KORONA
Pest og håp i middelalderen Epidemiene har fulgt menneskene i uminnelige tider. Verst i vår verdensdel var kanskje Svartedauden. Mange trodde livet på jorden gikk mot slutten. Men de tok feil – igjen. TEKST: NILS HEYERDAHL
D
et er ille. Men det har vært adskillig verre. Epidemier har kommet og gått. Det er imidlertid en vesentlig forskjell mellom dagens og fortidens muligheter til å takle krisen. Vi vet hva epidemien kommer av, vi utvikler vaksiner, vi hjelper de syke med respiratorer, vi har et velfungerende helsevesen, vi blir fortløpende informert om hva som foregår og hvordan vi skal forholde oss for å begrense smitten. Slik var det selvfølgelig ikke under den epidemien som skildres i 1. Samuels bok, kapitel 6. Slik var det heller ikke da 200 000 døde av pest i Konstantinopel i 74649. Eksemplene er mange. Store medisinske leksikon regner opp over 40. Den verste og den som det antagelig har vært SVARTEDAUDEN: Hos Th. Kittelsen er epidemien perso-
nifisert som den gamle kona Pesta, som hjemsøker hver krik og krok i landet. Her på høyfjellet, på vei mot nye ofre.
skrevet mest om, er epidemien som rammet Europa mellom 1347 og 1350. Den har et dystert egennavn på norsk: Svartedauden. STORE VIRKNINGER
De få årene den herjet i vår verdensdel, tok den antagelig livet av en tredjedel av befolkningen og den fikk utallige ettervirkninger: sosialt, økonomisk, politisk og kulturelt. I Norge er den bl.a. skildret av Yngvar Ustvedt i boken Svartedauen. En litterær-historisk beretning om massedød og overlevelse (1985). Den katolske sosialantropologen Jan Brøgger sr skriver om den og en rekke andre farsotter i Epidemier. En natur- og kulturhistorie (2002). Hundre år tidligere hadde Theodor Kittelsen skildret den med mesterlig uhygge i dikt, prosalyriske småstykker og fremfor alt med suggererende tegninger, i boken Svartedauen (1900). Men mest inntrykk gjør samtidens egne beretninger, og dem er det mange av. Den italienske dikteren Francesco Petrarca fant knapt ord da han i et brev til sin bror skulle skildre den forferdelige epidemien som nådeløst hadde slått til rundt ham: «Hvor skal jeg vende meg hen? På alle kanter hersker sorg. Overalt rår angst og frykt.» ITALIA FØRST RAMMET
Den mest kjente litterære frukt av den store epidemien som hjemsøkte Europa, er Decameronen, av Giovanni Boccaccio. I bokens innledning skildrer han hvordan sotten herjet i hjembyen Firenze, der man hadde gjort alt som sto i menneskelig makt for å opprettholde rensligheten. Ingen syke fikk komme inn i byen. Men ingenting hjalp. Også den gang ble Italia særlig rammet. Sykdommen kom med skip fra Asia til Messina på Sicilia og spredte seg derfra nordover. Til Bergen kom den i september 1349 som blindpassasjer på en engelsk båt, og spredte seg videre derfra. Hele bygder ble lagt øde. Folketallet sank her, som i resten 2–2020 | ST. OLAV
25
