Slik lyder en setning i Ylva Eggeholm sin «Milleniumsalme» som jeg ble oppmerksom på da Bente Ringøen Hegen sang den så vakkert på Onsdagskirken 8. mars.
For meg handler denne strofen om en Gud som er med oss når livet er vanskelig, og også når det lysner igjen på ny. I skrivende stund har det akkurat vært kvinnedagen. Jeg liker egentlig ikke å bli gratulert på denne dagen. Ikke fordi den ikke er viktig, men fordi jeg synes det er trist at den er svært nødvendig og svært viktig. Det er ikke en dag for gratulasjoner, men en dag for ettertanke og handling.
I vårt land, i vårt samfunn, i Kristiansand, på Flekkerøy, i vår menighet, er det unge som er redde for hva andre tenker om dem og som utsettes for trakassering og uønsket oppmerksomhet. De er redde for å ikke være gode nok og at de ikke klarer å leve opp til det de oppfatter som samfunnets idealer. I de siste ukene har det vært sterkt fokus på varslingssaken i Forsvaret og på Sophie Elise som i Statskanalen har fått lov til å fremme et sørgelig forbilde for unge jenter. Aftenposten melder at antall anmeldte overgrep øker. Avisene forteller at etterspørselen etter nakenbilder av barn øker, og vi kan lese at Andrew Tate sitt kvinnesyn påvirker unge gutter i Norge. “Da blir Andrew Tate sin «humor» unge jenters virkelighet,» skriver Oda Okkenhaug i en kommentar i Nettavisen i januar i år.
Jeg er opptatt av at vi som menighet, i våre hjem, i arbeidet med barn og ungdom, legger til rette for å snakke om disse problemstillingene og hva som er normalt og moralsk riktig. Kan vi klare å danne en sunn motvekt mot alt våre barn og unge blir utsatt for i sosiale media, i reklamen, i realityprogram og i musikkvideoer, og heller skape sunne idealer? Jeg spør som Karen Kilane gjorde på Onsdagskirken på kvinnedagen:
- Hvilke fortellinger omgir vi oss med? Hvilke drømmer skaper vi?
Jeg tenker vi har et stort ansvar som menighet i forhold til å forvalte og formidle gode og sunne verdier og forbilder for barn og unge, både jenter og gutter.
I denne utgaven av Horisonten kan du lese om Berit som har viet mye av sitt liv til å arbeide for en bedre verden for andre, men som selv sier det har kostet litt å bli trygg under kirkekaffen og bygge sitt nettverk i menigheten vår. Sigrun har møtt to unge jenter som skal stå brud i år og
vi får et innblikk i hva de har av planer, tanker og ønsker for bryllup og fremtid. Vi blir bedre kjent med Oscar, vår nye kreative organist, og Linda forteller om sine tanker og planer for Kafe Pust. Vi får også bli med en tidlig morgen på Katedral Stangefjell og Håkon har delt sine refleksjoner med oss. Få også med deg bakspeilet der Dagfinn ser tilbake på en oppvekst i Egersund med innslag av Flekkerøy, og minner om en klok far.
Vi i redaksjonen håper at dere vil finne gode øyeblikk med dette nummeret av Horisonten og at dere ser ekstra nøye på sidene under Kirkenytt. Der kan dere se noe av det som skjer av smått og stort i menigheten, og kanskje planlegge hva dere vil delta i. Jeg avslutter Redaktørens spalte i dag med teksten til sangen «Mot Morgengry» av Ylva Eggeholm. La oss alle forsøke å gjøre en god forskjell for oss selv og hverandre, og tenke at vi kan gå «hele tiden lengre ned».
God Påske og god lesing.
MOT MORGENGRY
Så kom du da til sist, du var en fremmed, en sagnfigur man nok har snakket om, så mange hadde laget bilder av deg, du sprengte alle bilder da du kom!
Vi tok deg frekt til inntekt for vårt eget og flagget med ditt navn i krig og fred, vi bygde katedraler høyt mot himlen, men du gikk hele tiden lengre ned.
Du er et barn som ligger på et jordgulv, du fryser om vi ikke griper inn. Du tar på syke kropper, hater urett og byr de elskende på moden vin. Du stiger ut av alle tomme graver, du er en vind som varsler: det blir vår! Du kommer som en flyktning over fjellet, du følger oss dit ingen annen når.
Du er den sang om livet som jeg glemte, den sannhet jeg forrådte dag for dag. Jeg svek meg selv; det speilet som jeg gjemte, har dine dybder, dine ansiktsdrag. Kom nærmere, og bli hos meg! Det mørkner, og kanskje lysner det igjen på ny. Ditt liv skal bære meg: jeg hører trosten, som synger dagen inn før morgengry.
T: Ylva Eggehorn
O: Øystein Thelle
M: Benny Andersson
På Kafe Pust er det en fredfull atmosfære og langt fra stormkastene. Linda i kafeen møter oss med et stort smil og en nydelig meny. Margry Ingebretsen, som er kollega med Berit i språkkafeen, møter oss også smilende og på vår side av disken. Hun venter på en av våre nye landsmenn som hun skal lunsje sammen med.
Berit ruver ikke i landskapet, og tar heller ikke mye plass. Jeg opplever at hun tilhører de forsiktige og stillferdige, hun bor alene i et stort gammelt hus, og jeg har blitt nysgjerrig på hennes historie. Alle mennesker har en historie, og jeg mistenker at Berit har en av de fargerike historiene.
From nok
Så la oss alle bli bedre kjent med Berit. Hun vokste opp på Flekkerøy, i Kvennesviga, og bodde her til hun fylte 18 år. Det er ganske lenge siden Berit fylle 18 år nå, og vi er tilbake til januar 1967. Da valgte hun å flytte til Oslo for å ta sykepleierutdannelse på Diakonhjemmet. I 10 år ble hun i Oslo med utdannelse og jobb før hun vendte sørover igjen til Kristiansand, der hun i tillegg utdannet seg til helsesøster som nå heter helsesykepleier.
Det er uvær i vente denne dagen. Kommunedirektøren forteller om beredskapsmøter, innbyggerne oppfordres til å sikre løse gjenstander og meteorologene varsler vindkast på opp mot 40 m/s. Jeg skal møte min gode nabo, Berit Nilsen, i Kafe Pust denne fredagslunsjen. Selv Berit velger å la seg transportere på fire hjul fremfor å gå på sine to korte, men svært raske ben denne stormdagen i midten av februar.
- I min ungdom var det mange som skulle bli misjonærer, men jeg for min del var ikke from nok, sier Berit med glimt i øyet. Hun presiserer at hun aldri tenkte på å bli misjonær.
Men likevel ble hun det. Det var etter et lengre besøk til sin kusine og hennes familie i Kamerun, at hun reiste hjem med vissheten om at «her kommer jeg igjen». Kamerun er et land på vestkysten av Afrika. Det ligger like nord for ekvator, og klimaet er tropisk. Ifølge Store Norske Leksikon omtales landet ofte som et «Afrika i miniatyr». Og hit reiste nette, kvikke Berit fra Flekkerøy, 35 år, enslig kvinne, for å gjøre verden til et bedre sted sammen med NMS.
En livsstil
Etter språkstudier i både fransk og et lokalt språk, havnet hun på Ngaoubela, en landsby midt i landet for å jobbe på NMS sitt sykehus der. Sykehuset hadde tidligere en koloni for spedalske, derfor lå det avsides til. Nå som sykdommen var bekjempet var sykehuset fortsatt viktig for andre sykdommer, men det var langt til hovedstaden. Kanskje 23-30 mil avhengig av værog føreforholdene.
- Vi satt oss ofte ned i bønn før vi skulle krysse elver i regntiden, forteller Berit. -Veiene kunne egentlig ikke
kalles veier, og jeg lærte fort å skifte dekk på bilen, beskriver hun videre. Bilen, en Subaru av ukjent modell, var gitt til «Madeimosellene» på sykehuset av en rik amerikaner.
- Å være sykepleier på et lokalt sykehus i Kamerun er ikke det samme som å jobbe som sykepleier i Norge, sier Berit med et forsiktig smil. - Jeg jobbet som økonom og forvalter, og jeg hadde personalansvar og ansvar for lønnsutbetaling. I tillegg måtte vi gjøre oppgaver som leger egentlig bør gjøre, men når vi ikke hadde leger der… sier hun uten å fullføre setningen. Og konstaterer til slutt at det ble en livsstil og at de lokale sykepleierne var svært dyktige!
Berit har jobbet i til sammen 9 år i Kamerun fordelt på tre perioder. Den siste perioden jobbet hun i Ngaoundèrè, som er den Lutherske kirken sitt hovedsenter i landet.
- Der arbeidet jeg ut fra kirkas sykehus med primærhelsetjeneste. Vi reiste ut til landsbyer og bykvartal i nærheten og behandlet og vaksinerte barn. Vi hadde også helseundervisning, forteller Berit.
Jeg lurer på hva hun er mest stolt av i ettertid, og da må hun tenke seg godt om. Hun tilhører kanskje en generasjon kvinner som ikke snakker om hva hun er stolt av å ha utført. Hun arbeider i det stille.
- Det er nok kontakten jeg fikk med de lokale. Jeg jobbet veldig godt sammen med dem og vi respekterte hverandre som likeverdige. Jeg opplevde tillit og at de beskyttet meg. Som hvit person får du automatisk status, til tross for at du er kvinne. Og jeg har alltid hatt en mann i Norge, sier Berit med en liten latter. Berit har
ettertenksomt. Hun legger til at hun ønsker at de som kommer til landet vårt skal oppleve Norge som et godt sted å bo. I dag er hun pensjonist, men engasjerer seg i Språkkafeen på Bedehuset og Velkomstsenteret i Domkirken. Hun har også reist mye og jobbet flere måneder i Thailand for NMS, på et hjem for jenter og kvinner som har blitt uønsket gravide.
- Jeg har alltid vært nysgjerrig på nye steder og kulturer, forteller Berit engasjert. Hun forteller om reiser til Papua Ny-Guinea, Brasil, Peru og Kina og at hun har besteget Mt Kilimanjaro i Tanzania.
Fargerik historie
I 1996 flyttet Berit tilbake til barndomshjemmet på Flekkerøy. Alene i det store huset mestrer hun både vedkløyving og maling, og hun elsker å bo ved sjøen. Hun forteller om kajakkturer og at Bjørnholmen i Høvåg er en drømmeplass om sommeren. Der vokste hennes mor opp, og vi finner ut at undertegnedes grandtante Olga var husholderske for hennes onkel Jakob på denne lille holmen, i det forrige århundret. Vi husker begge gjøkuret på veggen i den lille stua, og Berit kan fortelle meg at hun var venninne med min tante Ellen og at min bestemor Ruth Synnøve var venninne med hennes mor, Kitty. Verden er virkelig ikke så stor.
Det nærmer seg slutten på lunsjen vår, og jeg spør Berit hva hun gjør når hun har behov for en Pust i bakken. Da forteller hun om frisk luft, turer, strikketøy og natur. Det gir andre tanker i hodet, dersom man har en vanskelig dag.
- Jeg mener også at det er viktig å ta ansvar for seg selv når man blir eldre. Derfor trener jeg på treningssenteret,
altså alltid vært enslig, men i Kamerun slapp hun endel uønsket oppmerksomhet ved å fortelle at hun hadde en mann i Norge.
Fremmed i en annen kultur
Etter oppholdene i Kamerun var Berit sliten. Det er tøffe boforhold, krevende klima og lange arbeidsdager når du jobber som norsk misjonær på landsbygda i Kamerun. Hun flyttet hjem til Norge og Tinnheia. Hun jobbet som helsesøster på Slettheia, og hun har siden engasjert seg i arbeid med våre nye landsmenn også på frivillig basis.
- Når du selv har vært fremmed i en annen kultur, kan du kanskje lettere forstå hvordan de har det, sier Berit
går i stedet for å kjøre, har et sunt kosthold og holder meg i aktivitet. Jeg bor alene og må også være på, for å ha et sosialt liv. De fleste vennene og familien min bor utenfor øya, og det har kostet litt å bli trygg under kirkekaffen og bygge et nettverk igjen her ute, sier Berit stillferdig.
Det har vært en god opplevelse å bli bedre kjent med min fine nabo. I det jeg slipper henne av i stormkastene i Kvennesviga, tenker jeg at jeg fikk bekreftet min antakelse. Berit er en av dem med en fargerik historie, og den kan hun med frimodighet dele med flere.
I min ungdom var det mange som skulle bli misjonærer, men jeg for min del var ikke from nok, sier Berit med glimt i øyet. Hun presiserer at hun aldri tenkte på å bli misjonær.
Et rungende JA fra Sofia, Lilly, Mari, Emine, Ane og Miriam forteller helt klart i den vesle teksten at det er veldig gøy å synge i kor. Veldig gøy også.
- Vi gleder oss til hver tirsdag (i skoleåret) når det er øvelser, sier de blide jentene når Horisonten besøker dem i kirken i forbindelse med «Supertirsdag», denne dagen det stod «Lapskaus» å ede på menyen. Anne Louise Lima, en av de fire lederne i SoulKids satt ringside ute i inngangspartiet til kontorene der kirkens aller laveste bord står stødig på sine fire vesle bein. De koser seg tydeligvis «glugg i hjel» og stemmebåndene deres er det ingen ting i veien med, Veldig greit med tanke på hva de driver med på øvelsene på tirsdagene, og alt det andre de er med på med koret.
- I tillegg synger de på familiegudstjenester, på 17. mai, på basarer og på adventskonserter, sier Anne Louise.
Jentene sa videre følgende:
Sofia:
- Først var jeg med i FløyBagos, å så har jeg vært med i koret i ett og et halvt år.
Lilly:
- Jeg har vært med i to og et halvt år.
Mari:
- Jeg begynte i FløyBagos og har vært med her
i to og et halvt år.
Emine:
- Jeg har sunget lenge. I seks og et halvt år, og først i FløyBagos.
Ane:
Først sang jeg i FløyBagos, og så har jeg vært med her i to og et halvt år.
Miriam:
- Jeg begynte i FløyBagos, og nå har jeg vært med i halvannet år i SoulChildren.
Innen Flekkerøy Menighet handler det om tre kor. SoulKids har med barn fra fire år og opp til 4. trinn på barneskolen. SoulChildren har med barn fra 5. trinn til og med 10. trinn, og etter det kan du ta stemmen din med deg over til SoulTeens.
- Til sammen har vi nok med oss 80-100 barn og ungdom. Og sammen kaller vi oss for SoulFamily, sier ei blid og fornøyd Anne Louise Lima.
Tidligere har vi avsluttet disse utendørs allværsmorgenbønnene rundt høstferietider når det blir for mørkt på morgenen. Men i år fant vi ut at det er det ingen grunn til. Man har da både varmt tøy og hodelykt… Og så har vi sittet der da. I alt fra stjernehimmel og lysglimt fra Oksøy, til regn, sludd, vind. En morgen var det så tjukt at vi faktisk ikke så Oksøy i det hele tatt. En annen morgen stod hele område innenfor Stangefjell under vann og vi måtte vade opp. Det krever unektelig en viss grad av viljestyrke å komme seg opp dit i all slags vær midtvinters. Men tro det eller ei, det gir mye mer enn det krever. Det er litt kult, det styrker karakteren å trosse alle forhold. Og det er faktisk en helt nydelig opplevelse å sitte der og lytte til bruset fra havet du bare kan skimte, kjenne på naturkreftene og kombinere det med fine tidebønner. Og så, når vi nærmer oss slutten av februar/ begynnelsen av mars, så får vi lønn for strevet: De trofaste medlemmene i Stangefjellmenigheten dukker opp igjen etter vinteren, og for hver uke ser vi hvordan lyset beseirer mørket og blir stadig sterkere. Ser sola klatre opp over horisonten og kaste stråler av håp innover land og oss som sitter der oppe på fjellet.
Å følge årstidenes skiftninger og rytmer på denne måten er noe flere burde unne seg, det kan anbefales! Og i grunnen er det akkurat det jeg hadde lyst til å skrive litt om denne gangen. Rytmer. Ikke som i musikken, men i naturen, i livet og ikke minst i det åndelige livet. For det er faktisk livgivende å legge inn noen ukentlige bønnerymter. (jeg minner igjen om at det er alle muligheter for det gjennom den bønnepulsen som går hver dag i Hjerteslag) Stangefjellet blir en slik god rytme. Det aller meste er i grunnen rytme. Livet begynner på sett og vis i rytme, ja rytmene er selve livet. Bare tenk på noe så grunnleggende som pusten din, innpust, utpust, en rytme som sørger for at du lever. Den daglige rytmen med søvn, mat, jobb, avslapping osv. Naturens rytme fra mørke til lys. Kirkeårets rytme fra jul til åpenbaringstid til faste til påske. For det er det vi nærmer oss nå. Påske kommer omtrent samtidig med tjelden i Saltskjærfjorden, soloppgangen ute ved Oksøy fyr, trekkfugler, grønt løv og nytt liv rundt oss på alle kanter. Med sin faste rytme.
Ja – det har tidvis vært bekmørkt der oppe på onsdagsmorgenene gjennom vinteren. Og havet kan
bruse så truende at du er sjeleglad du ikke er utpå der. Slik kan noen ganger den verden vi lever i også virke bekmørk. Det er krig og en gal mann ved roret i vårt store naboland. Det er tørke, jordskjelv, klimatrusler. Det kan noen ganger virke litt håpløst. Men så er det altså ikke det! Visst blir det vår – i år også! Med sin egen usvikelige rytme stiger sola i øst og maler holmer og knatter i sitt gylne lys. På slike fine dager så er sola noe som gir håp. Om bedre dager og bedre tider. For vi vet, og vi tror: Han som har skapt alt det vi sitter og skuer utover der fra toppen, han har beseiret mørke og død. Han lever, og derfor skal vi få leve: «Han sto opp før dagen demret;» som det heter i en nydelig påskesalme. «dødens dype natt tok slutt! Kristus lever, han har seiret; dødens mørke makt er brutt! Sol og måne, jord og himmel, dyr og fugler, gress og trær; alle ser og alle jubler: Han er oppstått, Gud er her!»
TEKST & FOTO: HÅKON BORGENVIK
PREST I FLEKKERØY MENIGHET
jeg vet det. Jeg har skrevet om Stangefjellet før, og Sigrun Buhaug har en glimrende epistel senere i dette bladet, som anbefales! Jeg fikk likevel lyst ta en tur til denne plassen i denne spalten igjen, for denne vinteren har Stig Rune Skaran og jeg gjort noe spennende.
Linda Torkelsen hadde egentlig ikke tenkt å bytte jobb fra sin stilling som kommunikasjonsrådgiver i Norea Mediemisjon, men da hun så stillingsutlysningen for daglig leder ved Kafe
For litt over ett år siden ble jeg mamma, og under permisjonen var jeg på Kafe Pust så ofte jeg kunne. Jeg inviterte med meg alle jeg kjente, og det ble mitt lille permisjonsparadis. Her var det hjerterom, og man ble sett. Og her kunne man drikke skikkelig god kaffe.
Hjertet i kirken
Kafe Pust har som mål å være et sted der mennesker kan komme og oppleve både Guds nærvær
og menneskers nærvær, hver eneste dag. - Dette skal være hjertet i kirken, og det var slik jeg opplevde kafeen. Det ble min inngangsport til menigheten og et sted jeg følte jeg kunne ta med mine kirkefremmede venner. Her var man velkommen uansett ståsted i livet. Når jeg hører hvor mye denne kafeen betyr for mange mennesker, blir jeg ikke overrasket.
Kafe Pust er avhengig av frivillige, og Linda er ivrig etter å oppmuntre flere til å engasjere seg i arbeidet deres.
Pust, følte hun umiddelbart at det var en mulighet hun ikke kunne gå glipp av. Da hun ble intervjuet for jobben, var hun allerede godt kjent med kafeen.
Frivillige trengs for å hjelpe med ulike oppgaver som matlaging og servering, barista-arbeid (baristaer jobber med å lage kaffedrikker av høy kvalitet og betjener kaffemaskinene i en kaffebar, red.anm), samtale med gjester og opprydding. Linda legger vekt på viktigheten av å gi fleksibilitet og støtte til frivillige, slik at de kan bidra så mye eller så lite som de ønsker.
-Det kommer mange ulike mennesker til kafeen, mennesker i ulik alder, med ulike erfaringer, historier og interesser. Vi verdsetter frivillige som speiler dette. Ønsker du å være med å gjøre en forskjell? Bety noe for mennesker i ditt lokalmiljø? Her trenger vi deg!
Kan utgjøre en forskjell i lokalsamfunnet Som ny leder har Linda som mål å være en støttende
Bildet på s. 10 viser Linda Torkelsen og Lene Nilsen Berge som er frivillig i kafeen. Linda er opptatt av viktigheten av å gi fleksibilitet og støtte til frivillige, slik at de kan bidra så mye eller så lite som de ønsker. Foto på denne siden viser Linda Torkelsen, nyansatt leder for Kafè pust.
Til høyre Kafeens egne kopper du kan få kjøpt i kafèen, tekster av Maria Berrum.
og inkluderende leder, og skape et positivt teammiljø der alle kan føle seg verdsatt og motivert til å gjøre sitt beste. Hun legger vekt på betydningen av opplæring og utvikling, og sørger for at frivillige føler seg trygge og kompetente i rollene sine, med muligheter for barista-opplæring tilgjengelig for alle som er interessert.
- Her finner vi en oppgave og et engasjement som passer akkurat deg. Man kan bidra som frivillig så lite eller så mye man vil. Har du tid til å forplikte deg på faste tidspunkt i uken, eller med et visst antall timer over tid? Vi finner løsninger som passer for deg.
Til slutt uttrykker Linda sin entusiasme for fremtiden til Kafe Pust og den potensielle innvirkningen det kan ha på lokalsamfunnet. Hun oppfordrer alle som ønsker å gjøre en forskjell, til å melde seg som frivillige og bidra til å skape et inkluderende og åpent fellesskap på kafeen. Hun minner også om betydningen av hver enkelt’s bidrag og den positive innvirkningen de kan ha på livene til andre, bare ved å være seg selv.
-Vi setter stor pris på alle som kan bidra med sin tid og kunnskap, og vi lover å gi deg en meningsfull og givende opplevelse. Så hvis du ønsker å være en del av vår Kafe Pust-familie, er du hjertelig velkommen til å ta kontakt med oss, avslutter Linda.
Du kan ta kontakt med Linda her: Tlf: 41 23 58 47 // pust@flekkeroymenighet.no
«Kafè Pust ble min inngangsport til menigheten og et sted jeg følte jeg kunne ta med mine kirkefremmede venner. Her var man velkommen uansett ståsted i livet.»TEKST OG FOTO: LINDA TORKELSEN FOTO: KAROLINE NILSEN
Det er onsdag, det er 8. mars, og det er Kvinnedag i verden. Onsdagskirken i menigheten har satt Kvinnedagen som tema, og det er Karen Kilane som har fått æren av å presentere innhold denne marskvelden. - Det er kanskje fordi jeg har valgt å beholde pikenavnet mitt, og har en mann som lager middag hver dag, sier hun med glimt i øyet, fra prekestolen i Flekkerøy kirke.
Men det er nok bedre grunner til at hun har fått denne oppgaven denne dagen. For hun har ordet og fortellinger i sin makt. Karen jobber i Strømmestiftelsen og i RVTS Sør. Der jobber hun med kommunikasjon, og som hun selv sier, hun forteller historier. Denne kvelden får vi høre historier om den kasteløse jenta fra India og den like fattige jenta fra Uganda som ble med i Strømmestiftelsens livsmestringskurs, «Sjef i eget liv». Gjennom programmet ble ungdommene stolte og selvstendige, de fikk kunnskap om egne rettigheter og muligheten til å tjene egne penger.
De fortsetter å snakke om utenforskap, kampen for den som bli plassert ved siden av, at ingen andre skal velge din tro. De snakker om at kristne også snubler fram og trenger hverandre. De ønsker at Onsdagskirken skal være en varmestue på veien, og de håper at mange vil oppleve terskelen lav for å gå inn kirkedøren og bli med i Onsdagskirkens arrangementer. - Vi vil male visjonen vår med dem vi inviterer til å bidra i Onsdagskirken, sier Per Johannes engasjert.
Jeg takker denne fine gjengen for at de tok seg tid til en prat med Horisontens utsendte. Det har var en varm og fin opplevelse, og jeg får med meg oppfordringer om å komme om to uker da Pål Solhaug skal bidra. Og onsdag 19.april kommer Janne og Paul Roland på besøk. Temaet er «Det gode livet sammen». Paul og Janne har viet livet sitt til kursing og hjelp til folk som skal leve sammen, og de vil også ta opp saker som er aktuelle for den som er enslig.
Så vender hun hjem til Norge og spør oss: Hvilke fortellinger omgir vi oss med? Hvilke drømmer skaper vi?
Male visjonen
Det har vært en fin samling i kirka, og Horisontens utsendte tar impulsivt en prat med gjengen som arrangerer Onsdagskirken. Jeg lurer på hvorfor de er med i dette arbeidet? Og dermed er en nydelig livsnær prat i gang over flygelet, og praten flyter lett. - Kirken er ikke kirkebygget, men menneskene, sier Per Johannes. - Vi er opptatt av at vi ikke definerer noen innenfor og utenfor. Vi skal ikke velge for andre mennesker. Her i kirken skal du oppleve tilhørighet uansett, følger Preben opp. - Også de som ikke går i kirken til vanlig har noe å formidle. Vi er opptatt av en kristen humanistisk tankegang, klarer Brynjar å smette inn. Han er litt mer stillferdig enn visse andre taletrengte i gruppa. - Livet går i faser også for kristne, det er utfordrende i perioder, tilføyer June.
Jeg forsyner meg med kaffe og frukt i foajeen før jeg tar turen hjem med min kjære. Og jeg tenker at jeg vil få med meg flest mulig av Onsdagskirkens arrangementer. Kommer du?
TEKST OG FOTO: MARIT LOLAND TVEIT
Janne og Paul Roland
Tema: Det gode livet
sammen.
Kirken er ikke kirkebygget, men menneskene.
Vi er opptatt av at vi ikke definerer noen innenfor og utenfor.
Da undertegnede giftet seg for en liten evighet siden, var det en relativt enkel affære og oppgavene var ganske beskjedne. Bruden måte skaffe kjole og stille til vielsen pusset og pyntet, mens brudgommen fikk ansvar for bukett, tale og sanghefter. ( Du husker kanskje de fargede a4 arkene med bli-kjent-sang og sørlandsviser). Den øvrige planleggingen, også kostnadene, falt på brudeparets foreldre. Datoen ble satt et knapt halvt år i forveien, det var aldri snakk om mer enn en forlover, og de fleste hadde allerede gifteringen på fingeren ettersom denne fungerte som forlovelsesring også.
Så hva innebærer et kirkebryllup nå for tida? Hvem står for forberedelsene? Er det fortsatt slik at bruden føres opp til alteret fra de pompøse tonene av Mendelssohn?
For en som dessverre ikke har vært bryllupsgjest i dette århundret, er behovet for oppdatering ganske stort. Jeg har derfor avtalt å møte to unge damer som skal gifte seg i Flekkerøy kirke om noen måneder, og første brud ut er Emma Helland Olsen.
Bruden bestemmer
Hun står allerede småhutrende utenfor en stengt kirkedør når jeg parkerer sykkelen et par minutter etter skjema. Jeg blir møtt av et varmt smil og får en god klem på kjøpet. Jeg husker henne godt igjen fra ungdomsskolen. Vi kommer oss inn i Kafé Pust, og når kaffe og vafler er på plass, kan samtalen starte.
Jeg skjønner raskt at Emma har regien for sin egen bryllupsfeiring, selv om familiene på begge sider gjerne vil bistå i planleggingen.
-Det er bare hyggelig at spesielt mødrene våre ønsker å bli involvert, for dette er tross alt en familiebegivenhet. Men avgjørelsene blir tatt av oss, får jeg vite.
-Vi har planlagt bryllupet vårt siden forlovelsen i fjor sommer, forteller Emma, og avliver dermed myten om at brudeparene gjerne foretar bestillinger og planlegger flere år i forveien.
Et bryllup er en fantastisk feiring av kjærligheten og en viktig milepæl i livet. Det knytter seg gjerne skyhøye forventninger til bryllupsdagen; alt skal klaffe ned til minste detalj.
Den 5.august lover hun evig troskap til Josva Torrey Ringøen Baller. Vielsen vil skje i Flekkerøy kirke. - Et selvsagt valg, sier Emma. Og med det mener hun både å inngå ekteskap og valget av Flekkerøy kirke. Her er hun døpt og konfirmert, så tradisjonen tro skal de altså gifte seg på brudens hjemsted. Far skal følge bruden til alters, akkompagnert av Wagners velkjente bryllupsmarsj. Det kan bli folksomt ved alteret, for både brud og brudgom stiller med hele tre forlovere hver. Dette er vel å betrakte som en ganske fersk tradisjon i norsk sammenheng. -Ettersom jeg har flere gode venninner var det vanskelig å plukke ut en, sier Emma, og røper at forloverne hennes stiller i like selskapskjoler. Hun legger ikke skjul på at bryllupet blir en kostbar affære for studentparet.
- Josva har faktisk prutet på maten. Han er sinnsykt god på det! forteller en lattermild Emma. Det skulle vel bare mangle. Vigeland hovedgård har fått en stor ordre på bryllupsfeiring for hele 150 gjester. Både Emma og forloveden har familie i Vennesla, så også dette valget var naturlig.
- Jeg er så takknemlig for at vi har foreldre som ønsker og har mulighet til å bidra. Vi kommer begge fra familier med tette bånd, så derfor kjører vi stor skala med mange gjester. Så ja, vi går all in! For vår del handler det også om å prioritere. Egen leilighet får vente, legger hun bestemt til.
Forpliktelse
25-åringen reflekterer litt rundt hvorfor så mange unge i dag dropper eller utsetter giftemål.
- Jeg har inntrykk av at mange unge ikke ønsker å forplikte seg. De velger å se ting an og drøyer f.eks med å svare på invitasjoner i tilfelle et bedre tilbud skulle dukke opp. Vi hopper i det, sier hun smilende. De møtte hverandre gjennom felles venner i 2019, så helt ferskt er ikke forholdet.
Emma og forloveden ser fram til å starte samlivet som ektefeller. De bor i bokollektiv med studievenner i henholdsvis Oslo og London, så overgangen fra Facetime til “fulltime” blir unektelig stor.
- Den største forskjellen blir nok at jeg ikke helt styrer livet på egen hånd lenger, sier Emma ettertenksomt. Som jusstudent er hun vant til en strukturert hverdag med passe doser lesing, trening og sosialt samvær. -Vi må tilpasse oss og finne vår felles rytme. Det skal bli bra!, sier den kommende bruden entusiastisk.
Jeg kan levende se for meg den vakre bruden som vil skride opp midtgangen i kirka om drøyt tre måneder. Jeg unnlater å spørre om det som sikkert mange lurer på; nemlig Kjolen.
I stedet slenger jeg frimodig ut et siste spørsmål; - Er det åpen vielse, forresten? Det hadde vært stas å se dere på den stor dagen!
- Ja, veldig gjerne!, svarer Emma begeistret. Jeg tror faktisk hun mener det oppriktig. Så da er det bare å plotte inn datoen i almanakken og håpe at jeg får landlov av skipperen i huset. Lykke til med den store dagen, Emma!
TEKST: SIGRUN BUHAUG
FOTO: LINDA TORKELSEN
- Jeg har inntrykk av at mange unge ikke ønsker å forplikte seg. De velger
å se ting an og drøyer f.eks med å
svare på invitasjoner i tilfelle et bedre tilbud skulle dukke opp.
Horisonten har snakket med enda en brud; nemlig Ina Synøve Hagen. Hun og samboer Lars Fredrik Johanson har vært i bryllupsmodus helt siden forlovelsen for halvannet år siden. Sammen har de lille Emma på 12 mnd. Relativt nylig flyttet de inn i en tomannsbolig i Hattesteinen, med gode venner vegg-i-vegg.
Men hva skal bruden hete?
I slutten av september blir Ina Hagen etter alt å dømme fru Johanson. Både brudgom og dato er som nevnt for lengst på plass, men så var det dette med navnevalg.
- Siden både Lars og jeg har fire navn hver, er det iallfall ikke aktuelt å legge til noe navn, sier Ina ettertrykkelig. Hun er klar på at familien bør ha samme etternavn, og ser for seg at det er hun som må endre sitt. -Jeg venner meg nok til det, sier hun, men innrømmer samtidig at det er litt vanskelig å skulle gi slipp på noe av identiteten sin.
Ina forteller om bryllupsplanleggingen så langt. Festen skal holdes på Justneshalvøya, nærmere bestemt på Greppestøl gård. Kjolen er også på plass, dvs. den er bestilt. Gjestelista rommer hele 90 navn, så selv om Ina antyder at det blir en uformell seanse, vil det neppe gå stille og rolig for seg. Dette blir først og fremst en vennefest, og det er tydelig at brudeparet har en stor omgangskrets. Brudgommen stiller med hele seks
- Egentlig hadde vi tenkt å gifte oss i 2022, men vi valgte å utsette det siden situasjonen rundt covid fortsatt var usikker, forteller Ina.
Vi ville ikke risikere begrensninger. For oss har det vært viktig å kunne invitere så mange vi har lyst og plass til!FOTO: DARIA OBIMAHA / PEXELS
forlovere, mens bruden skal ha to venninner ved sin side. Inas far vil stå for maten. Han har drevet både bakeri og gatekjøkken i Lyngdal, så Ina forsikrer at maten er i de beste hender. Hun regner med at gjestene får servert tapas.
- Det som er fint med buffet, er at det gir anledning til å mingle litt også. Det bør ikke være for stivt.
Et naturlig valg
Ina flyttet til Kristiansand som 16-åring, og i dag bor foreldrene hennes også på øya. Det var derfor helt naturlig at valget falt på Flekkerøy kirke. Lars Fredrik har vokst opp i menigheten, og Ina har selv fått et forhold til kirka;
- Jeg har vært i Flekkerøy kirke ved flere anledninger, bl.a på Unge voksne og Babysang, forteller Ina.
Ina er opptatt av tradisjoner og ser fram til å gå opp kirkegolvet arm i arm med sin far. De vil også få følge at tre søte småbarn; Emma og naboungene Hennie og Ludvig. Det musikalske er ikke helt på plass ennå, men paret tar nok et bevisst valg her også. - Musikk betyr mye for oss i familien, sier hun varmt, og legger til at flere familiemedlemmer er hobbymusikere.
Hvilke forventninger har du til ekteskapet?, undrer jeg
- Det er et stort spørsmål, sier Ina ettertenksomt. Det blir en liten pause i ordflommen, og hun tar en god slurk av tekoppen, før hun fortsetter: -Vi er jo allerede etablert, så hverdagen blir jo den samme. Det er travle dager. Som sykepleier jobber Ina turnus, så ofte starter dagen tidlig med levering i barnehagen på slaget klokka sju.
Den vordende bruden er tydelig på at det betyr mye for dem å formalisere forholdet.
Det er stort å skulle gi hverandre et løfte om å alltid holde sammen.
- Det er fint å ha familie og nære venner som følger oss inn i ekteskapet. Vi erfarer at flere venner er i den samme fasen nå, og det er egentlig en selvfølge å gifte seg nå som vi også har barn sammen. Det forplikter.
Full kontroll
Det nærmer seg slutten på samtalen vår, men først vil jeg vite hvem som har hovedansvaret for planleggingen av den store dagen.
- Det er nok jeg, sier Ina med en selvsagt mine. Noe sier meg at hun er ryddig og liker å organisere. Samtidig har hun er behagelig ro over seg. Ina er ei ung dame det rett og slett føles godt å være sammen med. - Jeg vet jo at både mamma og svigermor gjerne vil hjelpe til, ikke minst når dagen nærmer seg. Men de stoler nok på at jeg har god kontroll, sier hun blidt.
Jeg takker for praten og ønsker Ina masse lykke til med resten av forberedelsene. Jeg vinker farvel til henne i det hun rusler nedover bakken vår og hjem til sin egen lille familie. Det har vært en hyggelig kveld, og ikke minst fint å bli bedre kjent med den nye naboen min. Jeg har allerede satt et stort hjerte i almanakken min på lørdag 30.september. Jeg håper det er ledig plass på bakerste benk den dagen.
Etter samtalene med de vordende brudene, kan jeg konkludere med at bryllupsforberedelsene fortsatt i hovedsak er et kvinneanliggende og at mange tradisjoner fortsatt lever i beste velgående.
Det er stort å skulle gi hverandre et løfte om å alltid holde sammen.TEKST & FOTO AV INA: SIGRUN BUHAUG FOTO: LINA KIVAKA / PEXELS
Et slagverk har fått sentral plass i rommet og vitner om at det er en allsidig kunstner vi har med å gjøre. Veggene er dekket av store oljemalerier i duse farger. Motivet som går igjen ser ut til å være slank, mørkhåret kvinne som vender ryggen til deg. Jeg unnlater å gå nærmere inn på hvordan dette skal tolkes. Men alle karikaturtegningene som møtte oss straks vi kom innenfor døra, forteller meg at det iallfall ikke skyldes manglende ferdigheter når det gjelder å feste et ansikt til lerretet. Jeg drar kjensel på Karoline Kruger med ektefelle, Herborg Kråkevik, Bjarne Brøndbo og Frank Aarebrot. For å nevne noen. Tegningene er alle bestillingsverk.
Tilbake i Flekkerøy kirke
Horisontens utsendte er på ettermiddagskaffe hos
Oscar Jansen i atelieret hans på Odderøya. Oscar trenger muligens ikke noen nærmere presentasjon, for har du vært jevnlig til gudstjeneste de siste årene, har du nok ikke unngått å legge merke til en imponerende stor hårmanke bak tangentene. Etter noen års pause fra Flekkerøy menighet, er Oscar back in buisness på øya. Riktignok er hårmanken blitt temmet siden sist, men smilet og den lune haugesund-dialekten er godt kjent for mange av oss. Han skjenker kaffe i store krus og byr på sjokolade.
Oscar forteller at han kommer fra det han selv betegner som “fastlands-Karmøy”, rettere sagt Norheim. Dette er en drabantby i utkanten av Haugesund.
Strengt kristen miljø
Musikerkarrieren startet med pianotimer som 8-åring. Interessen for musikk lå i genene. Oscar tar oss med tilbake til oppveksten med en far som ble radikalt frelst som 25-åring, og som deretter knuste både vinyl og plekter. Med ett var jazz og gospel bannlyst. Oscar fikk selv føle den konservative kristendommen på kroppen da han hadde Jessy Dixon på repertoaret på Ungdommens landsmøte i Misjonssambandet. Det ble god stemning og publikum kom i skade for å trampe takten. Da ble den unge musikeren kalt inn på teppet for å forsvare sangvalget sitt.
Ny Horisont
Musikk og billedkunst har fulgt han side om side i årenes løp. Den ferske 60-åringen forteller at han som nyutdannet grafisk tegner fikk jobb i
Foto venstre side: Oscar Jansen med eget maleri av eldre mann, karikaturtegning av Jahn Teigen, og fra en jazzkonsert i eget kunstverksted på Odderøy.
Kontrabass: Egil Kalman, og Saksofon: Trygve Rypestøl.
Denne side: Karikert figur i keramikk som forestiller Jorunn Stiansen, og under maleri av sittende kvinne.
Jeg blir sittende og studere veggene i det lyse atelieret. Her er mye å hvile øynene på for en rastløs sjel.
I vinduskarmen, bak den dype skinnsofaen hvor jeg har havna, titter noen fargeglade keramikkhoder fram.
Ny Horisont, det kristne ungdomsmagasinet som mange av oss kjenner fra oppveksten. På midten av 80-tallet var han med og startet Stavanger gospelkor. Den videre karrieren har gitt han spennende oppdrag som illustratør og musiker. For øyeblikket jobber han for Verbum forlag med å illustrere et aktivitetshefte for barn. Han har også nylig utformet bokomslaget til en diktsamling av Haldis Reigstad.
MENNiMODUS
Allsidigheten hans kommer til nytte i samarbeidet med forfattervennen André. André Vaaler er, i tillegg til å være forfatter, veilder i PPT (pedagogiskpsykologisk tjeneste) I en årrekke har de to turnert sammen. Mest kjent er nok forestillingen “Villaksen Salomon”.
De siste par årene har han vært en del av gruppa MENNiMODUS. Også dette konseptet har nådd fram til mange barn og unge gjennom Den Kulturelle Skolesekken. Målsetningen til mennene er å være ærlige på utfordringer du kan møte både som ungdom og voksen. Alt blir formidlet gjennom musikk, illustrasjoner og historier.
Mange av oss hadde gleden av å treffe duoen Jansen og Vaaler på onsdagskirka i høst, hvor André Vaaler leste fra den fornøyelige ungdomsboka si “Direkte Rødt”, mens Oscar illustrerte historien etterhvert som den ble formidlet. Herrene trives tydeligvis godt i hverandres selskap, forskjellene til tross. For mens forfatteren Vaaler gjerne krydrer tekstene sine med metaforer fra fotball-verden og legger miljøet til garderobe og fotballbane, er vennene på ulike banehalvdeler når det gjelder interessen for lærkula, for å si det slik.
Kjedelig å si nei
Oscar er tilsatt som organist i en 30% stilling i Flekkerøy kirke.
- Får du tid til det du har lyst til å jobbe med?, undrer jeg, vel vitende om at spørsmålet kan oppfattes som ledende.
- Det er klart at stillingen er begrensende. Det er kjedelig å måtte si nei til forespørsler fra kor og korps. Men det er lite å gå på, så jeg må prioritere gudstjenestene i kirka og på eldresenteret.
Organisten trekker fram at stundene på eldresenteret er noe av det mest meningsfulle i jobben som organist. Likeså setter han pris på å kunne spille ved begravelser, om tiden strekker til.
-Det er greit med variasjon, sier Oscar beskjedent. Jeg liker å kunne veksle mellom flere uttrykksformer. -Det blir vel en grei blanding til slutt, konkluderer han.
Øverst Kunstverkstedet på Odderøya. Både maleri av gutt og karrikaturtegninga av Linn Skåber, er utført av Oscar Jansen.
TEKST: SIGRUN BUHAUG.
FOTO: RAGNHILD BEITE
Organisten trekker fram at stundene på eldresenteret er noe av det mest meningsfulle i jobben som organist. Likeså setter han pris på å kunne spille ved begravelser, om tiden strekker til.
Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er noen sangfugl. Men, det går an å være glad i sang og musikk uten den nådegaven.
Likevel er det en sang jeg synger med på i det ”offentlige rom”. Når ”Navnet Jesus..”kommer på veggen, da er det ingen som hører min stemme. Det er ikke så mange sanger som blir sunget med den kraften som da fyller kirkerom eller bedehus.
Når folk ”utenfra” kommer til gudstjeneste her ute, da er det ikke sjeldent man får høre at: ”Det er ingen steder de synger som på Flekkerøy”.
Så er det med meg som de fleste andre, det kan bli ”mørke skyer” på en solskinnsdag. Da må jeg for min del lete etter ord til trøst. I denne sangen finner jeg alt jeg trenger. Den bekrefter min tro, og viser meg vei, gir meg trøst og håp!
Det er mange fine nye sanger som nå blir sunget på gudstjenesten, men jeg skulle nok ønsket at de ”gode gamle” sangene hadde blitt sunget enda mer.
Vi er jo mange ”grå og hvite” hoder som inntar kirkestolene, og som fremdeles husker de ”gamle” sangene.
Jeg skulle fortelle om min favorittsang. Men, egentlig har jeg to.
Og, siden det er en barnesang vil jeg gjerne nevne den.
Sangen jeg har sunget med mine barn og barnebarn, og som jeg nå synger sammen med Reimund på 6 år, når han overnatter hos farmor: ”Min båt er så liten, og havet så stort...”Det er favorittsangen både til farmor og Reimund!
Den forteller de små at de er trygge med Jesus med på veien. Det kan vel ikke bli bedre enn det for et lite barnesinn!
Ta den gjerne med som barnesang på gudstjenesten av og til!
TEKST OG FOTO: ELIN MAGNUSSEN
Min båt er så liten og havet så stort
Men Jesus har grepet min hånd
Når han styrer båten da går det så bra
På veien til himmelens land
Når han styrer båten da går det så bra
På veien til himmelens land.
JARLE WALDEMAR
Navnet Jesus blekner aldri
Navnet Jesus blekner aldri, Tæres ei av tidens tann.
Navnet Jesus, det er evig, Ingen det utslette kan.
Det har bud til unge, gamle, Skyter stadig friske skudd.
Det har evnen til å samle
Alle sjeler inn til Gud.
DAVID WELANDER
BARN/UNGDOM
Babysang, 0-12 mnd
Puls i Flekkerøy kirke. Annenhver tirsdag, kl.11.00-12.30. Deler av året
Betweens, 5.-8.trinn
Puls i Flekkerøy kirke. Søndager, kl. 11.00. (Fleste gudstjenester).
Home2You, 5.-7.trinn
Private hjem. En fredag i mnd i høysesongen, kl.17.30-19.00
You2 Fritidsklubb, 6. – 8. trinn Flekkerøy kirke. En fredag i mnd i høysesongen, kl.19-21
Konfirmantundervisning, 14-15 år Flekkerøy Kirke. Ca annenhver torsdag kl.18.00-19.30
Kafè Pust, Alle
Flekkerøy kirke
Man, tir, tor, fre, 11.00-14.00. Ons. 11.00 - 16.00
Søndagsklubben, 0-10 år
Menighetssalen, Flekkerøy kirke
Søndager, kl. 11.00. (Fleste gudstjenester).
Sennepskornet barneforening, 2-4.trinn
Menighetssalen i Flekkerøy kirke. Annenhver mandag, 18.00-19.00.
Soul Teens, 9.trinn + Kirkesalen i Flekkerøy kirke. Annenhver tirsdag, 19.30-20.30
Strikkekafé, Voksne Flekkerøy kirke. En mandag i måneden, Kl. 19.00
Unge voksne, 20 + Puls i Flekkerøy kirke En fredag i måneden, kl.20.00
Korall-øvelse, Voksne Flekkerøy kirke, Annenhver onsdag, kl.19.30
Large ungdomsmøter, 8. trinn + Flekkerøy Kirke. Lørdager kl 20.00
Krik, 8.trinn -19 år Flekkerøyhallen Fredag kl.18.00 -20.00
Onsdagskirke, Alle Flekkerøy Kirke. Annenhver onsdag, kl.19.30-21.00
Hverdagsmesse, Alle Flekkerøy kirke. En torsdag i måneden, 19.30
Gudstjeneste, Alle
FløyBaGos barnekor, 4 -6 år
Menighetssalen i Flekkerøy kirke
Annenhver tirsdag, 17.30-18.15
SoulKids, 1.-4. trinn
Kirkesalen i Flekkerøy kirke. Hver tirsdag kl. 17.00 – 17.45
Gutteforeningen Rasken, 3- 6. trinn
Sløydsalen på Flekkerøy skole
Annenhver tirsdag 18.00-19.30
Sydkorset jenteforening, 5-8.trinn
Puls i Flekkerøy kirke
Annenhver mandag, 18.30-20.00
Soul Children, 5.-8.trinn
Kirkesalen i Flekkerøy kirke. Hver tirsdag, 18.00-19.30
Flekkerøy kirke. Søndager kl 11.00
Bønnemøte, Alle Hjerteslag
Annenhver mandag, kl.19.00-20.00
Høytlesing av Bibelen, Alle Flekkerøy kirke Hver onsdag kl. 18.30 – 19.00. Våren.
Morgentidebønn, Alle Stangefjellet. Onsdager kl 07.00 –07.15 Deler av året.
Kveldsbønn, Alle Hjerteslag
Annenhver onsdag, kl.19.00-19.20
Morgentidebønn, Alle Hjerteslag Torsdager kl 07.30 – 07.45
Eldretreff, 60 + Menighetssalen i Flekkerøy kirke.
1. lørdag i mnd kl.15.00-16.30
Basar Rasken og Sennepskornet barneforeninger, alle Flekkerøy kirke 25. mars kl. 15.00.
Gudstjeneste, alle Flekkerøy kirke 26. mars kl. 11.00.
Vårkonsert – Korall og Søm kirkekor, alle Flekkerøy kirke 29. mars kl. 19.00.
Gudstjeneste – Palmesøndag, alle. Flekkerøy kirke 2. april kl. 11.00.
Kveldsgudstjeneste – Skjærtorsdag, alle. Flekkerøy kirke 6. april kl. 19.00.
Gudstjeneste – Langfredag
Alle. Flekkerøy kirke 7. april kl. 11.00.
Høytidsgudstjeneste – Påskedag alle, Flekkerøy kirke 9. april kl. 11.00.
Hverdagsmesse Ungdom/voksne
Flekkerøy kirke 13. april kl. 19.30.
Gudstjeneste, alle Flekkerøy kirke16. april kl. 11.00.
G2 – gudstjeneste, alle Flekkerøy kirke 16. april kl. 19.30.
Gudstjeneste Eldre. Flekkerøy bo- og ser-vicesenter 19. april kl. 11.00.
Onsdagskirke Ungdom/voksne
Flekkerøy kirke 19. april kl. 19.30.
Menighetens årsmøte Ungdom/voksne
Flekkerøy kirke 20. april kl. 19.30.
Eldretreff Over 60, Flekkerøy kirke 22. april kl. 15.00.
Gudstjeneste alle Flekkerøy kirke 23. april kl. 11.00.
Konsert – Samuel Ljungblad og Flekkerøy SoulTeens Alle Flekkerøy kirke 23. april ettermid-dag/kveld
Strikkekafé Alle Flekkerøy kirke 24. april kl. 19.00.
Familiegudstjeneste, alle Flekkerøy kirke 30. april kl. 11.00.
Gudstjeneste, alle Flekkerøy kirke 7. mai kl. 11.00.
Danseforestilling ved Believe dansestudio, alle
Flekkerøy kirke 10. mai kl. 17.00.
Hverdagsmesse Ungdom/voksne Flekkerøy kirke 11. mai kl. 19.30.
Eldretreff Over 60 Flekkerøy kirke 13. mai kl. 15.00.
Gudstjeneste, alle Flekkerøy kirke 14. mai kl. 11.00.
Gudstjeneste, alle Flekkerøy kirke 21. mai kl. 11.00.
G2 – gudstjeneste, alle Flekkerøy kirke 21. mai kl. 19.30.
Strikkekafé, alle Flekkerøy kirke 22. mai kl. 19.00.
Øygospel 2023, alle Flekkerøyhallen 25.-28. mai.
Øygospelgudstjeneste, alle Flekkerøyhallen 28. mai kl. 11.00.
Gudstjeneste, eldre Flekkerøy bo- og ser-vicesenter 31. mai kl. 11.00.
Gudstjeneste, alle Flekkerøy kirke 4. juni kl. 11.00.
Familiegudstjeneste, alle Flekkerøy kirke 11. juni kl. 11.00.
Fellesgudstjeneste, sone vest, alle Voie/Vågsbygd 18. juni kl. 11.00.
Fellesgudstjeneste, sone vest alle Voie/Vågsbygd 25. juni kl. 11.00.
Fellesgudstjeneste, sone vest, alle Voie/Vågsbygd 2. juli kl. 11.00.
Fellesgudstjeneste, sone vest, alle Voie/Vågsbygd 9. juli kl. 11.00.
Fellesgudstjeneste, sone vest, alle Flekkerøy kirke 16. juli kl. 11.00.
Fellesgudstjeneste, sone vest, alle Voie/Vågsbygd 23. juli kl. 11.00.
Fellesgudstjeneste, sone vest, alle Flekkerøy kirke 30. juli kl. 11.00.
Fellesgudstjeneste, sone vest, alle Flekkerøy kirke 6. august kl. 11.00.
Speidergudstjeneste, alle Kårholmen 13. august kl. 11.00.
Familiegudstjeneste Alle Flekkerøy kirke 20. august kl. 11.00.
G2 – gudstjeneste, alle Flekkerøy kirke 20. august kl. 19.30.
Onsdagskirke Ungdom/voksne
Flekkerøy kirke 23. august kl. 19.30
Menighetstur, alle Åpta misjonssenter 25.-27. august
Utlodning – Hjertelaget, alle Flekkerøy kirke 2. september kl. 16.00.
Konfirmantenes gudstjeneste, alle Flekkerøy kirke 3. september kl. 17.00.
Onsdagskirke Ungdom/voksne
Flekkerøy kirke 6. september kl. 19.30.
Konfirmasjonsgudstjenester, alle Flekkerøy kirke 16. september kl. 11/13.
Onsdagskirke Ungdom/voksne
Flekkerøy kirke 20. september kl. 19.30.
MER festival Barn og unge
Flekkerøy kirke 22. september kl. 19.00.
Gudstjeneste, alle Flekkerøy kirke 24. september kl. 11.00.
Hverdagsmesse Ungdom/voksne
Flekkerøy kirke 28. september kl. 19.30.
Eldretreff Over 60 Flekkerøy kirke 30. september kl. 15.00.
Gudstjeneste, alle Flekkerøy kirke 1.oktober kl. 11.00.
Konsert i anledning
«Verdens dag for psykisk helse». Alle Flekkerøy kirke 15. oktober kl. 19.00
X-largehelg for ungdom Ungdom Flekkerøy kirke 22.-22. oktober
Konsert m/Paul Richardsen med venner, alle Flekkerøy kirke 29. oktober kl. 19.30.
Menighetshelg, alle Flekkerøy kirke 3.-5. november
Julemarked, alle Flekkerøy kirke
2. desember
Julekonsert Korall, alle Flekkerøy kirke 10. desember kveld
- Her trenger ingen frykte at de må framsi sine egne bønner. Morgenbønnen omfatter både tekstlesing, stille bønn, vekselbønn og sang. Som regel lytter vi til de vakre tonene av Kristina Jølstad Moi.
Målet for utflukten vår er Stangefjellet. Jeg har lovet presten dyrt og hellig å stille opp denne morgenen, men min ellers så entusiastiske medvandrer er ikke så gira. Det er askeonsdag, dagen som innleder fastetiden i kirkeåret. Tid for selvransakelse, selvdisiplin og kanskje litt askese? Jeg unnlater klokt å bringe det temaet på banen. Ute er det om ikke bekmørkt akkurat, så i beste fall grålysning. Lett yr i lufta og 4 knappe grader.
Vi parkerer ved Skylleviga og får raskt følge av to andre biler. Håkon smetter ut av caddyen sin, blid og morgenfrisk som alltid. En ukjent kvinne kommer ut av den andre bilen. I dag er vi så heldige å ha med oss en fotograf på laget, derav det fine fotografiet i denne epistelen. Marie er i gang med et forskningsarbeid om bønn i ulike settinger, og dette arbeidet skal bl.a munne ut i en fotografiutstilling i forbindelse med Stavanger og Domkirkens byjubileum i 2025. I dag skal hun forevige bønnesamlingen vår på Stangefjellet.
Slitesterke bønner
Det er så smått begynt å lysne, men ikke nok til at vi registrerer kyrne til Tor Fredrik som i taushet gomler i seg det som må være dagens frokost. Hodelyktene er til god hjelp når vi i rask gange trasker gjennom skauen og stort sett unngår å tråkke i de mest gjørmete partiene. Så er det litt enkel klatring før vi når toppen og kan slå leir på den faste plassen vår. Håkon fisker opp trekorset fra sekken, før han finner fram termos og de laminerte arkene med dagens tidebønn. Morgensamlingen på Stangefjellet er uten værforbehold, så det kan være greit å ha slitesterke bønner med i bagasjen, allværstidebønner som Håkon liker å kalle dem. Bønnene vi bruker er hentet fra Ray Simpsons bønnebok, «Din rytme, din bønn», som er gitt ut i to
opplag på Verbum forlag. Men bønnene er noe forkortet og tilpasset vår setting.
Nasjonaldag på Stangefjellet
Vi blir sittende og se utover havet, og får god hjelp i grålysningen av Oksøy som sender sine stråler utover hav og skjær. Praten flyter lett over kaffekoppene, mens Marie rigger seg til med fotoutstyret hun har med. Vi mimrer over de fine stundene vi har hatt her på Stangefjellet. Og de grå dagene også. - Forrige onsdag kunne vi ikke se noe som helst, forteller Håkon. Vi kunne ikke skimte Oksøy en gang! Marie får høre at tradisjonen med å starte nasjonaldagen her oppe ble til ved en tilfeldighet. Den gangen var tidebønnene lagt til torsdagsmorgenene, og ettersom 17.mai havnet på en torsdag, var det bare å komme seg opp i finstasen. Dermed var en ny tradisjon blitt skapt. De siste årene har en gruppe på 15-20 stykker opplevd gleden og samholdet i å starte nasjonalsangen med sang og bønn. Her stiller folk i både turtøy, bunad og russedress, og de fleste har litt ekstra tid til å småprate over kaffekoppen. -Vi håper denne posten blir med i 17.-maiprogrammet i år!, kommenterer Rune. Fotografen forklarer kort om bakgrunnen for at hun har tatt turen fra Stavanger nettopp nå, og de ivrigste av oss begynner å fabulere om pilegrimsreise til Stavanger i anledning jubileumsåret 2025. -Da bør vi legge inn et besøk på Utstein Pilegrimsgård ved Utstein kloster, mener Håkon. Han har vært der på noen retreater og besøker stedet i forbindelse med det keltiske fellesskapet Anamcaras årlige inspirasjonssamling hver høst. For er det ikke en gammel pilegrimsled mellom Eigersund og Stavanger? undrer vi oss mens drømmen om en ny vandretur begynner å ta form.
Ord for dagen
Når fotografen har fått sitt, senker roen seg og vi finner fram bønnene. Vi leser sammen morgenbønnen som er trykket opp på kortene Håkon har med. Her trenger ingen frykte at de må framsi sine egne bønner. Morgenbønnen omfatter både tekstlesing, stille bønn, vekselbønn og sang. Som regel lytter vi til de vakre tonene av Kristina Jølstad Moi, som presten er så begeistret for. Vi avslutter med velsignelse. Det er godt å ta med seg velsignelsen før en møter dagens mange plikter og gjøremål. Himmelen har lysnet betraktelig, og den grå morgenen framstår med ett som lys og lett.
Vi nikker blidt til kyrne i det vi passerer dem på vei bort til bilen. Vi er enige om at det har vært en fin stund stund og at flere burde unne seg en slik start på dagen. Kanskje vi har sparket i gang sesongen på Stangefjellet allerede?, tenker jeg optimistisk i det jeg setter fjellstøvlene på skohylla og setter kursen mot frokostbordet. Jeg må bare Google Utstein kloster først. -Dette ble en flott morgen!, konkluderer min bedre halvdel fornøyd.
- Jeg er ikke særlig fornøyd med deg, kommer det tørt fra førersetet.
blitt lovet kaffe, som vanlig.TEKST: SIGRUN BUHAUG / FOTO: MARIE VON KROGH
Bak f.v.: Maja Mælum Tofteland, Celine Hansen, Xander Huitfeldt-Grosböl, Tobias Sandal Olsen, Lotte Tobiassen, Stian Kalsnes, Jørgen Vestøl Lindebø. Rekke 2: Arne Nilsen Berge, Magnus Baagøe Brougthon, Marius Johanson, Truls Elefsen, Jesper Hallberg Thomassen, Elias Lykke Tonstad, Finn Eirik Dalehefte Baak, Thomas August Elefsen, Håkon Borgenvik
Rekke 3: Emma Olea Langgård Gilberg, Thor Albert Guttormsen, Lisa Kristine Lindhjem, Gabriel Holvik, Andreas Stenersen, Aina Vestberg, Jonas Danielsen, Emma-Sofie Gundersen. Fremst: Aya Augustine Fronth, Sebastian Halvorsen, Sara Løvås, Theodor Kristiansen, Karoline Semb, Torleif Jåtun Hansson, Oda Boysen, Hannah Mathisen
Det er jo en kjent sak for de som har levd en stund at det har vært tette forbindelser med Flekkerøy og Egersund opp gjennom tidene. Spesielt er dette knyttet til fisket der Egersund i mange ti-år har vært mottakshavn for driftige Flekkerøy-fiskere.
Da jeg var ung var det slik at man ikke kunne henge ut klesvasken ved spesielle vindretning på grunn av den sterke lukta fra de tre store sildoljefabrikkene i «Okka By». Dette var en kjent by for fiskere fra Øya, ettersom de leverte fangsten sin her.
Av og til kunne fiskerne få noen dagers landligge i Egersund, og da ble det knyttet mange forbindelser, bl.a med damer. Noen ganger med giftermål som resultat, og da måtte stort sett damene flytte med mannen til Øya. Foruten fiskere var også Flekkerøyguttene på besøk, og de satte dype spor hos mange med sin frimodige og herlig entusiastisk sang, også hos mine foreldre. Kommer nærmere tilbake til det.
Selv tilbrakte jeg mye av fritiden som barn og ungdom på lekeplassen i Årstaddalen. Der gikk det stort sett i fotball fra ettermiddag til kveld. Et par kvelder i uka tilbrakte jeg i Menighetshuset på Mosbekk der jeg først var med i gutteforeningen Salama i mange år, før jeg ble en del av gjengen i ungdomsforeningen Vår. Det kan her nevnes at jeg har diplom for frammøte 118 av 120 ganger i en periode i gutteforeningen – så jeg var nok av
den trofaste typen også da!
Etter hvert i ungdommen fikk jeg andre interesser enn å spille fotball og gå i Menighetshuset hver uke. Jeg havnet etter hvert på EIK sitt 2. lag i de ulike årsklassene, noe som først og fremst skyldtes at jeg hadde et tregt løpesett ! Da jeg aksepterte at jeg aldri ville bli noen god fotballspiller, tok supporterlivet over, og til dels overhånd. Viking hadde vært laget mitt fra jeg som niåring så min første kamp i Stavanger i 1972 da Viking spilte den første flomlyskampen i byen mot FC Køln – en kamp som satte varige spor.
Etter militæret flyttet jeg til Stavanger for å ta utdannelse, og da fikk jeg muligheten å følge Viking enda nærmere. Fulgte stort sett alle hjemmekamper og var på en hel haug bortekamper. Årene i Stavanger føk av gårde med forholdsvis stabilt ungkarsliv. 16. mai 1998 skjedde noe som skulle forandre mitt liv for alltid. Denne datoen vant Viking i serien og toppet tabellen samtidig som mitt favorittlag i England; Arsenal, vant FA-cupfinalen. Så denne kvelden var jeg i usedvanlig godt lune og tok en tur på cafe Sting for å snakke med fotballkompiser om dagens hendelser.
Midt i fotballpraten kom jeg i snakk med ei lys jente fra Flekkerøy som jobbet i Stokka menighet. Synes med en gang det var noe spesielt med henne, og da jeg i tillegg kom på min fars ord fra mange år tidligere «Dagfinn –finner du ei dame fra Flekkerøy er du godt sikret», tenkte jeg nok at dette var noe å bygge videre på !
Vi giftet oss i februar 2000 i Flekkerøy kirke og fikk etter hvert strålende Anne og Thomas. Vi bodde i Stavanger fram til 2007, da kursen ble satt for Flekkerøy. DT ble jobb i IT-avdelingen i Skatteetaten i Grimstad, og vi fant oss et perfekt rekkehus i Nestemyrveien som vi fortsatt trives og bor i. Min far døde i 1999 så han fikk ikke oppleve så mye av livet mitt med Tove og barna, men han var i alle fall godt fornøyd med at jeg hadde fulgt hans råd mht valg av dame. Et annet av hans råd jeg nok ikke alltid har fulgt, er å ikke gå foran en dame, bare på siden. Han hadde sine ideer den godeste faren min. Fortsatt kan jeg få øyeblikk der jeg savner samtalene vi hadde om politikk og fotball som var våre felles interesser.
Etter bare noen uker kom jeg inn i styret til Fløy fotball. Min gode svoger, Rune Nilsen, fikk meg til å stille da han måtte takke for seg. Der kom jeg inn i et fantastisk miljø med Terje Marcussen som ledestjerne og dyktige fagfolk som Kari Lindevik, Edvin Pedersen, Axel Fjell med flere. Jeg er utrolig takknemlig for å komme inn i en klubb som Fløy Her har jeg fått dyrket fotballinteressen min til fulle gjennom ulike verv samtidig som jeg har blitt kjent med mange på Øya og i fotball-Norge.
Som i fotballen dreier kristendommen seg om tro, håp og kjærlighet. Jeg har stort utbytte av gudstjenestene i kirka, og der er jo ikke feil at Håkon-prest deler min fascinasjon for Viking. Det er jo nesten et ufattelig kristenliv på Øya med masse folk på gudstjenestene samt arrangement i Bedehuset, Misjonskirka og Ungdom i Oppdrag. Selv trives jeg veldig godt med den lidenskapen som er på Øya for både fotballen og kristenlivet og håper den kan være til stede i årene som kommer også selv om samfunnsutviklingen kanskje går i en noe annen retning. Det er vel kanskje noe av det positive med stengt tunell at man får bremset påvirkningen utenfra.
Menighetssalen var full av jenter og damer i alle aldre. Kvelden bød på god mat, sang, underholdning og tale av Kristina Grundetjern. Arrangementet var en flott anledning til å samle kvinner fra menigheten og lokalsamfunnet, og til å bygge nye vennskap og fellesskap.
Damenes Aften er en årlig tradisjon som aldri går av moten, og årets arrangement var intet unntak. Det var en kveld fylt med latter og glede. Vi er takknemlige for alle som deltok, og ser frem til å samles igjen neste år!
TEKST & FOTO: LINDA TORKELSEN
Marthe A. Brommeland underholdt, og fikk hele salen til å le godt.
For en tid tilbake var jeg så heldig å få en langhelg på det vidunderlige retreatstedet Lia gård i Østerdalen. Der hørte jeg et foredrag av Hans Johan Sagrusten som handlet om høytlesning.
Å lese Bibelen høyt sammen som fellesskap, det er den eldste og mest opprinnelige måten å bruke Guds ord på. Det har fulgt gudsfolket så lenge det har vært skrevne ord å få ta i. Det var først da boktrykkerkunsten ble oppfunnet at folk begynte å få sine personlige bibler. Det var det første Moses gjorde da han kom ned fra Sinai og hadde skrevet ned det Herrens hadde sagt til ham: «Så tok han paktsboken og leste den høyt for folket, og de sa: ´Alt Herren har sagt, vil vi gjøre og adlyde.´» (2 Mos 24,7) og når Jesus kom til synagogene, så var det akkurat dette han gjorde. Åpnet skriftrullene og leste høyt for menigheten: Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok.» (Luk 4,16)
Det å samles for å lese Bibelen fortløpende høyt sammen, er noe som gjøres mange steder rundt i landet. Flere av våre egne tekstlesere har vært inne på tanken og har hatt lyst til å gjøre det. Så nå er vi i gang! Hver onsdag kveld salmes 5-6 stykker kl 1830 i Hjerteslag og bytter på å lese høyt frem til kl 1900, før vi avslutter med en kort kveldsbønn. Det kan anbefales! Det er
virkelig veldig fint å sitte slik og høre disse tekstene lest i sammenheng! Vi har begynt fra begynnelsen, og leser fra 1. Mos, en bibelsk salme, og noen kapitler fra Det nye testamentet. Vi kommer i fellesskap til å bli enige om hva vi leser etter hvert, for ikke alt egner seg like godt. Men gi det en sjanse og vær velkommen! Det er god plass i Hjerteslag! Troen er i litt for stor grad gjort til en privatsak i vår tid. La oss være en motkultur til dette! Vi trenger både å høre Bibelen høyt sammen, og be som fellesskap.
Sagrusten er en av den som var sentrale i oversettelsen av Bibelen 2011. I 1 Tim 4,13 står det: «Ta deg særlig av skriftlesningen». Sagrusten sa at dette var et av få steder han angrer på sin egen oversettelse. For ordet «skriftlesning» burde egentlig vært oversatt med «opplesning». Egentlig står det: «Ta deg av opplesningen!» Høytlesning er altså et bibelsk anliggende! Ikke som et ork, men fordi det er livgivende. Vi snakker om Guds levende ord.
TEKST & FOTO: HÅKON BORGENVIK
Derfor ønsker vi å tilby ulike type gudstjenester slik at vi når enda flere. G2-Gudstjeneste er en uformell gudstjeneste med fokus på lovsang, undervisning, nattverd og forbønn. Vi samles en søndag i måneden klokken 19:30. På møtene er det lovsang og en inspirerende tale, og ikke minst god tid før og etter møtet til å bli kjent med hverandre og være sammen. Kafé Pust har åpnet både før og etter møtet.
G2
våren 2023
1. April: Maria B. Lande
2. Mai: Rune Tobiassen
Vi gleder oss til å se deg!
Flekkerøy SoulTeens inviterer, sammen med en av Skandinavias største soul stemmer, Samuel Ljungblad, til storslått gospelfest i Flekkerøy Kirke.
Den svenske gospelartisten har de siste årene turnert land og strand rundt i Sverige og mange husker kanskje Samuel Ljungblad best fra prinsebryllupet i Sverige, der han sang «Joyful Joyful» i ekte Sister Act stil.
Samuel Ljungblad har en stor stemme, enestående formidlingsevne, energi og tilstedeværelse på scenen. Samuel er godt kjent i Soulfamilien og vi i SoulTeens gleder oss til å gjøre konsert sammen med gospelartisten.
Velkommen, i alle aldre, til en musikalsk opplevelse i Flekkerøy Kirke
29.-
30.
Kontaktperson: Else Norheim, Tlf: 472 89 089 eller else.norheim@kristiansand. kommune.no
Det er kirkevalg 10. og 11. september 2023. Alle som er medlem i Den norske kirke kan stemme ved Kirkevalget. Her er din mulighet til å bruke din stemme for å skape fremtidens kirke. I Den norske kirke er det rom for deg. Bruk din stemme i kirkevalget.
• Demokratisk valg der en velger hvem som skal styre Den norske kirke de neste fire årene.
• Det velges representanter til menighetsråd (lokalt), bispedømmeråd (regionalt) og Kirkemøtet (nasjonalt).
• Kirkevalget er 10. og 11. september 2023.
• På valgdagen kan du stemme i kirkevalget i nærheten av kommunevalget.
• I 2023 kan du forhåndsstemme digitalt fra 10. august til 6. September.
• Den norske kirkes medlemmer, født i 2008 eller før, har stemmerett i 2023.
• Alle medlemmer over 18 år kan stille til valg.
ambassadøravtale med Bufetat
1. Hvem er du?
Jeg er Else, stolt finslending, gift med Jan Egil, og har bodd på Øya i 35 år. Jeg har tre barn, tre svigerbarn og 6 barnebarn. Jeg jobber som trosopplærer for barn 0-12 år i Flekkerøy kirke.
2 Hva er best med Flekkerøya?
Jeg er glad i naturen, menneskene og det flotte arbeidet som drives i menighetene på øya.
3. Er det noe du ville ha endret på her ute på Øya? Jeg ville gjerne hatt mer snø og skikkelig vinter, men det er vanskelig å gjøre noe med.
4 Hva slags forhold har du til kirka og egen tro?
Jeg er oppvokst i et kristent hjem, og Jesus har vært min beste venn gjennom hele livet. Jeg er oppvokst med søndagsskole, bedehus, kirke, og fått vokse i troen gjennom hele livet. Jesus er min trygghet i alt livet byr på. En som forstår meg, og som jeg deler alt med.
Derfor er det svært fint å ha en jobb jeg kan viderformidle det jeg brenner aller mest for i livet: «Jesus for barna» Der kan vi være barn alle sammen.
5. Hvordan er Øya om 50 år?
Håper det fortsatt er en aktiv kirke, med mange som deler troen på Jesus. Jeg håper også at frivilligheten og samholdet kan forbli.
6. Er det noe du brenner for?
Jeg brenner for at mennesker skal bli kjent med Jesus, og at vi kan skape et fellesskap der folk kan trives.
7. Hva har du lært av livet etter å ha levd noen tiår?
Else NorheimJeg har erfart at livet kan by på mange ulike utfordringer, men jeg øver meg på å legge hver dag i Guds hender. Der jeg erfarer til stadighet at Gud er tilstede, og hjelper med det jeg trenger hver dag. Gud er trofast.
8. Er det noe du aldri kommer til å gjøre eller prøve? Jeg er ingen tøffing, så større utfordringer vil jeg unngå.
9. Har du et godt råd til de unge som vokser opp her ute? Ta vare på hverandre. Bry dere om hvordan andre har det. Ta Jesus med som venn og frelser i livet.
10. Hvilket spørsmål håpet du at jeg ville stille? Hvorfor er Jesus så viktig?
Flekkerøy menighetsblad
Ansvarlig utgiver: Flekkerøy menighet
I redaksjonen: Marit S. Loland Tveit Redaktør
Arild Hansen Journalist
Sigrun Buhaug Journalist
Rune Nikolaisen
Annonsesalg og koordinator
Ragnhild Beite
Grafisk design
Trykk: Aksell
Tips: redaksjon@flekkeroymenighet.no
Vragesløyfen 1
4625 Flekkerøy
Telefon: 38 19 68 10
flekkeroy.menighet@ kristiansand.kommune.no
Nettsted: flekkeroymenighet.no Facebook: Flekkerøy menighet
DØPTE:
041222 Kari Nuland Valen
041222 Josefine Ohm Pettersen
041222 Mons Kvebæk
220123 Isak Askeland Larsen
050223 Live Høgetveit Bronebakk
180223 Lukas Gundersen
190223 Fillip Leander Egebakken
DØDE:
071222 Jan Petter Holm
191222 Kristian Løvås
020123 Borghild Marie Jensen
070123 Dagny Knudsen
260123 Ingvar Albert Guttormsen
Håkon Borgenvik
Sokneprest hakon.borgenvik@ kristiansand.kommune.no
Kontortid: Mandag – torsdag 9.00–15.00
Bankgiro: 3000.07.70031
Vipps:114621
Trond Sjøvold Kirketjener trond.sjovold@ kristiansand.kommune.no
Roy Øverland Daglig leder/ Menighetskonsulent roy.overland@ kristiansand.kommune.no
Oscar Jansen Organist oscarjansen@me.com
Arne Nilsen Berge Menighetspedagog for ungdom Arne.Berge@ kristiansand.kommune.no
Linda Torkelsen
linda.torkelsen@ kristiansand.kommune.no
Else Norheim Trosopplærer else.norheim@ kristiansand.kommune.no
Kyrie eleison
Jeg vet ikke hva jeg skal tro
Men nå har jeg jo lært
å ikke gi opp å lete etter levende ting
i alt det døde
jeg har lært
at det er plass til hele mørket mitt
i lyset ditt
TRYGVE SKAUG
