den demokratiske styringskjeden – fra valg til velferd
Svekkelse av den demokratiske styringskjeden Dersom parlamentariske demokratier fremstilles som en styrings- eller delegeringskjede, kan man også forestille seg ulike brudd eller svakheter enkelte steder i denne styringskjeden. For det første kan det oppstå svekkelser i kjeden mellom folket og parlamentet. Hvis for eksempel valgdeltakelsen er veldig lav, kan man ikke si at hele folket har utnevnt sine representanter. Slike brudd vil påvirke de folkevalgte organenes legitimitet. Ordet legitimitet stammer fra det latinske ordet leges, flertallsformen av lex, som betyr lov på norsk. Legitimitet handler om at noe er rettferdig eller moralsk forsvarlig (Bokmålsordboka). De folkevalgte organene på nasjonalt og lokalt nivå vil ha større legitimitet hvis valgdeltakelsen er høy, for da kan man si at man har «hele» folket bak seg. Det kan også anses som en svekkelse av styringskjeden dersom politikerne som stiller til valg, i liten grad er representative for folket. Dersom bare menn over femti år er politikere, eller politikerne på andre måter ikke oppfattes som representative av velgerne, vil mange kanskje ikke anerkjenne dem som sine representanter. Utvelgelsen av politiske kandidater – nominasjonsprosessen – er en ganske lukket prosess som hovedsakelig skjer innenfor partiene (Valen, Narud og Skare 2002; Narud 2008). Folket har imidlertid mulighet til å påvirke den ved å melde seg inn i et parti, eller ved å gi ekstrastemmer til kandidater ved lokalvalg. Et urettferdig valgsystem og politisk korrupsjon – gjennom kjøp og salg av stemmer – vil også medføre at styringskjeden mellom folk og folkevalgte organer ikke oppfattes som legitim. Det som betegnes som input-legitimiteten til det politiske systemet, som handler om i hvilken grad de demokratiske prosedyrene oppfattes som legitime, blir altså negativt påvirket. I kapittel 4 behandler vi det norske valgsystemet, og i kapittel 5 ser vi ser nærmere på hvor representativt Stortinget er. Hvor godt representerer de folkevalgte velgerne? For det andre kan styringskjeden svekkes eller brytes mellom nasjonal-/ lokalforsamlingen og de utøvende organene. Det tydeligste bruddet er hvis man – på nasjonalt nivå – ikke blir enige om hvem som skal danne regjering. I Belgia og Nederland har man flere ganger sett at regjeringsdannelser har trukket ut, enkelte ganger over ett år. Etter valget i Tyskland høsten 2017 tok det fem måneder å danne ny regjering, og i Sverige ble det ikke klart hvem som skulle danne regjering etter valget høsten 2018 før i januar 2019, 131 dager etter at svenskene gikk til valg. Andre svekkelser handler mer om hvordan parlamentet opptrer overfor regjeringen. I tilfeller med mindretallsregjeringer kan 19
