REFLEKSJONER
Menneskeverd i en koronatid Når dette skrives, har norske myndigheter forsiktig begynt å lempe på de restriktive tiltakene som ble satt i verk 12. mars. Smittespredningen er kommet under en viss kontroll, og antall sykehusinnleggelser med og uten intensivbehandling går langsomt nedover. Men dødstallene stiger fortsatt og har passert 190. TEKST: GEORG FREDRIK RIEBER-MOHN
er vi til andre land, er det dramatiske inntrykk. De fleste land har satt i verk meget inngripende tiltak for å begrense smittespredningen. Norge er blant dem. I en situasjon med mye vitenskapelig uvisshet valgte norske myndigheter på et relativt tidlig tidspunkt å gå drastisk til verks ut fra en «føre var»-tankegang. Enorme økonomiske kostnader er følgen av tiltakene, og det kan ta lang tid før vi eventuelt igjen er tilbake i den posisjonen vi var før pandemien. De menneskelige omkostningene er også store: Arbeidsledighet, konkurser og sannsynligvis sosiale og familiære negative konsekvenser vi i dag ikke har oversikt over.
S
ALT DETTE SETTES I VERK for å redde flest mulige
menneskeliv. Og det gjøres selv om korona-viruset primært dreper gamle mennesker med underliggende sykdom eller lidelser, mennesker som etter naturens orden skal dø om ikke så lang tid. De som ofrer mest i kampen mot virusets dødbringende virkninger, er helsepersonellet. De kjemper under umenneskelig tøffe arbeidsforhold, med lite søvn, begrenset smittevernutstyr og høy personlig helserisiko. Vi vet fra andre land at mange er blitt smittet, altfor mange har mistet livet, og enkelte har tatt sitt eget liv. Men også i vårt land har disse frontsoldatene meget krevende og risikofylte arbeidsdager. De fortjener all den støtte og oppmerksomhet de kan få. Det vi ser av innsats mot viruset i denne vanskelige tiden, viser vårt samfunn fra sin beste side. Alle ofrer noe for å hindre at mange gamle og syke dør. Dette viser en høy respekt for menneskeverdet – for menneskelivets uvurderlige verdi – og er i samsvar med den kristne og humanistiske kulturtradisjon som vi gjerne viser til. Riktignok er det noen røster som kan bære bud om
44
ST. OLAV | 2–2020
litt andre verdier. To medisinske professorer grep den 16. april fatt i en uttalelse i Aftenposten fra 1. april der en person skrev: «Epidemien er ikke lenger en alvorlig trussel mot den friske delen av befolkningen». De skriver: «Men han nevner ikke at rundt 1.6 millioner nordmenn ikke er unge og friske». Professorene kritiserer også det syn nevnte person gir uttrykk for når han synes å ønske at «epidemien brenner seg gjennom befolkningen i sakte tempo». De anfører at vi i så fall risikerer «økende smittetall og mange dødsfall i aldersgruppene fra 50 år og oppover». DET FINNES NOK dem som mener at det er en omkost-
ning vi bør ta. Det er vel nettopp det svenskene synes å gjøre. De lar samfunnsmaskineriet gå stort sett som før epidemien, sparer enorme summer sammenliknet med restriktive land som f.eks. Norge og Danmark, men har en høy andel smittede og dødsfall blant eldre mennesker. Jeg vil ikke hevde at dette er et bevisst kynisk spill med eldre og sykes liv og helse, men i sin virkning synes denne strategien å akseptere en større omkostning i den retning. Likevel: I de aller fleste land ofres samfunnsøkonomien for å redde liv og helse. Men da kan det være grunn til å reflektere litt over menneskeverdets status i vårt og enkelte andre land som nå kjemper mot dette farlige viruset. Dersom menneskelivets ukrenkelighet over tid får en svekket gyldighet som forpliktende norm, er det ikke utenkelig at sykdommer som særlig truer eldre og syke mennesker, i fremtiden ikke blir møtt med den samme vilje til bekjempelse som vi ser i dag. SPØRSMÅLET BLIR DA: Er det så noen tegn til svek-
kelse av menneskeverdet i vår vestlige verden? Mitt svar er ja. Vi ser det tydeligst ved livets ytterpunkter:
