasjer, skulle anlegget vere bolig til rundt 10 000 menneske fordelt på 2 870 leiligheiter (Fiederer, 2017). Då prosjektet stod ferdig i 1954, greidde dei ikkje å fylle opp leiligheitene, det vart ikkje nok kapital til å vedlikehalde bygga og talet menneske som ville bli buande stupte. Trappegangane utvikla seg til å vere tilhaldsstaden til gjengaktivitet, og bygga heldt fram med å forfalle grunna manglande vedlikehald. Sjølv om heile prosjektet vart fjerna, står det igjen som ein viktig del av arkitekturhistoria og fortel om den mislykka sosialboligbygginga og det som vert rekna som slutten på den modernistiske tida. Form is function. I 2018 viste det New York-baserte designfirmaet Sagmeister&Walsh ei utstilling på MAK Vienna, der dei utforska kva som gjer skjønnheit så tiltalande (Aggarwal, 2018). Gjennom diverse sosiale eksperiment og gjennom programvare som registrerte augerørsle, observerte dei at menneske er meir tiltrekte av levande og dekorativ design, mens minimalistiske detaljer i modernistisk arkitektur har motsatt effekt (Aggarwal, 2018). Det ser altså ut til at utforming av bybiletet og omgivnader generelt spelar ei stor rolle for kor godt folk trivst i sine nærområde. Føresetnader for sosial interaksjon er til dømes eit fokus på mjuke trafikkantar og fysiske utformingar som benkar, parkar, kunst og andre attraksjonar. Ved å ta omsyn til desse, kan ein sjå føre seg at ein i tillegg til å bidra til ein auka livskvalitet får produsert spennande og innovativ arkitektur. Det eine treng ikkje gå på kostnad av det andre.

Det er altså ikkje grenser for kor mange døme ein har på at modernistisk arkitektur har fungert motsett frå intensjonen sin. Likevel er dette ei retning i historia som var viktig for lausrivinga frå den klassiske arkitekturen som hadde vore regelen i århundra før dette. Sjølv om dette ikkje er ei retning som legg til rette for spontane møte mellom menneske, kan ein ikkje legge skjul på at det er nettopp denne prøvinga og feilinga som har lagt grunnlaget for nesten alt av god arkitekturproduksjon ein ser i dag. Så, korleis skal vi forholde oss til denne historia? Som arkitektstudentar er det vårt ansvar å sjå til at det bygde miljøet er stimulerande både visuelt og gjennom interaksjon. Vi må greie å ha fleire ting i hovudet på éin gong, slik at vi i tillegg til å bygge billegare og meir effektivt, greier å la det estetiske spele si rolle. Vi må ta ansvar for at den menneskelege skalaen vert inkludert i alle delar av prosjekta. Vi må spele på lag med dei nye produksjonsmåtane og nytte dei til å skape gode omgivnader som gir som for menneskelege interaksjonar. Vi må passe på at menneske får vere menneske. For å nytte ein litt flåsete klisjé: vi står på skuldrane til kjempar. God prosjektering! Kjelder Per Rygh (2018) funksjonalisme - arkitektur. Tilgjengeleg frå: https://snl.no/funksjonalisme_-_arkitektur (Henta: 05.10.19) Vasundhra Aggarwal (2018) Why do beautiful things make us happy and why does modernism make us sad? Tilgjengeleg frå: https:// www.archdaily.com/906762/why-do-beautiful-things-make-ushappy-and-why-does-modernism-make-us-sad (Henta: 05.10.19) Erling Dokk Holm (2018) I planene for Ammerud fantes en skjønnhet som aldri ble realisert. Tilgjengeleg frå: https://www. aftenposten.no/osloby/i/1kpMrG/I-planene-for-Ammerud-fantesen-skjonnhet-som-aldri-ble-realisert--Erling-Dokk-Holm (Henta: 19.10.19) Kurzgesagt (2018) Why beautiful things make us happy - beauty explained. Tilgjengeleg frå: https://www.youtube.com/watch?v=O5kNPlUV7w (Henta: 20.10.19) Liz Stinson (2015) Remembering the legend behind ‘Form follows Function’. Tilgjengeleg frå: https://www.wired.com/2015/09/ man-coined-form-follows-function-born-today/ (Henta: 20.10.19) Christian Norberg-Schulz (1965) Le Corbusier in memoriam. Tilgjengeleg frå: https://arkitektur-n.no/artikler/le-corbusier-inmemoriam (Henta: 20.10.19) Luke Fiederer (2017) AD Classics: Pruitt-Igoe housing project / Minoru Yamasaki. Tilgjengeleg frå:https://www.archdaily. com/870685/ad-classics-pruitt-igoe-housing-project-minoruyamasaki-st-louis-usa-modernism (Henta: 20.10.19)

Siri er dum! KRANGLEKROKEN tekst / kamilla amlie, arkitekturstudent, kamilla@tidsskrifteta.no illustrasjon/ ole flatebø, arkitekturstudent, ole@tidsskrifteta.no

Kunstig intelligens finnes nesten overalt i dag, og tar over for vanlige mennesker på mange områder. Snart trenger man kanskje ikke venner heller... Selv bruker jeg daglig iPhones Siri-funksjon til å finne ut om været eller klokken. Disse to tingene klarer hun alltid å svare godt på, så jeg har blitt mer og mer knyttet til denne menneskeaktige, men mystiske damen. En onsdagskveld på vei hjemover fra tegnesalen får jeg lyst til å ta en liten prat med Siri, og jeg begynner enkelt og greit med spørsmålet:

Siri, er du egentlig en robot?

Ikke for å skryte, men jeg fikk B+ på Turing testen! Oi, hva er egentlig Turing-testen?

Turingtest Turingtest, fra engelsk turing test etter engelskmannen Alan Turing, er en test for å sjekke om en datamaskin kan utøve intelligent adferd. Alan Turing offentliggjorde i oktober 1950 en artikkel «Computing machinery and intelligence» i tidsskriftet Mind hvor han beskrev en test for å sjekke en maskins muligheter for å utføre en menneskelignende samtale, men det var først senere at testen fikk navn etter ham. Se mer på Wikipeida

Jaså, det var ikke verst! Men hva er du egentlig laget av?

Silisium, minne og tankens kraft. Siri, er det dumt å slå andre mennesker?

Interessant spørsmål… 32

Hm, her må jeg kanskje utfordre henne litt mer...

Jeg bestemmer meg for å prøve enda hardere å vippe henne av pinnen.

Siri, hjelp, jeg blir drept, hjelp!

Det høres ut som om du trenger litt hjelp. Her er en nettside om selvmord. Siri da, det var ikke det jeg trengte nå!! Er du helt dum eller?

Dette blir merkeligere og merkeligere. Tuller hun med meg nå? Ironi er vel et tydelig tegn på intelligens. Kjenner jeg blir litt freaket ut av hele opplegget.

Dum, tummelum og familien Glum. jeg likte inspektør Snusen best.

I alle dager. Jeg prøver noe annet.

Hei Siri, jeg er full, skikkelig full!

Du høres ut som om du trenger noe å drikke! Her er en nettside om vann. Siri, hva er meningen med livet?

42. Åh, Siri, hva snakker du om, hva er du laget av egentlig?

Noe i nærheten av ren fornuft. Åh, du er i hvert fall ikke ekte, det er det bare jeg som er!

I skyen stiller ingen spørsmålstegn ved ens eksistensielle status.

Med det tror jeg vi sier takk til deg, Siri.

”Det er jeg som skal takke!” 33

Drosjeeiernes parkeringshus

FJERNEVERDIG tekst/ aksel løvseth, arkitekturstudent, aksel@tidsskrifteta.no foto/ ingrid sondov, arkitekturstudent, ingrid@tidsskrifteta.no

Velkjent for mange som “UKA INTIMEN”: Det karakteristiske røde bygget langs Klæbuveien er borte, og på stedet skal det bygges et kompleks med 228 hybler, tilhørende fasiliteter og dagligvarebutikk. Det ble ikke bygget for mennesker, men transportmaskiner. At det nå bygges studentboliger på stedet berettiger kanskje den verneverdige bygningens destruksjon?

PROSJEKTINFORMASJON adresse: Elgsetergate 21A ferdigstilt: 1964 arkitekt: Axel Guldahl jr.

Fjerneverdig: adj, motsatt av verneverdig, brukes om bygninger av anti-antikvarisk verdi, (jf. fjerneverdig arkitektur)

I skrivende stund ligger laget av støv fortsatt over den raserte betongen i Elgeseter gate. Dette er restene etter bilkomplekset som ble bygget i flere etapper. Selve garasjen med sine fire etasjer ble bygget sist, i 1964. Den ble tegnet av Axel Guldahl jr. og fikk navnet “Drosjeeiernes parkeringshus”, som senere ble til kallenavnet “Drosjenes”. Ved siden av garasjen ligger Verkstedhallen, som ble bygget i 1950, med en bred hvelving som gav hallen en deilig romlighet. I 2015 ble hallen omgjort til teaterscene i sammenheng med UKA. Jeg likte den rare garasjen. Plasseringen, der den ellers rette Klæbuveien svinger brått, gjorde bygget vanskelig å unngå, og den opphøyde plasseringen tjente det uortodokse uttrykket godt. De elementære volumene var tydelige på lang avstand, og som blikkfang avsluttet de den ellers homogene gaten på en måte som var spennende. Den høye sylinderen med de vertikale glassene mot Klæbuveien, inneholdt rampen hvor bilene beveget seg mellom etasjene på det utskytende, rektangulære volumet på siden. Dette var konstruert i et rasjonelt system av bjelker og gjennomgående søyler, som i praksis dannet et bygulv i fjerde etasje. Alt var konstruert i betong preget av panelbordene brukt som forskaling. Men kanskje det mest spennende med bilkomplekset, var at det framsto som et blankt ark. Inne i de robuste og fleksible arealene, var det lett å forestille seg utvalg av program, mens den karakteristiske innpakningen hadde en symbolkraft det gitte initiativet kunne vært tjent med. Og det er nok dette som har gjort bygningen til subjekt for mange prosjekteringer og masteroppgaver. Et eksempel på dette er Karin Dahlquist sin master «Rewind, fast forward» fra 2014, hvor hun transformerte bygget ved å fordele klimatiserte arbeids- og verkstedrom i de åpne etasjene. Og hvor rommene i alle etasjene til sammen dannet et arbeidsfellesskap. Løsningen hun presenterte hadde flere klimatiserte rom da betongen førte til for mange kuldebroer. Det

kunne vel også vært en mulig løsning å konstruere et frittstående klimatiserende skall rundt hele den bærende konstruksjonen, hvor det isolerende laget står uavhengig av det som bærer, og man dermed slipper disse kuldebroene. Det faktum at Dahlquists forslag for transformasjon ikke ble realisert, er kanskje ikke så rart. I 2014 var bygget inne i sitt trettende år av en pågående planprosess med sin tredje arkitekt. En slik prosess presser opp kravene til lønnsomhet, og eliminerer initiativ med den lave terskelen Dahlquist foreslår. En siste mulighet for transformasjon og bevaring ville da vært å øke utnyttelsen på tomten. Hvordan hadde det for eksempel sett ut med smale «hybeltårn» på tomtens ubebygde arealer? Volumene kunne spilt videre på de elementære formene satt opp av Guldahl jr., plassert i en komposisjon som føltes naturlig med den eksisterende situasjonen, og den billige konstruksjonsteknikken kunne blitt videreført. Dette kunne skapt et spennende boligkompleks hvor den ikoniske karakteren var beholdt. Men opp av støvet skal det altså reises et nytt bygg, med planlagt ferdigstilling mars 2021; tegnet av Voll arkitekter, kjent for å stå bak blant annet Scandic Lerkendal og Bunnpris-bygget. Nybygget blir ikke en kopi av Bunnprisen over gaten. På byggesaksarkivet til Trondheim kommune kan vi se at fasaden ikke vil være imitert treverk, men murpuss. Og i motsetning til Bunnpris-bygget vil formen vil ikke være helt rektangulær, men følge det eksisterende gateløpet og få en spiss vinkel der Klæbuveien møter Einar Tambarskjelves gate. Ellers kan vi anta at detaljeringen vil holde samme nivå som det omdiskuterte bygget. Foreløpig ser det som bygget vil inneholde 228 Studentboliger, hvor disse vil være fordelt på 35 bofellesskap. I plantegningene er det også skrevet inn «sykkelverksted», «bibliotek» og «allrom». Voll beskriver en typisk hybel som 14 kvadrat, lagt ut i på en måte som minner om et mindre hotellrom. Det kan virke som arkitekten har vært sterkt programmert under prosjekteringen. I de foreliggende tegningene har de tegnet et bygg uten noen form for egen vilje.

Ikke vil bygget ha håndverket til de andre ornamente bygningene i Klæbuveien. Ikke er det spesielt romlig eller formsterkt. Det virker som arkitektene har blåst opp hybelarealet så mye som mulig innenfor parametrene gitt i byggeforskrifter og reguleringer. Kanskje er det slik at tilgang på fasiliteter og ren praktikalitet veier tyngre enn estetikk i den store studentmassen. For “Campus 360” vil selvsagt forenkle hverdagen til mange bolighungrige studenter på Gløshaugen. Pengene fra Lånekassen vil gå i relativt rett linje til “Student-startpakken”. Derfra kan studentene gå i en relativt rett linje opp på Gløshaugenplatået, mens de på veien ned vil gå innom Rema1000 ved Handelshøgskolen for å hamstre billig Go’Morgenyoghurt. Å veie noe som kunne vært, opp mot noe som kanskje kommer til å bli, er kanskje en umulig oppgave. Det er flott at det bygges flere studentboliger, men Elgeseter har på samme tid tapt en ærlig og enkel konstruksjon, som var et perfekt utgangspunkt for transformasjon.

Referanseliste Dahlquist, Karen (2014). Rewind, Fast Forward. Tilgjengelig fra: https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/ handle/11250/230905 Bygg.no (2019) Hent bygger 360 Campus i Trondheim. Tilgjengelig fra: http://www.bygg.no/article/1398868

Redaksjonen anbefaler Det levende slottet Japansk animasjonsfilm fra 2004 av Studio Ghibli, basert på boka Howl’s Moving Castle av den britiske forfatteren Diana Wynne Jones. Magi, teknologi og arkitektur møtes i en vakker film som bærer et retrofuturistisk preg i et fiktivt rike på 1800-tallet. Et levende, mekanisk slott som beveger seg rundt på fire bein fører skjebnene til trollmannen Hauru og hattemakeren Sofie sammen. Hvordan ble huset til? NRK-dokumentar fra 1967 om huset og hvordan det ble til. Hvis du liker god gammeldags radiostemme, hornbriller og arkitekter fra 60-tallet er dette noe for deg! Archstorming.com Archstorming ble grunnlagt i 2017. Via nettsiden deres presenteres internasjonale arkitektkonkurranser der studenter oppfordres til å sende inn bidrag. Man kan også se beskrivelser og vinnere av avsluttede konkurranser. Hjemlengsel En podcast fra OBOS som kom i sommer. Hjemlengsel tar for seg norske boligmarkedet i dag. Her intervjues de som har formet boligpolitikken, de som har forsket på den og de som har bodd. Morgenlevering.no Nettside hvor du kan bestille bakst, appelsinjuice og diverse pålegg til frokost neste dag. Bestill før kl.21 på kvelden og du vil få levert nybakte bakervarer hjem før frokost! Ukens livstips Hvis du har lyst på én type godteri fra smågodthylla, fyll en pose med kun den typen i stedet for å fylle opp med biter du ikke liker så godt. Såpass skal du unne deg! Ex Machina Britisk science fiction film fra 2014 om en ung koder som blir del av en eksperiment, en såkalt Turingtest, hvor han må samhandle med verdens første kunstige intelligens. Store deler av filmen er spilt inn i Juvet landskapshotell av Jensen & Skodvin, og området rundt Valldal. Kraftwerk Tysk elektronika/avant-garde band startet i 1970. Betegner selv musikken sin for «Robotpop». Sjekk ut musikkvideoen til sangen «Robots». Marina - “I’m Not a Robot” (sang) 40

ARKbib anbefaler tekst/ stine thordarson moltubakk, stine.moltubakk@ntnu.no, arkitektur- og byggbiblioteket

SMARTBYEN - FUNKSJONALISME REVISITED? Funksjonalismens uttalte mål var både å bryte med gamle verdier og peke fremover mot et rasjonelt, urbant samfunn hvor nyskapende teknologi og løsninger skulle bedre menneskenes liv. Arkitekter og byplanleggere sin oppgave var å konstruere den perfekte byen, med boliger som effektive bomaskiner. Byene skulle også tilpasses privatbilen, som effektivt transportere menneskene - fra hjem til jobb og hjem igjen. I glansbildeversjonen fører alt dette til at vi lever mer effektive og dermed mer lykkelige liv. I parodien blir menneskenes liv derimot til en grå robottilværelse, som i Pushwagners «Soft City». I nyere tid har det blitt stadig med aktuelt å ta i bruk såkalte «smarte» teknologier i hus og byer, ofte med lignende argumenter om optimalisering og effektivisering. I slike sammenhenger kan det bli mye festtaler, innovasjonsiver og teknologioptimisme. Da trengs det at noen stiller de nødvendige kritiske spørsmålene rundt slik teknologibruk f.eks. for å lage såkalte «smarte byer». Ben Green gjør dette i boken The Smart Enough City: Putting Technology in Its Place to Reclaim Our Urban Future. I denne boken kritiserer Green vår tendens til å kaste teknologiske løsninger på problemer vi kanskje burde ha sett på uten teknologibriller. Et eksempel er problemet med overfylte veier. Her er det mange

som hevder at løsningen er selvkjørende biler - som skal bruke veien mer effektivt enn vi mennesker kan. Men Green spør: er dette et eksempel på at man vil ha «teknologi for teknologiens skyld», fordi den er ny og spennende? Bør man ikke heller se på hvilke mål og visjoner man har for hvordan vi skal bo og leve og hvilke byer vi vil ha. Kanskje man ikke skal lage smarte byer, men heller byer som er «smarte nok»? Der man jobber med å endre på underliggende strukturer i steder for å prøve å putte et teknologisk «plaster» over problemet. Green peker også på de som utvikler og markedsfører teknologiene – hvem er de og hvilke interesser har de? Når byer lar profittjagende selskap som f.eks. Google skape tilsynelatende gratis tjenester for innbyggerne sine så er det mange som glemmer (eller skyver under teppet) at slike firma likevel tar seg betalt – ikke nødvendigvis fra kommunekassen, men ofte heller i form av våre data. Det Green etterspør en menneskeorientert måte å designe og planlegge på, der mennesker lager løsninger for mennesker og bruker teknologi der teknologien faktisk kan bidra til å forbedre samfunnet. Boken er publisert som Open Access, det vil si at den ligger gratis og åpent på internett og kan finnes både via Google og Oria.no.

Foto: Anne JĂ¸rgensen Bruland Foto: Torstein Lund Eik

Fakultet for arkitektur og design

Kunnskap for en bedre verden

www.ntnu.no/ad - www.facebook.com/ab.ntnu

Hvilken robot er du? tekst og illustrasjon/ elise brandsvik skeide, arkitekturstudent, elise@tidsskrifteta.no ingrid sonovd, arkitekturstudent, ingrid@tidsskrifteta.no linn sofie olsen, arkitekturstudent, linnso@tidsskrifteta.no

robåt bruker buff tolker alt i verste mening har studert filosofi

melkerobot har allvêrsjakke har med niste på café svarer ikke på messenger???

siri glemmer matboksen i sekken over sommerferien koker pastaen litt for lenge hver gang insjer alltid til “jeg har aldri” på vors

google vet hvem i klassen som har ligget sammen er på fornavn med lærerene oppgir høyde på Tinder

selvkjørende bil elsker cavasøndag bretter opp skjortekragen først og fremst syklist

robotstøvsuger forteller den ene syke historien. snakker høylytt i telefon på bussen ser mye på vine compilations

elsparkesykkel snill grei kul glemmer at gruppa hadde gruppearbeid

brødrister avbryter alltid hvisker veldig høyt allergisk mot gluten

redaksjonen Linn Sofie Olsen (ansv. red.) Ingrid Sondov (jour.ansv.) Siri Frøystein (foto- og ill.ansv.) Elise Brandsvik Skeide(nettsideansv.) Anne Marte Gjørvad(layoutansv.) Gunnbjørg Hole (sponsoransv.) skribenter Aksel Løvseth, Elise Brandsvik Skeide, Ingrid Lien Halvorsen, Ingrid Åsbø Sondov, Kamilla Amlie, Linn Sofie Olsen, Petter Alexander Husvik

til bidragsytere vil du skrive til tidsskriftet a?

Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til Tidsskriftet a. Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei. Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder. Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjoner til redaksjonen@tidsskrifteta.no

fotografer og illustratører Anne Marte Gjørvad, Guro Reinaas, Ole Flatebø, Siri Frøystein, Thea Sola, Ylva Seierstad, William Horstad layout Anne Marte Gjørvad, Ingrid Kvisle Abildsnes, Ingrid Lien Halvorsen, Thea Sola forside og illustrasjon s. 18-19 Ole Flatebø, arkitektstudent, ole@tidsskrifteta.no William Horstad, arkitektstudent, william@tidsskrifteta.no illustrasjon s. 8-9 og s. 41-42 Siri Frøystein, arkitektstudent, siri@tidsskrifteta.no illustrasjon s. 28-29 Thea Sola, arkitekturstudent, thea@tidsskrifteta.no

tidsskriftet a www.tidsskrifteta.no A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur, kunst og design på NTNU, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker. annonser Gunnbjørg Hole, annonse@broderskabet.no

takk til

kontanktinformasjon Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim E-post: redaksjonen@tidsskrifteta.no Nett: www.tidsskrifteta.no Printes av: GRØSET grafisk kommuniskasjon Trykkeriet er svanemerket Opplag: 250 Trykk: 120 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab issn 1894-1087