LANGFREDAG
Hvordan kan Jesu korsfestelse gi mening for oss? Av Vidar Hovden Jeg synes langfredagen er den vanskeligste dagen i påskefortellingen. Vi står ved foten av et kors, og ser på en mann som dør en langtrukken og smertefull død. All volden er ubehagelig. Hvordan kan dette være en del av Guds frelsesplan? Jeg har ofte syntes det var vanskelig å finne en mening i Jesu død. Hva var det som skjedde? I mange år så jeg først og fremst offerlammet på langfredag. Jesus ble slaktet for min syndeskyld. Jeg hadde brutt Guds lov. Jeg fortjente å dø. Selv for Gud var det ingen vei utenom. Enten måtte han la oss mennesker dø, men hans kjærlighet hindret ham i det, eller så måtte Jesus dø. I stedet for meg.
Det er ikke Gud som ofrer sin Sønn. Det er Jesus som ofrer seg selv for oss – frivillig.
tornekrone, setter den på hodet til Jesus og legger en purpurkappe, altså en kongelig kappe, over skuldrene hans, mens de hånlig sier: «Vær hilset, jødenes konge!» (Joh 19,3). Og når Pilatus etter hvert vil sette Jesus fri, bringer mobben selveste keiseren inn i bildet: «Gir du ham fri, er du ikke keiserens venn. Den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren» (Joh 19,12). Så ryktet var tydeligvis etablert: Denne karen påstår å være en konge.
Kan korset forstås som Guds protest mot voldens nødvendighet for å komme det onde til livs?
I evangeliene framstilles Jesus ikke bare som EN konge, men KONGEN som var lovet. Som Messias – den salvede. Som generasjoner har lengtet etter. Den som skal utfri, helbrede, gjenreise skaperverket innenfra og ut. Elisabet synger sin lovsang til Kongen mens han er i Marias livmor! Vismennene kommer langveisfra for å hylle Kongen med sine gaver. Kong Herodes frykter Kongen, og vil drepe ham. Da Johannes døperen var i tvil, der han satt i fengselet, kom denne rapporten til ham: «Blinde ser, lamme går, spedalske renses, døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige» (Luk 7,22).
Foto: freedom007/iStock.com
Min første ordentlige utfordring av en slik forståelse av langfredag, fikk jeg i studietiden min i England midt på nitti-tallet. Jeg studerte Bibelen sammen med en ung mor i nærmiljøet til høyskolen hvor jeg studerte. Hun må ha vært nokså ny for kristen tro, for da jeg underviste om Gud som var villig til å ofre sin Sønn for oss, noe jeg var vant til at vi ble imponert over
og takknemlig for, var hun helt i sjokk. Jeg husker hun ble veldig engasjert. Ja, nesten på gråten. Hvordan i all verden kunne Gud komme på å ofre sin Sønn! Det ville aldri hun ha gjort! Jeg kan ikke huske hva jeg svarte, men jeg har tenkt mye på korset siden. Både som teolog og som menneske. Med årene har jeg har sett flere nyanser i Jesus som offerlam. Det er for eksempel ikke Gud som ofrer sin Sønn. Det er Jesus som ofrer seg selv for oss – frivillig. Jeg tror heller ikke at volden mot Jesus er en integrert del av Guds frelsesplan. Det er vi mennesker som reiser korset. Kanskje er korset nettopp en demonstrasjon på at kjærligheten er sterkere enn volden? Kan korset forstås som Guds protest mot voldens nødvendighet for å komme det onde til livs? Relatert til de to siste spørsmålene, har det vært en stor oppdagelse for meg å se hvordan evangelieforfatterne forteller om korsfestelsen som kroningen av en konge. Hos Johannes er dette lettest å se. Samtalene som umiddelbart leder opp mot korset, handler påtakende mye om «konge» og «rike» Det legger du fort merke til om du leser hele kapitlene 18 og 19. «Er du jødenes konge?» (Joh 18,33) spør Pilatus Jesus under forhøret. Det var jo «Israels konge» den jublende folkemengden hadde kalt Jesus på palmesøndag (Joh 12,13). Jesus svarer ikke direkte på spørsmålet, men han sier likevel til Pilatus: «Min kongsmakt er ikke av [fra] denne verden» (Joh 18,36). Litt senere fletter soldatene en
22
Adventnytt 4-2022
