Brigadeavisa 2021 nr 1

BRIGADEAVISA

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - april 2021

Medlemsblad for Brigadeveteranforbundet ny årgang 18

Nr 1 - juni 2021

Denne gangen lar vi Istindan pryde forsiden. Disse fjellene er godt kjent for de brigadeveteranene som har tjenestegjort i indre Troms. Fjellene er godt synlige fra leirene både på Setermoen og i Heggelia. Istindan består av tre fjell, hvor det høyeste, Vestre Istinden, rager 1489 meter over havet. Dette er toppen som ses til venstre på bildet, og er gjerne den man bestiger når man følger den vanlig ruta fra Fjellstadveien. Som brigadesoldat mottok man tidligere diplom med bilde av ”Istindgubben”, stemplet og underskrevet av avdelingssjef, som et synlig bevis på at man hadde gjennomført denne nokså tøffe turen. Turen opp til toppen tar gjerne 2,5 - 3 timer. Sør for den høyeste toppen ligger Søre Istinden på 1483 meter og øst i massivet ligger da Austre Istinden som er 1267 meter høyt. Det er vår første og mangeårige president, Johannes Irgens, som har fotografert Istindan med snøkledte topper, og som speiler seg i Barduelva.

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

side 1

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Innhold Leder, om Covid-19, Landsmøtet 2021, anerkjennelse som veteraner, og rekruttering, side 3 Veteranportrettet, Magne Vaag i Nordmøre brigadeveteranforening, side 4-5 Hærens operasjonsstøtteavdeling blir Trenregimentet, navnebytte i Hæren, side 5 Soldatportrettet, Kristoffer Sandaker er soldat i Sambandsbataljonen, side 6-7 Flytroppen i Feltartilleribataljonen, OP-flyger Knut Aasgaard deler sin historie, side 8-10 Hvem kan kalle seg veteran? Forsvarssjef general Eirik Kristoffersen utvider definisjonen, side 11 Lyngenlinjen, mer enn en forsvarslinje, skrevet av forfatteren av boken med samme navn, side 12-14 Lyngenlinjen, omtale av boken skrevet av Kjell-Ragnar Berge, side 15 Bygda som klarte å holde kjeft, fransk ubåt på hemmelig oppdrag, side 16-18 Minneord Håkon Fuglestad, tidligere leder av Sørlandet brigadeveteranforening, side 19 Æresbrigadeveteran Emil Johan Høie, heder og ære til et av våre eldste medlemmer, side 19 Brigadetjeneste i 1968 - del 1, av dragon Kristian S. Tuster, side 20-21 Trandumprosjektet, etablering av et kulturhistorisk opplevelsessenter, side 22-24 Vis respekt for flagget, utstilling i Bergen som fikk blandet mottagelse, side 25 Kavaleristene på Maukstadmoen, 1956-1994, av Knut Simen Skaret, side 26-30 Salutt på Sørlandet, brigadeveteraner i Christiansand Artillerie Compagnie, side 31 8. mai-markering i Bergen, høytidelig arrangement i vesterled, side 32 Frigjørings- og veterandagen, markert på Nordmøre og i Midt-Troms, side 33-34 Brigadeveteranenes bilder, gamle og nyere bilder tatt av brigadeveteranene, side 35-37 Lokalforenings- og forbundsnytt, her er noe av aktivitetene i lokalforeningene, side 37-40

Redaktørens ord Omsider er vi ute med årets nummer 1 av medlemsbladet vårt! Vi ønsket å få med stoff fra markeringene av frigjørings- og veterandagen 8. mai, da flere av våre brigadeveteranforeninger deltar der. I tillegg har forbundet vært representert på flere plasser under feiringen av grunnlovsdagen. Dermed er historiens fyldigste nummer av Brigadeavisa en realitet - 40 sider! Vi håper allikevel at kvaliteten er som forventet blant våre medlemmer og andre lesere.

God sommer - med Brigadeavisa! Øivind Baardsen redaktør

Ansvarlig redaktør: President Asgeir Nikolaisen Redaktør: Øivind Baardsen

Brigadeavisa forholder seg til Redaktør- og Vær-Varsom-plakaten.

side 2

Forbundets adresse: Brigadeveteranforbundet Adr: Brigade Nord, Postmottak Kapellveien 2, 9325 Bardufoss Mob: 400 29 914 (Generalsekretær) Kontonummer: 4776 10 14893

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Leder

Nå nærmer vi oss landsmøte med valg og avløsning for flere tillitsvalgte. Lokalforeningene oppfordres til å benytte demokratiet og melde inn kandidater til leder av valgkomitéen. Vi har siden siste nummer av Brigadeavisa tatt farvel med noen av våre kjære veteraner. Vi minnes dem og lyser fred over deres minne.

Kjære lesere av Brigadeavisa! Vi er veldig stolte av medlemsbladet vårt. Da er vi i gang med årets første nummer og det er samlet stoff fra våre mange bidragsytere. Det er historisk stoff og en del nytt innenfor det vi anser som aktuelt for dere våre lesere. Etter en lengere periode i «pandemiens tegn» (COVID-19) ser det nå ut til å lysne. Vi får stadig meldinger om at våre lesere og medlemmer er ferdigvaksinerte. Men oppi denne gledelige nyheten er det viktig at vi skynder oss langsomt og ikke forglemmer oss på oppløpssiden.

Forsiktighet er en dyd vi som gamle brigadesoldater må leve opp til. Ingen tar seieren på forskudd. Vi må sikre, reorganisere og kontrollere at alt er under kontroll før «garden» senkes.

Nu vel, nok om det. Som kjent ble forbundsstyret prolongert med ett år. Jeg benytter muligheten til å takke hele styret for den velviljen dere viste i denne utfordrende situasjonen. Til høsten planlegger vi et fysisk landsmøte fra 6. til 9. september. Men vi er forberedt på at ting kan endre seg fort. Planen som foreligger, legger opp til at alle forholdsregler skal etterleves for sikker gjennomføring. Dette i nært samarbeid med våre støttespillere.

Etter mange år på «barrikadene» for anerkjennelse fikk vi endelig en løsning 20. mai. Forsvarssjef Eirik Kristoffersen utvidet veteranbegrepet og slo fast følgende: «For meg er alle som tjenestegjør for Forsvaret veteraner, både utenlands og i Norge.» (Les mer på side 8) Fantastisk, dette betyr uendelig mye for de mange som har voktet Norges verdier, fred, frihet og demokrati, helt siden frigjøringen i 1945. Mange og følelsesladde reaksjoner har jeg mottatt, så det er tydelig at det var en etterlengtet anerkjennelse som kom.

På samme tid rekrutteres det godt i flere foreninger. Stor-Oslo lokalforening har hatt en pen økning i medlemstallet - fantastisk! Jeg gratulerer og ønsker våre nye medlemmer velkommen!

Jeg håper at vi har gledet noen av våre medlemmer og lesere med dét, vi sammen med andre gode krefter har oppnådd, i den perioden vi har lagt bak oss.

Jeg takker vår fantastiske generalsekretær som over mange år har vært ”oljen i maskineriet”, takk for ditt viktige bidrag!

Jeg ønsker alle våre lesere en god sommer - hold ut, ta vare på, og vær trygg til det hele er over! Så ser jeg frem til å møte dere fysisk, i nær fremtid.

Asgeir Nikolaisen president

En hustavle av Arnulf Øverland Det er en lykke i livet som ikke vendes til lede: Det at du gleder en annen det er den eneste glede Det er en sorg i verden som ingen tårer kan lette: Den at det var for sent da du skjønte dette Ingen kan resten av tiden stå ved en grav og klage Døgnet har mange timer året har mange dage

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

side 3

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Veteranportrettet Denne gangen har vi ”tatt turen” til et av våre medlemmer i Nordmøre brigadeveteranforening. Magne Vaag er født i 1943 og har vært medlem i Brigadeveteranforbundet i ti år. Han forteller her litt fra sin militære og private karriere.

–Eg vart fødd og er oppvaksen i ein liten kommune på grensa til Sør Trøndelag, Aure kommune i Møre og Romsdal. Har i alle år budd i grenda Vaag, i Aure.

–Eg vaks opp på gard, i grenda Vaag, ilag med fire søsken. Vart her tidlig med i kvardagsarbeidet som er på gard, med mange oppgåver. Eg var setergut ilag med bestemor. Dreiv med traktor rundt om på nabogarder allerede som 14-åring, med graslått, pløying og liknande gardsarbeid.

–Eg gjekk på barneskulen på Aure skule, med ca. 3 km å gå kvar veg, kvelds og morgen. Framhaldsskulen var óg på Aure. Eg var med på en god del aktiviteter i idrettslaget og ungdomslaget i ungdomsåra.

–Heimgarden hadde halvparten i eit landnotbruk, som fra gammelt av fisket sild med sildenot. Fra vi vart nykonfirmert og utover, var det vanlig at vi var med på dette fisket om somrane. Eg har seinare teke over byggmassen og utstyret til eit slik notbruk som ikke har vore i bruk sidan på 1950-talet. Her har eg arrangert ein del friluftskonserter med artister som Frode Alnes, Henning Sommero, Linny Treekrem og en del flere.

–Eg var elev ved Nordmøre folkehøgskule i Surnadal 1959-1960, på sløyd-linja. Året etter var det idrettslina på Ringebu folkehøgskule som gjalt. Handelsskole tok eg ved brevkurs ca. 1968 - 1971. Ellers har det vore forskjellige kurs i handverksfag, tegning for hus og konstruksjoner, kurs for lafting og tømrerarbeider. Eg har lafta mi eiga tømmerhytte.

Magne Vaag med premie etter skytekonmkurranse.

Foto via Magne Vaag

representerte IØ3 på Jørstadmoen i militært patruljeløp (3 mil), vi var tre soldater og ett befal. Vi fekk 10.-plassen.

–Eg fekk trolig 3.-plassen i IØ-mesterskapet i feltskyting.

En medsoldat, Per O Moen, påstår at eg vart registrert med bedre sluttid på det militære marsjmerket over 3 mil med pakning, enn Ole Ellefsæter som hadde -Eg vart innkalla på sesjon i 1963, og møtte til rekorden fra før. førstegangstjeneste året 1964. Eg møtte til tjeneste på Steinkjersannan tidlig i januar. Tjenestegjorde her Kompaniet vårt var oppsatt med 110 mm rekylfri kanon ved IØ3 i 6 mnd. Etter rekruttskolen vart det tjeneste på jeep. i kanontropp med 106 mm rekylfri kanon. Eg fekk ordonansjobb, og vart utrusta med trø-sykkel. Ellers var I juli reiste vi med fly og buss til Setermoen for tjeneste eg aktivt med på skytearrangement og skikonkurranser. resten av året. Også her vart det Støttekompaniet som Eg deltok i militære skirenn i trøndelagsregionen, og vart mitt tilhold. Det vart diverse aktiviteter med side 4

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021 militær tjeneste. Vakthold, øvelser, skyting og endel trening og løp. På fritida besøkte vi endel fiskevatn og hadde overnattingsturer i fjellet med telt, ilag med soldatkamerater.

Operasjonsstøtteavdelingen blir Trenregimentet

–Eg dimiterte til nyttår 1964/65, forteller Magne Vaag.

Seinare vart det innkalling til en del repetisjonsøvelser.

Mellom anna øvelsen Viking Vest, i Trøndelagsregionen.

I det sivile har Magne Vaag hatt flere yrker og arbeidsforhold. I 1965 monterte og fraktet Magne markeringsskilt (til kartgrunnlag, flyfotografering) på alle fjell i Aure kommune. Fra 1966 til ca. 1970 var han skogsdriftsentreprenør, som ansvarlig for skogsdrift, med transport i terreng og hogst. Etter hvert også som entreprenøransvarlig med opp mot ti mann i arbeid. Fra 1970 og utover ble det diverse anleggsarbeider. I perioden 1973 til ca.1977 jobbet han som skytebas med fjellspregnings-arbeider. –Her var det mykje varierende oppdrag. Hustomter, veiarbeid, anleggsarbeid med sprengningsarbeid, forteller Magne.

–Det største enkeltoppdraget av sprengingsutførelse, var av en fjellhomp på ca. 7000 m3, m ed 1500 kg sprengstoff i ei salve! I 1978 startet han opp og ledet eget byggentreprenørselskap ilag med to kamerater, Aure Bygg AS. Det var drift av byggeprosjekter og salg av byggevarer. Fra 1997 til i dag har han to egne byggentreprenørselskaper, Aure Entreprenering AS og Aure Ent. eiendom AS. Magne Vaag har vært aktiv innen idrett. Han har gjennomført Birkebeineren flere ganger, spilt fotball i 16 år og løpt flere halvmaratonløp. I tillegg har han hatt mange tillitsverv, drevet med frivillig lagsarbeid og lokalpolitikk.

Magne var med og stiftet foreningen ”Melland Forts venneforening”, som har restaurert og vedlikeholdt forsvarsanlegget Melland Fort i Aure.

Navnebyttet ble markert med en enkel lunsj i Bardufoss messe. Fra venstre: stabsjef oberstløytnant Gerd Rødland, sjef Hæren generalmajor Lars S. Lervik, sjef Trenregimentet oberst Sissel Kvanli, og sjefssersjant kommandersersjant Kristian Ouren. Foto Øivind Baardsen

Hærens avdeling for understøttelse og drift av Hærens leire og skyte- og øvingsfelt, byttet i januar til sitt nye navn. I tillegg har avdelingen ansvaret for forpleining og kjøkkendrift, velferds- og idrettstilbud, samt oppfølging av leieavtaler med Forsvarsbygg. Avdelingen har også hovedansvaret for å ivareta allierte land- og marineinfanteriavdelinger i forbindelse med trening, øving og operasjoner, gjennom Alliert treningssenter på Setermoen.

Avdelingen som siden 2009 overtok oppgaver og elementer fra Forsvarets logistikkorganisasjon, drifter Hæren sine fem leire i Troms og Finnmark, samt de tre leirene på Østlandet. Dette var samme året som Hærstaben flyttet ut fra Oslo og til Bardufoss.

Trenregimentet er til stede ved alle Hærens garnisoner og er organisert i regionale underavdelinger. Hovedkvarteret er i brigadebygget i Heggellia på Bardufoss og er direkte underlagt Sjef Hæren. Avdelingen består av 450 sivile og militære ansatte, samt ca. 50 vernepliktige soldater som til sammen utgjør Hærens logistikkavdeling.

Magne er medlem i Nordmøre brigadeveteranforening og Indre Nordmøre forsvarsforening. Han var utsending for Nordmøre brigadeveteranforening til landsmøtet på I enkelte garnisoner støtter Trenregimentet også Setermoen i 2018. avdelinger utenfor Hæren. Under krigen i Afghanistan leverte avdelingen operative logistikkapasiteter gjennom Nasjonalt støtteelement (NSE).

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

side 5

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Soldatportrettet

Hvilken tjenestestilling har du der?

Denne gangen har vi tatt en ”prat” med en av soldatene i Sambandsbataljonen i Brigade Nord, som fortsatt holder til i Heggelia. I denne leiren har sambandsavdelingene fra Brigaden i Nord-Norge, Troms landforsvar og 6. divisjon, holdt til opp gjennom tidene. På sikt er det planer om at Heggelia leir skal avvikles og alt flyttes til tidligere Rusta leir, som i dag heter Bardufoss leir.

Jeg er lagfører KO, som vil si at jeg og laget mitt har jobben med å sette opp kommandoplassen til troppen.

Hva er bra med en slik stilling?

Det jeg syns er morsomst med å ha en slik stilling er det at jeg må være en alt-mulig-mann. Med andre ord må jeg ikke nødvendigvis være best i noe spesifikt, da det er viktigere at jeg kan litt om alt slik at jeg best mulig kan lede et lag som har en del ulike oppgaver på et oppdrag.

I tillegg får jeg et visst innsyn i hvordan øvelsen/striden ledes, fordi lagførere som regel får se det store bildet i den hensikt i å få forståelse for oppdraget.

Hva ble du mest overrasket over i førstegangstjenesten?

Kristoffer Sandaker kommer fra Moss, som ligger i området vi en gang kalte Østfold. Året før han møtte til tjeneste gikk han på Viken Musikkfolkehøgskole, ettersom han hadde bestemt meg for å ikke gå rett på studier etter videregående. -Det ble et år med mye tull og tøys, samtidig som jeg fikk dyrket musikken i lag med likesinnede, utvide egne komfortsoner og i stor grad vennekretsen, forteller han.

Når bestemte du deg for å velge Forsvaret og førstegangstjenesten?

Først og fremst var det noe jeg tenkte på som et år til hvor jeg kunne utsette studietiden. Samtidig så jeg for meg at det var et år hvor jeg kunne få mange nyttige erfaringer, både praktiske og mentale, som kunne gjøre meg bedre kjent med meg selv.

Hvilken tropp, kompani og bataljon tjenestegjør du i nå?

Jeg tjenestegjør i Teletropp 2 i Telekompaniet, som er en del av Sambandsbataljonen. side 6

Det som overrasket meg mest var vel hvor mye en gruppe helt vanlige folk kan lære på så kort tid når man først må. Det er gøy å føle og se på mestringen av det militære hos en selv og de andre rundt. Jeg ble også positivt overrasket over den store variasjonen i oppgaver, stillinger og kompetanse man kan skaffe seg, kun i løpet av en kort førstegangstjeneste. Alle har en mulighet til å finne noe de selv er gode på ved at ulike oppgaver krever ulik kompetanse, noe som resulterer i at det aldri er én som er best i alt.

Hva vil du trekke frem som den mest positive opplevelsen fra førstegangstjenesten?

Helt oppriktig, mener jeg det er det å lære på den harde måten at man må samarbeide for løse oppdrag, det å vite at man ikke kan klare alt uten hjelp av makkeren. Det gir mye samhold også i ettertid, å jobbe sammen i laget, for å overkomme en stor utfordring, som for eksempel mestringsøvelser kan by på. Dagen etter beretløpet er den dagen man har mest til felles med hele troppen, da vi sammen har kommet oss gjennom samme prøvelse.

Hva er det beste med å tjenestegjøre i Hæren/Forsvaret?

Jeg er sikker på at jeg kommer til å se tilbake på tjenesten min som et år som gikk over all forventning. Jeg har lært mer enn jeg trodde jeg kom til å lære, opplevd mer enn hva jeg kunne håpet på og overkommet flere utfordringer enn noensinne før. Det ligger også en stolthet i det vi driver med og ikke minst en større forståelse for hvordan

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021 Herfra går det på å tørre å ta valg og tørre å feile og stå i det når ting går skeis. Der mener jeg også at den største mestringen ved å tjenestegjøre i Forsvaret ligger i (selv om det høres litt oppbrukt ut), det å ikke gi opp når ting går galt, men heller reise seg opp igjen og prøve på nytt. Ta møkka rett og slett.

Hvordan er planene dine videre etter Forsvaret (evt i Forsvaret)?

Jeg kunne absolutt sett for meg å ta et par år til i Forsvaret, gjennom lagførerskolen eller som grenader, men det er andre veier som kaller og det som sitter øverst på lista nå er filmstudier. Likevel ser jeg i mye større grad fristelsen av en karriere i Forsvaret enn det jeg gjorde for et knapt år siden, og ser for meg at Heimevernet kan bli en mulighet videre.

Vil du anbefale førstegangstjenesten til eventuelt yngre søsken og venner?

Så veldig definitivt. Det er et trygt sted hvor man kan bli kjent med folk fra hele landet og ikke minst seg selv. Man blir utfordret sosialt, mentalt og fysisk og får utallige erfaringer og opplevelser som man ikke finner noe annet sted. Sist men ikke minst vil man få et godt kameratskap og samhold med de andre rundt seg, samt venner for livet.

Her sitter Kristoffer på huk foran makkeren sin, Aksel Nilsen.

og hvorfor vi ligger ute i snøen og passer på laget, og i det store bildet øver på å forsvare Norge. Dermed har jeg også fått utviklet mitt eget verdigrunnlag, og kan med større sikkerhet vise hva jeg står for. Det må også nevnes at kameratskapet man får til medsoldater blir unikt på godt og vondt, med tanke på at vi bor oppå hverandre i tykt og tynt, som igjen fører til mye tull og kaserne-sprell.

Hva gir jobben deg av utfordringer og muligheter?

Som lagfører vil jeg si at utfordringene og mulighetene går hånd i hånd. Jeg er heldig som får mulighet til å utfordre meg selv. En lagfører tar på seg et større ansvar for både medsoldater på laget og for oppdraget laget får.

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

side 7

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Historien om flytroppen i Feltartilleribataljonen Av Knut Aasgaard

Historien om hvordan fly-troppen på Setermoen ble etablert, er egentlig ganske utradisjonell. Det var ikke et påtrengende behov verken fra Feltartilleribataljonen eller Brigadestaben om å få innpasset et nytt våpen.

Nei, det var unge offiserer fra skyteskolen på Haslemoen som delvis, på eget initiativ hadde skaffet seg relevant pilotutdannelse. De forsøkte, på linje med moderne våpenselgere, «å selge» fly-troppen til brigaden og Artilleribataljonen.

Den første «salgsturen» ble gjort av løytnant Erik Gjestvang omkring 20. mars 1957, med en Super Cub, i Hærens farger og merket FA-V. Han hadde base på Bardufoss, men var flere turer til Setermoen. Flyet var satt opp med ski og han brukte Sætervatnet som landingsstripe.

Cessna L-19/O-1A Birddog Ser.no. 610 på Artilleriesletta på Setermoen 1989. Via flyblader.com

Jeg vet ikke hvor mye av Forsvarets virksomhet i Bardu som er skrevet ned og samlet, men jeg er helt sikker på at den er mangelfull. Etter en rask gjennomgang av siste utgave av bygdeboka, kan jeg ikke finne noe om Forsvarets virksomhet i Bardu!

Mitt bidrag i så måte kan være historien om den avdelingen som nesten hver dag, så lenge Brig N eksisterte, har vært synlig for befolkningen på Setermoen, nemlig flyene i fly-troppen.

Feltartilleribataljonen kom til Setermoen i 1954 og ble en del av Brigaden i Nord-Norge. Tre år senere kunne man registrere et nytt fenomen i bataljonen.

For svevende i lufta over Setermoen har det fra da av nesten daglig «flakset» to små kamuflasjefargede, enmotors, høyvingede, observasjonsfly.

På folkemunne fikk de etter hvert tilnavnet «Setermokråka».

Allerede under den første verdenskrig brukte Tyskland fly til observasjon. Under den andre verdenskrigen ble konseptet med bruk av småfly til observasjon og ildledelse videreutviklet av England og USA. Jeg lar dette være nok om historien om etableringen av flyobservasjonstjenesten internasjonalt og viser heller til Magne Sveens fyldige og detaljrike bok om flyobservasjonstjenesten i Hæren. side 8

Det neste fremstøtet for å «selge» fly-troppen til Brig N fant sted høsten 1957. Denne gangen var det Hans Asphaug i Cuben merket FA-F. Han fløy fra Værnes til Setermoen 18. oktober 1957. Flytiden var 5:45, med stopp for tanking i Hattfjelldal og Bodø. Denne gangen ble Artillerisletta på Setermoen brukt som landingsbane, det vil si Asphaug landet diagonalt på fotballbanen. Det ble straks ryddet en del krattskog for å få til en brukbar flystripe vest for fotballbanen og denne ble brukt under hele oppholdet på en uke. Dette var starten på dagens stripe vest for Artillerisletta ble brukt som rullebane.

Disse to salgsturene til Nord-Norge må ha vært overbevisende, for i mars/april året etter startet etableringen av fly-troppen som del av Feltartilleribataljonen. Fly-troppen ble organisert i Stabsbatteriet, og kaptein Rosenlund ble beordret som fly-troppsjef. Troppen ble etter hvert etablert med kontorer i 3. etasje i "Det hvite hus"1.

Det er noe usikkert når den permanente flystripa Artillerisletta ble ferdig og tatt i bruk. Det antas arbeidet med masseforflytning ble påbegynt i 1958 fullført i 1959, med støtte fra Ingeniørkompaniet Skjold.

på at og på

Da stripa var ferdig var den ca. 400 meter lang. Noen år senere ble den forlenget mot nord, og fikk en total lengde på 500 meter. Årsskiftet 1964/65 ble hangaren ferdigstilt. Den er

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

1) Larssengården - brukt av Forsvaret i en del år, til det ble revet

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021 plassert ved nordenden av stripa, hvor flyene hadde sin ”line”. Flymekanikeren hadde sitt utstyr i hangaren. Det var plass til 2+1 fly i hangaren. Hangaren utgjorde en stor effektivisering av den daglige tjenesten. Flyene var normalt nattparkert i hangaren. Da trengte man ikke fortøye flyene. Hangaren kom også inn på streifvaktas patrulje-område.

logget flygerne cirka 250 timer, og i aktiv tjeneste kunne det bli over 750 timer pr. år.

I tillegg til systematisk å trene på grunnleggende flyferdigheter, hadde man også definerte brigadeoppdrag, som særlig ble utført på brigadeøvelser, og ellers større øvelser i bataljonsforband.

Oppgavene ble delt inn i primære og sekundære oppdrag.

Primære oppdrag: ildledelse artilleri, overvåking/ lokalisering av mål, rekognosering, kamuflasjeinspeksjon, kolonnekontroll, Airborne Forward Air Controller.

Sekundære oppdrag: transport, forsyningsoppdrag, personelltransport, forbindelsesflyging, spesialoppdrag

Under feltøvelser var det ildkoordinerings-offiseren i brigadestaben som koordinerte oppdragene, mens det til daglig var det S-3 i Feltartilleribataljonen som tildelte oppdragene. Minst 50% av tiden i basen, ble brukt til Før man fikk hangaren, ble flyene nattparkert på egentrening, i henhold til ukeprogrammet godkjent av Artillerisletta rett utenfor hovedvakta. Det var anlagt eget S-3. Enhver flytur skulle meldes som - flight plan - til parkeringsområde for tre fly med permanent fortøynings tårnet på Bardufoss. ankre. Da hangaren kom ble de tre fortøyningsplassene med betongankre flyttet til hangaren.

Fly-troppen fikk mange forskjellige forespørsler om sekundær-oppdrag, det være seg fra sivile som militære Flytypen de første årene var en Super Piper Cub institusjoner. Vi var ganske restriktive med de sivile med militær benevnelse L18 C. Det var et énmotors, forespørsler, fordi det var alltid spørsmål om ansvar og høyvinget, to-seters fly med halehjul. Flyets kropp forsikring, om noe skulle skje. var seildukstrukket, og var ekstra forsterket på utsatte slitasjesteder.

Det var kun Politiet, Fjelltjenesten og reinoppsynet som vi mer eller mindre hadde stående ordre om å assistere.

Jeg tjenestegjorde i 1966/67 som flytroppsjef i Feltartilleribataljonen. Sommeren 1966 var Cub’ens Vi hadde flere oppdrag for Luftforsvaret. De fleste gikk dager i brigaden talte. Cub’en ble skiftet ut med to fly på kalibrering av installasjoner, vesentlig i fjellterreng. av typen Cessna Bird Dog L19-G. På den måten ble vi godt kjent med Luftforsvarets forskjellige installasjoner. Vi hadde også stående Det var store forventninger til Bird Dog’en, som var oppdrag på å trene GCA-operatørene (Ground Control et helt annet og bedre fly enn Cub’en. Det første året Approach) på Bardufoss. Operatørene måtte ha et visst med Cessna, var et rent prøveår hvor vi testet flyet under antall sorties1 per måned for å være operative, og fikk de forskjellige temperatur og værforhold (snøforhold). Vi ikke dét, fløy en Bird Dog de sorties som var nødvendige. brukte Langvatnet som fast test-sted for landing i dyp snø, og ellers så lenge det var sikker is på vannet.

Av mer spesielle oppgaver kan nevnes: vintertelling av elg, langs Barduelva og Målselva. Leting etter rømt Teknisk og forsyningsmessig var vi underlagt Bardufoss moskus fra Moskusfarmen i Sørdalen (ingen åreviss flystasjon. Pilotene, som på den tiden var to offiserer foretéelse). Overvåking ved skogbrannfare. Målflyging som kunne komme fra alle Hærens våpenarter, var for Luftvernbatteriet, på Heia. utdannet på Flygeskolen på Værnes. I løpet av skoleåret 1) sorties - flyginger

Serienr. ”2069” parkert foran hangaren (utenfor bildet til høyre) på Setermoen i 1989. Foto via flyblader.com

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

side 9

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Pilot-veteraner

Jeg var på et flystevne i Orlando, Florida våren 2014.

Flytroppen/FAbn/Brig N gjorde en uvurderlig jobb for Det var et enormt stevne, som gikk over fem dager. avdelingene i brigaden. Det var mange og utfordrende Ca 500 enmotors småfly fløy inn kvelden før stevnet oppdrag. begynte og det var etablert en fly-camp med tilpassede aktiviteter.

På slutten av 1980-tallet var man klar over at Bird Dog’en opererte på grensen av sin levetid. Men vedlikeholdet De fleste flyprodusenter hadde sine stands, og alle var godt, og produksjonen av flytimer var tilstrekkelig. militære veteranfly var representert med minst ett fly og Likevel var det en enighet om at flyene og virksomheten mange pilotveteraner. til Fly OP-avdelingene ikke kunne fortsette etter 1992. Det var Bird Dog-piloter som vandret stolt omkring, Den første Bird Dog kom til Norge i 1960, og da ville og de hadde mang en historie å fortelle, fra Vietnam man hatt en operativ produksjon på ca. 30 år. Hvilket til Irak. Jammen var det også en pilot fra Korea-krigen, må sees på som en anstendig arbeidsøkt. som var den første krigen hvor Bird Dog ble brukt.

Det var tre Bird Dog-stands, en fra hver forsvarsgren.

Det var allikevel US Army-standen som vakte mest oppmerksomhet. Det begynte å demre for meg hvilken status Bird Dog-pilotene hadde, både internt i US Army, men også blant amerikanere som hadde kjennskap til US Army. Veteranpilotene fremviste en stolthet og nasjonalfølelse for den jobben de hadde gjort som piloter for USA i de siste krigene landet hadde deltatt i.

Under avgang nordover fra Setermoen flystripe for oppdrag i væpnet rekognosering under øvelse «Arctic Express» i 1970, havarerte flyet CE-Y i løssnøen etter å ha truffet noe småskog. Årsaken var tregt føre under avgang med skiunderstell, slik at flyet ikke fikk fart nok til å komme opp. Foto via flyblader.com

Jeg rettet meg opp i ryggen, og følte en veteran-følelse som varmet. Jeg var en brigadeveteran som nettopp var godkjent som Bird Dog-veteran. Her sto jeg som brigadeveteran sammen med US Army Bird Dogveteraner.

Dessverre ble det et større flyuhell som endret sluttdatoen for Hærens flyvirksomhet i Nord-Norge.

Under et rekognoseringsoppdrag i området Karasjok omkom både flyger og passasjer. Dette var det tredje større uhellet med et OP-fly i løpet av en periode på tre år. To av disse skjedde i Nord-Norge. Som en følge av dette siste uhellet, som skjedde i slutten av september 1990, ble fly-troppen øyeblikkelig tatt av operativ status og overført til mobiliseringsstatus 1. november 1990.

Det var slutten på historien om Fly-OP-tjenesten i Nord-Norge, og Flytroppen på Setermoen.

Men enda kan man høre kommentaren: ”Sjå ei Setermokråke” fra en tilårskommen døl til sitt barnebarn, når Bardufoss flyklubbs Piper Cub flyr lavt over Setermoen.

side 10

Flytroppen FAbn/Brig N anno 1983. Foran står Hans Tore Asphaug (midten) og Roar Laugerud (høyre). Foto via birddog.no

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Hvem kan kalle seg veteran?

Forsvarssjef general Eirik Kristoffersen presiserte nylig i en artikkel i Forsvarets Forum, at alle som har tjenestgjort i Forsvaret er veteraner.

Forsvarssjef general Eirik Kristoffersen, har både vært spesialjeger, sjef for Heimevernet og Hæren, før han i fjor ble forsvarssjef.

Foto Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

Alle kvinner og menn som hver dag har forsvart våre verdier og vår frihet, både hjemme og ute, er omfattet av veteranbegrepet, skriver forsvarssjef Eirik Kristoffersen.

Det er selvfølgelig og etablert en forståelse av at veteraner fra 2. verdenskrig og veteraner fra internasjonale operasjoner kan kalles veteraner. Disse veteranene hedres med anerkjennelse og respekt. Også krigsseilernes uvurderlige innsats har fortjent fått sin anerkjennelse, selv om den kom altfor sent.

Alle disses innsats var avgjørende for utfallet av krigen. Siden Kristoffersen ble utnevnt til forsvarssjef har han mottatt flere henvendelser om veteranbegrepet og klargjør i nevnte artikkel sitt syn på det å være veteran.

–For meg er veteraner alle som har tjenestegjort for Forsvaret, både utenlands og i Norge, skriver general Kristoffersen. Denne presiseringen av vår nye forsvarssjef blir ganske sikkert applaudert av alle de som mener at det skulle bare mangle. Alle de som har tjenestegjort i Forsvaret har gjort en innsats for Norges suverenitet og vårt demokrati.

Derfor er de også veteraner.

Videre skriver Kristoffersen: ”Forsvaret trygger landet

og gjennomfører operasjoner hele tiden. Fra grensevakt i nord til kongevakt i sør, med kystvakt og redningstjeneste, med undervannsbåter og overvåkningsfly. Mennesker på beredskap i tjeneste eller som reservister. Forsvaret hevder suverenitet, nasjonalt og sammen med Nato. Alt for at vi skal bevare fred, frihet og demokrati og være forberedt på å forsvare landet militært, hvis det kreves.”

Gjennom den kalde krigen, etter Sovjetunionens fall og i dagens sammensatte sikkerhetspolitiske verden, har alle som har tjenestegjort i Forsvaret gjort en betydelig innsats i tjeneste for landet. Gjerne under tøffe forhold. Både som vernepliktige inne til førstegangstjeneste, som sivilt eller militært ansatte eller på den årlige treningen i Heimevernet eller på de mer skjeldne repetisjonsøvelsene. De fleste av disse folkene har aldri deltatt i internasjonale operasjoner, men de har allikevel tatt sitt ansvar for å verne Norges suverenitet.

–Det er disse folkene jeg inkluderer i veteranbegrepet, som veteraner fra Forsvaret, poengterer vår nye forsvarssjef.

En rekke av Forsvarets operasjoner faller imidlertid ikke inn under definisjonen av internasjonale operasjoner. Noen eksempler er deltagelse i Natos stående maritime styrker, deltagelse i Natos hurtige reaksjonsstyrker og lengre deployeringer til for eksempel Baltikum eller Island med land-, sjø- og luftstyrker. Vi gjennomfører disse operasjonene for å vise samhold med våre allierte og bevare freden. Operasjonene er en del av vår daglige tjeneste.

For internasjonale operasjoner er det også mange i Forsvaret som bidrar uten at de faller inn under definisjonen.

Kristoffersen avslutter artikkelen på denne måten: ”Tiden er inne for å utvide veteranbegrepet til å omfatte alle som har tjenestegjort for Forsvaret. Det eksisterer allerede veteranforeninger som inkluderer andre kategorier veteraner enn våre veteraner fra 2. verdenskrig og veteraner fra internasjonale operasjoner. Ett eksempel er Brigadeveteranforbundet.”

Brigadeveteranforbundet har i flere år jobbet for dette med anerkjennelse og etablering av det inkluderende veteranbegrepet. Ikke minst har vår president Asgeir Nikolaisen brukt sitt nettverk, tid, krefter og spalteplass, for at våre medlemmer og alle som har tjenestegjort i Forsvaret her i landet, skal kunne kalle seg veteraner - med rette!

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

side 11

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Lyngenlinjen 1944-45

Lyngenfronten/ Lyngenlinjen Av Kjell-Ragnar Berge, krigshistoriker og forfatter av boken november 1944 – mai 1945 om Lyngenlinjen

Operasjon «Nordlicht»

I oktober 1944 begynte det tyske tilbaketoget fra NordFinland og Ishavsfronten øst for Kirkenes. Generaloberst Lothar Rendulic var øverstkommanderende for Lapplandsarméen, eller 20. Gebirgs-Armee som var den tyske militære benevnelsen på arméen. Rundt 200.000 mann skulle føres tilbake til Troms, og en ny forsvarslinje etableres ved Lyngen. Operasjon «Nordlicht» var dekknavnet for tilbaketrekningen.

Studien av krigsdagboken viser at begrepet «Lyngenlinjen» er noe mer enn en forsvarslinje som kan markeres med en strek tvers over landet i NordTroms. Vi snakker mer om et forsvarsområde med forskjellige frontavsnitt og stillingsområder. Trusselen på land var et finsk-sovjetisk angrep langs hovedveien gjennom Skibotndalen til Lyngenfjorden. På sjøsiden var trusselen en vestalliert og sovjetisk landgang, derfor lå de tyske kystfortene tett langs kysten fra Kvænangen til Vestfjorden.

Tyskerne bruker begrepet «Lyngenfronten», og den blir inndelt i Lyngen-landfront og Lyngen-sjøfront. Fremste forsvarslinje i landfronten var Kilpisjärvi-stillingen som skulle holdes gjennom vinteren mens Lyngen-stillingen ble bygget. I tyske arkiv ser vi at både Lyngen-stillingen og Kitdal-stillingen blir brukt som navn på forsvarslinjen i fjellområdet mellom Skibotn og Signaldalen.

Hitlers beslutning

Et funn i de tyske arkivene forklarer mye av den militære aktiviteten i Nord-Troms det siste halvåret av krigen. I fjernskrivermelding datert 4. november 1944 mottar Lapplandsarméen Hitlers beslutninger angående Lyngenutbyggingen.

Befalingen er sammenfattet i tre punkt: Kilpisjärvi skal forsvares vinteren gjennom og flanken Kilpisjärvi-stillingen ved grensen til Finland er markert med grønn sikres med fremskutte støttepunkt langt mot øst farge, det samme er også flankesikringen i Manndalen, Kåfjorddalen, (Nordreisa). I hele forsvarsområdet skal innbyggerne Reisadalen og ved Sørkjosen. Lyngen-stillingen i fjellområdet mellom Skibotn og Signaldalen, samt de fremskutte støttepunktene langs veien evakueres og bebyggelsen brennes ned så sant den til Finland, er markert med rød farge. Sjøfronten med en skjerm av ikke kan benyttes av egne tropper. Området øst kystfort, er markert med blått. Planen var at alle sivile i området øst for for Skibotndalen må holdes så lenge som mulig til linjen merket Lyngenfront, skulle evakueres. kommende sommer for å vinne tid til å bygge ut KitdalLapplandsarméens krigsdagbok er intakt, og jeg har stillingen til en uinntagelig festning. systematisk lest meg gjennom de rundt tolv tusen dokumentsidene for tiden fra juli 1944 til mai 1945. Rendulics ordre om utbygging Gjennom dagboken kan vi følge gangen i operasjon Den 5. november 1944 gav arméens overkommando «Nordlicht», fra planlegging til gjennomføring, og ut ordren som la rammene for utbyggingen av byggingen av Lyngenlinjen. Store deler av arméen Lyngenfronten. Ordren følger opp Hitlers befaling, og ble sendt videre sørover til Tyskland, men noen av de utbyggingen skjer derfor parallelt i Kilpisjärvi-stillingen mest erfarne troppene ble igjen og satt inn i den nye og Lyngen-stillingen. Dette er en sentral ordre som forteller mye, derfor har jeg gjengitt den i sin helhet i forsvarslinjen. boken, oversatt til norsk.

Ordren bærer preg av at man hadde det travelt.

Stridsstillingene var enkle konstruksjoner bygget etter side 12

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021 en felles standard og uten bruk av sement. Det var langt fra en festningsmessig utbygging slik det ble gjort på flere kystfort. Ordren gir også instruks om hvordan det skal bygges: «Ved utbyggingen av stillingene må høyfjellets spesielt gunstige fordel og styrke bli utnyttet. Dersom lendet betinger en støttepunktmessig utbygging, må det likevel dannes en sammenhengende ildfront. Dalfører må kunne beherskes fra fjellsidene. T yngdepunktet i dalførene og fjellovergangene må dannes i stor dybde.

Fjelltopper må heller ikke spares på grunn av vanskelige terrengforhold.

Fjellanlegg kommer ikke på tale. Bygging av standard stridsstillinger med splintsikre forlegningsrom og dekningsrom begynner straks. Framfor alt må disse bygges på eksponerte steder og senere tildekkes og kamufleres av troppene. Forberedelse til utgraving av groper begynner straks. Alle forlegningsrom som terrenget helt eller delvis kan gi beskyttelse mot beskytning, kan være av lettere type, eksempelvis finsketelt eller barakkedeler.

Alle naturlige byggematerialer (mose, stein, leirjord) og dekningsmuligheter (steinblokker, fjellsprekker) må utnyttes».

Krigsfanger som arbeidskraft

Byggingen av landfronten fikk høyeste prioritet, og arbeidskraft ble hentet fra leirer og anlegg over hele Nord-Norge. De første byggearbeidene var i gang allerede i september, men etter Rendulics ordre ble det satt fullt trykk på arbeidene.

Arbeidskraften var tyske pioneravdelinger, Organisation Todt, og sovjetiske krigsfanger. Rundt 10.000 krigsfanger ble satt inn i byggearbeidene på landfronten. De levde under umenneskelige forhold med kulde og snø, og mange bukket under for sykdom og slit.

Hovedkvarter på Rundhaug

I tiden 15/11 til 18/12 1944 var arméens hovedkvarter på Rundhaug i Målselv. Det betyr at Rendulic ikke mottok ordren om tvangsevakuering mens han var Rundhaug slik det er blitt sagt. Den fikk han under oppholdet i Skoganvarre 28/10 til 6/11.

overkommando til Lillehammer og fikk kommandoen over hele Norge.

Fra 18. desember 1944 til mai 1945 var Rundhaug hovedkvarter for general Ferdinand Jodl og Armee-Abteilung Narvik, som fram til krigens slutt hadde kommandoansvaret for Lyngenfronten og områdene sørover til Ofoten.

Hauptmann Hans Jo. Kreher i stilling tilhørende 7. kp/bergjegerregiment 143 på sydspissen av halvøya i Kilpisjärvi februar 1945. Hans Kreher var etter krigen en periode stabsoffiser ved NATO-hovedkvarteret på Kolsås. Foto: Hjalmar I. Sundes samling

Kilpisjärvi-stillingen januar–april 1945

I løpet av januar 1945 var stillingen besatt av erfarne og krigsvante bergjegere i 6. Gebirgs-Division, og divisjonens kommandoplass flyttet til Helligskogen Fjellstue. Allerede 6. desember kunne divisjonssjefen Generalleutnant Pemsel melde at av de 120 planlagte splintsikre forlegningsrom i Kilpisjärvi-stillingen var 110 ferdige.

De to avsnittene «Semmering Ost» og «Semmering West» dannet hovedkamplinjen ved Kilpisjärvi, og de tyske stridsstillingene lå konsentrerte i disse to avsnittene på hver sin side av hovedveien. Hele tre regiment infanteri ble konsentrert langs bilveien fra Helligskogen til Kilpisjärvi. Infanteriet ble støttet av mye artilleri. Fem artilleribataljoner med til sammen 56 artilleriskyts med kaliber fra 7,5 cm til 15 cm stod i området. I området var også en observasjonsavdeling for kontrabeskytning.

Avdelingen var satt opp med teknisk utstyr som kunne observere og lokalisere fiendens artilleri.

Divisjonen hadde rundt 15.000 mann, men var forsterket med en grenaderbrigade, feltartilleri, pioneravdelinger, forsyningsenheter og transport slik at det samlet kunne være rundt 20.000 tysk personell i området fra Kilpisjärvi-stillingen til Skibotn.

Lyngenlinjen ble aldri satt på prøve i regulære kamper.

I midten av desember 1944 flyttet Rendulic og arméens Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

side 13

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021 Ved Kilpisjärvi-stillingen var det en del trefninger med finske patruljer, og noen finske flyangrep på de tyske stillingene. I grenseområdene til Sverige opererte norsk motstandsbevegelse fra Sepalsbasene, og informasjon om det tyske befestningsarbeider ble sendt til England.

Fremskutte støttepunkt i Nordreisa november 1944 – april 1945

Så lenge Kilpisjärvi-stillingen ble holdt, så skulle også Nordreisa holdes som flankesikring. Reisadalen ble avsperret, og en landgang hindres på Reisafjordens vestlige landside mellom Storslett og Bakkeby. Til sperring av riksvei 50 (E6) og veiforbindelsen til Bakkeby, ble sterke stillinger etablert i området Sørkjosen, og langs fjellovergangen til Langslett. Tyskerne fryktet også at det kunne bli etablert baser i det evakuerte Vest-Finnmark, derfor ble en spesialstyrke med fire jaktkommandoer opprettet. Hver kommando hadde rundt 50-60 mann, og disse opererte på egen hånd i området mellom Kvænangen og Porsangen.

Da tyskerne i april 1945 trakk seg ut av Kilpisjärvistillingen og etablerte seg i Lyngen-stillingen, så begynte de også å trekke seg tilbake fra de fremskutte stillingene på østsiden av Lyngen. Fem kystbatteri stod igjen øst for Lyngen, og fire av disse ble også trukket tilbake.

Kystfortet på Spåkenes var eneste operative kystbatteri på østsiden av Lyngen ved krigens slutt 8. mai.

hovedkamplinjen, mens to bataljoner bemannet de fremskutte sperrestillingene oppover Skibotndalen til finskegrensen. Artilleribataljonene ble fordelt og satt opp som støtte til bergjegerbataljonene, og det ble bygget mange små observasjonsposter for artilleriet innover fjellet.

Lyngen-stillingen var bare i en kort tid besatt. Flyttingen av de stridende styrkene fra Kilpisjärvi til stillingene i fjellområdene ved Lyngenfjorden ble fullført 25. april 1945, og bare to uker senere var krigen slutt.

Studie «Birkhahn»

I april 1945 hadde den tyske hæren 76.483 mann i området Lyngen-Narvik, det vil si at en tredjedel av hæren i Norge fremdeles oppholdt seg i de nordligste delene av landet. Forsyningsmessig var det svært krevende med en så stor styrke så langt mot nord. I februar 1945 utarbeidet overkommandoen på Lillehammer i samarbeid med korpsstaben på Rundhaug studie «Birkhahn» som var forslag til full tilbaketrekning fra hele Nord-Norge. Det ble ikke fattet en endelig beslutning før kapitulasjonen 8. mai 1945. Dermed ble landet spart for det som kunne blitt et nytt omfattende tilbaketog med evakueringer og store ødeleggelser, slik som under operasjon «Nordlicht».

Kilde: Boken «Lyngenlinjen» – Hitlers siste skanse i Norge 1945, Lapplandsarméens krigsdagbok 1944-45 (2019).

Lyngen-stillingen april – mai 1945

I april 1945 trakk tyskerne seg ut av Kilpisjärvi-stillingen, og grupperte seg i den permanente forsvarslinjen mellom Skibotndalen og Signaldalen. I tur og orden trakk avdelingene seg ut, de fleste ble regruppert til nye stillinger, mens overflødige tropper ble satt i marsj sørover. Den 23. april ble kommandoplassen til 6. Gebirgs-Division flyttet tilbake til Kvesmenes fra Helligskogen Fjellstue. Baktropper og ettertrygd sørget for de siste ødeleggelser av forlegningene ved hovedveien og stillinger i lendet ved Kilpisjärvi.

Lyngen-stillingen strakte seg fra Falsnes ved Skibotn, over Falsnesfjellet og fjellområdene øst for Kitdalen, til Paras innerst i Signaldalen. I Norddalen, innerst i Kitdalen, ble det bygget taubane fra dalen og opp til stillingene på fjellet.

Hovedkamplinjen ble inndelt i sektorer og bataljonsteiger med stridsstillinger. Fire bergjegerbataljoner lå ved side 14

Rester fra den tyske Lyngenlinja fra 1944-45 ligger i nærheten av bunkere, dekningsrom og geværstillinger fra 1950- og 60-tallet og installasjoner fra Frøylinja som ble bygd på 1980-tallet og fram mot år 2000. Foto via niku.no

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Lyngenlinjen

under vanskelige forhold i høyfjellsterreng med snø og kulde. Byggearbeidene ble utført på kort tid med Hitlers siste skanse i Norge en veldig innsats av egne pionerer og ingeniører, og Lapplandsarméens krigsdagbok 1944-45 hensynsløs bruk av krigsfanger. Vinteren 1944-45 var Boken forteller Kilpisjärvi-stillingen operativ med bergjegere fra 6. hele historien om Gebirgs-Division.

Lyngenlinjen i Troms, en tysk Den tidligere tyske forsvarslinjen fikk også en rolle i det f o r s v a r s l i n j e norske Forsvaret etter krigen. Trusselen var den samme bygget i de siste under den kalde krigen. Et sovjetisk framstøt gjennom månedene av Finnmark og Finland mot Troms, kombinert med en andre verdenskrig. landgang på kysten. Tusenvis av norske vernepliktige F r a m s t i l l i n g e n soldater med tjenestetid i Nord-Norge er blitt kjente er basert på i disse traktene gjennom øvelser eller vakttjeneste i tyske arkiv, og Skibotndalen. I hele Lyngenområdet finnes en blanding hovedkilden er av gamle tyske stillinger, og nyere norske forsvarsverk Lapplandsarméens fra den kalde krigen. Et usedvanlig interessant krigsdagbok 1944- militærhistorisk område både for den krigshistorisk interesserte, og dem som bare vil oppsøke gamle tomter 45. der de var på vakt og på øvelser.

Bakgrunnen for Lyngenlinjen er tilbaketrekningen av den tyske «Lapplandsarméen» fra Finland og Ishavsfronten. I oktober 1944 innledes operasjon «Nordlicht», en av de største militære operasjoner på norsk jord. På smale grusveier og med den arktiske vinteren i vente ble 20. Gebirgs-Armee flyttet tusen kilometer vestover til Nord-Norge. Fra Petsamo til Kirkenes i blodige kamper med sovjetiske styrker, i Finland i kamp med tidligere forbundsfeller. I løpet av november 1944 var mer enn 250.000 soldater, krigsfanger og sivile mennesker i bevegelse mot Troms. Når arméen forlater Finnmark er befolkningen tvangsevakuert, og bebyggelsen brent ned.

Boken forteller om arméens kryssing av Lyngenfjorden, den siste store flaskehalsen på veien vestover. Boken følger også arméens hovedkvarter fra Rovaniemi til Rundhaug, og flyttingen til Lillehammer i desember 1944.

Bokens forfatter formidler også inntrykk fra sine reiser til steder med spor etter operasjon «Nordlicht» og Lyngenlinjen. Med et vell av informasjon er boken et referanseverk om denne delen av krigshistorien. Boken er rikt illustrert med med bilder og kartskisser i farger.

Etterord av generalløytnant (R) Hjalmar Inge Sunde.

Kjell-Ragnar Berge er født i 1957 i Hyllestad, og bosatt i Førde. Han gikk Befalsskolen for Feltartilleriet i 1977, gjorde tjeneste ved FA-bataljonen på Setermoen i 1978, og FN-tjeneste i Libanon 1979-80. Berge er utdannet adjunkt, og var i 30 år ansatt ved Hafstad vidaregåande skule i Førde. I 2013 ble han frilans forfatter på heltid med spesiell interesse for krigshistorie.

Berge er forfatter av bøkene: Fronten er kysten! Oversyn over tyske festningsverk i Sogn og Fjordane 1940-45 (1995).

Regiment 193. Fra Tyskland til Vestlandet langs norskekysten til Ishavsfronten 1940-1945 (2015). Kystfort i kamp! Batterie Egersund i kamp med Royal Navy 194445 (2016).

Lyngenlinjen. Hitlers siste skanse i Norge 1945, Lapplandsarméens krigsdagbok 1944-45 (2019).

Samtidig med tilbaketoget ble en ny landfront bygget opp i fjellområdene mellom grensen til Finland ved Kilpisjärvi og Lyngen. Trusselen var et sovjetisk fremstøt gjennom Finland mot Skibotn. Tyskerne fryktet også en landgang et sted på kysten fra Kvænangen til Narvik, derfor ble sjøfronten forsterket med nye kystfort. På ordre fra Adolf Hitler ble det først bygget en midlertidig fremskutt forsvarslinje ved Kilpisjärvi mens man Hjemmeside: https://arkivberge.no bygget Lyngen-stillingen langs linjen Falsnes-KitdalenSignaldalen. Stridsstillingene på landfronten ble bygget Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

side 15

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Bygda som klarte å ”holde kjeft” Av Bjørnar Nicolaisen

Allierte ubåtoperasjoner i Mefjorden på Senja

På et tidlig tidspunkt av andre verdenskrig, ble Mefjorden på Senja utpekt som et godt egnet ilandsettingssted for forsyninger fra allierte ubåter. Her kunne de komme direkte inn fjorden i neddykket tilstand, og foreta oppstigning inne i fjorden forholdsvis nært fjæresteinene.

De høye fjellene og den dype fjorden gjorde Mefjorden til et godt egnet sted for slike hemmelige operasjoner.

En viktig faktor var at det var så og si ingen bebyggelse i dette området, og derfor kunne disse sjøoperasjonene foregå ”bak ryggen” på tyskerne.

Den norske ubåten ”Ula” og den franske ubåten ”Junon” var ved flere anledninger i Mefjorden med forsyninger til motstandsarbeidet i Troms. Her ble alt fra sendere til proviant landsatt i fjæresteinene. For å kunne utføre disse farefulle operasjonene, var det av største viktighet å ha et kontaktnett på land. Det var i denne forbindelse enkelte utpekte personer i det lille fiskeværet Mefjordvær på Senja, som klarte å holde disse farefulle operasjonene skjult. Sverre Brox var leder for dette arbeidet.

en person SIS kunne stole på. ”Mu” var ferdig installert i Mefjordvær 10. november 1944 hos Kitty Fredriksen.

Hansen hadde en god medhjelper og støttespiller i Sverre Brox som var ekspeditør for lokalbåtene i Mefjordvær.

Senderen ”Marit” ble også brukt en kort periode i Mefjordvær.

Den franske ubåten ”Junon” på hemmelig oppdrag til Mefjorden på Senja

Den 17. november 1942 seilte den franske ubåten ”Junon” inn Mefjorden. Oppdraget var å landsette forsyninger til motstandsbevegelsen i Kvalvika (Mefjordbotn). Av forskjellige årsaker seilte ubåten inn til Knutevika, ikke Kvalvika som tidligere planlagt.

Kvalvika var et bedre egnet ilandsettingssted. Dette skjedde på en stormfull natt. Ombord var flere nordmenn, deriblant den norske kjentmannen og etterretningsoffiseren Hugo Munthe-Kaas. Ubåten foretok oppstigning ute på Mefjorden ca. én km i luftlinje fra ungdomshuset i Mefjordvær. Lite ante de at det var tolv tyskere i området, som holdt på med rivning av ungdomshuset i fiskeværet.

Den franske ubåten ”Junon”. Foto via Elly Kristoffersen

Ubåten ”Ula”. Foto: NTBs krigsarkiv

Secret Intelligence Service (SIS)stasjonene ”Mu” og ”Marit” i Mefjordvær på Senja

I tillegg til disse hemmelige ubåtoperasjonene, var det også sendervirksomhet fra Mefjordvær. Hans Magnus Hansen flyttet stasjonen ”Mu” fra Nikkeby på Laukøya til Mefjordvær på Senja. Kontaktpersonen i Mefjordvær var Kitty Fredriksen. Hun drev et fiskebruk her, og var side 16

Hugo Munthe-Kaas og fire gaster ble satt i land ved hjelp av en gummibåt. Etterretningsoffiseren hadde Sverre Brox som kontaktperson i Mefjordvær. Han tok seg fram til Mefjordvær. På vegen passerte han ungdomshuset, og da fikk han se at det var stor aktivitet der. Lite ante han der og da at det var tyskere som rev ungdomshuset.

Dette fikk han informasjon om da han fikk kontakt med Sverre Brox. For ikke å vekke oppsikt, måtte de gjøre som om ingenting hadde hendt. Landsettingen av utstyret hadde startet ute i fjorden. Været var meget dårlig på yttersiden av Senja denne natten, og etter kort tid ble ubåten tvunget til å seile ut Mefjorden. I fjæra

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021 stod to norske og to franske etterlatte gaster fra ubåten.

Gummibåten deres hadde veltet i det stygge været, og situasjonen var dramatisk. De måtte bare stå og se på at ”Junon” forsvant ut fjorden uten dem.

Flere personer fra Mefjordvær, en av dem var Fritz Pettersen, var med på å få brakt det landsatte utstyret i sikkerhet. Det var ca. 30 kasser, og hver av disse veide ca. 25 kg. Utstyret ble nedgravet i en myr, slik at det skulle være vanskelig å oppdage for uvedkommende.

Det ble en lang og kald natt for alle som deltok i dette arbeidet, spesielt for de fire gastene som hadde hatt et ublidt opphold i det kalde vannet, etter at gummibåten deres hadde veltet.

Det store spørsmålet var nå; Hvordan skulle de klare å få gastene tilbake til ubåten? Til slutt ble det bestemt at de skulle bruke ekspedisjonsbåten. Gummibåten var nå skåret i småbiter for å slette alle spor. Disse fire menn fra Mefjordvær var med på denne farefulle operasjonen: Reidar og Håkon Brox, Rask Danielsen og Anders Sivertsen.

De fire gastene fra den franske ubåten «Junon» sammen med Simon Slettum og Emil Sivertsen utenfor hytta til Hans Brox.

Foto via Sverre Brox/Elly Kristoffersen.

Mefjorden for å hente de fire gastene fra ubåten ”Junon”.

Skipssjefen på ”Uredd” var løytnant Rolf Røren. Han hadde med seg et mannskap på 35 personer. Dette var ”Uredds” åttende tur nordover, og denne turen skulle bli den siste. Noe gikk forferdelig galt på denne turen.

Ubåten kom aldri fram til bestemmelsesstedet.

I styrehuset på ekspedisjonsbåten hang det en plakat med følgende ordlyd: ”Forbindelse med fienden straffes med døden”. En slik plakat var påbudt av tyskerne på alle fartøyer. Det var sikkert mange tanker som svirret i hodene til de fire fra Mefjordvær når de skottet opp på plakaten og tenkte på oppdraget de hadde påtatt seg. Tyskerne var ikke langt unna, og derfor måtte de være meget forsiktige. I over en time lette de etter den franske ubåten uten resultat. ”Junon” var ikke å se. En av de franske gastene var i en meget dårlig forfatning (forfrysning), og noe måtte gjøres med en gang. Det sto om liv. Gastene ble innkvartert på hytten til Hans Brox. Lite ante de om at oppholdet her ville vare i over fire måneder. Et stort hjelpeapparat ble igangsatt fra alliert side for å hente de fire gastene som befant seg på en avsidesliggende hytte på fjellet nær Mefjordvær.

Flere personer i Mefjordvær var med på å skaffe de fire Løytnant Rolf Q. Røren i tårnet på undervannsbåten Uredd. gastene mat og rene klær. Navnene på de fire g astene Foto: Marinemuséet var: Michel Sarra (fransk), Oliver Guillot (fransk), Arne I 42 år var det uklart hva som hadde skjedd med ”Uredd”.

Kvisvik (norsk) og Jens Johansen (norsk).

Svaret kom ikke før en novemberdag i 1985. Ubåten Den norske ubåten ”Uredds” tragiske ble lokalisert av marinefartøyet ”Tana” ca. to nautiske mil nord for Støtt, utenfor Helgelandsflesa fyr. ”Uredd” skjebne hadde gått i et minefelt. Dette funnstedet er fredet og er Ubåten ”Uredd” seilte ut fra Dundee i Skottland 1. mars erklært som krigsgrav. Lite ante de fire gastene på hytta 1943. Oppdraget var todelt. Først skulle de landsette om tragedien med ubåten ”Uredd”, som skulle kommet sju agenter i Bodøområdet, og deretter sette kursen for Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

side 17

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021 dem til unnsetning i Mefjorden.

Søndag 14. mars 1943 var den franske ubåten ”Junon” tilbake i Mefjorden. Oppdraget var å hente de fire gastene som hadde vært på hytta i ca. fire måneder (Operasjon Upsilon II). Hugo Munthe-Kaas var også denne gangen med ubåten. Siden det var søndag, håpet de at det var lite aktivitet fra tyskernes side, noe de fikk rett i. Ingen tyskere var å se i området. Klokken 18:30 satte de en gummibåt på sjøen, og etter en time var Munthe-Kaas framme ved hytta. Den første personen han møtte der, var Michel Sarra. Franskmannen gjenkjente han med en gang. Tiden var knapp. Det var ikke tid for mye prat i Befolkningen i Mefjordvær hendres av den franske stat 27. juli 1958. forbindelse med gjensynet. Etter kort tid var alle ombord Foto: Elly Kristoffersen. i ”Junon” igjen, og nå kunne de slappe av. Det var stor glede over gjenforeningen. Operasjon ”Upsilon II” var sentrale rollen Mefjordværs befolkning hadde spilt vellykket. Ubåten foretok nedstigning, og forsvant ut i denne vanskelige tiden. Uten deres hjelp hadde det vært meget vanskelig å få gjennomført disse hemmelige Mefjorden. Oppdraget var utført. ubåtoperasjonene i Mefjorden.

Frankrike hadde ikke glemt den gode innsatsen bygdefolket i Mefjordvær hadde utført da ”Junon” Kilde: Boken ” Karoline kaller Kari”, lokale krigshistorier måtte forlate de fire gastene igjen i fjæresteinene fra nord 1940-45, av Bjørnar Nicolaisen. like ved Mefjordvær. Dette var bakgrunnen for det franske flåtebesøket den 27. juli 1958. Det franske marinefartøyet ”L`Aventure” ble eskortert av mange små og store fiskebåter inn til Mefjordvær.

Den franske krysseren ”Le Aventure” på hedersbesøk i Mefjordvær 1958. Foto: Elly Kristoffersen/Midt-Troms museum

Det ble en minnerik dag for alle som deltok på denne spesielle markeringen i fiskeværet. Stedets innbyggere ble hedret for innsatsen deres i forbindelse med at de klarte å holde skjult de fire gastene i over fire måneder. Erna Brox mottok medalje og diplom på vegne av sin avdøde mann Sverre Brox og Mefjordværs befolkning. Hugo MuntheKaas som hadde vært kjentmann og etterretnings-offiser om bord i den franske ubåten ”Junon”, var også tilstede på denne markeringen. I talen understreket han den

side 18

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Minneord Håkon Fuglestad

Æresbrigadeveteran Emil Johan Høie

Håkon Fuglestad er gått bort. Foto via lister24.no

Det var med dyp sorg vi mottok meldingen om at Æresbrigadeveteran, Håkon Gunvald Fuglestad var død. Håkon var fra Farsund, han ble født 14. november 1937 og ble medlem av Brigadeveteranforbundet allerede i 2004. Han døde den 11. desember i fjor, 82 år gammel, med sine nærmeste rundt seg.

Håkon gjorde sin førstegangstjeneste ved stående avdeling i Støttetroppen/KpC/Bn 1/Brig N i 1958/59. I forbindelse med feiringen av 50årsjubileet for Brigaden i Nord-Norges opprettelse i Indre Troms i 2003, ble Håkon utnevnt til Æresbrigadeveteran. Utnevnelsen ble foretatt av tidligere forsvarssjef, general Arne Solli.

Håkon tok initiativ til å opprette Sørlandet brigadeveteranforening, hvor han var leder i flere år.

Jeg hadde gleden av å bli kjent med Håkon for flere år siden i forbindelse med opplæring i verne- og miljøarbeidet i Forsvaret. Han ble en god kamerat som alltid var positiv og i godt humør.

Våre tanker går nå til Håkons familie. Jeg lyser fred over Håkon Fuglestads minne.

Johannes Irgens

Æresbrigadeveteran Emil Johan Høie (til v.) og leder Stor-Oslo, Dagfinn P. Danielsen. Foto via Asgeir Nikolaisen

Brigadeveteranforbundet har nylig utnevnt Emil Johan Høie til Æresbrigadeveteran. Stor-Oslo brigadevetranforening fremmet forslaget til collegiet i forbundet.

Emil Johan Høie, 93 år, var administrasjonsoffiser i brigadens første brigadestabskompani ved opprettelsen i 1953. Han kom da direkte fra tjeneste i Tysklandsbrigaden.

Høie har vært ivrig deltaker i vår forening i flere år. I 2018 var han med på veteransamlingen på Setermoen som markerte brigadens 65 år. Der holdt han et interessant foredrag om den første tiden.

På en enkel men verdig måte, ble diplomet overrakt i hans leilighet på Grefsen i Oslo av presidenten i forbundet, Asgeir Nikolaisen. Leder i Stor-Oslo, Dagfinn Danielsen, overrakte veterancap og et brigademerke spesielt utformet for Æresbrigadeveteraner.

Emil Johan ble svært overrasket, men uttrykte at han var svært takknemlig for utmerkelsen. Spesielt hyggelig syntes han det var at diplomet var underskrevet av dagens brigadesjef i tillegg til presidenten.

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

side 19

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Brigadetjeneste i 1968 - del 1

eskadronens folk på plass med sin MO Volvo-jeep og kjørte oss til kasernen for kavaleriet på flyplassen.

Av Kristian S. Tuster Dagen etter var det omvisning i leiren, garasjeområdet Undertegnede var så heldig å få avtjene sin og nærforsvarsstillinger på Fossmofeltet for stridsvogner. førstegangstjenesten i kavaleriet. Allerede på sesjon Hver vogn hadde sin grop med tilhørende dekningsrom i Stavanger 1966 ble interessen vakt for tjeneste på for mannskapet. Den stridsvogna jeg ble plassert på stridsvogn. Det slo til, og dermed ble det Kavaleriet var vogn 35. En stor stridsvogn i 3.tropp med sersjant Jørgensen som vognkommandør. Eskadronen virket med brigadetjeneste i Brig N. overbevisende, logisk, nøktern og ikke noe slendrian Det ble først rekruttskolen for kavaleriet (KSØ) der i gården. på Trandum med opplæring som skytter på Patton tank M-48. Deretter tjenestegjorde jeg ved Som ny var det plutselig mange å bli kjent med, Stridsvogneskadronen på Bardufoss i ni måneder i 1968. både på firemannsrom nr 24, i egen tropp og i resten På Trandum fikk vi høsten 1967 også se arvtagerne til av stridsvogneskadronen. Kjekke medsoldater, både M-48. En Leopard «prøvevogn» som senere skulle vernepliktige og vervede grenaderer med stor interesse for sine vogner og våpen. komme til å erstatte Patton tank M-48 i Forsvaret.

Fra 1963 fikk kavaleriet til sammen 38 middelstunge stridsvogner Patton tank M-48 gjennom våpenhjelpen i 1964 – 65. Vekt ca. 45 tonn. De var utstyrt med 90 mm kanon, to mitraljøser, en 12,7 mm på tårnet og en 7,62 mm aksialt med kanonen i tårnet. Chrysler-fabrikken brukte en Continental bensindrevet luftkjølt V-12 motor (AV-1790) på 810 hk i de første M48. (Senere en gang byttet ut med en dieselmotor).

Salangen 1968. Stridsvogner på landgangsfartøy til Trondenes.

Foto via Kristian S. Tuster

Etter kort tid gikk den første øvelse av stabelen. Tre stridsvogner ble transportert sjøveien fra Salangen til Trondenes med et landgangsfartøy. Vi ble sendt til Åsegarden leir i Harstad for samvirkeøvelse med 3. infanteribataljon. Øvelsene fant stort sett sted på et område kalt Rødmyra. En stor flate med litt bjerkeskog rundt om. Her opplevde vi blant annet å gå gjennom snø og is på myra i nattemørket og synke nedi til tårnet med svart myrvann dampende og boblende opp rundt vogna på alle kanter. Men, opp kom vi. Om nettene var våre vogner angrepsmål for infanterister som snek seg inn på oss. For å bli varslet om angrep i mørket hadde vi improvisert varsling vha. snubletråder, batterier og blitzpærer. Når glimtene fra pærene gikk av visste vi at FI var nær. Det var bra fordi det var kaldt (- 25 grader Trandum 1967, høst. Leopard stridsvogn («prøvevogna») i C). Panserstålet i vognene var av samme temperatur, og garasjeområdet. En Chaffee M-24 fremst. Foto via Kristian S. Tuster vi trengte å bevege på oss. Uten motorvarmer, for å være Det var litt av en overgang da vi «blodferske» tidlig stille, ble stillheten nesten øredøvende i mørket. Natten i januar 1968 steg ut av Braathen sitt fly, fra Sola ble kun opplyst av en enorm stjernevrimmel og et flyplass i regn, og til ankomsten på Bardufoss flyplass imponerende bølgende nordlys i grønt, oransje og hvitt. i knakende frost, snø og polarnatt. Heldigvis var Etter retur fra Harstad og vedlikehold av vognene våre side 20

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021 gikk det ikke lang tid før Stridsvogneskadronen ble utkommandert til ny øvelse.

Den skulle foregå sørover fra Setermoen. Været var meldt dårlig med meget snø. Da vi satte avgårde var det montert beltesko på vognas belter.

De var laget av aluminium og plassert på tvers av beltet for ekstra grep når gummi ble for glatt.

Salangsdalen i februar 1968 var en hard tørn for Brig N sine karer. Ifølge Mannskapsavisa ble snøen hovedfienden. Her stod det: «Veiene blåste igjen. Bardufoss flyplass ble stengt – og – det var ikke fritt for at brigadesoldatene så frem til øvelsen med en viss uro. Stridsvogn-mannskapene hadde en stri tørn med å bringe de tunge doningene gjennom snøtykka». For mannskapet på vogn 35 ble det flere harde tørner. Først ség vi ned i en grøft. Deretter pakket snøen seg under beltet på drivkransen slik at beltet ble presset ut og hoppet av. Det betød å grave fri hele den venstre siden av vogna for deretter å trekke beltet på plass med wire fra drivkransen. Et arbeid på ca.

12 timer i kulde, snø og mørke. Deretter, lenger fremme i Salangsdalen, fikk vi motorvansker slik at hele motoren måtte byttes. Hærens Våpentekniske korps (HVK) fra Bardufoss utførte arbeidet. Vognas motor ut, og deretter en ny på plass. Litt av en prestasjon var vi enige om, i mørket med snøbyger. Neste dag rykket vi frem mot brua i dalen. Den tålte ikke vekten av stridsvogn og Salangselva måtte forseres ved å vade over kjørende på elvebunnen, vogn etter vogn. Derfra rykket vi frem til Fossbakken og videre til Lapphaugen for å slå leir ved hovedvegen og overnatting i knappetelt. Øvelsen ble, ifølge Mannskapsavisa og «snøhindringer til tross, erklært som suksess». Brigadesjef oberst Rolf Iversen uttalte i avisa at Øvelse Salangsdalen «måtte betraktes som forholdsvis lett». Det var den i hvert fall ikke for oss i vogn 35.

Det gikk meget tid med til intern opplæring og vedlikehold av vognene i Stridsvogneskadronen.

Motorene var slitt og «skjøt» som vi sa. Trekkraften forsvant. Den kraftige Continental bensinmotoren var plaget med insprøytingen eller «forgasseren». Heldigvis hadde vi Hærens Våpenteknisk Korps (HVK) like ved som hadde en høg faglig kompetanse på motor, vogn og våpen. Det var som sagt en imponerende oppgave de utførte da de byttet motor i mørke og snødrev på vogn 35 i Salangsdalen. Med kran løftet de vår motor ut og satte en medbragt motor inn i vogna.

Den ble innplassert, festet og fungerte helt OK.

Bardufoss i februar 1968. Stridsvogneskadronens garasjer til høgre og HVK til venstre. Foto via Kristian S. Tuster

I mars var det ny utrykking på øvelse «Kald vinter – 68» som foregikk i Indre Troms. Ikke umulig så var det på denne øvelsen vi etter flere dager fikk skutt et løsskudd, som et markeringsskudd med kanonen. Til det ble det brukt hylse med drivladning, dvs. uten granat, kun drivkrutt. Siden vi siste dagen av øvelsen hadde for meget brød i vår matkasse i tårnet fant vi på å kvitte oss med et gammelt brød som var steinhardt. Brødet ble lagt inn i kanonens kammer før drivladningen. Deretter fyrte skytteren av kanonen og vi merket etterpå at det luktet herlig av nystekt kneipbrød i dalen utenfor vogna. Det medførte heldigvis ikke noen form for reprimande kun litt ekstra kanonpuss da vi kom tilbake til våre garasjer på Bardufoss etter øvelsen.

Andre del av denne artikkelen kommer i neste nummer av Brigadeavisa. Red. anm.

Salangsdalselva i februar 1968. Stridsvogn under vading av elva mens rittmesteren følger med. Foto via Kristian S. Tuster Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

side 21

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Lys i tunnelen for Trandum-prosjekt

demokratiske nasjonen Norges absolutte nullpunkt, sier styreleder Sølvberg.

–Forsvarsevne og forsvarsvilje handler om å forhindre at slikt skal kunne skje igjen, fortsetter han.

Av Knut Støvne

Kulturdepartementet har nylig bevilget midler til Ullensaker kommune for et forprosjekt som skal beskrive hvordan Trandumskogen kan bli et verdig minnested og en moderne formidlingsarena. Stiftelsen, ved Tranduminstituttet, vil ha en sentral rolle i forprosjektet. Målet er å sikre en helhetlig og langsiktig utvikling av det militærhistoriske kulturlandskapet i Trandum-området.

Oppstilling: Etter første verdenskrig var Trandum i all hovedsak en infanterileir. Flere infanteriregimenter hadde sitt standkvarter i leiren.

Foto: Forsvarets museer

Etter flere år med planlegging og prosjektering løsner det for Stiftelsen Trandum. Stiftelsen har som ambisjon å etablere et kulturhistorisk opplevelsessenter i den historiske leiren på Romerike. 2021 kommer til å bli året hvor arbeidet med å etablere Arena Trandum skyter fart.

Minnesmerke: Stiftelsen Trandum vil ha en sentral rolle i utviklingen av Trandumskogen til et verdig minnesmerke og moderne formidlingssenter. Foto: Trond Isaksen/Riksantikvaren

–Arena Trandum skal omfatte Hærsamlingen, Tranduminstituttet og Veteranbase Trandum, forteller Den moderne Hærens barndomshjem styreleder i stiftelsen Lars Johan Sølvberg. Han er De fleste som har et forhold til Trandum forbinder leiren tidligere brigadesjef og generalinspektør for Hæren. med Kavaleriet, panser og svarte bereter. I et kortsiktig historisk perspektiv er det forståelig. Men Trandum er Senteret skal formidle etterkrigshistorien til norske så mye mer enn det. landstyrker og kunnskap om landstyrkenes betydning for landets sikkerhet. Veteranbasen skal bli et samlingssted Visste du for eksempel at Trandum var designet for for veteraner fra tjeneste for Norge, både nasjonalt og infanterieksersis og var standkvarter for forskjellige internasjonalt. infanteriregimenter i mer enn 70 år. Og visste du at områdene rundt Trandum i mellomkrigstiden var det Militærhistorisk kulturlandskap første norske øvingsfelt for taktisk samvirke mellom Det fjerde elementet i Arena Trandum er de autentiske Hærens troppearter. Dermed kan vi si at Trandum er omgivelsene: Det historiske Trandum. Dette omfatter den moderne Hærens «barndomshjem». At dagens ikke bare de unike og verneverdige bygningene, men mekaniserte struktur også ble utviklet nettopp på også retterstedet i Trandumskogen, den ex-tyske Trandum, forsterker dette. stridsvognskytebanen og arbeidsleiren for russiske krigsfanger.

–Arena Trandum er et moderne prosjekt som angår alle landstyrker i Norge og henvender seg til alle veteraner –Trandumskogen, hvor nesten 200 mennesker ble fra Hæren, Heimevernet og spesialstyrkene som springer avrettet under krigen, representerer på makabert vis den ut fra Hæren, sier Sølvberg. side 22

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021 I januar hadde stiftelsen et viktig møte med sjefen for Hæren, generalmajor Lars Lervik. Han støtter initiativet og det vil bli utarbeidet en formell samarbeidsavtale mellom Hæren og stiftelsen. En avtale med Forsvarets museer er allerede på plass.

Dugnadsarbeid

Parallelt med dette pågår et stort frivillig dugnadsarbeid.

Mange av byggene i leiren er i god stand og krever ikke veldig mye oppussing før de kan tas i bruk. Andre krever mer omfattende restaureringsarbeider.

Stiftelsen har gjort en avtale med Avinor om å sette i stand noen av bygningene som stiftelsen disponerer, inntil en formel overdragelse kan skje.

Veteranhus: I perioden mellom 1917 og 1919 ble det på Trandum oppført flere store kaserner tegnet av arkitekten Arnstein Arneberg.

Dette er den såkalte Infanterimessa, som er planlagt utviklet til veteranhus og hovedkvarter for Veteranbase Trandum.

Foto: Stiftelsen Trandum

Koronatrøbbel

Stiftelsen Trandum ble opprettet i 2015 og inngikk i 2018 en intensjonsavtale med Ullensaker kommune og Avinor, som er dagens eier av Trandum. Målet med avtalen er at stiftelsen skal overta sentrale deler av arealene og bygningsmassen i leiren, for å realisere Arena Trandum.

I løpet av 2019 ramlet mange biter på plass. I mars 2020 sto avtalepartnerne klare til å starte på arbeidet.

Blant annet måtte det utarbeides en ny reguleringsplan for området. Så rammet pandemien. Som for så mange andre ble koronapandemien en kraftig fartsdump for Arena Trandum.

–Alt stoppet opp. Våre to hovedsamarbeidspartnere var jo blant dem som ble hardest rammet av pandemien.

Over natten forsvant de økonomiske forutsetningene som var nødvendige for å gå videre, forteller Sølvberg.

Nå, et år senere er imidlertid flere av de økonomiske rammene reetablert, stiftelsen får økonomisk støtte både fra kommunen og Avinor, slik at arbeidet med reguleringsplanen kan starte opp.

Kongelig elev: I 1956 var Kronprins Harald befalselev på Trandum.

Stiftelsen planlegger å restaurere kongens forlegningsrom i den store BSK-kaserna og tilbakeføre det til 1956-standard. Foto: NTB

I 1956 gikk Kronprins Harald Befalsskolen for Kavaleriet på Trandum og bodde i en av de store kasernene som huset befalsskolen. Det er stiftelsens mål å restaurere forlegningsrommet hvor han bodde tilbake til slik det var da kongen var befalselev.

– Vi tror «Kongens rom» kan bli en veldig interessant attraksjon, sier Petter Aunaas. Han er initiativtaker til Trandum-prosjektet og daglig leder i stiftelsen.

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

side 23

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021 Og det er flere kongelige som har gått i gangene på den karakteristiske kasernen fra 1919. I 1923 tjenestegjorde Kronprins Olav som infanteriløytnant på Trandum.

Han var «peletonschef», altså troppssjef, på IR 6 sin rekruttskole.

–Med Hærsamlingen vil stiftelsen formidle landstyrkenes etterkrigshistorie på spennende, fremtidsrettede måter, sier Sølvberg og bedyrer at besøkende som leter etter et traust museum vil bli skuffet.

–Her skal digitale og analoge midler gjøre det mulig å gjenoppleve epokene i etterkrigstiden effektfullt og engasjerende – virtuelt og fysisk, inne og ute, statisk og dynamisk. Også den historien som skapes i år, og kommende år, fortsetter Sølvberg.

–Brigadeveteranene er stiftelsens «kjernevelgere» - det er oss Arena Trandum handler om, sier den tidligere brigadesjefen.

Hærsjefer: Frivillige entusiaster har allerede lagt ned mye arbeid i å pusse opp den ex-tyske kommandantboligen på Trandum. Den ene stuen dannet en fin ramme for møtet mellom styreleder Lars Sølvberg og hærsjef Lars Lervik. Foto: Stiftelsen Trandum

–Fremover vil vi rekruttere nye medarbeidere på mange fagfelt hvor soldatbakgrunn er viktigste krav. Lyst til å bidra på en eller annen måte? Bli med, da vel! avslutter han.

Landmaktsmiljø utenfor Forsvaret

Flere av de historiske bygningene egner seg utmerket til arrangementer, gjensynstreff og samlinger, og stiftelsen håper å se mange brigadeveteraner blant brukerne av Arena Trandum. Ambisjonen er å tilby overnatting og servering i et autentisk historiske miljø, som vil danne en verdig og interessant ramme rundt veteranarrangementer.

Dugnad: Team Trandum i gang med renovering av bygningen som opprinnelig var spise- og fritidsmesse for de tyske offiserene som tjenestegjorde på Trandum under krigen. I dag går bygningen under navnet Kavalerimessa. Bygningen vil få flere funksjoner innenfor Arena Trandum. Foto: Stiftelsen Trandum

Du finner kontaktinformasjon og mer informasjon om Arena Trandum på www.arenatrandum.no og på Facebook.

Kino: En gruppe soldater fra Akershus Infanteriregiment nr 4 forlagt på Trandum under nøytralitetsvakt i 1939. Kinosalen er blant bygningene som skal inngå i Arena Trandum. Foto: Forsvarets museer

Men Arena Trandum handler ikke bare om å bevare gamle bygninger. Ambisjonen er også å skape noe nytt: Et faglig godt forankret landmaktsmiljø utenfor Forsvaret. Slike miljøer finnes i de fleste andre land, og i våre øvrige forsvarsgrener, men mangler for landstyrkene. side 24

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Vis respekt for flagget!

Av Svein J. Sandal

I Strandgaten på Nordnes i Bergen, byens mest folksomme og travle handlegate, ble det hengt opp noe som ved første øyekast så ut som oppklipte norske flagg i lange rekker. Dette har skapt sterke reaksjoner. Foto via Bergens Tidende

Som det heter i det gamle ordspråket: «Av og til kan det beste (eller mest velmente) være det godes verste fiende».

(Voltaire). Nylig inntraff noe som kan minne om dette i Bergen. I forbindelse med en utstilling om flagg som åpner i Rosenkrantztårnet på Bergenhus festning 8. mai, ble det laget en installasjon for å markedsføre prosjektet i byens mest folksomme og travle handlegate - Strandgaten på Nordnes eller «gågaten» som den ofte kalles idag.

kunstnere har gitt utrykk for dette, bl.a. Nordahl Grieg i det fine diktet, som heter «Flagget».

I disse dager er det 100 år siden Stortinget vedtok det norske flagget slik vi kjenner det i dag. En begivenhet som er naturlig å markere, men i verdige former.

Veteraner som selv opplevde frigjøringen mai 1945 og forsvarsfolk ristet derfor oppgitt på hodet over rekker av oppklipte flagg som ble hengt opp i gågaten.

Tanken var god, men problemet var imidlertid at prosjektet ikke først ble klarert med fagfolk. Det fikk derfor en noe uheldig utforming. Det som ble hengt opp i Strandgaten var noe som ved første øyekast så ut som oppklipte norske flagg i lange rekker uten tanke for at dette var uheldig bruk. Det norske flagg er ikke bare et stykke flerfarget tekstil, som kan skaltes og valtes med, men et av de sterkeste nasjonale symboler på vårt felleskap og folkestyre. Det er engasjement og sterke følelser knyttet til flagget vårt. Våre mest kjente

Det gamle ordtaket om at «når utgangspunktet er galest, blir resultatet originalest», kom her sannelig til sin rett.

En av dem som reagerte var Brig N-veteran og major Harald Gåsø, sjef for Festningsmuseet på Bergenhus – «Jeg vet ikke hva bakgrunnen for dette er, men som forsvarsmann, vet jeg at flagget skal behandles med verdighet. Jeg kan ikke se at det er gjort her», uttalte han til Bergensavisen (BA). Et utsagn som Hordaland brigadeveteranforening kan stille seg bak. Eller for å sitere en stamgjest på Fotballpuben i Bergen: «Ikkje kødd med det norske flagget!»

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

side 25

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Kavaleristene på Maukstadmoen 1956-1994 Av Knut Simen Skaret

Den ”moderne” oppklaringsavdeling etter 2. verdenskrig ble opprettet da det etter etableringen av Brigaden i Nord-Norge (Brig N) ble avdekket et prekært behov for en oppklaringsavdeling.

Hjulryttereskadronen/ Brigaden i Nord-Norge 1956 til 1961

Våren 1953 ble det etablert en selvstendig hjulryttertropp på Trandum under ledelse av fenrik Nesgård. Denne troppen ble i april 1954 overført til Setermoen der den gikk inn i Brig N. Dette var den første oppklaringsavdelingen som gikk inn i norske avdelinger i Norge. Transporten nordover gikk med tog til Trondheim og videre til Finnsnes med D/S Skjerstad.

Sersjantene Ulmar Wollan (admsjt) og John Erik Roth (nk) fulgte troppen under overføringen. Fenrik Nesgård var ennå ikke ferdig med Statens Gymnastikkskole, så de to sersjantene måtte drive troppen i omtrent to uker før fenrik Nesgård ankom Setermoen. Troppen ble forlagt i Stabsbatteriets kaserne i artillerileiren.

Senere delte troppen kaserne med Transportkompaniet i infanterileiren på Setermoen. Høsten 1954 ble det bestemt at også Brig S. skulle få en selvstendig hjulryttertropp. I januar 1955 fikk løytnant Ole Ernst Bjartz i oppdrag å sette opp en ny tropp med hjulryttere på Trandum. Brig N og Kavaleriet ble snart klar over at det fortsatt var underdekning på oppklaringssiden i brigaden. Brig N var høyt prioritert og det ble derfor bestemt at hjulryttertroppen i Brig S skulle overføres til Brig N innen 16. mai 1956.

I begynnelsen av mai 1956 ble løytnant Bjartz innkalt til oberst Gjedde ved Akershus festning, her fikk Bjartz ordre om å ta med seg sin tropp og etablere en hjulryttereskadron på Skjold. Bjartz skulle tjenestegjøre som sjef for avdelingen, og troppen som allerede var i Brig N skulle underlegges eskadronen. Denne troppen hadde allerede i mai 1956 etablert seg på Skjold og forberedt mottak av den nye troppen.

Bjartz hadde selv begynt å etablere seg i Ullensaker, og var i ferd med å bygge seg hus. Dessuten bestod troppen av rekrutter, men ordren sto ved lag og hjulryttertroppen satte kursen mot Skjold. Først ble de transportert side 26

Hjulryttere på utmarsj. Foto via Knut Simen Skaret

med tog til Trondheim, deretter med hurtigruten til Finnsnes. Her ble de hentet med buss og lastebiler og fraktet til Skjold.

Den 16. mai 1956 ankom løytnant Bjartz og hans tropp Skjold, og den 18. mai 1956 ble Hjulryttereskadronen erklært offisiell ve d at daværende brigadesjef oberst Rollstad inspiserte avdelingen. Eskadronen ble på grunn av plassmangel ikke forlagt på egen kaserne, men ble fordelt på kasernene Trandum og Starum. Først i august 1960 ble eskadronen tilgodesett med egen kaserne, mot Bn IIs ønske, og tok over kaserne Trandum.

Løytnant Bjartz (etter hvert utnevnt til rittmester) var den første sjef for Hjulryttereskadronen/Brig N., med fenrik Nesgård (etter hvert utlevnt til løytnant) som nestkommanderende.

Hjulryttere på ski i kjente omgivelser. Foto via Knut Simen Skaret

Brigadesjef Rolstad var artillerist, men holdt sin beskyttende hånd over kavaleristene, og det sies at det var han som bestemte at kavaleristene skulle beholde sin svarte beret selv om de øvrige i brigaden skulle bære den kornblå. Dette fordi han mente avdelingsstolthet og tilhørighet var viktig, så det måtte man ta vare på.

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021 Hjulryttereskadronen var den første avdelingen som ble forlagt på Helligskogen, dog kun periodevis. Avdelingen ble pålagt å avpatruljere den finske riksgrensen opp mot treriksrøysa. Daværende sersjant Wollan (gikk av som oberst) fortalte at han ble beordret på patrulje. Han kunne fortelle at på den norske siden av grensen var det bare en steinur, men på den finske siden var det en fin kjerrevei. Det ble etter hvert veldig tungt å ta seg frem, så fristelsen ble for stor. Det endte med at patruljen fulgte kjerreveien – i norske uniformer og bevæpnet – på finsk territorium. Heldigvis møtte de ingen.

Troppens oppdrag og disponering var på mange måter lik den man hadde i brigadeoppklaringen i begynnelsen av 1990-tallet. I 1961 ble troppen døpt til Fjernoppklaringstroppen. Da rakettartilleriet ble faset ut i begynnelsen av 60-årene, ble det bestemt at man skulle beholde troppen innenfor organisasjonen.

Troppen ble gitt fallskjermutdannelse og bestod av seks patruljer, men grunnet liten utskrivningsstyrke hadde troppen normalt redusert bemanning.

Organisasjon og taktikk

Eskadronen besto av tre tropper; to hjulryttertropper og en stabstropp med to støttelag som normalt var underlagt hjulryttertroppene. Totalt bestod avdelingen av ti befal og 95 soldater. Kjøretøyene bestod av ti GMC APC (Armoured Personell Carrier – Panserpurke), sju GMC lastevogner, sju Weasel og flere ¾-tonnere.

Hver hjulryttertropp bestod av to befal og 38 soldater, to eller tre Willys jeeper med M1919A4 mitraljøse, en Greyhound pansret oppklaringsvogn og to Weasel.

Stabstroppen bestod av sju GMC lastevogner, Patrulje fra Patruljetroppen , klar til fallskjermhopp på Bardufoss. willysjeeper og Greyhound kommandovogner. Foto via Knut Simen Skaret Støttelagene var utstyrt med 57mm RFK og 60mm Lett Stridsvogneskadron 1961 til 1963 bombekastere.

Ved utgangen av 50-årene startet arbeidet Taktikken til hjulryttertroppen gikk ut på at den med en ny eskadronstype, i starten kalt gjennomførte akseoppklaring med GMC APC i front, Stridsvognoppklaringseskadronen. Effekten av M24 og med troppen snørekjørende på sykkel bak Willys Chaffee som stridsvogn ble etter hvert erkjent som jeepene. Straks det ble oppnådd kontakt med fiende liten, og da man samtidig øynet muligheten for å få i front, satt hjulrytterne av, grupperte ut og sikret i middelstunge stridsvogner, ble det derfor besluttet å front i påvente av infanteriet som kom bak og skulle benytte M24 Chaffee i oppklaringsrollen. overta sikringen. Når infanteriet var ankommet gikk alt på drill; sykler ble lastet opp på henger, mens troppen fortsatte på ski eller til fots i flankene for å lokalisere fiendens styrke og gruppering. Hjulryttereskadronens etterretningsmessige ansvarsområde var normalt 20-30 km foran egne linjer, men dette kunne bli begrenset av lange forsyningslinjer og sambandsstrekk.

Patruljetroppen

I 1959 ble Rakettbataljonen/Troms landforsvar (TLF) opprettet. Den var oppsatt med Honest John rakettartilleri, men manglet personell til å lokalisere mål på dypet. Det ble derfor opprettet en patruljetropp som administrativt inngikk i Hjulryttereskadronen, men kommandomessig var underlagt Troms landforsvar.

Første sjef for patruljetroppen var fenrik Erik Kongrød.

M24 Chaffee i Målselv. Foto via Knut Simen Skaret

Den 10. mai i 1961 ble Hjulryttereskadronen omorganisert og gitt navnet Lett Stridsvogneskadron/ Brig N. M24 Chaffee stridsvognene fra Stridsvogneskadronen/TLF på Bardufoss ble avgitt, og

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

side 27

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021 overført til den nye avdelingen. Disse ble delt inn i tre oppklaringstropper. På grunn av plassmangel i Skjold leir ble en tropp satt i mobiliseringsstatus, en tropp ble værende igjen på Bardufoss og en tropp ble overført til avdelingen. I tillegg ble Fjernoppklaringstroppen beholdt på Skjold.

Familieivaretakelse anno ca. 1965 i Mauken.

Foto via Knut Simen Skaret

Organisasjon og taktikk

Patruljetroppen kontingent 1/1962 har fått utlevert sin fallskjermving på Trandum i 1962. Foto via Knut Simen Skaret

Øvelsene ved avdelingen kunne ofte være lange og harde, både i avstand og tid, og med høy aktivitet. Ved ett tilfelle tok avdelingen seg fra Skjold til Sennalandet i Finnmark, ved blant annet å beltekjøre med stridsvognene (bensindrevne). Med dagens drivstoffbudsjetter (1994) hadde man knapt kommet over Kvænangsfjellet.

Øvelse med eskadronen i 1963. Foto via Knut Simen Skaret

Lett stridsvogneskadron bestod av en eskadronsstab med en stabsgruppe og en forsyningsgruppe.

Stridsvognoppklaringstroppene bestod av: troppsstab, motorisert oppklaringsgruppe med to lag (hvert oppsatt på Willys jeep med M1919A4 mitraljøse), lett stridsvogn gruppe (med to M24 Chaffee stridsvogner), oppklaringsgruppe med to oppklaringslag (hver oppsatt med pansret GMC, kalt ”panserpurka”), og et kanonlag (med 106mm RFK montert på Willys jeep).

Oppgavene til de respektive grupper og lag i troppen.

Troppsstaben opererte fra Willys jeep og styrte troppen via samband, i tillegg disponerte troppssjefen en MCordonnans. Motorisert oppklaringsgruppe bestod av to lag under ledelse av hver sin lagfører, oppgavene i gruppen var som følger: motorisert oppklaring langs vei, stier og andre steder hvor det var fremkommelig med kjøretøyer. Oppklaring til fots (på stier) herunder patruljegang. Opprettelse av observasjonsposter og spesialoppgaver som for eksempel ordonnanstjeneste, opprettelse av transittstasjoner osv.

Lett stridvogngruppe bestod av to lag med hver sin pansrede GMC. Denne gruppen opererte normalt samlet, men kunne deles og operere lagvis. Oppgaven til gruppen bestod av: gi troppen ildstøtte, oppklaring i lendet som var fremkommelig for stridsvogner, selv under ild fra småkalibrede våpen. Oppklaring med makt. Troppen var avhengig av å opptre sammen med en forstyrke for beskyttelse og mållokalisering, derfor ble oppklaringsgruppen ofte disponert lagvis.

Avdelingen tok godt vare på sitt personell, og forholdet befal/menige var nært. Ofte gikk eskadronens befalsfruer sammen og lagde noe godt å bite i til mannskapene. Det var normalt at avdelingen tok med seg befalsfamilier og soldater på helgeturer inn i Maukenmassivet. I det sivile samfunnet deltok også eskadronen aktivt, i alt fra å underholde på 17. mai, til å bidra med undervisning Oppklaringsgruppen bestod av to lag med hver sin i engelsk og matematikk på folkeskolen når det var for pansrede GMC APC, denne gruppen opererte normalt samlet, men kunne deles og operere lagvis. Oppgavene få lærere. til troppen var: oppklaring til fots, nærsikring og samarbeid med stridsvognene, patruljegang, opprettelse side 28

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021 av observasjonsposter, besettelse av mindre stillinger. i praksis. Avdelingen ble derfor i en periode ofte benyttet Oppklaringsgruppene løste alltid sine oppdrag til fots. som den gamle, som regel var dette oppklaring langs vei Kanonlaget benyttet 106mm RFK oppmontert på Willys jeep og hadde som oppgave å: gi troppen panservern,

Willys jeep med 106 mm rekylfri kanon. Foto via Knut Simen Skaret

Fjernoppklaringstroppen kontingent 1/1965. Sjef er rittmester Ketil Jørstad (foran til venstre), nestkommanderende er løytnant Simen Skaret (foran til høyre). Foto via Knut Simen Skaret

forsterkning av troppens ildkraft og røyklegging.

Kanonen kunne avgi ild fra kjøretøy og opptrådte med mitraljøser montert på taket av feltvognene.

I juni 1969 ble Fjernoppklaringstroppen nedlagt, dette sammen med stridsvogner for gjensidig støtte. fordi jegerkommandoene på forsvarskommandonivå skulle overta denne rollen. Dette innebar at eskadronen Oppklaringseskadronen/ måtte bruke oppklaringstroppene i denne rollen da Brigaden i Nord-Norge 1963 til 1994 Høsten 1963 ble det igjen et navneskifte på avdelingen, brigaden ikke kunne være foruten de opplysninger som den skulle nå hete Oppklaringseskadronen (Oppklesk). fjernoppklaringstroppen tidligere fremskaffet.

Dette fikk de første årene ingen konsekvenser på materiell og personellsiden. Mot slutten av 60-årene begynte avdelingens kjøretøy å bli så nedslitt og gamle at det som en prøve ble innført M113 vogner for å erstatte deler av kjøretøyene. Disse manglet væpning, og man fant raskt ut at vognene ikke kunne erstatte hovedskytset M24 Chaffee. Det ble derfor konkludert at avdelingen på nytt var moden for en omorganisering.

Erfaringene etter prøveperioden var gode, av den grunn ble Oppklaringseskadronen sommeren 1971 endelig opprettet, den var organisert lik det den var i 1994.

Eskadronen fikk tre oppklaringstropper, to på belter og en oppsatt med feltvogner og lastevogner. Totalt bestod avdelingen av 170 mann. Basisen for denne avdelingen ble beholdt frem til 1994, dog med enkelte endringer.

Det var fortsatt et ønske om pansret oppklaring på brigadenivå. Det ble derfor i juli 1986 innført en fjerde tropp med fire stk NM135 stormpanservogner og to stk NM142 rakettpanservogner (TOW). Det ble kun benyttet to stk NM135 i den daglige tjeneste, da det ikke var tilstrekkelig tildeling av våpenbærere i Hæren. Personellet som inngikk på disse kjøretøyene Men det var ikke bare på materiellsiden man gjorde hadde gjennom 70- og 80-årene utviklet en god forandringer. Taktikken gikk over fra pansret oppklaring, «patruljekultur» som medførte at det pansrede element som var offensiv, til stille oppklaring og overvåkning. falt lite naturlig inn i organisasjonen, troppen ble derfor Denne overgangen var smertefull for det befalet som nedlagt i desember 1988. hadde bakgrunn fra pansermiljøet, og avdelingen ble raskt kalt ”seildukseskadronen” på folkemunne. Tross Høsten 1989 gikk avdelingen over til Brig-90overgang til ny taktikk, viste det seg vanskelig å utøve den konseptet, noe som medførte en organisasjon med to Sommeren 1968 startet utprøving av en ny struktur, på mange måter lik avdelingen slik den var i 1994.

Avdelingen ble tilført Volvo L-3314 og beltevogner av typen BV202, i tillegg ble det beholdt fire stk M24 Chaffee. Disse stridsvognene ble mob-lagret og beholdt innenfor organisasjonen helt frem til 1975.

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

side 29

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021 oppklaringstropper med ni patruljer og fire stk BV206 hver, og en tropp med tolv patruljer og sju stk BV202.

Utviklingen av Oppklaringseskadronen har fra 1963 og frem til 1994 har vært preget av å være en avdeling med primært kapasiteter langs vei, til en avdeling som kan løse sine oppdrag effektivt i alle typer lende. De oppklaringsenheter avdelingen hadde i 1994 opererte hovedsakelig til fots, kun unntaksvis benyttet man kjøretøy under selve oppklaringsfasen.

All observasjonspostvirksomhet ble utført nedgravd under bakkenivå, sommer som vinter. Dette for å øke overlevelsesevnen til firemannspatruljene.

Oppklaringseskadronen har i alle år vært preget av den profesjonelle holdningen hos mannskapene, noe som medførte at avdelingen hadde en god faglig utvikling basert på et godt utdanningsnivå og god stridsutholdelse.

Det ble opp mot 1994 drevet en meget god spesialisering av mannskapene innenfor sanitet, nærstrid, overlevelse og patruljevirksomhet. Man kunne kanskje på den tiden si at Oppklaringseskadronen utgjorde Hærens største ressurs innenfor oppklarings- og jegertjeneste.

være et godt minne å huske tilbake til.

Epilog

Denne historien ble påbegynt vinteren 1994 i den hensikt å etterlate et historisk avtrykk fra Oppklaringseskadronen etter at den skulle forlate Maukstadmoen samme år. I samråd med plasskommandant, oberstløytnant Håkon Kvernmo (sjef Bn2), ble det besluttet at junior salong i befalsmessen på Maukstadmoen skulle innredes med utstillingsmontere, bilder og blant annet denne historien. Utstillingen var klar i mai 1994, men ble senere flyttet til Setermoen leir. Høsten 2015 tok oberstløytnant Bjørnar Eriksen initiativ til å reetablere Oppklesk/N sin historie på Maukstadmoen.

Oppklaringseskadronen fortsatte på Setermoen fra 1994, men utgjorde sammen med Elektronisk krigføringskompani etter hvert grunnlaget for etablering av Oppklaringsbataljonen, og senere videreutviklet og omdøpt til Etterretningsbataljonen.

Avslutning

I 1975 fikk avdelingen sin egen hytte ved navn «Dragonhytta» nede under steinraset ved Fjellfrøsvatnet.

Grunnen ble skjenket gratis av gårdbruker Anders Rotli, som også var en meget god venn av eskadronen. Rotli ble også utnevnt til Æresdragon. Oppklaringseskadronen satte alltid stor pris på Rotli, og i mange år sørget avdelingens dragoner for å holde veien hans åpen på vinterstid. Dragonhytta ble raskt en fin mulighet for dragoner og befal på fritiden, her hadde man god tilgang på de fleste friluftsaktiviteter.

Siste halvdel av 80-tallet ble det fra sentralt hold i Hæren gitt uttrykk for at man ønsket å samle alt kavaleri på Setermoen, men det tok noe tid før det ble gitt ordre om flytting. Først 3. juni 1994 ankom Oppklaringseskadronen Setermoen, etter først å ha marsjert samme strekning som de første ”hjulrytterene” hadde syklet motsatt vei i mai 1956.

Det var med vemod i sinnet at avdelingen forlot Skjold garnison, det gode forholdet til Bn 2, Ingeniørbataljonen og den flotte naturen som hadde preget avdelingens hjemsted i over 38 år. For de befal og dragoner som har tjenestegjort på Maukstadmoen leir, vil Skjold alltid side 30

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Brigadeveteraner fra Sørlandet sørget for salutt i Kristiansand Av Jørn Kildedal

Fra venstre: Stein Anton Juul, Frode Amundsen, Ole Morten Meland, Janni Juul og Hilde Mari Olsen. Foto via Jørn Kildedal

Mannskapene iført HV-uniform.

De fleste av Compagniets medlemmer er/var også med i Heimevernet. Bildet er en montasje.

De måtte da skifte fra sine 1700-tallsuniformer til HV sin uniform. Mannskapene fikk da lønnsgodtgjørelse fra HV for å stille som mannskap. Ammunisjon ble nå stilt til disposisjon av Forsvaret.

Dette holdt man på med frem til 2018. Da la Forsvaret ned Saluttbatteriet på Odderøya, og CAC stilte seg igjen villige til å saluttere, men denne gang Styret i Sørlandet brigadeveteranforening består av med egne kanoner og eget «saluttbatteri». Compagniet leder Jørn Kildedal, nestleder Ole Morten Meland, og fikk til en avtale med Kristiansand kommune som nå kasserer Stein Anton Juul. dekker krutt og utstyr til saluttene. Denne avtalen gjelder foreløpig for de neste tre år.

Alle tre er med i Saluttbatteriet til Christianssand Artillerie Compagnie, heretter kalt CAC. CAC sørger Compagniet har til og med vært i utenlandstjeneste. for fire av de formelle saluttene i Kristiansand 21. feb, 29. okt 1999 var den siste NATO medaljeparaden for 8. mai, 17. mai og 4. juli. Dette er blitt gjennomført NSG/NSE i Pecs, Ungarn. Etter paraden var etter at Forsvaret la ned saluttbatteriet på Odderøya.

Compagniet invitert til artillerimessa i Pecs, og her fikk Ole Morten Meland er for tiden alle CAC sine soldater overrakt minnemynten til Saluttkommandør. Han tok over etter Jørn Kildedal i avdelingen av general Grandhagen. Så en del av oss 2020. kan kanskje også kalle seg veteraner.

Christianssand Artillerie Compagnie startet opp frivillig i 2004 med å avfyre de nevnte saluttene. CAC fikk «låne» 3 stk ombygde 105 mm kanoner (ombygd til 75 mm saluttkanoner) av Forsvaret. Alle mannskapene deltok på saluttkurs på Kongsvinger festning og salutterte i sine røde og blå uniformer fra 1700-tallet. Saluttammunisjonen ble skaffet via Kronprinsregent Frederiks Laug av 1788 og private firmaer. Dette holdt de på med frem til 2007. Da tok Forsvaret ved HV-07 over ansvaret. Alle mannskapene i CAC stilte opp frivillig som nytt saluttmannskap.

Vi synes det er en stor glede og ære og få saluttere på disse viktige nasjonale markeringene. Vi i CAC stiller oss noe undrende til at Forsvaret la ned saluttbatteriet på Odderøya. Dette spesielt med hensyn til at Kristiansand er en gammel garnisonsby som har hatt disse tradisjonene nesten siden opprettelsen i 1641.

Da forsvaret tok over i 2007, stilte som allerede nevnt mannskapene fra CAC seg villige til å fortsette i Saluttbatteriet.

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

side 31

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

8. mai-markeringen i Bergen

Frigjøringsdagen er en dag som markeres over det ganske land. En dag som også er nasjonal veterandag.

Her i Bergen sto som vanlig kommandanten på Bergenhus festning i spissen for en bred og høytidelig markering av frigjøringsdagen 8. mai 2021, med markeringer og bekransninger en rekke steder i bergensområdet. På grunn av føringer fra sentrale og lokale myndigheter ble markeringen imidlertid gjennomført i en noe annen form enn tidligere. Det ble i år således ikke satt opp transport mellom de ulike postene i programmet for deltakerne.

Også den populære lunsjen for deltakerne etter arrangementet på Kronstad hovedgård måtte dessverre sløyfes i år.

Brigadeveteranforeningen for Hordaland valgte derfor å leie egen buss for sine deltakere tur-retur Bergenhus festning - Solheim æreskirkegård for å ta del i det fine og symboltunge programmet som var satt opp der: • Haakonsvern orlogsstasjon stilte garde • fane og flaggborg ved HV-09 og veteranforeningene • messinggruppe ved Sjøforsvarets musikkorps • kommandant Åsmund Andersen, kommandant Bergenhus holdt appell og la ned krans • ordfører i Bergen - Marte Mjøs Persen holdt appell og la ned krans • leder NVIO Bergen og omland la også ned krans Det viste seg imidlertid at det var ikke bare pandemien som bød på problemer. Like før arrangementet satte det inn et formidabelt snøvær med sterk vind i kastene. Noe som kom nokså uventet for mange, som hadde tatt sjansen å møte i sommerhabitt. Dikterens ord om at "Enno ein Gong fekk eg Vetren at sjaa, for Vaaren at røma" , stemte ikke helt med forholdene denne dagen. Brig N-veteranene som hadde vært ute en vinternatt før, fikk likevel oppleve et fint og høytidelig program, som varmet. Verdt å nevne er at Brig N-veteraner Hordaland stilte med den største troppen, til sammen 16 mann. I tillegg medbrakt heiagjeng av ektefeller.

side 32

Brig N-veteranene - Hordaland, her i fint selskap under 8. mai markeringen 2021 på Solheim æreskirkegård i Bergen. Nr. 3 fra venstre i uniform kommandør Åsmund Andersen, kommandant på Bergenhus Festning og leder av arrangementskomiteen. Nr. 4 fra venstre i rød kåpe og ordførerkjede Marte Mjøs Persen, ordfører i Bergen. To av veteranene, Grønning og Sandal, var opptatt med å ta bilder, og er derfor ikke med på bildet. Foto: Helge Grønning

Etter retur til Festningsmuseet, inviterte lokallaget sine deltakere på kaffe og rundstykker. Her møtte også representanter fra Historiske Militære Kjøretøyers Forening (HMKF) som ankom i sine tidsriktige kjøretøy. Lederen for gruppen, sersjant Arnesen, ga en interessant orientering om foreningen sine aktiviteter, som blant annet omfattet flere turer til Normandie med de historiske kjøretøyene fra krigens dager.

Dagen ble avsluttet med allsang av den gamle slageren "Nordmanden" av Ivar Aasen med sine fine visdomsord.

Stor takk til Festningsmuseet, Bergenhus og vakthavende denne dagen, pensjonert kompanisjef Gjestdal fra Garnisonen i Sør-Varanger, for god service og rykende varm kaffe.

Bjørn Murud har sendt oss dette bildet av en M6 som tilhørte SanTr/ STBTT/FABN/Brig N 1985-86, der han tjenestegjorde.

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Markering av frigjerings- og veterandagen 8. mai 2021 Av Lars Indreiten

Vårdagen 8. mai 2021 var ikkje den beste reint vermessig, frå kuling og regn/sluddbyger på Liabø og Aaskard, til solgløtt og vårleg i Stangvik. På alle stader var det møtt opp pårørende og slekningar til deltakarar under krigen. Gledeleg var det å sjå at mange hadde heist flagget for å minnast fredsdagen 1945 og til ære for dei frå distriktet som har delteke under dei to verdenskrigane og ellers veteraner som har tenestgjort i internasjonal teneste.

Frigjørings- og veterandagen også markert i Midt-Troms Nordmøre brigadeveteranforening deltok under markeringene i Heim og Surnadal kommuner. Leder Olav Jostein Holten talte til de fremmøtte. Foto via Gunn-Hilde Opsal, Heim kommune

Indre Nordmøre forsvarsforening (INF) i samarbeid med Nordmøre brigadeveteranforening har også dette året markert frigjeringsdagen og veterandagen 8. mai.

Etter å ha organisert og gjennomført dette arrangementet to år i Tingvoll kommune, var turen i år komen til markeringar i Heim og Surnadal kommuner.

Dagen starta med ein kort minnesermoni ved minnebautaen over deltakarar frå 2. verdenskrigen på Liabø i Heim. Etter ei velkomsthelsing ved leiar i INF Olav Jostein Holten, var det ein kort tale ved orlogskaptein Lars Hønsvik med påføljande blomsternedleggelse. Hønsvik minnest også dei russiske krigsfangane som ligg gravlagde på Vinjeøra med blomster. Medlemmer frå dei to foreningar sto flaggvakt ved bautaen.

Turen gjekk vidare til Aaskard kyrkje der same program vart heldt ved minnebautaen over Gunnar Bøe som fall under krigshandlingane i Gratangen 25. april 1940.

Markeringa vart avslutta ved bautaen over Halvard Røen ved Stangvik kyrkje, også han fall i Gratangen på same tid som Gunnar Bø. Det same programmet vart heldt også her.

Det var ikke veldig folksomt, men veteranog frigjøringsdagen ble markert på verdig, koronatilpasset vis også i Midt-Troms. Foto: Vera Lill Bjørkhaug, Nye-Troms

Stabssjef i hærstaben, brigader Trond Lundberg, talte til de frammøtte ved veteranmonumentet "Touchpoint" på Bardufoss på formiddagen 8. mai.

Det var her Hærens hovedarrangement fant sted, og i tillegg til Lundberg talte målselvordfører BengtMagne Luneng til forsamlinga. Han snakket om sin egen militærtjeneste som lagfører i 2. bataljon.

– Jeg er ingen krigsveteran, men jeg er en veteran, sa han, og la til at han selv heldigvis aldri opplevde krig gjennom sin tjenestetid.

8. mai i 1945 kapitulerte tyske styrker etter å ha okkupert landet vårt i fem år. Fra 2011 har dagen også vært en dag for å hedre alle veteraner som har tjenestegjort for Norge - både hjemme og ute.

– Jeg er stolt over måten våre soldater har løst og fortsetter å løse sine oppdrag på, sa hærstabssjef Lundberg.

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

side 33

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Midt-Troms brigadeveteranforening markerte på Finnsnes

Grunnlovsdagen feiret på Setermoen

Hedmark brigadeveteranforening Styremøte ble har behandlet lokalforeningens vårt forslag

gjennomført i februar, og utkast 3 mal for vedtekter, og fremsender til forbundet. Årsmøtet

Leder i Midt-Troms brigadeveteranforening, Tommy Sarnes, holdt tale ved veteranmonumentet på Finnsnes. Heimevernets personell stilte med flagg og krans. Foto via folkebladet.no

Lederen i Midt-Troms brigadeveteranforening, Tommy Sarnes, ønsket velkommen til markeringa på Finnsnes. Han hedret alle soldater som har tjenestegjort med det norske flagget på skuldra, både her hjemme og i utenlandstjeneste i oppdrag for FN og NATO. Det var også ett minutts stillhet for de 16 soldatene som mistet livet i Vassdalen for 35 år siden.

Heimevernet deltok også under markeringa, og områdesjef i HV16207, kaptein Oddbjørn Dalsbø, holdt tale. Senjaordfører Tom-Rune Eliseussen holdt også tale, og han takket alle norske soldater og deres familier for deres offer og støtte de har gitt siden 1940 og frem til i dag. Etter markeringa ved veteran-monumentet på Finnsnes var alle invitert til veteran-lunsj på Senjastua.

Setermoen

Det var også arrangement andre steder i Midt-Troms på veteran- og frigjøringsdagen. På Setermoen startet markeringa med 21 skudd i en nasjonal salutt ved Troms Forsvarsmuseum. Konferansier både på Bardufoss og på Setermoen. På begge steder deltok signalister fra Hærens musikkorps, feltprest og tjenestegjørende soldater fra Brigade Nord sine avdelinger i Indre Troms. På Setermoen var det barduordfører Toralf Heimdal som holdt tale. I den inkluderte han både de nasjonale veteranene og takket de bardudøler som deltok i kampene under krigen. side 34

Brigadeveteranene Johannes Irgens (til v.) og Magnus Haakseth, stilte trofast opp som flaggvakter ved minnebautaen på Kirkemoen ved Bardu kirke. Major Christer Endregaard holdt tale. Foto Øivind Baardsen

Norges nasjonaldag ble også feiret på Setermoen i Bardu kommune. Et langt program var planlagt fra morgenen og til kveld, med tog, taler og is i sentrum av garnisonsbygda.

– Vi har ønsket å ta litt av 17. mai tilbake, sa leder for årets 17. mai komite, oberstløytnant Einar Aarbogh. Han er foresatt til en av elevene i 8. klasse.

Det er 8. trinn ved Bardu ungdomsskole som de senere årene har stått for arrangementet denne dagen.

Også næringslivet fikk skryt for å støtte opp med sponsing eller bidrag til komitéen. Aarbogh rettet også en takk til politiet og Forsvaret som har bidratt gjennom arrangementet.

– Det har vært en fantastisk god støtte, sa han.

I likhet med bekransninga av minnebauten på Bardujord dagen i forveien, ble også store deler av markering på selve nasjonaldagen strømmet til internett. På programmet var det musikk ved Bardu musikkforening på forskjellige steder allerede fra morgenen av, nasjonal salutt ved Artilleribataljonen og fram til hovedarrangementet ble avsluttet med «Ja, vi elsker» utenfor kommunehuset i halvtretiden.

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Brigadeveteranenes bilder På disse sidene presenterer vi bilder som er sendt inn av våre lesere, eller lastet opp på våre Facebook-sider. Vi ønsker stadig bilder som viser hvordan tjenesten var i Tysklandsbrigaden, Brigaden i Nord-Norge og dagens Brigade Nord. Hvis man har en historie man kan knytte til bildet, eller en beskrivelse av hva bildet forestiller, er det ekstra flott.

Her er brigademusikken ute å øver på spilling og marsjering. Det ser ut som bildet er fotografert like nord for Bardu kirke på Setermoen, på gamle riksvei 50. Hvis bildet er fotografert etter 1965 hadde riksveien byttet navn til Europavei 6 (E6). Hvem som er dirigenten vet vi dessverre ikke, ei heller den høyt dekorerte maskoten som marsjerer helt i front. Foto via Arild Thobiassen.

Myndig fenrik

Dette er en av historiene om en fenrik i Åsegarden som gjorde inntrykk på meg. Vi som var i Bn 3 på 80-tallet (og sikkert både før og etter det) hadde hver seinhøst et «Amfibiekurs» ved Ringberget på Trondenes halvøya rett utenfor Harstad. Det var diverse leksjoner og kurset blei oppsummert i form av et angrep fra LGF og fiskeskøyte samt stormbåter mot besatt strand. Uka etter blei bataljonsøvelse TAFOS gjennomført. (taktiske forflytninger over sjø).

Fenriken hadde en stasjon i den ganske store rulleringen av tropper og kompanier som foregikk. Han hadde utdanning i hopping fra LGFdekket og ned i oppblåsbar redningsflåte (disse runde som ligger i små hvite tønner på dekk og blåser seg selv opp hvis båten går ned). Det er tak på dem og når du hopper så må du treffe åpningen. Et kompani var på dekk på LGF og hoppet i tur og orden ned i flåta og blei ført til land.

Fenriken stod på land og ledet det hele med en bærende stemme. Det var ingen tvil om hvem som hadde kommandoen i området.

Den første selvdrevne felthaubits (M7) til Feltartilleribataljonen, Brigaden i Nord-Norge, ble landsatt i Bjerkvik, og mottatt av bataljonssjefen oberstløytnant O. T. Ringsrød, høsten 1960. Foto F. Nesse, NK FAbn

Etter hvert som det begynte å bli færre igjen på dekk la jeg og en kollega merke til at det var et par soldater som flyttet seg ut av køen og havnet bakerst. Til slutt var det bare disse to igjen. Hele kompaniet stod og så på, samt en del skuelystne befal. Soldatene vegret seg og til slutt trappet fenriken opp språkbruken nokså mye. Uten at det hjalp. Spenningen var stor på Ringberget nå. Hva kan fenriken egentlig få gjort. Hvordan kommer han seg ut av knipen? Det blei etter hvert åpenbart at de ikke kom til å hoppe så slaget stod egentlig om hvordan fenriken ville avslutte øvelsen uten å ta et ledelsesmessig nederlag. Med 200 tilskuere og på 40 meters avstand over sjøen til de to «pysene» konkluder han høyt på den flotteste Harstad-dialekt: Det er 200 MANN som har hoppa før dokker – kvinner og barn, gå i land. Så snur han seg og går uten å se seg tilbake. Foto av Landgangsfartøy (LGF): Forsvaret Arnfinn Olav Tveita

Bildet viser deler av KPA BN I/Brig N på Setermoen, under en øvelse høsten 1961. Det ble visst pølser til middag denne dagen også.

Foto via Erling Valbekmo

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

side 35

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Kompanistaben til KPA BN I/Brig N, på veg til Nyborg og Karlebotn i Finnmark høsten 1961. 1. rekke fra venstre: korp Samuelsen, sersjant Lorentsen og 31 Larsen. Bakerste rekke: 10 Selland, korp Valbekmo, korp Solland, 66 Zacariassen, 41 Amundsen og 14 Årberg.

Foto via Erling Valbekmo

Her ser vi bataljonsstaben i BN3, Åsegarden. Er det noen som kjenner igjen noen av disse? Fra venstre foran: Eirik Skarland (1949-2020) og ved siden av ham, Viggo Harald Vang (1944-2000). Majoren i fremste rekke og helt til høyre - kan det være Jon Berge Lilland? I så fall ble han senere sjef for Hærens styrker. Bildet er det Arnfinn Olav Tveita som har lagt ut på Facebook-gruppa vår. Han tjenestegjorde tre år i bataljonen, 1985-88.

En spent gjeng venter på flyet nordover, for å starte tjenesten på Setermoen i oktober 1975 på GA-terminalen (general aviation) på Fornebu. Wiseth midt i bildet var fra Bardu så han skulle ”hjem”. Vi hadde ni måneder med kulde og mange netter i telt foran oss. Det skulle vært gøy å hørt fra BS’en (batterisjefen) - da kaptein Erik Ianke - hvor mange netter det ble. Tekst og foto via Erik Engen

Henning Ringlund tjenestegjorde som sersjant i TBK (tung bombekaster), som ble BKP i løpet av året. Vi gikk fra 107 mm til 81 mm. Dette var i Bn2 1985-86. Troppsjef var Robert Mood og NK Rune Sørra. Dette var en del av testingen av BRIG90-strukturen. Dette bildet er fra Skjold. Thomas Halvorsen har kommentert dette bildet da det ble lagt ut på Facebook-gruppa til Brigadeveteranforbundet: Vi hadde både M106 med 107mm BK og M125 med 81mm BK i bruk samtidig. M106 var i bruk som TBK (tung bombekaster). Når M125 ble modifisert fikk den benevnelsen NM204F1. Foto via Henning Ringlund

side 36

Velferd er viktig - også i felt. I forbindelse med rydding av blindgjengere i skytefeltet på Setermoen, hadde ryddemannskapet ordnet seg med reise-TV og batteri, slik at de fikk med seg landskampen. Fotografen Stig Petter Hovde forteller at han husker at de fikk noen kroner ekstra for blindgjengerrydding.

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Tommy Sarnes er leder av brigadeveteranforeninga i Midt-Troms.

Han var vognfører og sambandsmann på brigadesjefens beltevogn under førstegangstjenesten - en BV202N. Her ser vi han i bakvogna.

Brigadesjefen var ingen ringere enn Arne Pran. Daværende oberst II Pran tok et personlig ansvar etter Vassdal-ulykken i 1986, der 16 soldater fra Ingeniørbataljonen omkom. Han vil bli husket som en som turte å si fra. Arne Pran gikk bort i juli i fjor. Foto via Tommy Sarnes

Kjell Edvard Olsen, en av våre trofaste bidragsytere, har fotografert dette bildet som er fra en sommersamling i 2008 med Brig N-veteranene på Ringerike. –Vi var samlet ved Randsfjorden en vakker sommerdag, både befal og mannskaper fra alle våpen i Hæren. Matserveringen var det Knut Sundby fra Lett luftvernartilleribatteri som stod for. Det var også konkurranser og god musikk. Slike samlinger skaper et godt samhold, poengterer Olsen.

Lokalforeningsnytt Hedmark brigadeveteranforening

Styremøte ble gjennomført i februar, og har behandlet utkast 3 - mal for lokalforeningens vedtekter, og har fremsendt vårt forslag til forbundet. Årsmøtet ble avholdt på Forstmann, Skogmuseet, Elverum, tirsdag 1. juni klokken 1300-1500. Møtet ble gjennomført iht gjeldende smittevern-regler.

Alle som var på valg tok gjenvalg i ett år.

Aktiviteter for 2. halvår 2021 er også planlagt: eskursjon til Rena, foredrag, kafémøter og julelunsj.

Hordaland brigadeveteranforening

Endelig går det mot vår og lysere tider. Snøklokker og krokus spirer, og småfuglene kvitrer i morgensolen.

Ingen ting slo det å få krype inn i et perfekt oppsatt knappetelt etter lange dagar i felt, skrev Stig Petter Hovde da han publiserte dette bildet på Facebook-sida vår. Knappeduken har i årevis vært en del av den militære feltutrustningen til hver enkelt soldat. Den er rombeformet med åpning i midten som kunne knappes igjen. Duken er av dunlerret eller tettvevd impregnert tekstil, og skal tåle regn uten å slippe mye gjennom. Langs alle fire sidene og noen ekstra steder er det et mønster av knapper og knapphull. Et praktisk redskap som kunne bety mye for velferden i felt.

Vi ser lys i tunellen når det gjelder oss veteraner ettersom vaksineringen nå har startet opp. Og håper derfor at vi ikke om så lenge kan være sammen igjen.

Grunnet Covid-19 tar vi imidlertid alle forbehold om fremdriften. Det kan bli endringer, avlysninger eller restriksjoner i det forslaget til aktivitetsplan som nå legges frem.

Vi ønsker alle våre medlemmer flotte opplevelser både inne og ute i naturen. Husk: Ikke sitt inne når alt håp er ute!

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

side 37

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021 Foreningen har gjennomført medlemsmøter både i mars og april, og planlegger også med møte i mai.

Dato for årsmøtet er ikke endelig bestemt.

Både 8. og 17. mai vil bli markert tradisjonen tro, dog med de gjeldende restriksjoner.

Brigadeveteranene i Hordaland har også planer om byvandringer, havnecruise, foredrag, fotturer og hyttetur, når forholdene tillater det.

Foreningen planlegger å delta på Landsmøtet.

Nordmøre brigadeveteranforening

Årsmøtet ble avholdt 10. mars i Stornaustet, kultur- og næringsbygg på Halsa. Styremedlemmene Per O. Moen og Lars Indreiten tok begge gjenvalg.

Revisor Anders Hyldbakk ble også gjenvalgt.

Nils Viken ble valgt som delegat til Landsmøtet.

Ellers vanlige årsmøtesaker.

Indre Nordmøre forsvarsforening i samarbeid med Nordmøre brigadeveteranforening markerte frigjøringsdagen/veterandagen 8. mai 2021 slik (reportasje side 33) : • 1200 Minnebauta, Liabø i Heim (ved kommunehuset) • 1300 Minnebauta ved Åsskard kyrkje

Stor-Oslo brigadeveteranforening

I likhet med de fleste foreninger har også vi blitt rammet av restriksjonene som følge av pandemien. Vi la en årsplan - det såkalte årshjulet, som vi var godt fornøyd med. Vi inngikk avtaler om foredrag og planla flere andre medlemsaktiviteter. Nesten alt måtte kanselleres.

Vi var imidlertid heldige og fikk gjennomført årsmøtet i henhold til forskriftene. Vi gjennomførte også tre «øltimer» godt innenfor de reglene for smittevern som da var gjeldende. «Øltimene» er gode arenaer for rekruttering. Til tross for redusert aktivitet har vi øket medlemstallet siste år med 24 nye medlemmer. Ikke mye sett i forhold til potensialet, men likevel. Årsmøtet 2021 kan ikke gjennomføres i henhold til vedtektene. Styret har vedtatt å utsette møtet til neste år. Samtlige styremedlemmer har sagt seg villige til å forlenge funksjonstiden med ett år. Det vil si at styremedlemmer som er på valg i år, er på valg ved årsmøtet i 2022. Tilsvarende vil de som er på valg i 2022, først blir på valg i 2023. Årsmelding og revidert regnskap sendes til medlemmene. Vi tror medlemmene har forståelse for dette vedtaket.

For første gang gjennomførte vi et styremøte digitalt ved hjelp av Teams. Vi var alle enige om at dette kunne gjøres også ved fremtidige styremøter, men var også helt enige at fysiske møter fortsatt burde gjennomføres når det blir tillatt. Teams er et verdifullt supplement.

Det ble avholdt en kort tale ved orlogskaptein Lars Hønsvik med påfølgende blomsternedleggelse ved alle tre steder. Alle var hjertelig velkomne!

Smitteverntiltak etter gjeldende regler.

Grasrotandelen fra Norsk Tipping er en viktig inntektskilde. Til tross for at bare fire medlemmer gir sin andel, tilsvarer inntekten nesten en tredjedel av vår totale inntekt. Derfor bør alle motivere sine medlemmer til å bidra med grasrotandelen. Kommisjonærene hjelper til.

I tillegg planlegges forsvarshistorisk sommertur til Krogstadøra og Hemnskjel, i august.

Vi ser fram til at vi får mer naturlige forhold i samfunnet, og vi er klare til å sette i gang så snart det blir tillatt.

Ringerike brigadeveteranforening

Vi ønsker forbundet og alle lokalforeningene lykke til med ny start!

• 1430 Ved gravsted Stangvik kyrkje

Det har vært stille for Veteranene på Ringerike.

I desember prøve vi og få til en juleavslutning som vanlig. Men den måtte avlyses. Siden da har styret kommet frem til at vi må la ting bero inntil videre.

Så langt har styret ikke fått tilbakemelding om at noen av oss er smittet med korona. Håpet er at vi kan møtes i august og ha en høst hvor vi kan møtes som vanlig. side 38

Sørlandet brigadeveteranforening

Foreningen er tilsluttet Kristiansand Militære Samfunn (KMS), hvor det vanligvis er foredrag den tredje torsdagen i hver måned. Som de fleste andre steder, har det vært svært liten aktivitet i 2020 pga koronaen, og

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021 slik det foreløpig ser ut, blir det samme situasjon våren 2021.

Vi hadde årsmøte via nett i fjor, og hadde håpet å få til et ordinært årsmøte i år, men må avvente dette med hensyn til smittetall osv. Den planlagte turen til Lista hvor vi skulle besøke Festung Lista hangarmuseum ble avlyst, men vi planlegger denne så snart det blir åpning for det.

KMS hadde mange gode foredrag på planen i fjor, og vi håper dette blir en realitet i 2021. Oberst Tomas Beck skulle komme å fortelle om Finnmark landforsvar og flere andre foredragsholdere var kontaktet, men dette ble det dessverre ikke noe av pga. den pågående pandemien. Vi følger allikevel med på alle de foredragene som går via internett, og oppfordrer medlemmene til å få med seg disse. Her er det også etter hvert muligheter for å samle flere og vise dette på storskjerm når det åpner opp for dette.

Torghatten

brigadeveteranforening

Korona-situasjonen gjør det vanskelig både å arrangere og å forsøke å verve medlemmer. De naturlige, sosiale treffpunktene er borte. Det eneste som er tilbudt er filmfremvisning av dokumentarfilmen om motstandskvinnen Liv Grannes, dette i samarbeid med NVIO.

Forbundsnytt

Hva skjer i Brigadeveteranforbundet? Siden siste nummer av Brigadeavisa ble sendt ut har forbundet gjennomført seks styremøter.

Generalsekretæren har hatt hjemmekontor, men har holdt kontakten med våre lokalforeninger og enkeltmedlemmer pr e-post og telefon.

I tillegg har forbundet arbeidet ufortrødent med en av hovedsakene som er anerkjennelse. Den 20. mai 2021 kom Forsvarssjefen med en artikkel i Forsvarets Forum hvor han slår fast at han utvider veteranbegrepet. Som han sier: For meg er alle som tjenestegjør for Forsvaret veteraner, både utenlands og i Norge. Dette ble en gledens dag for Brigadeveteranforbundet og dets medlemmer.

Medlemsmassen

I perioden har vi dessverre tatt farvel med noen av våre kjære medlemmer som har gått bort. Det er alltid trist å miste noen som står en nær. Fred med deres minne.

Det er likevel gledelig at vi stadig får nye medlemmer.

En av de foreninger som har øket mest er foreningen i Oslo. Forbundet gratulerer med det gode rekrutteringsarbeidet!

Møtevirksomhet

Generalsekretæren har 5. mai deltatt på et ressursdialogmøte med Forsvarsdepartementet (FD) som ble gjennomført som et elektronisk møte.

Her ble det blant annet orientert om ulike støtteordninger for forsvarsrelaterte foreninger som kan søke om økonomisk støtte.

Generalsekretæren og presidenten deltok på Veteranforum 1-2021 torsdag 20. mai. Forumet bestod i hovedsak av statusorienteringer med vekt på «INTOPS-veteraner».

I tillegg har generalsekretæren gjennomført dialogmøter med brigadeledelsen og andre.

Markeringer

Forbundet deltok i 8. mai-markeringer både sentralt og lokalt innenfor aktuelle COVID-19begrensninger. I tillegg har forbundet deltatt i markering av vår nasjonaldag 17. mai.

Konkurranser og vinnere

Fra tidligere nummer med brigadequiz og kryssord er følgende vinnere av innsendte løsninger: Kryssord: Roy H. Lund, vant boken «Usynlig i krig og fred» Arne Oddvar Larsen, vant boken «Setermokråka og jeg» Brigadequiz: «Jegerånden»

Erling

Valbekmo,

vant

boken

Vi gratulerer de heldige vinnere og ønsker de god lesning!

Ny lokalforening

Det arbeides med å få i gang en ny brigadeveteranforening i Trondheim, samt å støtte driften i de øvrige lokalforeninger.

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo

side 39

Brigadeavisa - ny årgang 18 - nr 1 - juni 2021

Kunnskapsprosjektet

FORBUNDETS ELLEVE LOKALFORENINGER

Forbundet arbeider med forberedelser til gjennomføring av «kunnskapsprosjektet» i Østerdalen først, og deretter i Finnmark høsten 2021.

Hedmark brigadeveteranforening Leder: Bjørn Andreassen Kvartsveien 9, 2322 Ridabu 930 21 613, b50andreassen@gmail.com

Hordaland brigadeveteranforening Leder: Svein J. Sandal Strandgaten 195, 5004 Bergen 930 08 715, sveinjohansandal@gmail.com

Landsmøtet

Midt-Troms brigadeveteranforening Leder: Tommy Sarnes Trollvikveien 367A, 9300 Finnsnes 911 19 521, tommy@sarnes.no

Nordmøre brigadeveteranforening Leder: Olav Jostein Holten Bøverdalsvegen 1469, 6644 Bæverfjord 465 16 449

Nord-Trøndelag brigadeveteranfor.

Leder: Erling Valbekmo Kalv Arnesonsgt. 6, 7654 Verdal 995 20 133

Ringerike brigadeveteranforening Leder: Leif-Harald Olsen Dalesvei 1, 2760 Brandbu 922 60 161, leif-harald@hotmail.com

Stor-Oslo brigadeveteranforening Leder: Dagfinn Peder Danielsen Dyrløkkeveien 2K, 1448 Drøbak 906 05 729, da-dani@online.no

Sørlandet brigadeveteranforening Leder: Jørn Kildedal Furulia 6F, 4622 Kristiansand S 990 45 612, jorn.kildedal@getmail.no

Torghatten brigadeveteranforening Leder: Jørn Georg Johansen

Tromsø brigadeveteranforening Leder: Jardar Gjørv

NIKOLAISEN, Asgeir Solsvingen 28, 9360 Bardu 926 37 921, icerock@online.no

VORHAUG, Ole Kvien Mellombygdvn. 183, 9321 Moen 979 77 044 ole.vorhaug@gmail.com

Generalsekretær NICOLAISEN, Bjørnar Kontortid; tirsdag og onsdag 77 62 89 14/(400 29 914) bjnicolaisen@mil.no

Styremedlem LUDVIGSEN, Inge Tore Håvardstunv. 32 E, 5254 Sandsli ludvigseninge@gmail.com 55 91 72 60 / 472 52 759

Styremedlem HELLEFOSSMO, Lars Johan Tversethveien 101, 9350 Sjøvegan 922 47 855

Styremedlem THOBIASSEN, Arild Bjørnsmoveien 62, 9360 Bardu ar-thob@online.no, 911 11 890

Varamedlem 1 SARNES, Tommy Trollvikveien 367A, 9300 Finnsnes 911 19 521 tommy@sarnes.no

Varamedlem 2 SÆTHER, Hildur Johanna Soløyvn. 40, 9357 Tennevoll 416 2 5119 sveisae2@online.no

Kasserer BAKKE, Knut Stormyrveien 11, 9360 Bardu 970 49 294 kbakke@mil.no

Leder valgkomité

Etter et år uten landsmøte er forbundet nå i ferd med å planlegge årets landsmøte som blir lagt til Setermoen leir, av både praktiske og økonomiske årsaker.

Landsmøtet planlegges i tiden mandag 6. september til torsdag 9. september. Reisedager blir mandag 6. og torsdag 9. september.

Tirsdag 7. planlegges det fellesaktivitet rettet Blomstervikveien 5, 8907 Brønnøysund Kapteinvn. 22, 9014 Tromsø mot deltakere og lokal aktivitet.

Selve 900 26 615, joernjohansen@hotmail.com 400 29 891, jagjorv@hotmail.com brigadeveteranforening Hvor og når kommer Brigadeveteranlandsmøte gjennomføres onsdag med landsmøte- Østfold Leder: Arve Gerhardt Ryen, forbundets tolvte lokalforening?

50, 1543 Vestby. middag om kvelden. Torsdag blir det avreise. Vestbyveien 922 14 263 arve.g.ryen@gmail.com Lokalforeningene melder inn sin(e) delegat(er) til generalsekretæren. Generalsekretæren bestiller fly til én delegat pr lokalforening som trenger dette.

Lokalforeningene kan stille med én stemme per påbegynt 30 betalende medlemmer (pr.

31. des 2020) inklusive æresbrigadeveteraner – ADRESSELISTE FORBUNDSSTYRET 2020-2021 maksimalt FIRE (4) - representanter/stemmer.

President Visepresident

Valgkomitéen

Valgkomitéen starter sitt arbeide og leder av valgkomitéen er Magnus Haakseth, e-postadresse magnus.haakseth@gmail.com.

De som er på valg er president, kasserer, to styremedlemmer, leder av valgkomité og revisor.

Eventuelle forslag sendes på e-post til leder av valgkomitéen.

Forbundsstyret ser frem til å treffe alle lokale ledd på kommende landsmøte, nå som veldig mange allerede er ferdigvaksinert. Velkommen skal dere være!

Profilering

Det jobbes med utvikling av noen utvalgte produkter som etter hvert kan bestilles direkte hos firmaet Profileringsartikler AS. Presentasjon og priser er planlagt presentert i neste nummer av Brigadeavisa, etter sommeren.

side 40

HAAKSETH, Magnus Bonesveien 928, 9360 Bardu 481 29 278 magnus.haakseth@gmail.com

Medlem valgkomité HOFSTAD, Håkon Øvre Salangen, 9350 Sjøvegan 995 74 466 hhofstad@online.no

Medlem valgkomité AARBOGH, Stein Arne Moanvn. 38, 9360 Bardu stein.aarbogh@icloud.com

Representant for direktemedlemmer NICOLAISEN, Bjørnar Kontortid; tirsdag og onsdag 77 62 89 14/(400 29 914) bjnicolaisen@mil.no

Redaktør Brigadeavisa/sekretær BAARDSEN, Øivind Vestre Forseth 66, 9360 BARDU 400 29 634 redaktor@brigadeveteran.org

Denne utgaven av Brigadeavisa er trykket hos 07 Media as, Oslo