NYHETER
Vi minnes
Illustrasjon: iStock.com/Tegan Thorneycroft
Jenny Skeie, Betel menighet,
døde den 1. desember på Finstadtunet sykehjem i Ski. Hun var født den 11. mars 1921, og var ved sin død ett hundre og et halvt år, og Betels eldste medlem. Hun var eldst av tre søsken og vokste opp på gård i Hobøl. Hun hadde en mor som satte troen på Jesus og det evige liv høyt. Som voksen kom Jenny til Oslo, hvor hun kom i kontakt med adventistene. Den 1. juni 1957, ble hun døpt av Ole Jordal, og tatt opp i Betel menighet, hvor hun siden har vært et trofast medlem. Hun delte sin forståelse av adventbudskapet med familien, og moren og begge brødrene ble adventister i 1960. I menigheten kom hun i kontakt med Kleng fra Ryfylke, som hun ble gift med. De delte livet sammen helt til Kleng døde for et år siden. På Ski bodde de i eget hus, til de for få år siden fikk plass på Finstadtunet sykehjem. Jenny satte ikke seg selv i sentrum. Hun brydde seg om andre, og var opptatt av misjon og nødhjelpsarbeid. Denne byrden delte hun med Kleng, og da de ikke hadde livsarvinger, var det en selvfølge at verdiene etter dem skulle tilfalle Adventistkirken og misjonsarbeid. I flere år var hun preget av Parkinsons sykdom, og de siste årene lengtet hun etter å dø, i forvissningen om at et evig liv ventet. Men hun hadde et sterkt hjerte. Det siste året ble hun rammet av koronasmitte på sykehjemmet, og et fall ut av sengen med påfølgende benbrudd, men hun kom seg likevel. Hun hadde stor glede av besøk av gode venner fra menigheten, og Ruth Monsvik og Wenche Haukeland var ofte hos henne. Men de siste par ukene kunne ikke kroppen mer, og hun sovnet inn i sterk tro på sin frelser. Ved bisettelsen fra sykehjemskapellet den 8. desember, talte undertegnede. Sammen mintes vi hennes gode eksempel, og håpet vi deler om en evighet takket være Jesus. Fred over et kjært og godt minne. Reidar Olsen
28
Berith Løkkeberg ble født på
Kirkøy, Hvaler, den 17. januar 1937, som lillesøster til Bjørg, som da var tre år gammel. De mistet tidlig sin far, da skipet han arbeidet på, ble torpedert i 1942. Mor Borghild ble sittende igjen alene med sine to små jenter. Berith vokste opp og fikk sin skolegang på Kirkøy. Hun var glad i barn og bestemte seg for utdannelse innen barnepleien. Den tok hun i Sarpsborg, hvor hun også traff Carsten som hun ble gift med i 1959. Ett par år etter kom Eva til verden. Endelig hadde hun fått sitt eget lille barn å stelle med. Sammen med Carsten fant hun også tilhørighet i Adventistkirken i Sarpsborg, og ble døpt i 1965. Berith strevde blant annet med helsa i mange år, og ekteskapet med Carsten fungerte ikke og tok slutt. Likevel forble de nære og gode venner, og han stilte opp for henne helt til hun døde. Kontakten med menigheten tok hun opp igjen de siste årene, og ble satt pris på i fellesskapet der. Etter noen år som hjemmeværende med barn og husstell, jobbet hun som barnepleier på sykehuset i Fredrikstad, helt til hun gikk av med førtidspensjon. I mellomtiden var hun blitt mormor til to fine jenter, Stine og Sarah. Hun rakk også akkurat å bli oldemor til lille Alva. Da hun ikke klarte seg lenger, havnet hun på Kurland bofellesskap hvor hun trivdes godt. Men da hukommelsen begynte å svikte, gikk det ganske fort nedover med henne. De siste dagene var hun omgitt av datter og barnebarn som satt hos henne til hun sovnet stille inn. Begravelsen fant sted fra Hafslund kirke hvor undertegnede forrettet. Atle Haugen
Esther Karin Michalsen ble
født på Skarshaugen i Øvre Eiker 26. januar 1922 og vokste opp i enkle forhold. Hun var nummer to av i alt fem søsken. Esther var flink på skolen, og læreren hennes ønsket at hun skulle fortsette med skolegang. Dessverre var det ikke penger til det, så etter konfirmasjonen begynte Esther i arbeid. Som femtenåring tok hun imot Jesus og ble døpt av T.S. Valen. I 1943 kom hun til Hønefoss for å arbeide som hushjelp. Her traff hun Rolf Michalsen og de giftet seg 1. juli 1946. Datteren Marit kom til verden i 1947, Inger i 1948, og Morten i 1959. Ester var glad i bildende kunst og klassisk musikk. Men sin rolle som husmor og mor tok hun også alvorlig. Hun sydde og strikket, bakte og kokte, og selv om det ikke var stor plass i hjemmet, var Esther og Rolf veldig gjestfrie. I 1997 flyttet de til Sagatun i Sandefjord. Rolf hadde Parkinsons sykdom, og døde i mars 2000. Esther ble også plaget med Parkinsons sykdom i senere år. Men hun pleide fortsatt vennskap med naboene og venner i menigheten. Hun var også med i Hvite bånd og Sanitetsforeningen. Til slutt ble det for vanskelig å klare seg hjemme, og i 2020 fikk hun plass på Mosserødhjemmet. Esther elsket Jesus og var trygg i det hun trodde på. Da hun sovnet stille inn på Mosserødhjemmet 24. november 2021, manglet hun bare en måned på å bli hundre år. Hun hadde barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn som var svært glad i henne og hun elsket å være sammen med sine. Bisettelsen fant sted ved Ekeberg Kapell, Sandefjord, der undertegnede talte om håpet i Jesus Kristus. Vi lyser fred over hennes minne. Tore Wollan
Adventnytt 2-2022
